Vildanden, et gourmet måltid?

Pris: Vildand – 250 kr

Ingredienser: bl.a Mari Maurstad, Jan Gunnar Røise, Hilde Stensland, Per Egil Aske, Joachim Calmeyer, Sverre Bentzen,

Regissør: Stein Winge

Bearbeidet og omskrevet av Bibbi Moslet.

Vildanden ble opprinnelig skrevet i 1884, og hadde premiere for første gang 9 januar 1885 ved den nationale scene i Bergen.

Når jeg entrer teateret på en sen torsdags ettermiddag, er jeg meget sulten og gleder meg til å innta en modernisering av en av Ibsens mest kjente verk.

Apperitiffen blir severert, og det hele ser veldig innbydende ut visuelt. Dette lover bra. Scenografien er stemningsfull med det brune 60-tallspanelet, den koselige hvite lampen med dandert pyntestoff, Ektorp sofaen fra Ikea. Stilen er minimalistisk, og lampens lys, lager et halvdystert preg over det lille rommet på scenen. Macen og colaflasken er små elementer som forteller oss at det er ingen tvil om at vi befinner oss i nåtiden Vi blir introdusert for Hedvig og moren, Gina Ekdal og deres forhold seg imellom. Parallellt foregår det et middagsselskap som Grosserer Werle holder for sin sønn Gregers Werle som nylig er kommet hjem. Der er også Hjalmar som er mannen til Gina og far til Hedvig. Det er ved middagsselskapet jeg allerede begynner å miste interessen. Dialogen engasjerer ikke. Jeg sitter langt bak, og oppdager snart at det er ikke alltid like lett å høre hva skuespillerne sier, noe som gjør at jeg mister flere poenger. Av og til er setningene også uttalt utydelig.

Forretten smakte til dels middelmådig, og jeg har begynt å bli skeptisk til hovedretten. Stykket blir stadig brutt opp av blackouts med futuristiske techno-lyder av bl.a drikking og menneskemengder. Et stilig grep, siden stykket portretterer nå-tid, men det skjer dessverre altfor ofte og blir for repetativt. En ingrediens i retten som snarlig peker seg ut og jeg merker har en spiss smak; Jan Gunnar Røise som tolker Hjalmar Ekdal. Han fungerer som en spikermatte på en motorvei for skuespillet og raljer avgårde som en bipolar type 2 lidelse av verste sort. Hans raseriutbrudd kommer som intervaller hvert femte minutt, og mister snarlig effekten. Det virker som at regissør Stein Winge har klemt litt hardt på Jan Gunnar Røise-tuben inne på kjøkkenet.

Det hadde sannelig vært interessant å hatt selveste Ibsen som gjest ved bordet under dette spetakkelet som utspinner seg denne sene ettermiddagen. Et eldre ektepar forlater salen. Toralv Maurstad og Beate Eriksen forlot også prosjektet. De kom seg ut tidssnok.

Det blir raskt klart hva som er akilleshælen i denne produksjonen, karakterne forteller oss for ofte, og for mye hva vi skal tenke og føle, og undervurderer sitt publikum.

En annen ingrediens som skulle vært annerledes; Per Egil Aske`s Gregers. Han flytter inn hos familien Ekdal etter en krangel med sin far og er svært opptatt av å eksponere hemmelighetene familien har innad. Det er noe som heter mindre er mer. I denne sammenheng ble mindre bare mindre. Han nøler ofte og det virker som han til stadighet glemmer replikkene sine. Hans bisarre passive sjargong er totalt malplassert og han gjør ingen nytte av seg på scenen, annet enn å stå med hendene i lomma og insistere nå og da på at sannheten er best. Vi blir også introdusert for det politisk korrekte paret Molvik og Dr. Relling rundt midtveis i stykket. Dr. Relling er familien Ekdals lege, og skriver ut “livsløgner” på resept. Introduksjonen kommer når Molvik stormer inn på scenen og synger et stykke av Shakespeare. Hele vildandenkonglomeratet deltar til slutt i denne allsangsorgien, i et forsøk på å ironisere og kommentere sin egen forestilling. Dette bryter totalt ned det lille snevet av troverdighet skuespillensemblet har klart å bygge opp. Det tok en time å bygge opp tilliten og et minutt å rive den ned.

Det tar på å innta Vildanden. Jeg er småsvett og kikker et par ganger på det grønne exit-skiltet. Det lyser så fint. Jeg tenker på Mari Maurstad. en beundringsverdig dame, med lang fartstid. Hun portretterer Gina Ekdal full av gode intensjoner og det er ikke hennes feil at det er noe grunnleggende feil med hele denne retten. Hun er og blir en viktig og rolig motpol til Hjalmars bajaseri

Helga Stensland i Hedvigs skikkelse, gjør en bra jobb med å få frem Hedvigs frustrasjon. Den naivistiske og lekne måten hun blir spilt på er et friskt pust på scenen. Problemet er bare at hun blir overdøvet, men det er kanskje også hele meningen?.

Det beste ved hele retten, er den velsmakende tolkningen av Sverre Bentzen som “gamle Ekdal”. Total uforutsigbar når han dundrer inn med geværet og sier sine finurlige replikker. Som når han forteller en vits til lampen i stuen, og sier etterpå at han bare tullet. Hans rolle er en av de få som ikke føles påtvunget. Hans tilholdssted er loftet hvor han “jakter” på kaniner, høns, duer og vildanden. og vandrer rundt tilsynelatende intetanende i luftslottet sitt. En kulinarisk opplevelse under denne ellers labre middagen.

Det er dumt at slike interessante temaer som livsløgn, tilgivelse og ignoranse forsvinner under all taskenspilleriet. Det hele har vært for overfyllt til å smake noe som helst. Det er tid for dessert.

Hedvig henvender seg til publikum nå og da, men mitt appell-øre hører ikke etter, jeg har ikke klart å utvikle noe empati for henne. Jeg har forøvrig ikke fått empati for noen av de andre karakterne heller. Jeg føler en kjølig distanse til stykket. Det har nærmest satt seg i halsen. Mot slutten får Hjalmar vite at at Hedvig ikke er hans datter, og han faller sammen og får et sammenbrudd som varer stykket ut. Han ligger og vrir seg i sin egen medlidenhet og holder på å rive ned kulissene og det som verre er. Det er en lidelse å se på. Da han uten forvarsel kaster Gina i gulvet med hodet først, skulle jeg ønske det var meg. Hedvig tror etterhvert at hennes far ikke er glad i henne lengre da han forlater hjemmet, og hun skyter seg selv. Når hun endelig er død, begynner jeg å bli rimelig mett og min tålmodighet er langt forbi. Idet familien finner henne og står rundt henne og sørger, merker jeg for første gang at jeg blir litt grepet. Jeg får et håp om at desserten kan rette opp mitt inntrykk av hovedretten. Men det varer ikke lenge før Molvik starter å synge. Og som alle skip som synker, får jeg det siste synet av masten; fjærene. Fjær daler ned over scenen. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg har stappet i meg den siste biten, selv om jeg i utgangspunktet var altfor mett. Jeg takker for meg og ruller ut av teatergildet, tung mett og ferdig. Det blir ikke noe tips til kjøkkenet i denne omgang.