Nyheter på Nettet

Martin Engebretsens hjemmeside

Tale - skrift - digital skrift

Av Martin Engebretsen

Jeg vil i denne artikkelen fokusere på digital skrift som et tredje medium for menneskelig, verbalspråklige kommunikasjon og formidling, sidestilt med tale og grafisk skrift. Når man skal sammenlikne ulike kommunikasjonsmedier, kan det være hensiktsmessig å studere deres respektive løsninger på tre basale funksjoner, nemlig lagring og tilgjengeliggjøring av informasjon, presentasjon av informasjonen og kontakt mellom deltakerne i kommunikasjonsprosessen. Artikkelen starter med en slik sammenlikning, og peker siden på hypertekstteknologien som det lingvistisk sett mest spennende elementet i den digitale informasjonsrevolusjonen. Avslutningsvis trekkes diskusjonen ned på sjangernivå, i det jeg reflekterer over hvordan hypertekst kan fornye en bestemt skriftsjanger, nemlig nyheten.

Medienes funksjonalitet

a) Lagring/tilgjengeliggjøring av informasjon

Talen forutsetter den menneskelige hukommelse som lagringsmedium, og informasjonen blir gjort tilgjengelig ved hjelp av flyktige lydbølger. Skrift lagres fysisk ved hjelp av papir og krever dermed fysisk lagringskapasitet. Informasjonen blir tilgjengelig ved at brukeren fysisk får tilgang til et eksemplar av dokumentet. Digital skrift lagres digitalt, noe som innebærer at plassproblemet i praksis er eliminert. Enorme mengder informasjon er tilgjengelig for den som er tilkoplet et datanettverk eller på annen måte har tilgang til de lagrede datafilene.

Samfunnets kollektive hukommelse har således gjennomgått en voldsom utvikling, først da skriften kom, siden gjennom digitaliseringen. I informasjonssamfunnet styres utviklingen av kravet om at alle skal ha umiddelbar tilgang til den informasjonen de måtte ønske, såfremt den som besitter informasjonen ikke har noe imot at slik tilgang blir gitt. I kjølvannet av en slik utvikling vokser det fram et nytt problem: Hvordan skal man orientere seg i og gjøre seg nytte av all informasjonen man har tilgang til? En stor forskningsinnsats utføres i dag for å effektivisere forholdet mellom lagring av informasjon og bruk av den lagrede informasjonen, såkalt IR-forskning (Information Retrieval). Blant annet utforskes ulike former for koding og merking av dokumenter til bruk i databaser, samt effektivisering av automatiske søkemotorer.

b) Presentasjon av informasjon

I talen presenteres informasjonen gjennom lineære ordkjeder, supplert med intonasjon, stemmebruk og kroppsspråk Alle disse faktorene har betydning for verbalspråkets kommunikative kvaliteter.

Skriftmediet er også basert på lineære ordkjeder, supplert med ulike former for paratekst (metatekstuelle elementer som ordner ordkjeden) og typografi (som gir signaler om de ulike tekstelementenes innbyrdes kvalitetsforskjeller). Ut over typografiens uttrykkskonvensjoner kan også andre former for grafisk formgivning tilføre ordkjedene visse estetisk-semantiske verdier.

Digital skrift kan i stor grad benytte de samme presentasjonsløsningene som den grafiske skriften, med unntak av de begrensninger skjermformatet representerer når det gjelder formgivning. Til gjengjeld har den digitale skriften en rekke betydningsfulle tilleggsmuligheter: Hypertekst gir mulighet for å presentere informasjonen ved hjelp av ikkelineære strukturer, og skjermmediet inviterer til tredimensjonal design. Det innebærer blant annet at informasjonen kan legges i ulike ”lag”, slik at brukeren kan fordype seg i stoffet i henhold til eget informasjonsbehov.

c) Kontaktfunksjonen

Når man samtaler, eksisterer det vanligvis en umiddelbar kontakt mellom produsent og fortolker. Det er denne kontakten som kjennetegner den muntlige dialog, den verbale samhandling.

