Martin Engebretsens hjemmeside
|
Artikkelen utgjør første delrapport fra panelstudien "Nettavisen og brukerne", utført mellom juni 1997 og januar 1999. Studien inngår i doktorgradsprosjektet "Journalistikk på nettet. Journalistisk form og funksjon i overgangen fra papir til skjerm". Den endelige rapporten kan bestilles ved å trykke her. Lagt ut november 1997. |
Nett-journalistikk: Hvordan ser brukerne på det?
Første delrapport
Av Martin Engebretsen, HiA
Denne studien er et forsøk på å integrere en kvantitativ delstudie i et humanistisk forskningsprosjekt. “Sammensydd” med tre kommende delrapporter skal denne brukerundersøkelsen inngå som et kapittel i avhandlingen “Journalistikk på nettet: Journalistisk form og funksjon i overgangen fra papir til skjerm”.
Avhandlingen som helhet søker å belyse det utviklingspotensialet som det nye digitale www-mediet tilbyr de journalistiske sjangrene, og hovedfokus vil være rettet mot tekstuelle problemstillinger. Siden Internett som massemedium er et nytt felt innen medieforskningen, er imidlertid synergieffekten mellom kvantitative og kvalitative studier særlig sterk. Det gir god grunn til å overstige de tradisjonelle skillene mellom kvantitative og kvalitative metoder i medieforskningen. Jo mindre kunnskaper man har på et felt, jo større er behovet for å danne referanserammer for de teoriene og resultatene som genereres.
Teknologien som muliggjør hypertekstuell presentasjon og interaktiv massekommunikasjon representerer så mange nye parametre og så stor kompleksitet i kommunikasjonsprosessen, at den rene “tekstanalysen” fort vil generere flere spørsmål enn svar. Om vi eksempelvis gir en strukturell beskrivelse av komposisjonsprinsippene i en konkret hypertekst, så vil ikke den kunne besvare spørsmål knyttet til tekstens effekt og bruksverdi før vi vet mer om hvordan folk reelt bruker slike teksttyper. Vi trenger mer generell kunnskap om resepsjon av hypertekst for å kunne gi strukturanalysene den nødvendige bakkekontakt. Og samtidig trenger vi strukturkunnskaper for å kunne teste ut resepsjonen av ulike typer hypertekst.
Nytten av å kombinere teoridannelse og tekstanalyse med brukerundersøkelse begrenser seg imidlertid ikke til spørsmålet om gjensidig referansedannelse. Brukerundersøkelsene gir også signaler om hvilke utviklingslinjer mediet vil følge. Man kan anta som nokså sikkert at både den teknologiske og den sjangermessige utviklingen på sikt vil rette seg inn etter brukernes vaner, behov og preferanser, og er man ikke vár for disse størrelsene, risikere man å fordype seg i fenomener som er uaktuelle i løpet av kort tid. Den som vil studere utviklingen av tekstformene på WWW bør så å si være trendforsker og tekstforsker samtidig.
Undersøkelsens praktiske rammer
Undersøkelsens mål er å avdekke vaner, holdninger og preferanser knyttet til folks bruk av nettaviser. For å begrense populasjonen og samtidig gjøre problemstillingene mest mulig konkrete, har jeg valgt å bruke en enkelt nettavis, Stavanger Aftenblad, som hovedreferanse.
Undersøkelsen er eksplorativ, i den forstand at jeg opererer med et bredt spekter av spørsmål, for åpent å undersøke hvilke problemstillinger som gir de mest interessante resultatene. Det er likevel to forhold som virker styrende for undersøkelsen. For det første ønsker jeg å oppnå størst mulig grad av koherens i forhold til de øvrige kapitlene i mitt doktorgradsprosjekt. Det betyr at temaer knyttet til hypertekst og interaktivitet har særlig interesse.
For det andre knytter jeg brukerundersøkelsen til teorien om at både mediebrukere og medieprodusenter bærer visse indre modeller, visse mentale “skjema” for hvordan de ulike mediene normalt brukes, hva de normalt inneholder og hvilke former budskapet normalt gis. Selv om slike modeller alltid vil være i en viss utvikling, er de viktigste modellfaktorene for lengst blitt dannet for de “gamle mediene”; aviser, TV, radio, film. Usikkerheten knyttet til de nye mediene - blant annet til nettavisene - med hensyn til bruksområde, form og innhold kan til en viss grad forklares med at det ennå ikke er dannet noen klare modeller for disse nyskapningene. Man vet rett og slett ikke HVA en nettavis er for noe. Min brukerundersøkelse er ment å bidra til å overvåke dannelsen av brukernes indre modell for nettaviser.
For å kunne foreta en noenlunde reliabel overvåkning av en prosess som nylig er startet og som vil pågå over tid, er deler av undersøkelsen av dynamisk art. Det vil si at panelet responderer flere ganger på samme spørsmål over en periode på 18 måneder. Ved utgangen av 1998 vil nettavisene som norsk mediefenomen nærme seg en alder av tre år, og det er sannsynlig at en del trekk i brukernes nettavis-modell er falt på plass.
Undersøkelsen har med andre både en statisk og en dynamisk del. I løpet av panelets ca.18 måneder lange funksjonstid, mottar informantene fire skjemaer. Hver gang er det noen spørsmål som blir repetert, mens andre spørsmål er helt nye. Begge deler av undersøkelsen vil forhåpentligvis bidra til kartleggingen av brukernes indre modell for nettaviser.
Andre bidragsytere til denne kartleggingen er bl.a. Markeds- og Mediainstituttet (MMI) og Norsk Gallup Institutt, som gjennom sine brede undersøkelser registrerer de grove trekk i utviklingen av befolkningens brukervaner på mediefeltet. Data fra MMI og Norsk Gallup kan dermed fungere som en nyttig referanse i forhold til denne, mer spesifiserte brukerundersøkelsen.
Valg av populasjon
De to sidene ved nettavisene jeg fokuserer mest på i doktorprosjektet som helhet, er mediets potensial for hypertekstualitet og interaktivitet i den journalistiske prosessen. Når jeg skulle velge ut en populasjon til brukerundersøkelsen, var det naturlig å bruke følgende kriterier:
Den organisasjonen som pekte seg klarest ut ved en summering av disse kriteriene, var Stavanger Aftenblad. Her hadde man satset betydelige ressurser på å etablere et solid redaksjonelt produkt, med egen nettavis-redaksjon på 8-10 personer. Aftenbladet er samtidig en avis med en sterk posisjon i lokalsamfunnet, og nettavisen har raskt generert relativt stor trafikk etter igangsettelsen høsten 1996. Avisens ledelse svarte straks positivt på forespørsel om å inngå i et forskningsamarbeid med meg selv og Høgskolen i Agder, og diverse møter og samtaler høsten 1996 medførte at Aftenbladet påtok seg ansvaret for den tekniske delen av arbeidet med å etablere et brukerpanel. En nærmere beskrivelse av Aftenbladets nettavis følger senere.
