Marit Tranås https://home.uia.no/marittr Skolebibliotekkunnskap 2 Sun, 22 Mar 2020 19:01:58 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=5.9.9 Luridiumstyven – fantastisk bra eller fantastisk dårlig? https://home.uia.no/marittr/2020/03/22/luridiumstyven-fantastisk-bra-eller-fantastisk-darlig/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=luridiumstyven-fantastisk-bra-eller-fantastisk-darlig https://home.uia.no/marittr/2020/03/22/luridiumstyven-fantastisk-bra-eller-fantastisk-darlig/#comments Sun, 22 Mar 2020 19:01:58 +0000 http://home.uia.no/marittr/?p=74 Les videre ]]> I september 2015 ga Bobbie Peers ut sin første barnebok: Luridiumstyven. Sommeren året etter leste jeg boka sammen med sønnen min som da var 8 år. Vi hadde en nokså ulik opplevelse av denne actionfylte fantasyboka: han elsket den, mens jeg ikke likte boka så godt. Som litteraturformidler synes jeg dette er veldig spennende! Hva gjorde at sønnen min klarte å leve seg slik inn i fortellingen og nesten ikke kunne få nok, mens jeg opplevde at den var litt masete og hadde logiske brister? Det har jeg reflektere over i denne oppgaven. Jeg skal også drøfte hvilken funksjon det fantastiske har for tematikk og hvordan det fantastiske preger formen.

I tilfelle du ikke har lest boka, vil du nå få et kort handlingsreferat. William Wenton er en gutt på 12 år. Allerede i begynnelsen boka begynner du som leser å få bange anelser om at dette ikke er en helt vanlig gutt. Vi får vite at William og foreldrene har flyttet fra England til Norge, hvor de nå bor med dekknavn på hemmelig adresse. Bestefaren forsvant sporløst for åtte år siden. En dag klassen til William er på ekskursjon til Vitenskapshistorisk museum, klarer han å løse Umuligheten, verdens vanskeligste kode. Det viser seg at denne koden var et lokkemiddel for at William skulle avsløre hvor i verden han befant seg, for kort tid etter besøket på museet, blir han forsøkt kidnappet. Han blir reddet, og noen hemmelige agenter frakter han til England og Instituttet for posthuman forskning. På dette instituttet, eller skolen som vi også kan kalle det, blir William presentert for luridium, et intelligent metall, som kan tenke selv. Dette metallet må ikke komme i feil hender, og da spesielt ikke i hendene til bestefarens gamle kollega, Abraham Talley.

Denne boka kan kategoriseres som en fantasyroman eller en fantastisk fortelling. Det fantastiske og hverdagslige glir litt inn i hverandre. Det fantastiske viser seg i form av det eldgamle, intelligente metallet luridium som kan omgjøre seg til alt, til og med til menneskelige kroppsdeler. Historien inneholder også mye vitenskap i form av forskning, roboter og andre høyteknologiske duppeditter.
I boka finner vi mange eksempler på tematikk som er typisk for fantasylitteratur.  Fantasysjangeren kjennetegnes ofte ved at hovedpersonen legger ut på en reise, fra det kjente og trygge til det ukjente og farlige. Dette finner vi igjen i boka Luridiumstyven. William blir brutt opp fra sin trygge base i Norge og tatt med til instituttet i England. Et annet eksempel er at det foregår en strid mellom det gode og det onde; i dette tilfellet mellom William og de andre på instituttet (de gode) og Albraham Talley (den onde). Denne konflikten driver fortellingen framover. Noe som kommer tydelig fram er at Peers har lekt seg med språket i denne boka. Han setter ofte sammen nye ord, ved å finne opp et ord selv og sette sammen med et kjent ord. Eksempler på dette er Luriduimstyven, trapp-obot og kybernetisk hage. Språket er mer preget mot å beskrive handling enn omgivelser og personer.

Sønnen min sier at han får en god følelse av boka og at han lever seg inn i historien. Han er superfan av Harry Potter, og sier at William Wenton-serien minner mye om bøkene om Harry Potter, f. eks ved at både Harry og William blir sendt bort for å gå på skole og få opplæring. Videre synes han at noe av det kuleste med «Luridiumstyven» er all teknologien og alle robotene. Han synes robotene passer så godt inn i fortellingen og tilfører den humor og spenning, alt fra den nyttige vakt-oboten til den ubrukelig trapp-oboten.

Som tidligere nevnt, elsket ikke jeg boka like mye. Jeg syntes boka var litt masete, ved at det skjedde noe nytt og actionfylt hele tiden. Nesten litt som se på noen av seriene på «Cartoon Network»! Personlig synes jeg handlingen går på bekostning av karakterene, som framstår som flate og statiske. Etter å ha lest om forfatteren synes jeg det er nærliggende å tenke at hans bakgrunn som filmskaper preger hans forfatterskap. På film blir omgivelsene tydelige, og vi blir vitne til karakterenes kroppsspråk, stemmebruk og lignende. Det mister vi i bok-mediet.

