Cirkus Cirkør

– The knitting peace

“Knitting peace” stiller spørsmålet, er det mulig å strikke fred? Et budskap som har spredd seg i Sverige hvor vanlige personer har strikket/strikker små “budskap” og henger dem både ute og inne, for å ta et standpunkt til, og belyse temaet fred. Cirkus Cirkør er et svensk sirkuskompani etablert i 1995, og er en modernisert versjon av sirkus som kalles ny-sirkus. De har hatt forestillinger verden rundt, og har faktisk blitt sett av utrolige 1,2 millioner mennesker til sammen. De benytter seg av elementer som performance, dans, turn og teater og som publikummer er det faktisk mulig å få i “pose og i sekk”.

Da jeg skulle på Cirkus Cirkør hadde jeg ingen forventninger og hadde kanskje til og med litt fordommer. Jeg hadde såvidt lest på programmet og tenkte at det kom nok til å bli litt akrobatikk i hengende hekleremser og denslags. Jeg ble nødt til å stappe de fordommene godt ned i strikkelomma. Aldri har sirkus vært vakrere. Dette var ikke bare et sirkus, dette var en historie.

Det startet med ei jente som stod og heklet til fransk “Moulin Rouge” inspirert musikk. Bak henne hang et stort heklet forheng, og lange hvite gardiner. Det var halvmørkt og røykfullt. Jeg avventet i nysgjerrighet, og da forhenget ble tatt vekk, kvakk jeg til av fascinasjon. Det var små strikkede dukkebabooshkaer, tråder, tepper, og garn over det hele. En mann syklet på en enhjulssykkel på en line, en annen gjorde akrobatikk på et gigantisk garnøste. Ei jente ballanserte på en pidestall mange meter over bakken. Det var så overveldende for øyet at jeg visste ikke hvor jeg skulle se. Dette hadde jeg aldri sett før.

Temaet var fred, og dette uttrykte de ved å vise samarbeid og lek. De samarbeidet om akrobatikken, og lekte som små barn på scenen. Et slags budskap om å hente frem barnet i oss, at vi kanskje burde se på verden mer som et barn. Men de viste også en annen side av mennesket; hvordan vi mennesker ofte er hjelpesløse ofre for våre egne nett. Vi befant oss i et slags sidestilt landskap. Et landskap av maskineri og garn. Under et forheng så det ut som en “maskin” hadde spyttet ut garn. Jeg fikk assosiasjoner til Matrix.

Fargen hvitt var hovedsaklig brukt, men midtveis inni strykket ble vi introdusert for fargen rød. Det ble veldig effektfullt, særlig med tanke på hva fargen rød symboliserer. Den ene jenta tok en liten rød dukke og satte den oppå et stort garnnøste. Hun rettet den godt mot seg og begynte å ta av seg ermene på blusen og skjørtet hun hadde over buksen. Så trakk hun en rød tråd ut av blusen hvor hjertet er lokalisert. Som et møte mellom to mennesker hvor den ene gir vekk hjertet sitt, var bare et eksempel hvor mange “lag av stoff” stykket bestod av.

Et annet moment som var veldig morsomt var da en en gutt turnet oppå et stort garnøste og hoppet av. Da reiste garnnøstet seg på “bena” og tusset avgårde. Gutten ble nysgjerrig og labbet etter. Da trakk garnnøstet seg sammen på gulvet og ble liggende. Men da det reiste seg igjen la det fra seg et mindre garnnøste.

Jeg likte hvordan de hadde lagt et litt “dystert” preg over forestillingen. Sirkus er todelt; det er utrolig for dem som kommer og ser på, med flotte kulisser og multikunstnere. Men på den annen side; menneskene risikerte livene sine, levde i fattigdom og var alltid på veien uten særlig trygghet. Det var også mange som hadde som levebrød å bli ledd av.

