Nettsted for Line Reichelt Føreland

I dette blogginnlegget skal jeg skrive litt om hvorfor jeg har valgt å studere skolebibliotekkunnskap, hvilke faglige interesser jeg har og hva jeg håper jeg kan lære ved å ta dette faget.

Jeg begynte å studere skolebibliotekkunnskap på høsten i fjor, men motivasjonen min for å ta dette studiet har utvidet seg litt siden da. Opprinnelig søkte jeg meg inn på studiet fordi jeg tenkte at det kunne gi meg kompetanse om skolebibliotek og bibliotekfag generelt, og at det kanskje kunne gi meg flere jobbmuligheter i etterkant.

I tillegg ønsket jeg å lære mer om barne- og ungdomslitteratur. Fra før har jeg studert nordisk og arabisk litteratur, men fagene har først og fremst handlet om litteratur for voksne. Ved å ta skolebibliotekkunnskap har jeg derfor fått mulighet til å lære mer om litteratur generelt.

Siden jeg begynte å studere skolebibliotekkunnskap har jeg fått en undervisningsjobb ved Universitetet i Agder. Dette semesteret underviser jeg på grunnskolelærerstudiet 1.-7. trinn i litteratur. Noe av den kunnskapen jeg lærer ved å ta dette studiet, ønsker jeg derfor nå også å videreformidle til de som studerer til å bli fremtidige lærere.

I Forskrift til opplæringslova §21-1 står følgende om tilgang til skolebibliotek:

Skolen skal ha skolebibliotek med mindre tilgangen til skolebibliotek er sikra gjennom samarbeid med andre bibliotek. Bibliotek som ikkje ligg i skolen sine lokale, skal vere tilgjengeleg for elevane i skoletida, slik at biblioteket kan brukast aktivt i opplæringa på skolen. Biblioteket skal vere særskilt tilrettelagt for skolen.

Elever skal med andre ord ha tilgang til skolebibliotek, og det skal kunne brukes aktivt i opplæringa. I det faget jeg nå underviser er dessverre ikke skolebiblioteket og samarbeid mellom lærer og skolebibliotekar et sentralt tema. Det kan godt være at det er et større fokus på dette i andre fag, dette er ikke en kritikk av faginnholdet i utdanninga som helhet – dette handler mer om at jeg håper at jeg kan bidra til at det snakkes i hvert fall litt mer om skolebibliotekets funksjon og samarbeid mellom lærere og skolebibliotekarer i lærerutdanninga. Og kanskje kan det bidra til at flere fremtidige lærere tar aktivt i bruk skolebiblioteket og innleder engasjerende og morsomme samarbeid med skolebibliotekaren.

I dette blogginnlegget skal jeg se nærmere på Gyldig fravær av Harald Rosenløw Eeg. Jeg kommer ikke til å presentere noe sammendrag av boka, da jeg regner med at du allerede har lest den. Men om du trenger en liten påminnelse, kan du lese en kort oppsummering her.

Dette er en bok jeg selv liker svært godt, blant annet på grunn av språket. Det er et muntlig, fartsfylt og billedrikt språk. Det siste gjelder kanskje særlig prologen der det brukes svært metaforiske setninger som: «Svelger som om han ikke bare har en hårete kokosnøtt i halsen, men også hele apekatten som ikke vil slippe kokosnøtta.» (Eeg, 2011, s. 5).

I tillegg har jeg sansen for at den trekker inn fantastiske elementer i det som i utgangspunktet fremstår som en svært realistisk roman. Jeg liker for så vidt de mer realistiske delene, og dette kunne helt sikkert fungert godt som en utelukkende realistisk roman. Men for meg løfter og åpner de fantastiske elementene teksten, og peker på at dette faktisk er en fiktiv tekst. De gir dessuten meg som leser rom for å dikte med og dikte videre.

Her må jeg kanskje nevne at jeg har hatt denne romanen på pensum tidligere i et fag som handlet nettopp om fantastisk litteratur. Første gang jeg leste romanen leste jeg den derfor med en forventning om jeg skulle støte borti fantastiske elementer. Jeg fanget derfor tidlig opp signalene teksten sender om at dette var noe annet enn ren realisme.

