Jeg har da fått i oppgave å lese en bok og fortelle om den til dere her på bloggen. Vi kunne velge mellom fire forskjellige bøker. Boken jeg valgte er som tittelen sier Tonje Glimmerdal av Maria Parr. Jeg vil fokusere på noe jeg syntes er utrolig viktig for en som ønsker å bli bibliotekar, nemlig det å spre lesegleden og inspirere til lesing. Ved å lese dette blogg innlegge håper jeg at andre får lyst til å lese boken jeg forteller om. Jeg vil derfor ikke fokusere på å analysere handlingen i boken, men å fremme det positive jeg står igjen med etter å ha lest den.
Det første som slo meg når jeg plukket opp boken «Tonje Glimmerdal» var den spreke tegning av det jeg regnet med var Tonje, men så så jeg at under denne står det «dette er en kjempefin bok!». Jeg syntes at det var egentlig litt pussig, ettersom slike anmelder kommentarer pleier å være litt mere fantasifulle i ordbruken, men jeg tenkte ikke noe mer over dette før jeg var ferdig med boken, for da var det nettopp det som stod klart for meg. Dette ER en kjempe fin bok. Jeg sitter igjen med en slik god følelse man bare får av å ha lest en fantastisk FIN bok!
Maria Parr har fylt boken men det Tonje sier er viktigst, nemlig fart og selvtillit! Tonje Glimmerdal er hovedkarakteren i boken, og hun er dalens eneste barn uten at det har gjort henne stille og kjedelig! For meg blir hun som en norsk Pippi. Hun er full av vilje, og raser igjennom dalen sin med kjærlighet, humor og liv. Jeg tror nok at Maria Parr har vært veldig inspirert av Astrid Lindgrens fortellinger fordi du får virkelig litt av den samme følelsen som etter å ha lest om Pippi eller Ronja Røverdatter. Og det er viktig med flere slike bøker, med levende, ville og ekte jenter i hovedrollen.
Tonje kjører på ski ned de bratteste bakkene i dalen og hopper så høyt at hun nesten tar salto. Hun kjører kjelke helt ned til havet og inn i ferga på kaia, hun er heller ikke redd for en slåsskamp! Hun slår seg nesten i hjel der hun detter med hode først i snø haugene, men hun reiser seg opp og rister snøen av seg. Det er det som er så fint med Tonje, hun er ikke svak og hjelpeløs, hun er sterk, vill og levende! Men hun har også er hjerte av gull som rører ved alle de rundt seg slik bare Glimmerdalens vesle dunder kan. Hun er en karakter som man virkelig vil leve seg inn i og identifisere seg med, noe som er veldig viktig i en barnebok (Penne. S, 2002).
Forteller stemmen i boken er en allvitende forteller som formidler Tonjes perspektiv, vi ser henne utenifra men vi tar også del i tankene hennes og av og til får vi innsyn i andre karakterer i historien (Birkeland & Mjør, 2012, s. 54). Du blir virkelig tatt med til Glimmerdalen, du blir kjent med alle de som bor der, og du lærer veiene og husene å kjenne mens du følger Tonje igjennom årstidene. Igjennom hennes øyner og ører får du se i ditt indre hvordan seteren ser ut, fjellene, helse campingen, du lukter våren, du hører elven bruse og du hører skrikene til Måse-Geir når han flyr etter Tonje som sykler avgårde. Du blir glad i Tonjes 74 år gamle bestevenn Gunnvald, du blir sint på sure Hagen som eier Helse campingen og du blir trist når Heidi reiser. Du er med Tonje i alt hun gjør og føler.
Boken er skrevet på nynorsk, og for min del gjør dette noe ekstra med stemningen. Ordbruken er flytende og har klang enten du leser inni deg eller høyt. Jeg fant et klipp av Maria Parr som leser fra boken sin, som virkelig viser hvordan ordbruken gir karakterene troverdighet, men de bringer også humoren inn i historien. Kanskje det inspirerer til at noen av dere plukker opp boken selv?
Se Maria Parr lese fra boken: Maria Parr leser fra Tonje Glimmerdal
Den er absolutt verdt å lese hvis du er ute etter en bok som for deg til å ta deg selv i å smile så bredt at det nesten gjør vondt, le høyt så folk rundt deg lurer på hva i alle dager du leser om og kjenne hjerte banke litt ekstra når ting blir vanskelig i fortellingen om Tonje. Dette er en barnebok, men jeg nyter den nok minst like mye som jeg ville ha gjort om jeg var et barn som leste den. AMBEFALER boken på det varmeste til både liten og stor!