Etablering av brukerpanel
Etter at valget av nettavis var gjort, kunne totalpopulasjonen for undersøkelsen defineres som alle brukerne av Stavanger Aftenblads nettavis. Denne populasjonen gir imidlertid dårlig grunnlag for å trekke ut en representativ informantgruppe. Det kreves nemlig ingen form for registrering for å lese Aftenbladet på nettet, og dermed finnes det heller ingen oversikt over hvem som er brukerne. I forhold til prosjektes begrensede budsjett, syntes det alt for arbeidskrevende å ta utgangspunkt i totalpopulasjonen i avisens oppland - noe som også ville ført til eksklusjon av alle brukerne som oppholder seg i utlandet eller i andre deler av Norge. De samme problemene med både ressurskrav og metodisk usikkerhet var knyttet til muligheten av å innhente adresselister fra de store nettleverandørene i landet.
Jeg konkluderte med at kravet om representativitet måtte falle, og gav dermed også avkall på resultatenes eksakte reliabilitet. Jeg måtte satse på frivillig tilmelding gjennom annonsering, og håpet på å kunne etablere et panel på ca 200 brukere, personer som kunne si seg villig til å svare på 4-6 spørreskjemaer over en periode på ca halvannet år. Med et slikt antall informanter, ville resultatene ventelig gi gode indikasjoner i forhold til de spørsmålene vi ønsket besvart.
Annonsering gjennom Aftenbladet, både på papir og på skjerm, gav overraskende stor respons fra potensielle paneldeltakere. Hele 360 brukere utførte en elektronisk registrering der de oppga noen personlige data samt e-postadresse, samtidig som de sa seg villig til å sitte i panelet gjennom hele perioden. Som motytelse var de lovet deltakelse i en premietrekning, samt eksklusiv informasjon om prosjektets resultater.
Deretter ble selve spørreskjemaet, med rundt 50 avkrysningsspørsmål, lagt ut på en egen web-side, og alle registrerte panelkandidater fikk over e-post instrukser om hvordan siden skulle finnes, fylles ut og sendes elektronisk tilbake til meg. Uheldigvis falt denne delen av prosessen sammen med igangsettelse av fellesferien, noe som trolig må ta noe av skylda for at frafallet ble nokså stort. Etter purring og lange frister endte tallet på innsendte skjemaer på 211.
Jeg fikk altså et frafall på ca 40 prosent i forhold til den gruppen som hadde meldt sin interesse i første omgang. Årsaken kan dels være det nevnte sammenfallet med sommerferien, men man skal heller ikke utelukke at selve registreringen var så enkel å utføre at mange gjorde det av pur nysgjerrighet, kanskje uten å være reelt motiverte for å gå inn i en forpliktende relasjon.
Panelets sammensetning
Jeg hadde i utgangspunktet et ønske om å kunne dele panelet inn i undergrupper basert på kjønn, alder, daglig virke og utdanning. Det viste seg imidlertid at panelet ble såpass homogent at de eneste gruppene av noen reell statistisk interesse er de basert på alder og utdanning. Av uvisse årsaker var det kun 16 av 34 registrerte kvinner som sendte inn det første spørreskjemaet. Og når det gjelder daglig virke, var 175 enheter - altså 83 prosent av panelet - i arbeid på det tidspunktet skjemaet ble besvart. 2 var permittert, 8 har krysset av for “annet”, slik at gruppen med elever og studenter kun teller 25 enheter - 12 prosent av panelet.
Den gruppeinndelingen som gir mest sammenliknbare tall, er utvilsomt den basert på alder. Det viser seg at randgruppene, “under 20 år” og “over 50 år” er små - 14 enheter i hver - mens gruppen “20-34 år” og gruppen “35-50 år” begge er store, med henholdsvis 103 og 80 enheter.
Om vi dermed setter 35 år som skille mellom “de unge” og “de gamle”, får vi to store grupper som kan være interessante å sammenlikne både når det gjelder brukervaner og preferanser/holdninger.
Også utdanningsparameteret gir et visst grunnlag for å måle statistiske variasjoner. 65 prosent av panelet har utdanning fra høgskole eller universitet, mens den resterende gruppen har sin høyeste utdanning fra videregående skole (26%) eller grunnskole (9%).
Tall fra Norsk Gallups månedlige måling av nordmenns internettvaner, Gallup InterTrack, viser at sammensetningen av mitt panel ikke er helt utypisk i forhold til totalpopulasjonen av alle landets internettbrukere. Det går imidlertid tydelig fram at kvinnene, de yngste brukerne og de med lavest utdanning er tallmessig underrepresentert i panelet.
Når det gjelder kjønnsfordeling, viser tallene fra Norsk Gallup et relativt jevnt to-til-en-forhold. Dvs at det fra september 96 til september 97 stort sett hele tiden var omtrent dobbelt så mange gutter som jenter som brukte Internett (rapportert bruk i løpet av de siste 30 dagene).
Noe av det samme forholdet var det mellom de med høy og de med lav utdanning. Både de med kun grunnskole og de med videregående skole som høyeste utdanningsnivå lå gjennom hele året på noe under halve prosentverdien i forhold til de med utdanning fra universitet eller høgskole. I september 97 rapporterte 33 prosent av sistnevnte gruppe at de hadde brukt Internett i løpet av de siste 30 dagene.
De yngste gruppene bruker Internett mest, i følge Norsk Gallup. 40 prosent av gruppen mellom 13 og 19 år rapporterte i september at de hadde brukt Internett i løpet av de siste 30 dagene. For gruppen mellom 20 og 39 år var tallet 27 prosent, mens det for gruppen mellom 40 og 59 år var 18 prosent. For gruppen over 60 år rapporterte kun fire prosent om bruk i løpet av siste 30 dager.
Stavanger Aftenblad på nettet
Den nettavisen som brukerpanelet er felles om å lese, gikk første gang online 9. september 1996, og utmerket seg på det tidspunktet blant regionavisene med å være tidlig ute med et fyldig redaksjonelt online-produkt. Sammen med Aftenposten, Bergens Tidende, Adresseavisen og Fædrelandsvennen lanserte Aftenbladet den store rubrikkannonsebasen Vis@visen, som betjener et felles annonsemarked for de fem avisene. Etableringen av denne annonsetjenesten var en vesentlig drivkraft for avisen til å igangsette produksjonen av et nettbasert produkt, siden andre internettaktører ble oppfattet som en trussel mot avisens posisjon i rubrikkannonsemarkedet. Serverkapasitet fikk Aftenbladet leie hos Schibsted, mens utformingen av designløsninger ble overlatt til et privat konsulentfirma.
