De fire arbeidsprosessene katalogisering, indeksering, emneord og klassifikasjon skal bidra til å sikre gjenfinning av et dokument. Men er det nødvendig å gå igjennom alle delene av prosessen hver gang? Kan man ta snarveier og vil et dokument fortsatt være gjenfinnbart dersom man gjør dette?

Før jeg begynte på dette studiet så ville jeg sikkert svart at joda, du kan sikkert slippe unna med å bare gjøre en av disse prosessene, og at et dokument ville vært enkelt nok å finne så lenge tittelen og forfatteren ligger inne i en database og er søkbar. Men etter å ha vært igjennom alle stegene for å gjøre et dokument gjenfinnbart, ser jeg at slik er det virkelig ikke! En må tenke på hva bibliotekarer nå til dags har å «kjempe» imot, det er google og wikipedia. Elever velger ofte disse som kilder i sin oppgaveskriving fordi det er enkelt å søke opp informasjon og kunnskap, heller enn å måtte gå inn på et bibliotek og med en gang bli overveldet av mengden bøker og det som virker som en umulig oppgave, å finne akkurat den boka de ser etter eller bøker om akkurat det emne de skal skrive om.

Her er det bibliotekaren kommer inn, og skal fungere som Google, han/hun blir en søkemotor som skal guide eleven til relevante dokumenter i forhold til «søkeordene» elevene gir han/henne. Og det er nettopp da det blir viktig at alle dokumenter har blitt lagt inn i et katalogsystem ved hjelp av disse prosessene, for en vet aldri, om disse «søkeordene» eleven gir deg er dokumentets tittel, et emneord, forfatter, eller bare ser etter generelle bøker innen et spesielt fagfelt, kanskje til og med på andre språk.

Katalogiseringen sørger for at det ligger inne en standardisert beskrivelse av et dokument, altså tittel, forfatter, sidetall, innbinding osv. Dette gjør at dokumentet er gjenfinnbart i søk etter tittel, forfatter og format. Indekseringen kommer til uttrykk igjennom emneord og klassifisering. Emneordene forteller oss hva et dokument handler om. Her er det veldig viktig at emneordene er spesifikke, for å ikke komplisere gjenfinnbarheten, dersom en pøser på med masse generelle emneord, vil søk på disse emneordene gi en haug med svar hvor mye av det som kommer opp ikke er relevant for søkeren. Klassifiseringen plasserer et dokument i forhold til fagfelt/emner, dette kommer spesielt til nytte i selve biblioteket hvor bøker plasseres i hyllen etter et klassifiserings nr., dersom en bruker Dewey som forteller brukeren hvilket emne dokumentet hører til og hvor dokumenter er på hyllen i biblioteket. Dette åpner for at brukeren kan finne hyllen som har bøkene som omhandler Fysikk, og selv se og plukke bøker fra dette feltet, men også oppdage bøker og emner innenfor fysikk som han/hun ikke hadde tenkt på forhånd.

Ved hjelp av disse stegene blir et dokument gjenfinnbart både for bibliotekaren og brukeren. Dersom vi bare gjorde katalogisering hadde brukeren bare hatt brukt for biblioteket dersom han så etter et spesifikt dokument han kan navnet eller forfatternavn på. Dette hadde nok i stor grad dyttet elever over på å bruke internett som kilde og søkemotor, ettersom de ikke alltid er helt sikre på hva de ser etter. Det er derfor nødvendig at dokumenter er gjenfinnbare ved søk etter emneord, og at en bibliotekar kan henvise eleven til hyllen hvor bøker innenfor et fagfelt står slik at eleven selv kan oppdage hva som finnes av bøker innen det fagfeltet og på denne måten snevre inn på et emne eller en bok som er av interesse. Skulle man latvær å gjøre en av disse stegene vill det for meg blitt som om du skulle droppe en komponent i en mat oppskrift, du får selvfølgelig noe ut av det, men det både ser og smaker ikke like godt som det kunne ha gjort dersom en hadde følgt oppskriften.

Uten all den informasjonen som blir lagt inn om et dokument via disse prosessene hadde det blitt veldig vanskelig å være bibliotekar og bøker hadde nok i større grad måtte vike for google og wikipedia når det kommer til kilder i skoleoppgaver!

