Nabospråk og nabospråkundervisning

Vi, godt voksne nordmenn, anser oss selv for å være ganske gode på våre nabospråk, svensk og dansk. Vi er oppvokst med Astrid Lindsgrens fantastiske verden på originalspråket, og det har alltid vært «deilig å være norsk i Danmark». Danmark har for mange av oss vært vårt lokale «Syden». Det er «kleint»,  når svenskene må ty til engelsk i samtalen for å forstå både danskene og oss. En underlig følelse er det å ikke bli forstått, når vi selv forstår deres språk.

 

Bildet og tekst: svensklararforeningen.se  Vår nordiske språkgemenskap.

Hvordan er det egentlig med våre norske nabospråkferdigheter i dag?  Pippi og Emil på tv er blitt til både tegneserie, og på norsk, dessuten er underholdningsutvalget så uendelig stort for barn og unge, at ingen trenger å anstrenge seg for å forstå et nabospråk for å finne mening i underholdninga, dessuten er det ikke bare i Danmark det er deilig å være norsk lenger. Vi har blitt mer internasjonale Tilbud om feriedestinasjoner til en rimelig penge har eksplodert i omfang. Og engelsk er lingua franca (s. 12), kommunikasjonsspråket man velger når man ikke kan hverandres morsmål – også mellom skandinaver iblant.

Nordmenn ligger godt an i nabospråkkampen, iflg. Stian Hårstad (s. 29) Det norske språket er en mellomting av det danske og det svenske. Skriftspråket vårt likner danskenes, og uttalemessig har vi mye til felles med svenskene. Hårstad hevder også at vi har høyere variasjonstoleranse i avkodingen av språk i Norge (s. 30). Våre høye fjell og dype daler har gitt oss en stor variasjon av forskjellige dialekter, dessuten forholder vi oss til både bokmål og nynorsk.  Slik får vi øvd oss litt- og tøyd tålmodigheten i forhold til kodestøy»s. 32. Kodestøy er forstyrrelser i kommunikasjonen, slik at informasjonsutvekslinga blir vanskelig. Nordmenn har trening i, og er gode på å finne strategier for å avkode et budskap og forstå informasjonsdelene ut fra helheten.

Vi er mange som har opplevd å få en strøm av gode, lettende følelser i det vi forstår at vi ikke er de eneste skandinaviske gjestene på ferieresortet, men hører velkjente skandinaviske språk rundt oss. Plutselig kommer vesla bort og spør «hun søte jenta der spør meg hele tiden om hva jeg «laver», men jeg lager jo ingenting?» Barn er løsningsorienterte, og finner sammen, selv om ikke alle ord blir forstått. Vi hører jo sammen, vi er skandinaver, vi forstår hverandre – nesten helt – hvis vi gidder å prøve. Nabospråkferdigheter binder oss sammen som folk. Vi kan uttrykke oss fritt på vårt eget morsmål i kommunikasjonen, og bli forstått. Vår felles språkforståelse gir oss en skandinavisk identitet.

Norsk, dansk og svensk er nabospråk. Vi er også naboer, men det definerer ikke våre språk. Det er det selve språka som gjør. Våre språk har en lang, felles historie, og de springer ut fra samme opphav, dessuten har de blitt påvirket av andre språk, nesten på samme måte, gjennom tidene. (s. 36) I Helsingforsavtalen av 1962 ble det bestemt at det skal undervises om nordens språk og kultur i de nordiske landene. I 2006 ble dette konkretisert ved at det nordiske samarbeidet skal foregå på de forskjellige skandinaviske språka, og at nordboere skal kunne kommunisere med hverandre, på sine språk. På bakgrunn av dette blir nabospråkundervisning representert ved konkrete læringsmål i læreplanen for morsmålet,  i de forskjellige landene. Det handler om å kunne lytte og lese nabospråk, og forstå (s. 29). Ikke lære språkene som fremmedspråk, som også krever at man skal kunne uttrykke seg skriftlig og muntlig. Undervisningen skal ha til hensikt å bidra til å øke elevenes reseptive ferdigheter (s. 32)

Foreningen Norden er en partipolitisk uavhengig medlemsforening som arbeider for å styrke og utvikle et folkelig nordisk samarbeid for alle som bor i Norden. De jobber for å styrke identiteten i Norden som fellesregion, og et særdeles viktig moment for dette arbeidet er å styrke nabospråkferdighetene. Vi har som nevnt nedfelt i våre planer at vi skal jobbe med nabospråkundervisning i skolen, med konkrete mål for arbeidet, men erfaringsmessig tar dette liten plass i norske klasserom.