Skriftmediet kan ikke baseres på en slik kontakt, noe som er bakgrunnen for at skrift er blitt kalt “frossen tale” (se Ricoeur 1993). Skriftens situasjon med atskillelse mellom innkoding og avkoding gir både fordeler og ulemper i forhold til talen. Atskillelsen gir ro; den fører til at teksten kan planlegges og elaboreres på ulike vis. Men misforståelser eller avhopp kan ikke bøtes på -- i alle fall ikke umiddelbart.

Digital skrift kan tilby mange ulike grader av tidsmessig kontakt mellom produksjon og fortolkning. Nettverksmedier som Internett gir mulighet for å kombinere ”distansert” massekommunikasjon med ”nær” mellommenneskelig kommunikasjon, og tidsmomentet i kommunikasjonen kan variere fra tilnærmet synkron tid (f.eks virtuelle konferanser) til alle grader av tidsforskyvning. Således ser vi tydelige tegn på at den digitale skriften fører til nye sjangre og kontaktformer, f.eks den ”langsomme dialogen” som preger mye av e-postkommunikasjonen.

Det er noe nytt – og noen vil si revolusjonerende - at man kan kombinere skriftens kapasitet for å lagre og bygge opp tankerekker med en sterk kontaktfunksjon, en kombinasjon som kan gjøre teksten til en kommunikativ prosess i stedet for et endelig produkt.

Digital skrift og det integrerte mennesket

De ulike løsningene på grunnleggende krav som rettes mot ethvert kommunikasjonsmedium kan lede til en ny og utvidet diskusjon: Hvordan egner de ulike mediene seg for å kommunisere ulike aspekter ved den menneskelige tilværelse?

Alle språkbrukere er sammensatt av flere sider, de er samfunnsborgere og privatindivider samtidig, de er både rasjonelle og emosjonelle deltakere i ulike kommunikative prosesser. Den muntlige språkkulturen har opp gjennom tidene ivaretatt denne helheten. Muntlighet i form av samtaler innebærer menneskelige møter. Man interagerer emosjonelt på grunn av den sosiale kontakten, rasjonelt fordi man skal snakke om noe.

Dette kan illustreres ved hjelp av Roman Jakobsons klassiske funksjonsskjema, eller snarere i de elementene som ligger under funksjonene. Dette skjemaet skisserer de faktorene som inngår i en kommunikasjonssituasjon, og som teksten på ulike måter kan fokusere på.

En vesentlig forskjell på tale og tekst er hvordan de ivaretar de enkelte av disse relasjonene. Talen inngår i en umiddelbar mellommenneskelig kontakt, nærheten mellom avsender og mottaker, mellom innkoding av avkoding, gjør at man kan oppnå et dynamisk samspill mellom den nedre trekanten (OSS) og den øvre (DET). Den fatiske funksjonen vil ofte være sterkere enn den referensielle. Det er viktigere at vi snakker sammen enn hva vi snakker om.

Skriften har sin klare styrke i den referensielle funksjonen -- mediets langsomhet styrker muligheten til formulering og beskrivelse uten ”forstyrrelse” fra mottakerens nærvær. Skriften rendyrker slik sett den rasjonelle siden av mennesket.

Denne påstanden kan begrunnes bla.a. ved å se på de krav som stilles til en velformet tekst. Dette er krav som dels er begrunnet ut fra den teknologien som teksten har vært knyttet til -- den grafiske skriveteknologien har gitt oss tekstprodukter bestående av lineære kjeder med ord og setninger. Tekstlingvistikkens krav til en velformet tekst indikerer en sterk tro på rasjonaliteten: logisk stringens, lokal og global koherens (sammenheng på setnings- og tekstplan), samt intensjonalitet (retning).