Kilder:
Birkeland, Tone & Mjør, Ingeborg. (2012). Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar. Oslo: Cappelen Damm akademisk.
Parr, Maria. (2009). Tonje Glimmerdal. Oslo: Det norske samlaget.
Penne, Sylvi. (2002). Barns behov for bøker. Oslo: Samlaget, Norsk Barnebokinstitutt.
Hei Linn Kristine!
Veldig stilig blogg! Både header og bakgrunnsbilde. Da får vi håpe det ikke blir det siste innlegget du skriver? Så går det jo an å legge inn en liten biografi samt lenke til andre blogger eller nettsteder etter hvert.
Slutter meg til Ingrun og Vibeke: Flott, personlig og entusiastisk innlegg! Særlig må jeg berømme deg for hvor god du er til å formidle din egen leseopplevelse og til å skape bilder i leserens hode! Det er inspirerende å lese, både for den som kjenner boka fra før og den som ennå ikke har stiftet bekjentskap med den, tenker jeg. Ledig og personlig i stilen, uten å bli flåsete, og det er mye fagkunnskap flettet inn her.
Ellers: Du skriver langt, så jeg kunne kanskje ønske meg et bilde til, enten fra illustrasjonene til Åshild Irgens eller et fotografi av forfatter og illustratør? Bare husk å vise til hvor dere henter bilder fra.
Hilsen Solbjørg Nes
Hei!
Takk for et flott blogginnlegg. Spennende å se hva andre skriver om en bok som en selv er veldig glad i. Dette er en bok med så mange kvaliteter, for store og små. Jeg prøver stadig å anbefale denne til elever og lærere, men mange er skeptiske til nynorsk. De som derimot har tatt utfordringa er like hekta som jeg!
Synes du poengterer så godt i starten at dette virkelig er en fin bok. Jeg er helt enig med deg! Jeg savner god bøker som er gjenkjennelig for barnet. Det at de kan kjenne seg igjen i handling, tanker, følelser, humor og alvor i en hverdagsskildring, tror jeg er viktig! Jeg tror også at en bok som har et innhold som barnet kan kjenne til, gjør at boka er mer lettlest enn andre lettleste fantasy og science fiction for barn. Også for barn som har bokmål som sitt nærmeste målform.
Jeg er ening med deg om at hun har en karakter man virkelig vil leve seg inn i og identifisere seg med. Tonje har som du sier karaktertrekk som er sterkt ønskelige, for både store og små. Selv synes jeg også Parr balanserer så godt mellom humor og alvor, uten at det blir klisje eller moral. Boka formidler håp og tro på fremtiden, og er virkelig en fin bok, som enn kan kose seg med!
Du nevner også at det er en allvitende forfatter, og at den gjør at vi får nærhet til flere av personene i boka. Jeg tror det er et lurt trekk av forfatteren. Det skaper nærhet og identifikasjon, slik du skriver. I boka om Lille Ekorn er det motsatt. Der får vi kun vite hva hovedpersonen tenker og ikke noe om de andre. Det skaper en avstand for leseren og gjorde at jeg ikke klarte å leve meg inn i historien, slik jeg gjør med Tonje Glimmerdal.
Vi har boka både mellom perm og på lyd. Vi var også i Oslo og så oppsetningen av boka. Fantastisk opplevelse det også – anbefales!
Fin, oversiktiglig blogg, med pene bilder. Jeg liker dine refleksjoner rundt Tonje Glimmerdal – boka – jeg sitter igjen med mange av de samme tankene du gjør etter å ha lest den. Den er en skikkelig fin og god bok!
God beskrivelse av innhold/sammendrag, og bra at du har med sammenligning til Pippi. Det er vel spesielt Astrid Lindgrens litteratur vi kan sammenligne denne boka, og hovedpersonen med.
Jeg liker godt at du nevner ordbruken og språket spesielt, noe jeg mener er viktig for stemningen i boka – og som underbygger det at den spiller på følelsene til leseren. Skulle gjerne ha lest flere slike bøker. Hvilke kilder har du brukt?