Litteraturliste

Hjortsæter, E. (2009). Emneordskatalogisering. Innholdsanalyse, emnerepresentasjon og lagring. Oslo: ABM-media as

Hoel, Trude, Rafste, Elisabeth Tallaksen & Sætre, Tove Pemmer. (2008). Opplevelse, Oppdagelse, Opplysning: fagbok om skolebibliotek. Olso: Biblioteksentralen.

Jeg har fått i oppgave å skrive litt om hvorfor jeg har valgt å studere skolebibliotekkunnskap, og hva som interesserer meg ved dette studiet.

Det er mange grunner som til sammen fikk meg til å velge akkurat dette studiet. Etter egen erfaring vet jeg hvor mye et bibliotek kan bety for en ung person, selv slet jeg med dysleksi som barn og var i den oppfatning at lesing og skriving ikke var for meg. Helt frem til ungdomskolen holdt jeg meg unna bøker, og gruet meg til norsktimene. Så en dag fikk vi en hjelpelærer som tok med de fra klassen som hadde lese- og skrivevansker til biblioteket, jeg syntes jo hun var helt gal som skulle ta oss med dit, et sted som på mange måter stod som et monument over det vi ikke mestret, men hun mente at det var en kjempegod ide fordi de som jobbet der kunne hjelpe oss å finne bøker å lese.

Jeg gikk inn de dørene med en følelse av at vi hadde blitt gitt en umulig oppgave bare for å videre konfirmere at lesing var noe jeg ikke ville mestre. Jeg ville alltid lese sakte, lese feil, misforstå, blande ord, lesing var forbundet med negativitet. Når vi kom inn på biblioteket tok bibliotekaren oss godt imot, hun smilte og det var ikke synlig på henne at å finne bøker til oss var noen utfordring. Hun presenterte bøker, ment for ungdom, noen korte, noen lengere. Forskjellige temaer, morsomme, skumle og romantiske bøker. For det spilte ingen rolle om det tok oss lang tid å lese bøkene, eller om vi måtte lese setninger om igjen. Vi skulle finne en bok som vi syntes hørtes interessant ut, og vi skulle lese den, i vårt eget tempo. Ingen skulle teste oss eller nedverdige oss ved å tvinge oss til høytlesning. Det skulle være lesning for nytelsen sin skyld, dette var nytt. Etter at bibliotekaren hadde presentert et utvalg spennende bøker, tok hun seg tid til å hjelpe en og en med å velge bok. Fortsatt litt negativ til det hele ba jeg henne om en kort, men spennende bok, som hun trodde jeg ville klare å lese. Hun ga meg den første boken i en serie på 12 bøker, noe hun ikke fortalte meg. Boken var ikke så stor med litt over 100 sider. Det endte jo opp med at jeg som ikke hadde lest en hel bok før leste hele serien, og begynte å låne haug på haug med bøker fra biblioteket de neste årene. Jeg fikk oppleve gleden som ligger i det å lese en god bok, og å kunne dele den gleden med andre ved å anbefale bøker videre.

Biblioteket gjorde en forskjell for meg, og åpent en hel haug av nye dører. Selv om jeg den dag i dag fortsatt er litt dårlig på høytlesning, blander ord, har noen skrive feil, og leser litt sakte, så er alt så inderlig mye bedre. Og bøker er en fantastisk del av livet mitt. Jeg ønsker at andre skal få en lignende erfaring med biblioteket, at det er forbundet med å åpne dører. Før dette føltes det å gå på skole som en uendelig lang prøvelse, for alt handlet om å lese og skrive, noe jeg var blitt fortalt jeg ikke ville kunne mestre. Det besøket på biblioteket ble starten på noe nytt for meg. Jeg tror og følte jo da at etter hver bok jeg leste ble jeg litt bedre, til jeg nådde det punktet hvor jeg følte meg normal, og ikke lenger definerte meg selv som en med lese- og skrivevansker.