Spenningen mellom det realistiske og det fantastiske blir tydeligere utover i romanen etter hvert som handlingen skrider fram. For den årvåkne leser, eller for en som meg som allerede er forberedt på at dette ikke er ren realisme, tar det ikke mange sidene før det kommer inn elementer med et noe overnaturlig preg. Allerede i prologen eller anslaget blir den mystiske personen som intervjues beskrevet med slangeliknende trekk. I tillegg møter karakteren Bruno tidlig underlige skikkelser i undergrunnen da han er ute for å tagge.

Skyggene deres er flagrende, som om de har på seg kappe. De sier ikke et ord til hverandre. De glir rolig forbi, som i en døs. De ser definitivt ikke ut som sikkerhetsvakter. Men hodelyktene deres er for bra til at det er junkier eller uteliggere. Hvorfor syns han det er creepy? (Eeg, 2011, s. 34).

Hendelsen beskrives som mystisk og uhyggelig, særlig når de vil ha Bruno med seg og lokker med det som beskrives som en likblek hånd. Skikkelsene forsvinner dessuten plutselig uten at leseren eller Bruno får noen forklaring på hendelsen. Den forblir uavklart, og kanskje sås det en tvil om hvorvidt dette er overnaturlig eller ekte, fantasi eller virkelighet. Denne tvilen, som dessuten forsterkes utover i romanen, er karakteristisk for fantastisk litteratur.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hoveddelen av handlinga foregår under jorda i t-banenettverket. Dette nettverket spiller en viktig rolle av flere grunner. Helt åpenbart er det et viktig fysisk sted. Det at handlingen foregår under bakken bidrar til å gjøre hendelsene enda mer mystiske, noe blant annet Bruno beskriver på følgende måte: «Og man skal ikke være under jorda særlig lenge før det er umulig å skille drøm fra virkelighet.» (Eeg, 2011, s. 198-199). Dette sitatet viser dessuten at de mystiske elementene også oppfattes som mystiske av romanens hovedkarakterer. Den labyrintiske strukturen til t-banenettverket med mørke ganger og mange mulige veier og blindveier bidrar dessuten til romanens uhyggelige eller skrekkpregede stemning.

I tillegg til å være viktig som fysisk plass og stemningsskaper, og kanskje nesten som en egen figur i romanen, kan t-banenettverket være et bilde på romanens struktur. Romanen fortelles fra alle de fem ungdommenes perspektiv, i tillegg til at dramatiske hendelser i enkeltpersonenes liv presenteres. Disse fortellingene krysser og flettes inn i hverandre, litt på samme måte som et t-banenettverk gjør. Noen av fortellingene er tydelig sentrale og avgjørende hovedlinjer, mens andre fungerer mer som sidespor og noen kanskje også som blindveier.

Jeg tror at Gyldig fravær kan ha et stort potensial for å nå et ungt publikum, men kanskje ikke de aller yngste eller mest uerfarne leserne. Dette er en bok som krever litt av leseren, blant annet fordi den har hyppige synsvinkelskifter og veksler mellom ulike tidsplan. De fantastiske elementene gjør også at romanen får et litt surrealistisk preg, og det kan forvirre leseren.  Samtidig er romanen svært spennende, og har et driv som kan gjøre romanen mer lesverdig. I tillegg tar den opp viktige eksistensielle temaer og problematikk ungdom kan kjenne seg igjen i, selv om karakterene kanskje er litt typete.

I 2012 var et utdrag av romanen med i leselystaksjonen txt som leverer en antologi med tekstutdrag fra nye bøker for ungdom til påmeldte ungdomsskoler. Med antologien følger det blant annet lærerressurser med spørsmål til teksten som skal brukes før lesingen starter. For Gyldig fravær ble blant annet følgende spørsmål foreslått: Hva tror du denne teksten handler om? og Hvilken sjanger tror du dette er? Jeg tror at det å jobbe med slike spørsmål før lesingen starter er en god metode for å møte teksten med et mer årvåkent blikk for blant annet de fantastiske signalene. Og kanskje kan en diskusjon om sjanger og tematikk på forhånd gjøre at leserne ikke lar seg frustrere når det dukker opp kanskje litt forvirrende elementer.