Nordli Junior sin nettside skriver forfatteren Bobbie Peers: «Jeg har fått mange spørsmål om hvordan robotene i William Wenton-serien ser ut. Og jeg pleier å svare at det er litt opp til den som leser. Derfor bruker jeg ikke så masse tid på å beskrive dem. Jeg synes det er fint om leseren kan få bruke fantasien sin litt når de leser.» Norli junior Dette synes jeg er interessant, for det ser ut til at forfatteren har en tanke bak sitt nøkterne språk. Noen forfattere, eksempelvis Maria Parr, har et malende, beskrivende språk, som gjør at det lett dukker opp bilder i hodet ditt når du leser. I Bobbie Peers univers om William Wenton har jeg det ikke på samme måte, for språket er så nøkternt og blottet for beskrivelser at jeg synes det blir for fattig. Jeg klarer ikke leve meg inn i fortellingen på samme måte som hvis språket er levende og har mange beskrivelser. Hvis vi vender tilbake til Peers sitat, ser vi at han ønsker å gi leseren hull i teksten. Hull leseren selv kan fylle ut og dikte med på, og mulighet til å bruke sin fantasi. Dette synes jeg er en fin tanke og det må tydeligvis funke, for mange barn elsker bøkene hans. Et morsomt spørsmål å reflektere over i den forbindelse er: hvem er den impliserte leser her? Må kanskje leseren ha stor evne til å leve seg inn i historier og dikte med? Hva tror du? Jeg tror i alle fall at denne boka appellerer mye mer til en barneleser enn en voksenleser, og at dette blir det viktigste å ta med seg når boka skal presenteres for barn. Jeg ser spesielt potensiale for å få gutter interessert i denne boka.

]]>
https://home.uia.no/marittr/2020/03/22/luridiumstyven-fantastisk-bra-eller-fantastisk-darlig/feed/ 3
Oppgave c: Bli kjent med Glimmerdalens Pippi Langstrømpe https://home.uia.no/marittr/2019/10/19/oppgave-c-bli-kjent-med-glimmerdalens-pippi-langstrompe/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=oppgave-c-bli-kjent-med-glimmerdalens-pippi-langstrompe https://home.uia.no/marittr/2019/10/19/oppgave-c-bli-kjent-med-glimmerdalens-pippi-langstrompe/#comments Sat, 19 Oct 2019 13:15:08 +0000 http://home.uia.no/marittr/?p=14 Les videre ]]>

Jeg husker godt første gangen jeg hørte historien om Glimmerdalens vesle dunder. På lærerhøgskolen hadde vi hatt «Vaffelhjarte» på pensumlista og jeg hadde latt meg sjarmere av Maria Parrs levende nynorske språk og varme personskildringer. Det var sommerferie og vi hadde en lang biltur foran oss og trengte en lydbok som kunne få tiden til å gå. På folkebiblioteket vårt stod «Tonje Glimmerdal» utstilt på lydbokhylla, og da omslaget avslørte at Maria Parr var forfatteren og at det var hun som hadde lest den inn, var valget enkelt. Forfatterens herlige sunnmørsdialekt malte et vakkert bilde av Glimmerdalen. Vi ble kjent med den den tøffe 9-åringen Tonje, den eneste barnet i dalen, og den egenrådige og musikalske bestevennen hennes, Gunnvald på 74. Vi fikk høre om livet i Glimmerdalen, både om gode og lette dager, men også alvorstunge og triste dager. Både jeg, samboeren min og sønnen var på da 8 år satt som fjetret mens vi suste nedover Gudbrandsdalen og tilbakela mil etter mil. Det ble ikke mange stopp på den bilturen!

 

Jeg skjønner godt at Maria Parr har vunnet alt fra Brageprisen, Kritikarprisen og Nynorsk litteraturpris til Ole Vig-prisen og mange til. Noe av det som gjorde at jeg trykket denne boka til mitt hjerte var at den fikk meg til å føle meg litt som et barn igjen. Den fikk meg til å huske hvordan det var. Hvor magisk en aketur kunne føles, hvor fort følelsene svingte fra lykke til dyp fortvilelse, hvor mye sterkere inntrykk ting gjorde. Forfatteren klarer å fange og sette ord på hvordan det føles å være full av forventning. Maria Parr får veldig godt frem hvordan det er å være barn, noe som gjør at boka kan leses og forstås av lesere i alle aldere.