Gjennom skriftkulturen er den menneskelige kommunikasjonsprosessen i stor grad overført fra den emosjonelle, intuitive sfæren til den rasjonelle, bevissthetsstyrte sfæren -- eller fra den høyre til den venstre hjernehalvdelen, om man vil psykologisere. Det har fungert veldig bra i en tid der rasjonaliteten har stått sterkt, gjennom perioder med nasjonsbygging, fremtidsoptimisme, tro på vitenskap og fornuft etc. I dag er tidene endret, det postmoderne mennesket legger ikke samme vekt på rasjonalitet, fornuft og sannhet, men er mer opptatt av kreativitet, pluralisme, lek og spill (i en positiv og vid betydning). Individene ser på seg selv som subjekter i sin egen tilværelse, med like stor rett som andre til å definere hva som er ”sant” og ”virkelig”. Lyst er blitt like viktig som fornuft. Bildenes fascinasjonskraft gjør at særlig mange unge føler seg mer hjemme i bildekulturen enn i skriftkulturen. Dette stadiet i vår mentalitetshistorie kan innebære et problem for skriftkulturen -- dersom den ikke er i stand til endring.

Digitaliseringen innebærer et endringspotensial for skriften. Den trenger ikke lenger være en “fryseboks” -- med ”lokk” som distanserer ytringen fra språkbrukerne, og ”kulde” som fikserer ytringen, gjør den ”stiv”.

Digital skrift kan i sterkere grad stimulere det integrerte mennesket. Emosjonaliteten kan stimuleres særlig gjennom interaktiviteten (samhandling mellom mennesker) og gjennom de teknologiske mulighetenes fascinasjon. Rasjonaliteten kan stimuleres gjennom nye muligheter for strukturering og formidling av informasjon på avsendersiden, og søking eller ”navigering” i informasjon på mottakersiden.

Interaksjon og hypertekst er etter min mening de to viktigste stikkordene for hvordan den digitale utviklingen påvirker vår språkkultur. De er mediefunksjoner som stimulerer og kombinerer språkfunksjonene på nye måter.

Språket som teknologi og system

Både talekulturen og skriftkulturen er oppstått og utviklet innenfor visse fysiske, teknologiske rammer. Når det gjelder talen, består disse rammene av den menneskelige fysiologi og det menneskelige sanseapparat; taleorganer og hørsel/syn. Vi kan godt kalle dette en indre teknologi, selv om teknologi gjerne forstås som en “forlengelse” av kroppen, og ikke kroppen selv.

Skriften derimot er knyttet til ytre teknologi, nemlig den teknologien som gjør det mulig å avsette tegn på en flate, i dag gjerne i form av blekk eller trykksverte på papir. Først var teknologien av manuell karakter, siden ble den industrialisert. Prinsippene i teknologien har likevel vært uendret siden de første skrifttegn ble risset inn på en flate av stein eller skinn.

Vi har nok utviklet en tendens til å se på denne teknologien (grafiske tegn på todimensjonal flate) som noe naturlig og gitt, og på den skriftkulturen som har utviklet seg innenfor rammene av denne teknologien som den eneste mulige skriftkulturen.

Det er nok også årsaken til at det abstrakte systemet som vi kaller språksystemet, gjerne blir ansett som noe gitt og universelt, selv om det primært reflekterer en skriftkultur som er utviklet på grunnlag av en bestemt teknologi. Det er ikke gitt at dette systemet reflekterer den menneskelige språkevnen i mer abstrakt forstand.

Samtaleforskning har påvist at de grammatikkene som er utviklet på grunnlag av de kategoriene som konstituerer vår forståelse av språksystemet, bare delvis egner seg til å beskrive talen. Men samtidig er det klart at skriftspråksystemet og -- det bare delvis beskrevne -- talespråksystemet har mange grunnleggende trekk felles. Blant annet er det et fellestrekk at språklige ytringer bygges opp gjennom seleksjon og sammenkjeding, fra lavere til høyere nivåer, styrt av regler for hvilke kombinasjoner som er “lovlige” på hvert enkelt nivå. Og meningsdannelse på høyere nivåer overstyrer den på lavere nivåer; setningen avgjør ordets betydning, teksten (og konteksten) avgjør setningens mening. Over tekstnivået finnes det ikke noe beskrevet språknivå.

