Svartedalen er en lettlest grøsser for ungdom skrevet av Atle Hansen. Forfatteren har selv uttalt at gode bøker for han må ha «et driv, et sug, en kraft i seg som gjør at du leser videre uten å tenke over at du skal, må eller vil.». Dette vil jeg si jeg absolutt opplevde når jeg satt meg ned og leste Svartedalen. Det er en veldig spennende bok som lett kan omtales som en «page- turner», før du vet ordet av det har du lest den ut. Boka følger en bølgekomposisjon hvor det starter rolig før det kommer en spenningstopp fulgt av ett nytt rolig parti også en ny spenningstopp. Dette gjør at boka er vanskelig å legge fra seg, men den blir heller ikke slitsom å lese ettersom en får små pauser i all spenningen.

Historien går fra at det er sommerferie og hovedkarakteren kjeder seg i familiens sommerhus til at det overnaturlige blir introdusert ved fortalte historier og legender som det senere viser seg å være noe sannhet i. Det hele utvikler seg til et mysterium som hovedkarakteren må ta mot til seg og løse, med dette i tankene kan man også kalle boken en dannings fortelling.

Boka er skrevet på nynorsk, og er som sakt en lettlestbok, men uten at det står skrevet med store bokstaver på forsiden. Det er lite skrift på sidene og linjeoverhopp etter hver setning, det er også korte kapitler, pluss at boka i seg selv ikke er spesielt lang. Handlingen er kronologisk, og det er få karakterer å forholde seg til. Språket er forholdsvis enkelt og veldig konkret, men det kan være enkelte ord som er vanskelig for de yngre leserne som ikke har nynorsk som hovedmål, for eksempel: kvein, trong, byrjar, dalbotn, løedøra. Forfatteren har brukt språket godt for å få frem den skumle atmosfæren en opplever når en leser boka, eks. «Om natta høyrer eg knirking i veggene. Vinden uler som håse ugler rundt hushjørna.» og «kviskringa er først som vind i lauv. Litt etter litt skaper ho seg om til ord og setningar. Dei veks og blir tydelegare. Snart breider dei seg ut i mørket rundt meg.». Setningene er korte og konkrete, men med bruk av adjektiver og gode metaforer kommer stemningen klart frem. Det er også brukt mye gjentakelser som for eksempel historien om kapteinhuset blir fortalt flere ganger av forskjellige personer i fortellinger, men hver gang den blir fortalt kommer noe nytt frem. Også fargen svart er en gjenganger i fortellingen. Svarten som bor i svartedalen, den svarte bilden, katten, Julie som har svart hår, sminke og klær. Her spiller kanskje forfatteren på at en forbinder svart med død og noe illevarslende.

Boka kan passe inn i flere sjangrer, men passer kanskje best inn i skrekk/spennings sjangeren. Den går også under samlebegrepet Fantasy fordi, selv om historien foregår i et realistisk univers har den innslag av overnaturlige hendelser, som spøkelser og hulderfolk. En kan også plassere boka under Maria Nikolajevas kategorier for struktur innen fantastisk litteratur, her vil boka passe inn under det hun kaller «underforstått konstruksjon», fordi fortellingen foregår i en primær verden lik vår egen, men det er en agent (Julie og kapteinen) fra en sekundærverden (hulderverden og dødsriket) som påvirker handlingen og som opptrer som det magiske/overnaturlige i fortellingen.

Fortellerstemmen i boka tilhører den navnløse hovedpersonen i fortellingen. Det som er interessant med denne karakteren og fortellerstemmen er at man aldri helt får vite om det er en gutt eller jente. Annet enn at karakteren som en spøk introduserer seg til Julie som «Romeo», er det ingenting som hinter til eller forteller leseren hvilket kjønn hovedkarakteren er. Dette vil jeg tro er med på å åpne for at leseren uansett kjønn, lettere skal kunne identifisere seg med, og sette seg inn i hovedkarakteren. Jeg syntes dette er viktig for at boka skal gi leseren følelsen av å lese en grøsser/spenningsbok, de føler med karakteren i det de opplever skumle og spennende ting.

Bruk av boken i skolen:

Boken kan fint egne seg i skolen, den er kort og lettlest og kan dermed brukes i f.eks høytlesning hvor hver elev kan lese et kapittel hver, ettersom disse er veldig korte. Boken er på nynorsk og kan derfor også brukes for å jobbe med punktene som omhandler nynorsk i læreplanen. Som tidligere nevnt kan det være ord og uttrykk som kan være ukjent for leseren, her kan læreren være med på å oppklare. I tillegg kan det være interessant å dra inn arbeid om forfatteren, som jo har skrevet flere bøker for ungdom, og som er aktiv med skolebesøk. Kanskje man er så heldig å får han på besøk. Et forfatterbesøk kan inspirere både til mer lesning og skriving!

Her er et klipp av Atle Hansen som leser fra nettopp Svartedalen!
https://www.youtube.com/watch?v=_jl_GdwfYY8

Kilder:

Hansen, Atle. (2015). Svartedalen. Oslo: Samlaget.
Slettan, Svein. (2014). Ungdomslitteratur – ei innføring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.