Musikken var spilt live av Olof Gøthlin og bestod av blant annet fele og trommer. Det var en lyd av dråper som falt gjennomgående i musikken, som komplimenterte flyten veldig fint. Musikken var en del av det som gjorde dette til en ubeskrivelig opplevelse. Den dramatiske, men myke melodien sydde sammen forestillingen. Stykket var både rørende og morsomt. og en stor styrke var at det føltes veldig helhetlig. Det var praktisk talt en rød tråd gjennom forestillingen, og stykket sluttet slik det hadde begynt. Noe av det siste som ble gjort var at alle skuespillerne hentet frem tre tøyruller som de rullet ut av scenekanten. Deretter så de opp mot oss og ga oss et tegn om at vi skulle ta rullene og rulle dem bakover i salen. Skuespillerne så på oss mens vi rullet, og scenen og salen ble ett. Vi har alle en tilknytning, på en eller annen måte.

Det var et så omfattende stykke at det er vanskelig å få med alt, og denne korte anmeldelsen yter ikke stykket rettferdighet. “Knitting peace” er det mest unike jeg har sett på teater, og det har lagt seg noen bilder på hornhinnen jeg aldri kommer til å glemme. Får du mulighet til å se denne perlen, ikke nøl.

Sjekk gjerne ut traileren:  http://www.youtube.com/watch?v=EUq2t65jlr8

Vildanden, et gourmet måltid?

Pris: Vildand – 250 kr

Ingredienser: bl.a Mari Maurstad, Jan Gunnar Røise, Hilde Stensland, Per Egil Aske, Joachim Calmeyer, Sverre Bentzen,

Regissør: Stein Winge

Bearbeidet og omskrevet av Bibbi Moslet.

Vildanden ble opprinnelig skrevet i 1884, og hadde premiere for første gang 9 januar 1885 ved den nationale scene i Bergen.

Når jeg entrer teateret på en sen torsdags ettermiddag, er jeg meget sulten og gleder meg til å innta en modernisering av en av Ibsens mest kjente verk.

Apperitiffen blir severert, og det hele ser veldig innbydende ut visuelt. Dette lover bra. Scenografien er stemningsfull med det brune 60-tallspanelet, den koselige hvite lampen med dandert pyntestoff, Ektorp sofaen fra Ikea. Stilen er minimalistisk, og lampens lys, lager et halvdystert preg over det lille rommet på scenen. Macen og colaflasken er små elementer som forteller oss at det er ingen tvil om at vi befinner oss i nåtiden Vi blir introdusert for Hedvig og moren, Gina Ekdal og deres forhold seg imellom. Parallellt foregår det et middagsselskap som Grosserer Werle holder for sin sønn Gregers Werle som nylig er kommet hjem. Der er også Hjalmar som er mannen til Gina og far til Hedvig. Det er ved middagsselskapet jeg allerede begynner å miste interessen. Dialogen engasjerer ikke. Jeg sitter langt bak, og oppdager snart at det er ikke alltid like lett å høre hva skuespillerne sier, noe som gjør at jeg mister flere poenger. Av og til er setningene også uttalt utydelig.

Forretten smakte til dels middelmådig, og jeg har begynt å bli skeptisk til hovedretten. Stykket blir stadig brutt opp av blackouts med futuristiske techno-lyder av bl.a drikking og menneskemengder. Et stilig grep, siden stykket portretterer nå-tid, men det skjer dessverre altfor ofte og blir for repetativt. En ingrediens i retten som snarlig peker seg ut og jeg merker har en spiss smak; Jan Gunnar Røise som tolker Hjalmar Ekdal. Han fungerer som en spikermatte på en motorvei for skuespillet og raljer avgårde som en bipolar type 2 lidelse av verste sort. Hans raseriutbrudd kommer som intervaller hvert femte minutt, og mister snarlig effekten. Det virker som at regissør Stein Winge har klemt litt hardt på Jan Gunnar Røise-tuben inne på kjøkkenet.

Det hadde sannelig vært interessant å hatt selveste Ibsen som gjest ved bordet under dette spetakkelet som utspinner seg denne sene ettermiddagen. Et eldre ektepar forlater salen. Toralv Maurstad og Beate Eriksen forlot også prosjektet. De kom seg ut tidssnok.

Det blir raskt klart hva som er akilleshælen i denne produksjonen, karakterne forteller oss for ofte, og for mye hva vi skal tenke og føle, og undervurderer sitt publikum.