I dette blogginnlegget vil jeg dele noen personlige refleksjoner om Natt på Frognerbadet av Sverre Henmo. Romanen er utgitt i 2008, og vant Kirke- og Kulturdepartementets pris for årets beste barne- og ungdomsroman. (Juryens begrunnelse)

I Natt på Frognerbadet følger vi Simon på slutten av ungdomsskolen. Han er kaptein på fotballaget, og er med i en etablert kameratgjeng. Men det viser seg fort at Simon er en noe usikker gutt. Han skammer seg særlig over et arr han fikk i en brann da han var liten, og kvier seg derfor for å gå i bar overkropp.

«Jeg bader ikke når det er andre til stede. Når vi er ved sjøen, stuper jeg fra femmeren. Penere enn både Frank og Jesper, men når vi er på Frognerbadet, beholder jeg T-skjorten på for å slippe blikkene. Går aldri i bar overkropp foran andre enn Bengtjohnsen, Amigo, Frank og Jesper. Og mamma, selvfølgelig.» (Henmo, 2008, s. 5-6)

Han trenger altså ikke skjule arret for kameratene, men når han forelsker seg i skallete Petra med militærbuksene våger han ikke å fortelle det til dem fordi de syns hun er rar. Simon beskriver Petra som annerledes enn alle andre, idealistisk, flink og modig. Til tider syns jeg det blir en litt i overkant karikert og idealisert beskrivelse. Samtidig ser vi henne gjennom Simons øyne, noe som kan forklare hvorfor hun fremstår nesten overjordisk. Simon er kanskje ikke alltid en troverdig forteller. Han har i hvert fall ikke alltid så god innsikt som han selv tror, og har nok en tendens til å overanalysere.

Simon er ikke lenger et barn, men heller ikke helt voksen. I romanen fremstår ungdomstiden nærmest som en overgangsfase der reglene fra barndommen ikke lenger er gyldige.

«På barneskole kunne jeg kastet henne ned i grøfta og satt meg oppå henne. Hadde det vært vinter, kunne jeg tatt lua hennes og fått henne til å løpe etter meg. Men vi har rykket opp en divisjon. Dette krever mer.» (Henmo, 2008, s. 57)

Det kreves mer – og det gjelder ikke bare hvordan man skal flørte. Simon må våge å ta ansvar og stå for den han er, og sånn sett nærme seg voksenlivet.

Det er flere bøker man kan sammenlikne Natt på Frognerbadet med, for eksempel andre bøker i Sverre Henmos forfatterskap hvor vennskap og kjærlighet ofte er viktige temaer. Dette er blant annet tilfellet i Det er bare kjærlighet, som også tar for seg ungdomslivet og ungdomsproblematikk. Her møter vi Jonathan som dras mellom lojaliteten til sin bestekompis og forelskelsen i Alina. Både Simon i Natt på Frognerbadet og Jonathan i Det er bare kjærlighet må våge å ta egne valg.

Den svenske bokbloggeren «Bokhora» har påpekt en annen interessant sammenlikning, en sammenlikning jeg finner igjen flere steder, nemlig mellom Natt på Frognerbadet og TV-serien Skam.

«”Natt på Frognerbadet” prickar in typ allt som Skam har – rätt ålder på karaktärerna, fokus på relationer, otroligt bra gehör för det sociala spelet, och att allt är så fint skildrat.» (Bokhora)

Det å sammenlikne Natt på Frognerbadet med Skam kan dessuten være en interessant innfallsvinkel til romanen. Her er det for eksempel mulig å sammenlikne karakterer og relasjoner, miljø og sosialt spill eller videre i en diskusjon om affordanse, altså hvilke mediespesifikke muligheter en roman og en TV-serie har, og hva dette gjør med fremstillingen.

Jeg likte denne romanen veldig godt. Den tematiserer følelser på en lite klisjepreget måte i en tilgjengelig og god språklig form. Dette er en roman som tar ungdomsproblematikk på alvor. Leseren følger blant annet Simon på fotballbanen og i kameratgjengen – miljøer som er skildret slik at de vil være gjenkjennelige for mange. Kanskje kan dette derfor være en fin bok å anbefale gutter rundt hovedpersonens alder?