Begrepet identitet kan deles inn i to måter å være «den samme» på. Det ene er at man er den samme som seg selv, altså at man har en personlig identitet som gjør hver person unik og forskjellig fra alle andre. Kropp og utseende, men også holdninger, verdier og kunnskaper kan knyttes til denne personlige identiteten. Det andre aspektet ved identitet er at man er den samme som andre, at man har en sosial identitet eller gruppeidentitet som gjør at man er en del av ulike fellesskap. Slike fellesskap kan være basert på geografiske forhold, kjønn, alder, interesser og aktiviteter man driver med. Ungdom påvirkes i stor grad av det fellesskapet man er en del av. Det individuelle språket tilpasses dette fellesskapet. Det er viktig å presisere at identitet er dynamisk, det endrer seg over tid gjennom livserfaring og kunnskap (Hasund 2009: 33).
Hva sier K06 om identitet i norskfaget? «Norsk er et sentralt fag for kulturforståelse, kommunikasjon, dannelse og identitetsutvikling. Gjennom aktiv bruk av det norske språket innlemmes barn og unge i kultur og samfunnsliv, og rustes til deltakelse i arbeidsliv og demokratiske prosesser. Norskfaget åpner en arena der de får anledning til å finne sine egne stemmer, ytre seg, bli hørt og få svar» (https://www.udir.no/kl06/NOR1-05/Hele/Formaal). Slik jeg tolker det skal norskfaget bidra til at elevene blir gode og aktive samfunnsborgere, og nøkkelen til denne oppskriften ligger i blant annet identitetsutvikling.
For at elever skal kunne utvikle sin personlige identitet gjennom norskfaget, kan man blant annet gjennom arbeid med ulike muntlige, skriftlige og sammensatte tekster utvikle toleranse og respekt for andre kulturer. Elevene skal tilegne seg gode verdier slik at de blir gode og aktive samfunnsborgere. Dette krever at norsklæreren får elevene sine med på et grundig for-, under- og etterarbeid, slik at de kan bygge verdiene sine på forkunnskaper, forståelse og refleksjon.
Sosial identitet står sterkt i en subkultur og her har språket en sentral plass. Hver subkultur har sitt eget ungdomsspråk og det kan være store språkvariasjoner mellom ulike subkulturer. I skatemiljøet har man f.eks. en annen sjargong enn i hestemiljøet. En jentegjeng fra Oslos østkant vil ha en annen sjargong enn jentegjengen fra Oslos vestkant. Det subkulturene har til felles er at de alle har et språk med særpreg i mer eller mindre grad, og at de ofte bruker angloamerikanske lånord. Ungdom er raske til å plukke opp ord og uttrykk fra andre språk og selv om mesteparten av utenlandske lånord kommer fra engelsk, finnes det også eksempler fra arabisk, berbisk og spansk (Hasund 2009: 47). Man skulle tro at bruken av utenlandske lånord er i konstant endring, men det viser seg at mange ord og uttrykk som har blitt implementert i ungdomsspråket har overlevd i lang tid. Ord som bitch, keen, shit, party, babe, nerd og cash er eksempler på ord jeg husker fra egen ungdomstid og som jeg fortsatt hører i mitt virke som lærer i ungdomsskolen.
Personlig mener jeg at norsklæreren ikke bør ta avstand til ungdomsspråket som elevene bruker, selv om det kan ses på som «ukorrekt» å bruke slang, angloamerikansk, kebabnorsk eller forkortelser. Bruk av klassiske litterære mesterverk med «vakkernorsk» bør suppleres med moderne ungdomslitteratur der språket er nært og kjent for elevene, slik at de også kan utvikle et personlig forhold til innholdet. Ved å innta et metaspråklig perspektiv på sitt eget og andres språk, vil det også bli lettere for elevene å tilpasse språket til ulike settinger som de ikke har så mye erfaring med, enten det er jobbintervju, taler, søknader, fagartikler, debatt eller presentasjoner. Ved språklig å beherske flere arenaer kan man hevde at elevene utvider sin sosiale identitet.
Kilder:
Ingrid Kristine Hasund – Ungdomsspråk (2006)