En annen ingrediens som skulle vært annerledes; Per Egil Aske`s Gregers. Han flytter inn hos familien Ekdal etter en krangel med sin far og er svært opptatt av å eksponere hemmelighetene familien har innad. Det er noe som heter mindre er mer. I denne sammenheng ble mindre bare mindre. Han nøler ofte og det virker som han til stadighet glemmer replikkene sine. Hans bisarre passive sjargong er totalt malplassert og han gjør ingen nytte av seg på scenen, annet enn å stå med hendene i lomma og insistere nå og da på at sannheten er best. Vi blir også introdusert for det politisk korrekte paret Molvik og Dr. Relling rundt midtveis i stykket. Dr. Relling er familien Ekdals lege, og skriver ut “livsløgner” på resept. Introduksjonen kommer når Molvik stormer inn på scenen og synger et stykke av Shakespeare. Hele vildandenkonglomeratet deltar til slutt i denne allsangsorgien, i et forsøk på å ironisere og kommentere sin egen forestilling. Dette bryter totalt ned det lille snevet av troverdighet skuespillensemblet har klart å bygge opp. Det tok en time å bygge opp tilliten og et minutt å rive den ned.

Det tar på å innta Vildanden. Jeg er småsvett og kikker et par ganger på det grønne exit-skiltet. Det lyser så fint. Jeg tenker på Mari Maurstad. en beundringsverdig dame, med lang fartstid. Hun portretterer Gina Ekdal full av gode intensjoner og det er ikke hennes feil at det er noe grunnleggende feil med hele denne retten. Hun er og blir en viktig og rolig motpol til Hjalmars bajaseri

Helga Stensland i Hedvigs skikkelse, gjør en bra jobb med å få frem Hedvigs frustrasjon. Den naivistiske og lekne måten hun blir spilt på er et friskt pust på scenen. Problemet er bare at hun blir overdøvet, men det er kanskje også hele meningen?.

Det beste ved hele retten, er den velsmakende tolkningen av Sverre Bentzen som “gamle Ekdal”. Total uforutsigbar når han dundrer inn med geværet og sier sine finurlige replikker. Som når han forteller en vits til lampen i stuen, og sier etterpå at han bare tullet. Hans rolle er en av de få som ikke føles påtvunget. Hans tilholdssted er loftet hvor han “jakter” på kaniner, høns, duer og vildanden. og vandrer rundt tilsynelatende intetanende i luftslottet sitt. En kulinarisk opplevelse under denne ellers labre middagen.

Det er dumt at slike interessante temaer som livsløgn, tilgivelse og ignoranse forsvinner under all taskenspilleriet. Det hele har vært for overfyllt til å smake noe som helst. Det er tid for dessert.

Hedvig henvender seg til publikum nå og da, men mitt appell-øre hører ikke etter, jeg har ikke klart å utvikle noe empati for henne. Jeg har forøvrig ikke fått empati for noen av de andre karakterne heller. Jeg føler en kjølig distanse til stykket. Det har nærmest satt seg i halsen. Mot slutten får Hjalmar vite at at Hedvig ikke er hans datter, og han faller sammen og får et sammenbrudd som varer stykket ut. Han ligger og vrir seg i sin egen medlidenhet og holder på å rive ned kulissene og det som verre er. Det er en lidelse å se på. Da han uten forvarsel kaster Gina i gulvet med hodet først, skulle jeg ønske det var meg. Hedvig tror etterhvert at hennes far ikke er glad i henne lengre da han forlater hjemmet, og hun skyter seg selv. Når hun endelig er død, begynner jeg å bli rimelig mett og min tålmodighet er langt forbi. Idet familien finner henne og står rundt henne og sørger, merker jeg for første gang at jeg blir litt grepet. Jeg får et håp om at desserten kan rette opp mitt inntrykk av hovedretten. Men det varer ikke lenge før Molvik starter å synge. Og som alle skip som synker, får jeg det siste synet av masten; fjærene. Fjær daler ned over scenen. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Jeg har stappet i meg den siste biten, selv om jeg i utgangspunktet var altfor mett. Jeg takker for meg og ruller ut av teatergildet, tung mett og ferdig. Det blir ikke noe tips til kjøkkenet i denne omgang.