Alle sidene i Aftenbladets nettavis kan leses gratis. Inntekter får man gjennom annonsering og utvikling av www-sider for eksterne kunder.
Et år etter lanseringen høsten 96 har Aftenbladet fremdeles en relativt sterk posisjon i nettavis-markedet. Kapital Datas målinger (Web Ti På Topp, nr. 9 1997) viser at Aftenbladet per september 1997 rangerte på en 7. plass blant de etter hvert tallrike norske leverandørene av daglig oppdaterte nett-nyheter når det gjelder brukeroppslutning (da er også “ikke-aviser” som bl.a. TV2 og P4 inkludert). Tall fra MMIs Internett-barometer (mai/juni) tyder på at Aftenbladets nettavis daglig har rundt 3000 lesere.
Aftenbladets nettavis har i løpet av sitt første driftsår på nettet ikke gjort vesentlige endringer i sitt opprinnelige konsept mht design og struktur. Leserne finner en førsteside som i tillegg til en relativt beskjeden mengde annonseplakater har en logo som er noe “modernisert” i forhold til avisutgaven, fire-fem nyhetsingresser og et sett med knappemenyer som leder til 16 ulike “seksjoner” i nettavisen. Ti av disse ligger vertikalt i venstre kant og representerer en tradisjonell stoffkategorisering (nyheter, lokal, sport, kultur etc), seks ligger horisontalt i underkant og er i sterkere grad knyttet til Internett-relaterte sider (“Hjelp”, “Ut i verden” etc). Stofftilfanget i nettavisen utgjør rundt halvparten av tilfanget i papiravisen. I tillegg får nettbrukeren tilgang på “digitale tilleggstjenester” som arkivsøk, annonsedatabasen Vis@visen, Roganett (en elektronisk indeks over lokale hjemmesider), debattsider og visse spesialsider.
Når det gjelder utnyttelse av mediets potensial for hypertekstuell presentasjon og interaktivitet, vitner produktet om en meget forsiktig holdning. Noen få nyhetssaker har lenker til andre av avisen artikler, men disse er alltid plassert utenfor selve artikkelteksten. Ingen nyhetssaker har lenker internt i teksten. I det aller siste (etter første datainnsamling i brukerundersøkelsen) har avisen imidlertid vist vilje til å lenke tekster opp mot eksterne informasjonskilder. Et eksempel er dekningen av årets Nobelpristildeling 10. oktober. Etter selve artikkelteksten fulgte her lenker blant annet til Svenska Akademin, Nobelinstituttet og andre dokumenter og web-sider som var relevante for denne hendelsen.
Aftenbladets nettavis åpner for leserrespons først og fremst gjennom en side som lister opp de medarbeiderne som har egen e-postadresse (en side som for øvrig er vanskelig å finne) og en egen debattside kalt Din Mening. Disse funksjonene er imidlertid ikke knyttet til avisens sentrale sider. Kun enkelte ganger bruker man førstesiden til å invitere til debatt rundt en sak. Journalistenes signaturer på nyhetssakene er ikke lenket til e-postadresser, slik at man må lete seg fram til e-postoversikten dersom man ønsker å gi den enkelte journalist respons på noe som er skrevet. Heller ikke på ledersidene inviteres det på noen måte til respons eller debatt. Disse sidene har leseren for øvrig ikke tilgang til direkte fra førstesiden, men må gå via nyhetsmenyen.
Siden nettaviser er medieprodukter preget av rask utvikling, må det understrekes at denne beskrivelsen gjelder Aftenbladets nettavis per oktober 1997.
Resultater fra undersøkelsen
Bruksvaner
Tidsbruk på Internett generelt
21 prosent av informantene rapporterer at de bruker Internett mer enn 10 timer i uka. 51 prosent bruker Internett mer enn 5 timer i uka, mens 28 prosent bruker nettet 3-5 timer per uke. De siste 21 prosentene oppgir at de bruker Internett 1-3 timer per uke.
Disse tallene kan i første omgang tyde på at panelet tilhører en lite representativ gruppe med svært ivrige internettbrukere. Sammenholdte tall fra MMI og Norsk Gallup viser imidlertid at per oktober -97 brukte rundt 250 000 nordmenn Internett daglig. Rundt 650 000 kunne rapportere om jevnlig bruk. I samme periode hadde for øvrig rundt 1,2 millioner nordmenn tilgang til Internett, hvorav rundt 400 000 i sitt eget hjem.
Om vi bryter tallene for tidsbruk i mitt panel ned på gruppene definert av alder, viser det seg at “de unge” (gruppen under 35 år), er de ivrigste nettbrukerne, en tendens som samsvarer med målingene til MMI og Norsk Gallup. 37 prosent av alle paneldeltakerne under 35 år bruker nettet minst en time hver dag i gjennomsnitt, mens det tilsvarende tallet for dem over 35 år er 27 prosent.
Lesing av nettaviser: frekvens og tidsbruk
I panelet som helhet er det 42 prosent som leser en eller annen avis på nettet hver dag. Om en inkluderer de som leser en avis på nettet 4-5 dager i uka, blir prosenten 62 prosent.
Tall fra MMI’s Internett-barometer viser til sammenlikning at det i mai måned i år var rundt 180 000 nordmenn som leste norske aviser på Internett minst en gang i uka. MMI’s data viser for øvrig at storforbrukeren av norske aviser på Internett er en mann mellom 25 og 40 år med universitetsutdanning og årsinntekt på over 400 000 kroner.
En nedbryting på aldersgrupper viser at “de unge” i mitt panel er noe mer aktive nettavislesere enn “de gamle”. 67 prosent av alle i aldersgruppen under 35 år leser en eller annen avis på nettet minst 4 dager i uka, mens det tilsvarende tallet for gruppen over 35 år er 56 prosent.
Bare 5 prosent av det totale panelet oppgir at de leser en eller annen avis på nettet sjeldnere enn en gang i uka. Dette tallet må selvsagt sees i sammenheng med at paneldeltakerne har meldt seg frivillig til en undersøkelse som gjelder nettopp lesing av aviser på Internett. Når det gjelder lesing av Aftenbladets nettavis, viser det seg at frekvenstallene er noe lavere. I panelet som helhet er det 44 prosent som leser denne nettavisen minst fire dager i uka. Det indikerer at en viss andel (minimum 18 prosent, sannsynligvis langt flere) av de som leser aviser på nettet, ikke bare leser én fast avis, men veksler mellom flere.
Når det gjelder det viktige spørsmålet om hvor lang tid den enkelte gjennomsnittlig bruker på å lese nettavisen etter innlogging, viser det seg at de aller fleste bruker relativt kort tid. Ut fra fire ulike svaralternativer er det hele 76 prosent som velger alternativet “5-20 minutter”. Dette relativt lave tallet må trolig sees i sammenheng med at over førti prosent leser nettavisen på jobb.
