Cirkus Cirkør

– The knitting peace

“Knitting peace” stiller spørsmålet, er det mulig å strikke fred? Et budskap som har spredd seg i Sverige hvor vanlige personer har strikket/strikker små “budskap” og henger dem både ute og inne, for å ta et standpunkt til, og belyse temaet fred. Cirkus Cirkør er et svensk sirkuskompani etablert i 1995, og er en modernisert versjon av sirkus som kalles ny-sirkus. De har hatt forestillinger verden rundt, og har faktisk blitt sett av utrolige 1,2 millioner mennesker til sammen. De benytter seg av elementer som performance, dans, turn og teater og som publikummer er det faktisk mulig å få i “pose og i sekk”.

Da jeg skulle på Cirkus Cirkør hadde jeg ingen forventninger og hadde kanskje til og med litt fordommer. Jeg hadde såvidt lest på programmet og tenkte at det kom nok til å bli litt akrobatikk i hengende hekleremser og denslags. Jeg ble nødt til å stappe de fordommene godt ned i strikkelomma. Aldri har sirkus vært vakrere. Dette var ikke bare et sirkus, dette var en historie.

Det startet med ei jente som stod og heklet til fransk “Moulin Rouge” inspirert musikk. Bak henne hang et stort heklet forheng, og lange hvite gardiner. Det var halvmørkt og røykfullt. Jeg avventet i nysgjerrighet, og da forhenget ble tatt vekk, kvakk jeg til av fascinasjon. Det var små strikkede dukkebabooshkaer, tråder, tepper, og garn over det hele. En mann syklet på en enhjulssykkel på en line, en annen gjorde akrobatikk på et gigantisk garnøste. Ei jente ballanserte på en pidestall mange meter over bakken. Det var så overveldende for øyet at jeg visste ikke hvor jeg skulle se. Dette hadde jeg aldri sett før.

Temaet var fred, og dette uttrykte de ved å vise samarbeid og lek. De samarbeidet om akrobatikken, og lekte som små barn på scenen. Et slags budskap om å hente frem barnet i oss, at vi kanskje burde se på verden mer som et barn. Men de viste også en annen side av mennesket; hvordan vi mennesker ofte er hjelpesløse ofre for våre egne nett. Vi befant oss i et slags sidestilt landskap. Et landskap av maskineri og garn. Under et forheng så det ut som en “maskin” hadde spyttet ut garn. Jeg fikk assosiasjoner til Matrix.

Fargen hvitt var hovedsaklig brukt, men midtveis inni strykket ble vi introdusert for fargen rød. Det ble veldig effektfullt, særlig med tanke på hva fargen rød symboliserer. Den ene jenta tok en liten rød dukke og satte den oppå et stort garnnøste. Hun rettet den godt mot seg og begynte å ta av seg ermene på blusen og skjørtet hun hadde over buksen. Så trakk hun en rød tråd ut av blusen hvor hjertet er lokalisert. Som et møte mellom to mennesker hvor den ene gir vekk hjertet sitt, var bare et eksempel hvor mange “lag av stoff” stykket bestod av.

Et annet moment som var veldig morsomt var da en en gutt turnet oppå et stort garnøste og hoppet av. Da reiste garnnøstet seg på “bena” og tusset avgårde. Gutten ble nysgjerrig og labbet etter. Da trakk garnnøstet seg sammen på gulvet og ble liggende. Men da det reiste seg igjen la det fra seg et mindre garnnøste.

Jeg likte hvordan de hadde lagt et litt “dystert” preg over forestillingen. Sirkus er todelt; det er utrolig for dem som kommer og ser på, med flotte kulisser og multikunstnere. Men på den annen side; menneskene risikerte livene sine, levde i fattigdom og var alltid på veien uten særlig trygghet. Det var også mange som hadde som levebrød å bli ledd av.

Musikken var spilt live av Olof Gøthlin og bestod av blant annet fele og trommer. Det var en lyd av dråper som falt gjennomgående i musikken, som komplimenterte flyten veldig fint. Musikken var en del av det som gjorde dette til en ubeskrivelig opplevelse. Den dramatiske, men myke melodien sydde sammen forestillingen. Stykket var både rørende og morsomt. og en stor styrke var at det føltes veldig helhetlig. Det var praktisk talt en rød tråd gjennom forestillingen, og stykket sluttet slik det hadde begynt. Noe av det siste som ble gjort var at alle skuespillerne hentet frem tre tøyruller som de rullet ut av scenekanten. Deretter så de opp mot oss og ga oss et tegn om at vi skulle ta rullene og rulle dem bakover i salen. Skuespillerne så på oss mens vi rullet, og scenen og salen ble ett. Vi har alle en tilknytning, på en eller annen måte.

Det var et så omfattende stykke at det er vanskelig å få med alt, og denne korte anmeldelsen yter ikke stykket rettferdighet. “Knitting peace” er det mest unike jeg har sett på teater, og det har lagt seg noen bilder på hornhinnen jeg aldri kommer til å glemme. Får du mulighet til å se denne perlen, ikke nøl.

Sjekk gjerne ut traileren:  http://www.youtube.com/watch?v=EUq2t65jlr8