Vi var flinkere for 10-12 år siden. Da hadde vi, gjennom Foreningen Norden, en vennskapsskole i Danmark. Elevene brevvekslet med sin venneklasse, helt fra 4. klasse. Først klassevis, så individuelt. God gammeldags brevveksling, på de respektive morsmål. I begynnelsen av 7. klasse fikk vi besøk av våre danske venner.  Elevene ble innkvartert hos sine brevvenner der det lot seg gjøre, og var sammen med våre elever på skolen noen dager. Det var utflukter, kystkultur, presentasjon av nærmiljø, landskamper i fotball og håndball, forelskelser og rikt sosialt samspill på dansk og norsk i noen intense døgn. I slutten av 7. klasse, var det vi som besøkte dem på et liknende opplegg. Elever og lærere møttes, delte erfaringer, språk og kultur. Vennskapsbånd ble knyttet mellom landene.

Utvekslingen med Danmark ble avsluttet etterhvert, dels fordi at kommunen ikke lenger hadde råd, og fordi mange av våre elever syntes det var litt skummelt med overnatting hos «fremmede» (mange voksne delte også den bekymringen), og mange syntes det var vanskelig å reise så langt hjemmefra, så lenge. Det ble alternative leirskole-opplegg i stedet, og man mistet den verdifulle nabospråkøvelsen.

Foreningen Norden fremmer nettopp vennskapsklasser på tvers av landene fortsatt som et godt virkemiddel i nabospråkdidaktikken, og i dag behøver man ikke å fysisk møtes for at både lese- og lytteforståelse kan skje. Det er mange muligheter via internett som kan fungere, selv om det reelle møtet er «the real thing», og skaper et helt eget engasjement og motivasjon for læringen (s. 63). Det er først da elevene får prøvd sin språkforståelse, og om ettspråkprinsippet fungerer i den direkte kommunikasjonen, ved at man holder seg til sitt morsmål, og likevel forstår hverandre. Det finnes også økonomiske støtteordninger man kan søke via Norden i skolen.

Det er likevel de mindre, regelmessige opplegga i de enkeltes klasserom som vil gi best læringsutbytte, og som kanskje er mest realistisk å få til i første omgang. Med før det, må det en holdningsendring til hos mange norsklærere, en motivasjon for å  gå i gang med nabospråkundervisning. Norden i skolen har mange gode, positive tips til undervisningsopplegg, og nettsiden deres inspirerer iallefall meg til å gå i gang. Hårstad hevder også at nabospråkundervisning kan bidra til å styrke elevens metaspråklige bevissthet (s. 13) Arbeid med ett språk, og dette språkets systemer og strukturer, gjør det lettere å tilegne seg andre språk, og ved å studere nabospråkene, blir man mer bevisst på sitt eget språks språksystem.

Det skal være gøy å jobbe med nabospråk, og man må ta utgangspunkt i elevenes hverdag og kultur. Vi må la elevene jobbe med populærkulturens tekster (s. 69), vise dem filmklipp, lytte til musikktekster, spille spill og lese høyt.

For å effektivisere læringen, og for ikke å føle at man tar for mye tid fra norskfaget til dette, er det fullt mulig å integrere nabospråkundervisningen inn i andre fag. Det finnes mange tips og måter å løse dette på nettsiden til Norden i skolen.

Jeg gleder meg til å begynne!

 

 

Kilder: Hårstad, Stian: Nabospråk g nabospråkundervisning 1. utgave, 2. opplag 2017, Cappelen Damm AS