Samtidig er det en betydelig andel av panelet som vanligvis bruker mer enn en time på å lese Aftenbladet på nettet. Hele 16 prosent av panelet krysser av for dette alternativet. En kryssjekking avdekker for øvrig at denne gruppen korrelerer ganske sterkt med den gruppen som leser nettavisen sjeldent. Hele 33 prosent av den gruppen som leser nettavisen sjeldnere enn en gang i uka, bruker mer enn en time hver gang. Tilsvarende tall for den gruppen som leser nettavisen minst 4 dager i uka, er 11 prosent. (Se figur 1)
Hva som er årsaken til disse tallrelasjonene er usikkert, men en forklaring kan være at vanemessig lesing av nettavisen medfører større grad av tidsbesparende faktorer som målrettethet i lesingen og treffsikkerhet i søket enn hva tilfellet er for de som leser nettavisen mer sporadisk.
Tid og sted for lesingen
Når på døgnet leser man så Aftenbladets nettavis, og hvor gjør man det?
I valget mellom åtte svaralternativer, svarer 33 prosent av paneldeltakerne av de leser nettavisen seint på kvelden, dvs mellom kl 21 og kl 24. 31 prosent leser den enten på formiddagen eller i lunsjen, mens 23 prosent leser den tidlig på kvelden (mellom kl 18 og kl 21).
Mange leser nettavisen på jobb, hele 42 prosent, mens 56 prosent leser den hjemme. Bare 4 prosent leser nettavisen på skolen. Det betyr at det bare er halvparten av gruppen studenter/elever som leser nettavisen på skolen. Dette tallet kan indikere at data-tilgjengeligheten i disse institusjonene er dårlig, men som tidligere nevnt teller gruppen studenter/elever bare 25 enheter og utgjør følgelig et noe svakt statistisk grunnlag.
Stoffpreferanser
Tallene fra undersøkelsen viser at en stor majoritet blant brukerne, 74 prosent av de spurte, bruker mest tid på å lese nyheter når de logger seg inn på en nettavis. 31 prosent markerer at de bruker mest tid på sport, 33 prosent markerer data- og nettstoff, 8 prosent markerer kultur, 6 prosent annonser og 8 prosent debatt. Når vi her registrerer en svarprosent på 150 prosent, henger det sammen med at skjemaet gav mulighet for å krysse av for flere enn ett alternativ.
En tilsvarende preferansemåling når det gjelder Aftenbladets stoffkategorier (kategorisert i henhold til denne nettavisens klikkemenyer), viser at 54 prosent bruker mest tid på menyen “nyheter”, mens menyen “lokal” (lokale nyheter og reportasjer) blir markert av 22 prosent av paneldeltakerne. Den tredje mest populære menyen er “Sport”, som blir markert av 15 posent av panelet, mens menyen for data- og nettrelatert stoff, “Monitor”, blir markert av 11 prosent.
Færrest markeringer får debattsiden “Din Mening” og spesialsiden “Ung og Skole” med henholdsvis to og tre markeringer.
Selv om deltakerne her blir spurt om hvilken meny de bruker mest tid på, er det også her mulig å markere mer enn ett alternativ. Det er årsaken til at vi her har fått 284 markeringer, dvs at hver paneldeltaker i gjennomsnitt har satt 1.35 markeringer.
Disse resultatene kan fungere som et supplement til nettavisenes egne elektroniske telleverk, som viser hvor mange innslag (besøk) hver enkelt web-side har hver dag. Dette systemet måler ikke hvor lenge den enkelte bruker er innlogget på de ulike sidene, og telleverket gir derfor ikke noen sikker indikasjon på hvilket bruksvolumet (total brukstid) den enkelte side representerer
Preferanser og tilbud
Det er viktig å presisere at en slik måling av stoffpreferanser ikke kan brukes ukritisk som belegg for hva slags stoff nettbrukerne ønsker å lese i en nettavis. Resultatene må sees som respons på det tilbudet som nettavisene per i dag presenterer, et tilbud som i stor grad er preget av “resirkulert” nyhetsstoff fra den øvrige avisredaksjonen. Slik sett er det det ikke til å undres over at majoriteten av brukerne logger seg inn primært for å lese nyheter. Dersom andre stoffkategorier var blitt opp-prioritert mht omfang, design, redaksjonell oppdatering etc, er det ikke usannsynlig at responsen ville sett annerledes ut.
Eksempelvis sier 71 prosent av paneldeltakerne seg helt eller ganske enig i at Aftenbladets nettavis burde ha flere bakgrunnsartikler. 44 prosent sier seg helt eller ganske enig i at de savner flere engasjerte debatter om aktuelle emner, 38 prosent sier at de savner mer featurestoff (“reportasjer om reiser, spesiell mennesker etc, slik som i lørdags- og søndagsavisene”), mens 19 prosent savner mer personaliastoff (“bursdager, ansettelser etc”). 56 prosent sier seg helt eller ganske enig i at de savner mer og bedre stoff om sitt eget yndlingsfelt.
Motivasjonsfaktorer
Hva er brukernes motivasjon for å bruke deler av fritiden eller arbeidstiden til å lese nettaviser? Når det gjelder informantenes tidsbruk på Aftenbladets nettavis, er det tydelig at behovet for lokalt forankret nyhetsinformasjon er en langt viktigere faktor enn et generelt ønske om atspredelse. Her er tallene i nærmere detalj (merk at det også her har vært mulig å krysse av på mer enn ett alternativ):
79 prosent av informantene sier seg helt eller ganske enig i at de logger seg inn på nettet først og fremst for å lese lokale nyheter (33 prosent “helt enig”). 32 prosent markerer tilsvarende interesse for å lese avisens ledere og kommentarartikler (kun 4 prosent “helt enig”). 37 prosent markerer at de logger seg inn for å kople av, 42 prosent gjør det for å få en pause fra annet arbeid, mens 32 prosent logger seg inn på nettavisen for å more seg.
27 prosent logger seg inn primært for å søke videre etter lokale nettadresser via tjenesten Roganett. (Roganett er en elektronisk indeks over hjemmesidene til bedrifter, foreninger og privatpersoner i Rogaland.) Samme andel av panelet markerer at de bruker nettavisen som et utgangspunkt for videre søk etter nasjonale og/eller internasjonale nettsteder. (Det er verdt å merke seg at det er få “helt enig”-markeringer på begge disse punktene, bare 7-8 prosent - mens andelen “helt uenig” er langt høyere, henholdsvis 35 og 27 prosent.)
29 prosent sier seg helt eller ganske enig i at de logger seg inn på nettavisen først og fremst for å lete etter temaer som blir åpent debattert (kun 3 prosent “helt enig”), mens bare 11 prosent viser tilsvarende interesse for selv å delta i denne typen debatt eller “samtale”. (Se for øvrig eget avsnitt om “interaktiv aktivitet”.)