Jeg har også vært så heldig at jeg fikk jobbe som studentvakt og ekstravakt på høgskolebiblioteket ved høgskolen i Hedmark i to år, samtidig som jeg tok min bachelor i virtuell kunst og design. Det var en utrolig fin opplevelse å kunne jobbe med og blant så mye litteratur! Det var også veldig spennende og kunne se biblioteket i bruk fra andre siden av skranken, hvordan både unge mennesker som kom rett fra videregående og lærere som hadde jobbet ved skolen i årevis tok det i bruk. Jeg fikk også se et bibliotek som var så mye mer enn et sted å låne bøker. Det var et sosialt sted, et senter for deling og læring, men også et sted for å oppsøke hjelp med diverse. Jeg har måttet hjelpe til med printere som gjør alt annet enn det man ønsker, hjulpet en hjemløs amerikaner å finne et sted å bo og oversette legepapirer, trøstet de som sitter med en data som har bestemt seg for å gå helt i vranglås før vedkommende har fått lagret 2 timers arbeid, i tillegg til mer vanlige oppgaver som å finne frem til litteratur og kilder. Høgskolen jeg gikk og jobbet på hadde stor variasjon i studieretninger så det var alt fra musikk studenter, barnehage- og lærerstudenter, biologistudenter, til de som var som meg og lærte om animasjon, spill og film. Biblioteket måtte kunne tilby kunnskap om så mye, dette syntes jeg var utrolig spennende, men også utfordrende. Jeg fikk en opplevelse av at det å jobbe på et skolebibliotek absolutt kunne være en givende jobb som jeg kunne tenkt meg å ha.

Jeg har jo som sakt tatt en bachelor i virtuell kunst og design, det å tegne er noe jeg elsker, og det er det jeg jobber med nå som freelance grafiker, men jeg ser at i lengden så er det vanskelig å finne en fast jobb innenfor dette, så på det grunnlaget og interessen av å kunne jobbe på et bibliotek valgte jeg å ta dette studiet. Jeg håper jo selvsagt at den kreative siden min kan komme godt med i arbeid på et bibliotek i fremtiden! Jeg lagde en liten plakat til biblioteket jeg jobbet på før jeg sluttet, her er den:

Jeg leste også en tankevekkende fortelling som heter «Egget» av Andy Weir på nettet her om dagen som jeg gjerne vil dele, den kan leses her: http://www.galactanet.com/oneoff/theegg_nb.html

Svartedalen er en lettlest grøsser for ungdom skrevet av Atle Hansen. Forfatteren har selv uttalt at gode bøker for han må ha «et driv, et sug, en kraft i seg som gjør at du leser videre uten å tenke over at du skal, må eller vil.». Dette vil jeg si jeg absolutt opplevde når jeg satt meg ned og leste Svartedalen. Det er en veldig spennende bok som lett kan omtales som en «page- turner», før du vet ordet av det har du lest den ut. Boka følger en bølgekomposisjon hvor det starter rolig før det kommer en spenningstopp fulgt av ett nytt rolig parti også en ny spenningstopp. Dette gjør at boka er vanskelig å legge fra seg, men den blir heller ikke slitsom å lese ettersom en får små pauser i all spenningen.

Historien går fra at det er sommerferie og hovedkarakteren kjeder seg i familiens sommerhus til at det overnaturlige blir introdusert ved fortalte historier og legender som det senere viser seg å være noe sannhet i. Det hele utvikler seg til et mysterium som hovedkarakteren må ta mot til seg og løse, med dette i tankene kan man også kalle boken en dannings fortelling.