Noe som fascinerer meg med denne boka er den sterke og tøffe jentekarakteren. Tonje Glimmerdal er så tøff! Hun har mye temperament og lar seg ikke pille på nesen, selv ikke av den frekke og nokså skremmende helecampingeieren Klaus Hagen, som hater barn og har forbudt barn på campingplassen sin. Tonje ikke er en typisk jente-jente og hun blir ikke spesielt farget av det kjønnet hun har, satt i bås eller begrenset av det faktum at hun er jente. Det er så herlig og ikke minst viktig med slike sterke og tøffe jenteforbilder! For hva vil det vel egentlig si å være jente? Og hvem har bestemt hvordan jenter skal oppføre seg? Også i andre bøker av Maria Parr møter vi tøffe og egenrådige jenter, slik som Lena Lid i «Vaffelhjarte» og «Keeperen og havet». Flere ganger har hun blitt sammenlignet med Astrid Lindgren, som også skrev om tøffe jenter, slik som Pippi Langstrømpe og Ronja Røverdatter. Et eksempler finner du her, i bokanmeldelsen skrevet at litteraturkritikeren Anne Cathrine Straume i 2009: https://www.nrk.no/kultur/bok/tonje-glimmerdal-1.6743893. Jeg synes også at hun har noen likhetstrekk med Anne Cath. Vestly i den forstand at de tar barn på alvor og klarer å fange noe av det magiske ved barndommen.

Historien i boka er spennende og det er alltid noe som driver den framover. Enkelte sekvenser i boka er så morsomme at du ler deg skakk. Min personlige favoritt er helt klart når Gunnvald debuterer som tyrefekter og utfordrer den illsinte bukken Gladiator med den hjemmebroderte juleduken han har fått av Tonje. Men alt i boka er langt fra rosenrødt. Den tar opp alvorlige spørsmål og tema, slik som fedre som ikke tar ansvar for barna sine og frykten for å miste det man har kjært. Historien rommer et bredt spekter av følelser: alt fra glede og forventning til ensomhet og fortvilelse, noe som treffer leseren. For det er slik er det å være menneske.

Et annet aspekt ved boka som må kommenteres er språket. Språket i boka er så levende at det er nesten så man kan høre Gunnvald spille på fela si! Livet i Glimmerdalen blir skildret på en nydelig, nesten poetisk måte og naturen og det magiske ved den kommer tydelig fram. På side 170 får vi høre om fjellenes reaksjon på at datteren til Gunnvald, Heidi, har kommet hjem til Glimmerdalen etter mange år i utlandet: «Då fjella skjønner at det er Heidi, då smiler dei til kvarandre, for dei henne hugasr dei godt:» Dialogen i boka er troverdig og preget av et muntlig språk, hvor finurlige dialektuttrykk kommer på løpende bånd. Uttrykk som «dengande drit!», «hespetre» og at uten Tonje kunne Gunnvald likeså godt ha «lagt seg ned og sjøldauda» gjør at man trekker på smilebåndet. Man blir så glad i personene i boka. De blir skildra på en troverdig måte med både gode og ikke fult så gode sider. Tonje er både snill, omsorgsfull, snartenkt, tøff og modig, og også sta og egenrådig, snarsint og utålmodig. Hun tør renne på ski ned fra de høyeste fjelltoppene, men hun er fryktelig redd for hunder! Gunnvald er nevenyttig og flink til praktiske ting, han er omsorgsfull og snill, men også sta og litt sær, og ikke særlig flink til å snakke om vanskelig ting og følelser. Vennskapet mellom dem to rører meg langt inn i hjerterota for omsorgen de har for hverandre finner du så tydelig både på linjene og mellom linjene gjennom hele boka.

Noe annet jeg tror både jeg og andre lesere har hengt oss ved, er at Tonje er så løsningsorientert. Problemer kan virke store og uoverkommelige for voksne, men Tonje gir seg ikke. Også hun blir bunnløst fortvilet og trist innimellom, men hun gir aldri opp og fortvilelsen råder aldri lenge av gangen. Jeg synes boka formilder flere viktige verdier. Et eksempel på dette er når Tonje spør Klaus Hagen om han ikke har nok penger som det er, og han svarer at man aldri kan få nok penger. For Tonje er det ikke penger, men familie og venner, elva og felemusikk som virkelig betyr noe. Et annet viktig poeng er når Tonje snakker med fylliken Nils om det vanskelige forholdet mellom Gunnvald og datteren hans, Heidi. På s. 199 sier Nils sier til Tonje: «Det er aldri barna sin feil.» Han sier at det aldri er barna sin feil alt det gale voksne gjør, og det får både Tonje og leseren til å tenke.

Kort oppsummert, har du ikke enda lest denne bok bør du virkelig få gjort det. Den anbefales på det aller varmeste!

]]>
https://home.uia.no/marittr/2019/10/19/oppgave-c-bli-kjent-med-glimmerdalens-pippi-langstrompe/feed/ 3
Hei, verden! https://home.uia.no/marittr/2019/10/10/hei-verden/?utm_source=rss&utm_medium=rss&utm_campaign=hei-verden https://home.uia.no/marittr/2019/10/10/hei-verden/#comments Thu, 10 Oct 2019 12:41:18 +0000 http://home.uia.no/marittr/?p=1 Velkommen til home.uia.no.

]]>
https://home.uia.no/marittr/2019/10/10/hei-verden/feed/ 1