Leseopplevelse
Komputermediet som massemedium er et meget ungt fenomen, og oppleves rimeligvis av store brukergrupper fremdeles som “nytt og spennende”. Samtidig har det et stort fascinasjonspotensial i kraft av sine egenskaper som interaktivt hypermedium. Man skulle dermed anta at nettavisen i konkurranse med papiravisen ville score stort på punkter som har å gjøre med mediets evne til å fascinere og underholde sine brukere. Undersøkelsen tyder på at dette kun i liten grad er tilfelle. Det er bare 25 prosent som sier seg helt eller ganske enig i at det er artigere å lese aviser på skjerm enn på papir. Hele 65 prosent av panelet er helt eller ganske uenig i påstanden.
Når man tar i betraktning hvilke teknologiske formidlingsmuligheter som kjennetegner de to avistypene, er dette oppsiktsvekkende tall. En forklaring på at så få opplever at det er mer “artig” å lese nettaviser enn papiraviser, er trolig at konkurransen mellom de to mediene i stor grad har foregått på papirmediets premisser. Selve nettavis-konseptet - mht både form og innhold - er ofte overført så direkte fra papiravisen at den digitale teknologien i mange sammenhenger er blitt mer til ulempe enn til nytte. Når nyhetssaker presenteres som lange remser med tekst på skjermen, direkte overført fra avishusets felles nyhetsbase, blir nettavisen et lite brukervennlig medium. I tillegg til at skjermtekst på grunn av lav oppløsning er mer ubehagelig å lese enn papirtekst, vil den enkelte skjermnyheten normalt være papirnyheten underlegen mht bildebruk, visuell presentasjon og oversiktlighet.
Det er rimelig å anta at en sterkere satsing på de digitale formidlingsverktøyene - hypertekstuell lenking, multimedieeffekter, avansert datagrafikk og interaktivitet - ville ført til at flere brukere ville opplevd nettavislesingen som mer underholdende og “artig” enn hva tilfelle synes å være i dag.
Mens få av informantene opplever dagens nettaviser som “artige” å lese, mener over halvparten av dem at de er oversiktlige. 57 prosent sier seg helt eller ganske enig i at det er lettere å finne det stoffet man er interessert i når man leser avis på skjerm enn når man leser den på papir. 38 prosent sier seg helt eller ganske uenig i en slik påstand.
Når det gjelder Aftenbladets nettavis, mener hele 84 prosent av panelet at den er lett å finne fram i.
Det viser seg for øvrig at de “ivrige” nettaviser-leserne synes det lettere å finne fram på skjermen enn de mer sporadiske leserne. 63 prosent av de som leser en nettavis minst fire dager i uka er helt eller ganske enig i påstanden om at nettaviser er lettere å finne fram i enn papiraviser, mens tilsvarende tall for gruppen som leser nettaviser sjeldnere enn en dag i uka, bare er 32 prosent.
Dette er neppe noen overraskende differanse, men sier likevel noe om designløsningene i dagens nettaviser. Målet om at nettavis-designen skal være så intuitiv at enhver ny leser raskt skal kunne orientere seg i stofftilfanget, er tydeligvis ikke nådd.
Brukernes “indre modell”
Enhver vurdering av et medieprodukt, forutsetter eksistensen av en indre modell som sier noe generelt om den aktuelle “klassen” av produkter: deres form, deres innhold og deres funksjon. Når det gjelder ulike typer papiraviser, har slike modeller slipt seg til gjennom 200 år, både hos produsenter og konsumenter. Når man for eksempel diskuterer kvaliteten på ulike regionaviser, er man noenlunde enige om kvalitetskriteriene, fordi man er noenlunde enige om hvilke funksjoner en slik avis skal fylle.
Annerledes er det med nettaviser. Første gang noen kunne logge seg inn på en norsk nettavis, var i april 1995 - da Brønnøysund Avis la ut enkelte av sine nyheter på Internett , få dager før Dagbladet lanserte sin første online-versjon.
Det skal mer enn et par-tre års famlende forsøksvirksomhet til for å danne referansegivende mediemodeller i befolkningen. Produsentene er ennå usikre på hvordan en nettavis skal utformes, fordi de er usikre på hvordan folk vil bruke mediet. Og brukerne er usikre på hva de ønsker og trenger, fordi de ikke kjenner mediet godt nok ennå, og fordi de ikke har gitt det noen klart definert plass og funksjon i sin egen “mediehverdag”. Man er kort og godt ikke sikre på hva en nettavis egentlig er.
Derfor er dannelsen av modeller for medietypen “nettavis” en viktig prosess i denne første perioden av mediets eksistens, modeller som nedfelles både hos brukerne og produsentene. Det sier seg selv at mediets suksess er avhengig av at de to gruppenes modeller er mest mulig like. Det betyr at produsentgruppen er avhengig av å få et innblikk i hva slags modeller som dannes hos brukergruppen. Sagt med andre ord: De som skal evaluere og utvikle produktene må ha empirisk kjennskap til brukernes ønsker og forventninger, holdninger og behov.
Fra kognitive skjemaer til sjangerlære
Teorien om mentale modeller - i den engelskspråklige psykologilitteraturen kalt scripts, frames, schemata, maps m.m - er sentral i spørsmålet om hvordan mennesker lagrer og operasjonaliserer erfaringer. Erfaringene kan være knyttet til alle livsområder - fra restaurantbesøk til lesing av avisnyheter. Gjentatte erfaringer danner kognitive mønstre som styrer vår fortolkning og vår atferd når vi senere møter liknende situasjoner.
Mens psykologien var den opprinnelige faglige arenaen for utviklingen av modell- eller skjemateoriene (f.eks Tolman 1948), har forskere innen andre fagområder siden anvendt prinsippene på sine egne felt. Mens eksempelvis Downs and Stea (1973, 1977) fokuserer på erfaringer knyttet til kulturelle og topografiske mønstre (f.eks hvordan vi finner fram i en fremmed storby), er van Dijk og Kintsch’ (1983) arbeid med kognitive modeller for tekstforståelse en videreføring på det psykolingvistiske feltet. Deres teori om tekstuelle superstrukturer innebærer at ulike typer tekster forholder seg til ulike konvensjoner mht de strukturer som bærer tekstens globale innhold. Slike konvensjoner kan forenklet forklares som ulike disposisjonsprinsipper. Poenget i denne sammenhengen er at tekstenes superstrukturer har en kognitiv motpart i tekstbrukerne, som igjen fører til at leserne møter enhver tekst med visse forventninger og antakelser. Det er blant annet denne typen forventninger som gjør leserne i stand til å tilføre knappe tekstbiter den nødvendige meningsdannende kontekst. Utviklingen av det vi i dag kaller sjangerlære er tuftet blant annet på denne typen teori.