Hypertekst og språksystemet

I dette tiåret har en ny skriftteknologi blitt allment kjent, nemlig digital skrift -- og herunder hypertekst. Dette er en prinsipielt ny teknologi; den handler nemlig ikke om å avsette grafiske tegn på en flate, men om å produsere, ordne, lagre og fremvise informasjon ved hjelp av binære koder og datamaskiner. Siden denne teknologien kan gi oss et sluttresultat som likner helt på det den gamle skriftteknologien kunne, nemlig et ark med grafiske tegn, er det en utbredt oppfatning at forskjellen ikke er så stor, at skrift er skrift selv om skrivemaskinene er blitt mer avanserte.

Men faktum er at den digitale utviklingen gjør det mulig å anvende språket på nye måter. Hypertekstteknologien representerer et nytt medium for vår språkevne, og som sådant gir den oss genuint nye uttrykksmuligheter, muligheter som på sikt vil inngå i en beskrivelse av et annerledes, et utvidet språksystem.

Den faglige debatten om hva hypertekst egentlig er, har lenge gått høyt (jf. Bolter 1991, Mc.Knight et al. 1991, Landow 1992, Nelson 1993, Aarseth 1997, Johnson-Eilola 1997, Engebretsen 1998). En hovedårsak til at denne debatten er så vedvarende og såpass intens, er at hypertekst er et utpreget tverrfaglig tema, og litteraturvitere, kommunikasjons-teoretikere, psykologer, lingvister og teknologer har rimeligvis nokså ulik tilnærming til hypertekstteknologien som prinsipp og verktøy. Noen mener at hypertekst er et eldgammelt fenomen, like gammelt som litteraturen selv, siden tekster alltid har stått i forhold til andre tekster. Andre peker på at det i historiens løp har vært gjort flere forsøk på å lage mekaniske innretninger som fysisk kunne kople tekster sammen på mer eller mindre fleksible måter. Mange mener imidlertid at hypertekst er et fenomen som ikke kan skilles fra datateknologien, at hypertekst er definert ved elektroniske lenker, noder og museklikk. Fra et lingvistisk ståsted kan følgende synsmåte synes hensiktmessig:

Hypertekst kan – på samme måte som tekst - defineres både som en abstrakt, språklig størrelse og som et teknologisk betinget produkt. Som lingvistisk begrep betegner det et språklig nivå over tekstnivå, der tekster eller tekstelementer er koplet sammen uavhengig av lineære strukturer. Som produkt betegner det et system av tekster eller tekstelementer som ved hjelp av teknologi er sammenkoplet i henhold til det lingvistiske begrepet.

På grunnlag av denne definisjonen kan vi trekke følgende slutninger om hypertekstens ”vesen” og egenskaper:

1. Hypertekst er primært et lingvistisk fenomen, som må sees som en utvidelse av språksystemet slik vi kjenner det, og dermed en utvidelse av mulighetene for språklig formidling av tankeinnhold.
2. Denne utvidelsen kjennetegnes ved at prinsippet om lineær sammenkjeding av språklige enheter oppheves. Språklig realisering på alle nivåer opp til og med tekstnivået innebærer at elementer på lavere nivåer (bokstaver, ord) kjedes sammen til å danne elementer på høyere nivåer (setninger, tekster). På hypertekstnivå trenger ikke elementene kjedes sammen i en fastlagt sekvens, men kan struktureres på andre måter (hierarki, nettverk).
3. Hypertekst har to primære funksjoner. Den ene er å gi et avgrenset tekstmateriale en bestemt struktur. Den andre er å gi en tekstleser tilgang til andre tekster.
4. Enhetene som koples sammen i en hypertekststruktur kan være autonome tekster (noder) eller ulike sekvenser av en og samme tekst.
5. Liksom tekst realiseres gjennom medieteknologiene tale og skrift, realiseres hypertekst gjennom teknologier som muliggjør sammenkopling av tekster. Den teknologien som i dag best klarer å fylle begge de to primærfunksjonene (struktur og informasjonstilgang) er datateknologien. Derfor er hypertekst primært, men ikke prinsipielt, et begrep knyttet til den nye digitale medieteknologien.