Boka er skrevet på nynorsk, og er som sakt en lettlestbok, men uten at det står skrevet med store bokstaver på forsiden. Det er lite skrift på sidene og linjeoverhopp etter hver setning, det er også korte kapitler, pluss at boka i seg selv ikke er spesielt lang. Handlingen er kronologisk, og det er få karakterer å forholde seg til. Språket er forholdsvis enkelt og veldig konkret, men det kan være enkelte ord som er vanskelig for de yngre leserne som ikke har nynorsk som hovedmål, for eksempel: kvein, trong, byrjar, dalbotn, løedøra. Forfatteren har brukt språket godt for å få frem den skumle atmosfæren en opplever når en leser boka, eks. «Om natta høyrer eg knirking i veggene. Vinden uler som håse ugler rundt hushjørna.» og «kviskringa er først som vind i lauv. Litt etter litt skaper ho seg om til ord og setningar. Dei veks og blir tydelegare. Snart breider dei seg ut i mørket rundt meg.». Setningene er korte og konkrete, men med bruk av adjektiver og gode metaforer kommer stemningen klart frem. Det er også brukt mye gjentakelser som for eksempel historien om kapteinhuset blir fortalt flere ganger av forskjellige personer i fortellinger, men hver gang den blir fortalt kommer noe nytt frem. Også fargen svart er en gjenganger i fortellingen. Svarten som bor i svartedalen, den svarte bilden, katten, Julie som har svart hår, sminke og klær. Her spiller kanskje forfatteren på at en forbinder svart med død og noe illevarslende.

Boka kan passe inn i flere sjangrer, men passer kanskje best inn i skrekk/spennings sjangeren. Den går også under samlebegrepet Fantasy fordi, selv om historien foregår i et realistisk univers har den innslag av overnaturlige hendelser, som spøkelser og hulderfolk. En kan også plassere boka under Maria Nikolajevas kategorier for struktur innen fantastisk litteratur, her vil boka passe inn under det hun kaller «underforstått konstruksjon», fordi fortellingen foregår i en primær verden lik vår egen, men det er en agent (Julie og kapteinen) fra en sekundærverden (hulderverden og dødsriket) som påvirker handlingen og som opptrer som det magiske/overnaturlige i fortellingen.

Fortellerstemmen i boka tilhører den navnløse hovedpersonen i fortellingen. Det som er interessant med denne karakteren og fortellerstemmen er at man aldri helt får vite om det er en gutt eller jente. Annet enn at karakteren som en spøk introduserer seg til Julie som «Romeo», er det ingenting som hinter til eller forteller leseren hvilket kjønn hovedkarakteren er. Dette vil jeg tro er med på å åpne for at leseren uansett kjønn, lettere skal kunne identifisere seg med, og sette seg inn i hovedkarakteren. Jeg syntes dette er viktig for at boka skal gi leseren følelsen av å lese en grøsser/spenningsbok, de føler med karakteren i det de opplever skumle og spennende ting.

Bruk av boken i skolen:

Boken kan fint egne seg i skolen, den er kort og lettlest og kan dermed brukes i f.eks høytlesning hvor hver elev kan lese et kapittel hver, ettersom disse er veldig korte. Boken er på nynorsk og kan derfor også brukes for å jobbe med punktene som omhandler nynorsk i læreplanen. Som tidligere nevnt kan det være ord og uttrykk som kan være ukjent for leseren, her kan læreren være med på å oppklare. I tillegg kan det være interessant å dra inn arbeid om forfatteren, som jo har skrevet flere bøker for ungdom, og som er aktiv med skolebesøk. Kanskje man er så heldig å får han på besøk. Et forfatterbesøk kan inspirere både til mer lesning og skriving!

Her er et klipp av Atle Hansen som leser fra nettopp Svartedalen!
https://www.youtube.com/watch?v=_jl_GdwfYY8

Kilder:

Hansen, Atle. (2015). Svartedalen. Oslo: Samlaget.
Slettan, Svein. (2014). Ungdomslitteratur – ei innføring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk. 

Jeg har da fått i oppgave å lese en bok og fortelle om den til dere her på bloggen. Vi kunne velge mellom fire forskjellige bøker. Boken jeg valgte er som tittelen sier Tonje Glimmerdal av Maria Parr. Jeg vil fokusere på noe jeg syntes er utrolig viktig for en som ønsker å bli bibliotekar, nemlig det å spre lesegleden og inspirere til lesing. Ved å lese dette blogg innlegge håper jeg at andre får lyst til å lese boken jeg forteller om. Jeg vil derfor ikke fokusere på å analysere handlingen i boken, men å fremme det positive jeg står igjen med etter å ha lest den.