Om en ser de ulike skjemateoriene i sammenheng, er ikke veien lang til å slutte at medlemmene av dagens informasjonssamfunn ikke bare har forventninger og antakelser knyttet til de ulike tekstypene de møter, men også bærer mentale modeller for selve mediet. Som McKnight, Dillon og Richardson (1991, 70) formulerer det:
"When we pick up a book, we immediately have access to a whole host of information about the likely contents, its size, subject matter and so forth. Even looking at just the book cover tells us a lot about the likey style of coverage and so forth.......The same might be said of a newspaper. Typically we might expect a section on the precious day’s political news at home, foreign coverage, market developments and so forth.”
Modellenes faktorer og nivåer
De mentale modellene som nå er under dannelse både i nettavisredaksjonene og blant brukerne, kan beskrives som en kombinasjon av funksjonsfaktorer (“hva brukes en nettavis til?”), innholdsfaktorer, formfaktorer (design og oppbygning) og modusfaktorer. Med det siste mener jeg den “tone” og retorikk (i vid forstand) som utvikles som en konsekvens av kommunikasjonsprosessens rammer, særlig de ulike aktørenes opplevelse av egne og andres roller og intensjoner i det kommunikative samspillet.
De indre modellene inneholder trekk på flere nivåer. Øverste nivå er knyttet til selve medietypen. Når man anvender et hypermedium forventer man visse egenskaper knyttet til navigasjonsmuligheter, bruk av menyer etc. På neste nivå ligger egenskaper knyttet til en viss type applikasjoner, feks nettaviser, oppslagsverk, læremidler etc. På tredje og siste nivå finnes de egenskaper som er knyttet til undergrupper innenfor de ulike applikasjonene; f.eks lokalavis, regionavis, riksavis, spesialavis etc.
Holdninger til presentasjonsform
Enkelte av spørsmålene i spørreskjemaet er egnet til å avdekke visse formkategorier i brukernes nettavis-modell, slik den avtegner seg på dette stadiet i dannelsesprosessen. Det gjelder spørsmål knyttet til bildebruk, artikkellengde, designidealer og bruk av hypertekst.
Spørreskjemaet er ikke utformet med tanke på å skille mellom de to nederste nivåene i brukernes medie-modeller. På et så tidlig utviklingtrinn er det lite trolig at brukerne i sin modelldannelse skiller mellom f.eks regionaviser og riksaviser på andre parametre enn de innholdsrelaterte (som jeg av den grunn har holdt utenfor modell-kapitlet i denne analysen). Med andre ord: Det er rimelig at mange mener at en regionalt basert nettavis kan ha mindre utenriksstoff og mer personaliastoff enn en riksavis, men det er lite trolig at de mener den skal ha færre bilder eller flere hyperlenker.
Tre av de fire nevnte formfaktorene er i skjemaet knyttet spesifikt til brukernes erfaring med Aftenbladets nettavis. Det er imidlertid liten grunn til å anta at responsen hadde blitt vesentlig forskjellig om referansen hadde vært nettaviser generelt.
Punktet om designidealer var ikke knyttet spesifikt til Aftenbladets nettavis, men ble besvart på generelt grunnlag. Her ble panelet bedt om å ta stilling til følgende påstand: “ Nettaviser burde være friskere og mer ungdommelige enn papiraviser”
Formuleringen var gjort på grunnlag av det faktum at de yngre årsklasser er overrepresentert blant nettbrukerne (jmf Norsk Gallup), samtidig som nettavisenes muligheter for interaktiv kontakt med brukerne kan antas å bane veien for en mer uformell og dialogisk retorikk, og dermed kanskje også en mindre “pompøs” design. (Jmf VG Netts satsing på leserkontakt og “ungdommelig”, plakatpreget design.)
Om panelet har oppfattet intensjonene bak påstanden er uvisst. I ettertid er det klart at det hadde vært lettere å tolke informantenes svar dersom de to adjektivene hadde blitt tydeligere knyttet til designmessige forhold. Slik påstanden nå er formulert, er det uvisst om alle informantene har forstått det samme med “friskere og mer ungdommelig”. Det er ikke utenkelig at mange har assosiert formuleringen med “useriøs”, “tabloid-preget” e.l.
Resultatet ble uansett en overvekt av “uenig”-markeringer: 53 prosent helt eller ganske uenig, mot 30 prosent helt eller ganske enig. Ikke uventet er det større grad av enighet i den “unge” delen av panelet, men heller ikke blant de under 35 er det mer enn 39 prosent oppslutning rundt påstanden om at nettaviser bør skille seg fra papiraviser ved større grad av “friskhet og ungdommelighet”. Blant de over 35 år, markerte hele 60 prosent at de er helt eller ganske uenig i påstanden.
Resultatene fra de øvrige formrelaterte punktene i spørreskjemaet er lettere å tolke. Det er relativt entydig at panelet ikke har noe ønske om svært korte nyhetsartikler, i hvert fall ikke om dette skal gå på bekostning av de lengre artiklene. Kun 8 prosent av informantene sier seg helt eller ganske enig i følgende påstand: “Nyhetsartiklene i Aftenbladets nettavis burde være kortere”. Hele 75 prosent sier deg helt eller ganske uenig. Dette er oppsiktsvekkende klare tall, tatt i betraktning at nyhetene i Aftenbladets nettavis skiller seg lite fra nyheter i en ordinær papiravis mht lengde. Man må ofte bla seg gjennom tre-fire skjermbilder om man vil lese sakene gjennom.
Til påstanden “Aftenbladets nettavis burde inneholde både korte og lange artikler om de samme nyhetene, så kunne man velge hvilke man ville lese” kunne man kanskje ventet full tilslutning, siden en slikt tilbud ville representert en klar “merverdi” i forhold til papiraviser. Det er derfor noe overraskende at “bare” 61 prosent sier seg helt eller ganske enig, mens 26 prosent sier seg helt eller ganske uenig.
Hva som er årsakene til den relativt sett lave interessen for et slikt tilbud, er usikkert. Men både denne holdningen og den klare motviljen mot å skjære ned på nyhetsartiklenes lengde kan kanskje la seg forklare med at det er brukernes mentale modell for tradisjonelle papiraviser som slår igjennom. Denne modellen influerer muligens så sterkt på den ennå uferdige modellen for nettaviser at mange har problemer med å se fordelene ved noe som er “annerledes”.
Om dette er tilfelle, vil det være naturlig å forvente en endring i holdningene over tid. En slik endring vil ventelig innebære en større åpenhet for bedre utnyttelse av nettavisenes teknologiske potensial, selv om dette betyr at nettavisen fjerner seg mer fra papiravisen mht til form og presentasjonsprinsipper.