Det bør for øvrig påpekes at det som vanligvis anses som hypertekstens viktigste kjennetegn, nemlig den elektroniske lenken, ikke nødvendigvis trenger å være representert i form av en synlig markering i tekstoverflaten. Det fins hypertekstsystemer som lar leseren navigere ved hjelp av en grafisk representasjon av hele nodesystemet, en slags “informasjonskart”. For å gjøre ulike noder lesbare, klikker da leseren direkte på et utvalgt felt i kartet i stedet for på en lenke i den enkelte teksten (jf. illustrasjon 5 senere i artikkelen).

En hypertekst har dermed to språklige nivåer over setnings- (og avsnitts-) nivået, for det første et tekstnivå -- der reglene for kombinasjon og sammenkjeding stort sett er de samme som for papirbasert skrift -- og for det andre et hypertekstnivå, der helt andre regler gjelder, skjønt foreløpig er det uvisst eksakt hvilke. Og liksom tekstnivået i en papirtekst er det meningsbestemmende språknivået i en papirbasert diskurs, så er hypertekstnivået meningsbestemmende i forhold til tekstnivået i en hypertekstdiskurs. Relasjonen mellom de sammenkoplede tekstene påvirker meningspotensialet til den enkelte tekst.

Hypertekst gir dermed både grammatikken og hermeneutikken en ny dimensjon -- og dermed også epistemologien. Tekstens evne til referanse, til å beskrive verden, formidle kunnskap, blir ganske annerledes når fremstillingen ikke er bundet av en lineær overflatestruktur. Man kan appliserere hierarkiske eller nettverksorganiserte strukturer -- alt etter karakteren til det som skal beskrives.

Interaktivitet

Med interaktivitet skal her ikke forstås det forhold at et menneske kan gi en datamaskin visse beskjeder eller stimuli, hvorpå maskinen gir en mer eller mindre adekvat reaksjon. Jeg tenker nå på interaksjon mellom diskursivt likeverdige parter, dvs. mellom mennesker. Når datamaskiner er lenket sammen i nettverk, kan de i høy grad være medium for slik interaksjon, ved hjelp av e-post, debatt- eller praterom, rollespillprogrammer etc. Det nye er at interaksjonen nå kan skje ved hjelp av av skrift og over distanse -- og likevel med en tidsmessig umiddelbarhet som skriften aldri tidligere har hatt. Datamaskinen har gitt skriften tilbake til den umiddelbare kommunikasjonen.

Illustrasjon 1 (se neste side) viser et skjermbilde av et Internett-basert fagtidsskrift. Et innlagt diskusjonsfelt viser at den interaktive funksjonen kan legge en ny dimensjon til en veletablert sjanger. Her kan debatten rundt teksten (høyre felt) leses parallelt med at man leser selve artikkelen (venstre felt). Og man kan selv delta i diskusjonen med det samme man har lest artikkelen gjennom -- mens temperatur og skrivemotivasjon fremdeles er på topp.

Illustrasjon 1: I det skjermbaserte tidsskriftet JIME kan man ta del i debatten i høyre felt samtidig som man leser selve artikkelteksten i venstre felt. I det smale feltet helt til venstre er det en ”aktiv” innholdsfortegnelse som både gir oversikt og direkte tilgang ved klikking.

Interaktivitet er med andre ord noe mye mer enn 14-åringer som sitter på digitaliserte gutterom og kommuniserer med mennesker på den andre siden av jordkloden. Det er en funksjon som har potensial til å endre de fleste skriftsjangre -- dersom man slipper den til.