Det første som slo meg når jeg plukket opp boken «Tonje Glimmerdal» var den spreke tegning av det jeg regnet med var Tonje, men så så jeg at under denne står det «dette er en kjempefin bok!». Jeg syntes at det var egentlig litt pussig, ettersom slike anmelder kommentarer pleier å være litt mere fantasifulle i ordbruken, men jeg tenkte ikke noe mer over dette før jeg var ferdig med boken, for da var det nettopp det som stod klart for meg. Dette ER en kjempe fin bok. Jeg sitter igjen med en slik god følelse man bare får av å ha lest en fantastisk FIN bok!

Maria Parr har fylt boken men det Tonje sier er viktigst, nemlig fart og selvtillit! Tonje Glimmerdal er hovedkarakteren i boken, og hun er dalens eneste barn uten at det har gjort henne stille og kjedelig! For meg blir hun som en norsk Pippi. Hun er full av vilje, og raser igjennom dalen sin med kjærlighet, humor og liv. Jeg tror nok at Maria Parr har vært veldig inspirert av Astrid Lindgrens fortellinger fordi du får virkelig litt av den samme følelsen som etter å ha lest om Pippi eller Ronja Røverdatter. Og det er viktig med flere slike bøker, med levende, ville og ekte jenter i hovedrollen.

Tonje kjører på ski ned de bratteste bakkene i dalen og hopper så høyt at hun nesten tar salto. Hun kjører kjelke helt ned til havet og inn i ferga på kaia, hun er heller ikke redd for en slåsskamp! Hun slår seg nesten i hjel der hun detter med hode først i snø haugene, men hun reiser seg opp og rister snøen av seg. Det er det som er så fint med Tonje, hun er ikke svak og hjelpeløs, hun er sterk, vill og levende! Men hun har også er hjerte av gull som rører ved alle de rundt seg slik bare Glimmerdalens vesle dunder kan. Hun er en karakter som man virkelig vil leve seg inn i og identifisere seg med, noe som er veldig viktig i en barnebok (Penne. S, 2002).

Forteller stemmen i boken er en allvitende forteller som formidler Tonjes perspektiv, vi ser henne utenifra men vi tar også del i tankene hennes og av og til får vi innsyn i andre karakterer i historien (Birkeland & Mjør, 2012, s. 54). Du blir virkelig tatt med til Glimmerdalen, du blir kjent med alle de som bor der, og du lærer veiene og husene å kjenne mens du følger Tonje igjennom årstidene. Igjennom hennes øyner og ører får du se i ditt indre hvordan seteren ser ut, fjellene, helse campingen, du lukter våren, du hører elven bruse og du hører skrikene til Måse-Geir når han flyr etter Tonje som sykler avgårde. Du blir glad i Tonjes 74 år gamle bestevenn Gunnvald, du blir sint på sure Hagen som eier Helse campingen og du blir trist når Heidi reiser. Du er med Tonje i alt hun gjør og føler.

Boken er skrevet på nynorsk, og for min del gjør dette noe ekstra med stemningen. Ordbruken er flytende og har klang enten du leser inni deg eller høyt. Jeg fant et klipp av Maria Parr som leser fra boken sin, som virkelig viser hvordan ordbruken gir karakterene troverdighet, men de bringer også humoren inn i historien. Kanskje det inspirerer til at noen av dere plukker opp boken selv?

Se Maria Parr lese fra boken: Maria Parr leser fra Tonje Glimmerdal

Den er absolutt verdt å lese hvis du er ute etter en bok som for deg til å ta deg selv i å smile så bredt at det nesten gjør vondt, le høyt så folk rundt deg lurer på hva i alle dager du leser om og kjenne hjerte banke litt ekstra når ting blir vanskelig i fortellingen om Tonje. Dette er en barnebok, men jeg nyter den nok minst like mye som jeg ville ha gjort om jeg var et barn som leste den. AMBEFALER boken på det varmeste til både liten og stor!

Kilder:

Birkeland, Tone & Mjør, Ingeborg. (2012). Barnelitteratur – sjangrar og teksttypar. Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Parr, Maria. (2009). Tonje Glimmerdal. Oslo: Det norske samlaget.

Penne, Sylvi. (2002). Barns behov for bøker. Oslo: Samlaget, Norsk Barnebokinstitutt.