En viktig side ved enhver avisdesign er bruken av bilder. Utviklingen i presseteknologien har gjort det stadig lettere å fremstille gode bilder i papiravisene, noe som igjen har ført til at bildene har fått større og større plass og betydning i utformingen av aviser. Bildenes posisjon i moderne avisdesign er selvsagt også knyttet til en sterkt økende oppmerksomhet rundt bildets emosjonelle gjennomslagskraft og den suksess som i de senere år er blitt fjernynsmediet til del.
Når det gjelder den digital avisen, representerer bildene foreløpig et problem. Digitaliserte bilder krever svært mye mer lagringsplass enn digitalisert tekst, og med dagens “trange” overføringslinjer tar det derfor uforholdsmessig lang tid for brukeren å laste ned bilder av et visst format. Den kapasitetsmessige begrensningen som ligger i dagens datanettverk, er muligens bakgrunnen for at så mange som 45 prosent av informantene sier seg helt eller ganske uenig i påstanden “Det burde vært flere bilder i Aftenbladets nettavis”. Kun 36 prosent sier seg helt eller ganske enig i påstanden, til tross for at Aftenbladets nettavis inneholder svært få bilder. Det er således ikke utenkelig at det er motviljen mot tregere overføring snarere enn formuleringen av et ideal som ligger bak denne tendensen til uvilje mot bilder i nettavisen.
Det kanskje mest interessante holdningsspørsmålet knyttet til nettavisens presentasjonsform, er det som handler om bruken av hypertekst. Stavanger Aftenblad har som de fleste andre norske nettaviser vært tilbakeholdne med å eksperimentere med hypertekst, særlig i nyhetssakene. Alle nyhetsartikler presenteres på tradisjonelt vis, som lineære tekster, kun avbrutt av enkelte mellomtitler. I den grad det finnes eletroniske lenker til andre tekster, er de plassert utenfor hovedteksten, og de er normalt knyttet til en annen artikkel i avisens egen artikkelbase. Når man vet hvilke muligheter hypertekst-teknologien gir både for alternative presentasjonsformer og for tematisk kopling til andre relevante tekster, kan man trygt si at Aftenbladets bruk av hypertekst er lite progressiv.
Hva mener så brukerne om hypertekstuell lenking? Tatt i betraktning panelets tendens mot “konservatisme” på andre felt (artikkel-lengde, bilder, “friskhet” etc) er det interessant å registrere at hele 85 prosent av panelet sier seg helt eller ganske enig i påstanden “Nyhetssakene burde ha flere lenker, slik at vi kan klikke oss fram til andre artikler og finne mer relevant stoff.” Bare fire prosent er helt eller ganske uenig.
Enda mer interessant er det å undersøke brukernes holdninger til selve plasseringen av lenkene. Om man plasserer hyperlenker utenfor primærteksten, innebærer lenkene kun en forenklet tilgang til andre relevante tekster. De påvirker ikke selve leseprosessen, for lineariteten i den enkelte tekst forblir uforandret. Om lenkene derimot plasseres inne i selve teksten - la oss kalle dem tekstinterne, i motsetning til teksteksterne lenker - oppstår det en stor forandring i selve tekstualiteten. Tekstinterne lenker inviterer leseren til å klikke på markerte ord i teksten for dermed - permanent eller midlertidig - å avbryte lesingen av den opprinnelige teksten til fordel for en annen, ventelig temarelevant tekst. Lineariteten blir delvis oppløst, og leseren må ta en større del av ansvaret for sin egen leseprosess.
I utviklingen av nettaviser står bruken av hypertekst utvilsomt for et av de mest spennende feltene. Selv om også papiravisene har ulike teknikker for å gjøre leseren til en mest mulig “aktiv” part i kommunikasjonen (sidelayout, tekstinndelingsteknikker etc), representerer hypertekst helt nye muligheter innen den journalistiske presentasjon og formidling. Ikke bare kan journalisten legge lenker til enhver annen tekst som allerede har en adresse på Internett, det blir også mulig å forlate den tradisjonelle, lukkede “nyhetsfortellingen”, til fordel for nye, mer åpne måter å presentere saksforhold på. (For en grundigere utgreiing om hypertekstuelle nyheter, se Engebretsen 1997 a og b.)
Det er derfor interessant å se at hele 69 prosent av panelet sier seg helt eller ganske enig i påstanden “Elektroniske lenker burde være plassert inne i artiklene, slik at vi kan klikke fram informasjon om personer eller saker akkurat når vi “trenger” den.”
22 prosent sier seg seg helt eller ganske uenig. For å få belyst holdningene på dette feltet best mulig, formulerte jeg også en påstand som støttet teksteksterne lenker:“Elektroniske lenker burde plasseres utenfor selve teksten, slik at vi ikke blir forstyrret i lesingen.”
Her er det 28 prosent av panelet som sier seg helt eller ganske enig, mens 60 prosent sier seg helt eller ganske uenig.
Holdningene knyttet til hypertekst er dermed blant de mest entydige i hele materialet. Det store flertall av brukerpanelet ønsker flere lenker, og de vil ha lenkene plassert inne i tekstene. Det synes med andre ord tydelig at hypertekst med tekstinterne lenker inngår som en vesentlig del av informantenes indre modell for nettaviser.
Modus: Objektiv eller subjektiv
En annen viktig side ved de indre nettavis-modellene som er under dannelse, er den som er knyttet til modusaksen “objektiv/subjektiv”. Denne tenkte aksen har nær sammenheng med aksene “enveis/flerveis” og “presentasjon/kontakt” -- polariserte betegnelser som peker mot en grunnleggende todeling av mediets egenskaper (se også Engebretsen 1997a).
På den ene siden har mediet et unikt potensial for å presentere et materiale på en både forståelig og fascinerende måte ved å integrere ulike tegnsystemer (tekst, bilde, grafikk, lyd etc), samt hjelpe brukeren med å trekke relevant stoff ut av en stor informasjonsmasse vha hypertekst, søkemotorer og navigasjonsverktøy. Dette er sider ved mediet som fokuserer på dets presentasjonsfunksjon, og som er kjennetegnet ved en objektiv formidlingsform og en samhandlingsform som må karakteriseres som enveiskommunikativ. (Stoffet som formidles kan selvsagt like gjerne være nyhetsstoff som informasjon fra Helsedirektoratet.)
På den andre siden finner vi mediets muligheter for interaktiv kontakt mellom ulike brukere og brukergrupper. E-post og ulike typer interaktive samtaletjenester kombinert med en mer eller mindre allmenn kanaltilgang og en meget kort sirkulasjonstid (tiden fra formulering til distribusjon) kan skape en høy grad av deltakelse og engasjement og samtidig gi rom for rollebytter og ny fordeling av makt i kommunikasjonsprosessen. I en nettavis kan denne typen medieegenskaper utnyttes både ved å sette i gang og følge opp åpne debatter/samtaler, eller ved å produsere ulike former for subjektiv og personlig preget journalistikk - med muligheter for interaktiv tilbakemelding.