Hypertekst og nyheter

En viktig side ved språket er at det gir oss mulighet til å formidle vårt inntrykk av verden til hverandre. På den måten kan vi gradvis utvikle vår egen forståelse av verden og samtidig påvirke andres slik at vi oppnår et forståelsesfellesskap, en intersubjektiv oppfatning av verden og språket.

Historiografien og avisnyhetene representerer to tekstsjangre som begge har virkelighetsbeskrivelse som viktigste oppgave. På grunn av den lineære skriftens rammer, har begge disse skriftdomenene utviklet sjangerkonvensjoner som bærer sterke trekk av fortelling. Fortellingen er en av skriftkulturens sentrale former. Den trives godt innenfor linearitetens grenser, fordi tiden, fortellingens viktigste akse, er lineær. Dessuten har fortellingen den egenskapen at den både kan forklare og dramatisere enkelthendelser som ellers ville framstått som meningsløse og uinteressante. Fortellingen er vårt vern mot en meningsløs, kaotisk og fjern verden.

Men fortellingen har også sine svakheter. Noen av dem blir tydelige når fortellingens formelle konvensjoner blir overført fra fiktive til fakta-orienterte virkelighetsbeskrivelser. Elementer som kan skape nærhet til en fiktiv verden, kan skape distanse til en virkelig verden, for eksempel arketypiske personskildringer (f.eks. overtydelige ”skurker” og ”helter”) og handlingsforløp regissert i henhold til dramaturgiske konvensjoner der konflikten eller “mangelen” er aksepunktet. Dette er forhold som er velkjente i eksempelvis den strukturalistiske eventyrforskningen (jf. Propp 1958), men som også er høyst aktuelle i nyhetsanalyse.

Andre problemfelt er mer dypereliggende, fordi de ikke er knyttet bare til sjangerkonvensjoner, men like mye til rent teknologiske forhold, til skriftens linearitet. De kan oppsummeres som tre former for ”tvang”.

a) Kontekstualiseringstvang

Siden det er en utpreget lineær struktur, legger fortellingsformen stramme føringer for journalistens arbeidsprosess. Journalisten må ordne alle innholdsmomentene i én bestemt rekkefølge når fortellingen skal formuleres. Det betyr at alle tekstelementene får sin primære kontekst bestemt av de elementene som kommer rett foran og rett bak. Fra tekstpragmatikken vet vi hvor avgjørende konteksten er for fortolkningen av en gitt tekstsekvens. Kontekst skaper mening. Det gjelder både språklig og ikke-språklig kontekst. (Temaet er grundigere diskutert i Engebretsen 1994.)

b) Relasjonstvang

For at ikke fortellingen skal falle fra hverandre, må det etableres et språklig bindingsverk som gjør at innholdsmomentene kjedes sammen til et logisk, koherent hele. Et slikt bindingsverk oppstår ved at omtalte personer, handlinger og hendelser knyttes sammen, blant annet ved hjelp av eksplisitte og implisitte årsaksrelasjoner. Også denne relateringsprosessen kan oppleves som en tvang, siden relasjonene ikke alltid er entydig gitt ut fra kildeinformasjonen journalisten sitter med. Dermed må journalisten ofte bestemme dem selv, for å tilfredsstille fortellingens krav.

c) Reduksjonstvang

Fortellingsstrukturen setter strenge rammer for hvordan det enkelte elementet i nyhetsmaterialet skal behandles og vektlegges. Av plasshensyn kan de fleste kildene i en nyhetssak kun bli representert med korte utsnitt av den opprinnelige kildediskursen, og de må alle beskjæres, vinkles og tilrettelegges for å passe inn i den teksthelheten journalisten har bestemt seg for.

Gjennom nyhetsfortellingen får diskursfragmentene fra de ulike informasjonskildene liv og mening -- men alltid et annet liv og en annen mening enn den de hadde i sin opprinnelige kontekst. Nå er de brukt som råmateriale i journalistens fortelling om virkeligheten, i journalistens virkelighetskonstruksjon.

For en hypertekstuell framstilling er produksjonsrammene helt andre. Man kan se bort fra linearitetens begrensninger og man kan bruke andre fremstillingsformer enn fortellingen. Fremdeles vil teksten være en konstruksjon, og ikke et speil av virkeligheten. Men som konstruksjon kan den muligens beskrive virkeligheten på mer plausible, troverdige måter enn hva den lineære fortellingen kan. Én av grunnene til det er at journalistens arbeidsprosess blir synliggjort. Mens fortellingen for mange fremstår som en naturlig formidlingsform, vil en hypertekstuell fremstilling alltid fremstå som resultat av menneskelig seleksjon og konstruksjon.

(Noen prototyper på hyperstrukturerte nyheter kan studeres her.)

Avslutning

Hvordan skal et språkbevisst menneske så vurdere den språkteknologiske revolusjonen som vi her forsøksvis har skissert og illustrert?

Vi kan se den som en trussel, som tar fra oss det mediet vi knytter vår skriftidentitet til, nemlig papiret, og som gjør vår skriftkompetanse mindre etterspurt.

Vi kan se på den som en utfordring, med forventning om at den teknologiske bevegelsen i beste fall kan bidra til en utvikling av de ulike skriftsjangrene?

Eller vi kan se på digitaliseringen som skriftkulturens redning, i en tid der stimulisøkende individer villig lar seg erobre av bildemedienes fascinasjonskraft.

Uansett hvor vi posisjonerer oss i dette lett karikerte spekteret, er åpenbart at hypertekst representerer et jomfruelig og spennende forskningfelt, et eldorado for forskere innen en rekke fagdisipliner. Teknologene, samfunnsviterne og litteraturvitere har allerede arbeidet på feltet i en årrekke. Lingvistene har foreløpig vært mer tilbakeholdne. Det bør de ikke fortsette med for lenge. Før den digitale skriften kan bli utnyttet og utbredt for alvor, trengs det omfattende dokumentasjon og modellering av hypertekstualitetens grammatiske og pragmatiske egenskaper og kjennetegn. Det trengs en hypertekstlingvistikk.

Litteratur

Bolter, J. D. (1991): Writing Space. The Computer, Hypertext, and the History og Writing. Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum Associates.

Engebretsen Martin (1994): "Hvem vant valgkampen i VG? Kontekstualisering som retorisk virkemiddel i pressen". Norsk medietidsskrift 2/94

Engebretsen, Martin (1998): Hypertekst – en kritisk introduksjon. Utkast publisert på WWW: http://www.krs.hia.no/~martine/hypart.htm. Redigert versjon trykkes i Norsk Lingvistisk Tidsskrift våren 2000.

McKnight, C, Dillon, A. & Richardson, J. (1991): Hypertext in Context. Cambridge University Press.

Johnson-Eilola, Johndan (1997): Nostalgic Angels: Rearticulating Hypertext Writing. Norwood, NJ: Ablex Publishing Corporation.

Landow, George P. (1992): Hypertext: The Convergence of Contemporary Critical Theory and Technology. Baltimore, London: Johns Hopkins University Press.

Landow, George P. (1994): “What’s a Critic to Do? Critical Theory in the Age of Hypertext” i G. Landow (red) Hyper/Text/Theory. Baltimore, London: The Johns Hopkins University Press.

Nelson, Theodore H. (1993 [1981]): Literary Machines. California: Mindful Press.

Propp, V. (1958 [1928]): Morphology of the Folktale. Bloomington.

Originaltittel: Morfologija skazki

Ricoeur, Paul (1993 [1970]): “Vad är en text?” i Peter Kemp og Bengt Kristensson (red.) Från Text Till Handling. En antologi om hermeneutik, Moderne franska tänkare 1, Symposion, Stockholm/Stehag: Brutus Östlings Bokförlag, 29-64.

Aarseth, Espen (1997): Cybertext: Perpectives on Ergodic Literature. Baltimore, London: Johns Hopkins University Press