Hvordan ser så brukerne på disse mulige nettavis-modellene? Ønsker de primært en “informasjon-tjener”, en kanal der de kan få siste nytt og samtidig søke seg fram til informasjon de har spesiell interesse for? Eller ønsker de at nettavisene primært skal være et samtale- og debattorgan, til styrking av demokrati og interessefelleskap, der alle som vil kan få muligheten av å svare på provoserende kommentarartikler, delta i debatten rundt et kontroversielt vedtak i kommunstyret eller dukke ned i sorgfelleskapet rundt et fotballtap?
I min undersøkelse søkte jeg å avdekke holdninger knyttet til denne objektiv/subjektiv-aksen ved hjelp av fire påstander som informantene skulle ta stilling til.
De fire påstandene er formulert slik:
A: “En nettavis burde først og fremst være en nøktern informasjonskanal der man kan finne alle slags typer opplysninger”
B: “En nettavis burde først og fremst være en debatt- og samtalekanal der alle som vil kan få være med på å debattere eller samtale om aktuelle saker.” C: “En nettavis burde være mest mulig objektiv og nøytral, og bruke teknologien til å belyse alle sider av en sak”
C: “En nettavis burde være mest mulig objektiv og nøytral, og bruke teknologien til å belyse alle sider av en sak”
D: “En nettavis burde skrive subjektivt og personlig om sakene, og bruke teknologien til å skape engasjement og deltakelse blant leserne”
(Ordet “nettavis” i påstand C og D kom inn ved en feiltakelse. Opprinnelig stod det her “nett-journalist”. Selv om feilen resulterte i en svekkelse av visse semantiske nyanser, har jeg ikke vurdert denne endringen som viktig.)
Disse formuleringene gir mulighet både for å avdekke eventuelle tendenser mht brukernes holdninger til de to sidene av nevnte akse, og samtidig vise om de to sidene av aksen blir opplevd som gjensidig ekskluderende. Eventuelle informanter som sier seg enig i alle de fire påstandene, viser at de ikke opplever noen avgjørende motsetning mellom dem.
Det viser seg at panelet har mer positive holdninger til den objektive siden av aksen enn til den subjektive. Det gjelder både når fokus er rettet mot nettavisenes hovedfunksjon (informasjonskanal vs debattkanal) og når betegnelsene er mer innrettet mot deres retoriske modi (objektiv og nøytral vs subjektiv og personlig). 73 prosent av informantene sier seg helt eller ganske enig i påstand A, mens 17 prosent sier seg helt eller ganske uenig. For påstand B er tallene henholdvis 29 prosent enighet mot 48 prosent uenighet. For påstand C viser tallene 76 prosent enighet, mot 14 prosent uenighet. Den subjektive siden får noe høyere oppslutning når fokus er rettet mot skrivemåten (påstand D) i stedet for medieorganets hovedfunksjon, nemlig 34 prosent enighet, mot 49 prosent uenighet.
Samtidig som tallene viser størst enighet med de påstandene som peker mot et objektivt informasjons- og nyhetsorgan, viser de også at rundt en tredel av brukerne stiller seg bak påstander som hevder at nett-journalistikken “primært” bør være subjektiv. Det er en relativt stor gruppe, tatt i betraktning at begrepene “avis” og “journalistikk” tradisjonelt blir knyttet sterkere til objektiv nyhetsformidling enn til kommentarvirksomhet og subjektiv nyjournalistikk.
Tallene viser imidlertid også en større grad av usikkerhet knyttet til den subjektive siden av aksen enn til den objektive. Mens “vet ikke”-gruppen bare utgjør henholdsvis 9 og 10 prosent på påstandene A og C, utgjør den 24 og 17 prosent på påstandene B og D.
Når det gjelder spørsmålet om de to sidene av aksen oppleves som gjensidig ekskluderende, viser det seg at hele 27 prosent av de 153 informantene som sier seg enig i påstand A, også sier seg enig i påstand B. Faktisk viser det deg at synet på nettavisen som subjektiv debattkanal er nokså uavhengig av synet på nettavisen som objektiv informasjonskanal. Andelen enige i påstand B ligger mellom 20 og 40 prosent i alle de fem svargruppene knyttet til påstand A. (Se figur 2)
Denne tendensen er enda sterkere om man sammenholder påstand A og påstand D. Hele 46 prosent av de som sier seg enig i påstand A, sier seg samtidig enig i påstand D. Dermed er det heller ikke noen overraskelse at 45 prosent av de som mener at en nettavis først og fremst burde være objektiv og nøytral, også mener at en nettavis burde skrive subjektivt og personlig om sakene.
Denne kraftige graden av kombinasjon av tilsynelatende uforenlige påstander, er trolig ikke så merkelig som den kan virke i første omgang. For det første kan tallene indikere at brukerne ikke aksepterer den uforenligheten som påstandsformuleringene til en viss grad presupponerer. Svært mange brukere ønsker at begge disse sidene av objektiv/subjektiv-aksen skal være representert i nettavisen (slik de også er det i papiravisen), samtidig som den objektive aksen ansees som den viktigste.
For det andre er det mulig at bruken av ulike verb i påstand C og D gjør at mange informanter finner å kunne kombinere de to påstandene. Mange mener øyensynlig at nettavisen kan være objektiv og nøytral, samtidig som journalistene skriver subjektivt og personlig.
Om man skal knytte disse tallene til dannelsen av en mental modell for nettaviser blant brukerne, kan de indikere ulike ting. Det virker klart at majoriteten av brukerne mener at en nettavis bør være et medieorgan der både personell og teknologi innrettes mot leveranse av nyheter og informasjon i mest mulig objektiv og nøktern form. Samtidig er det klart at en stor minoritet, som inkluderer en betydelig del av den førstnevnte majoriteten, mener at nettavisen har en viktig rolle som samtale- og debattkanal, der journalistene skriver subjektivt og personlig samtidig som kontakt og deltakelse er vektlagt.
Det som rimeligvis er usikkert, er om paneldeltakerne har vært bevisste på at det her er snakk om utviklingen av et nytt medium, eller om de bare har overført den modellen de alledere har etablert for tradisjonelle papiraviser. Dette er et spørsmål som delvis vil bli besvart når samme problemstilling reises i nytt spørreskjema sommeren 1998, etter at brukerne har brukt nok et år på å etablere en modell for nettaviser.
Det må også påpekes at de holdningene som her er forsøkt avdekket, er vanskelige å måle med spørreskjema. Problemstillingen er såpass kompleks at den er vanskelig å fange i enkle spørsmål. Trolig ville dybdeintervju passe bedre til problemfeltet, fordi man da ville kunne gi en bedre bakgrunn for spørsmålene, og dermed gi informanten bedre forutsetninger for å gi gjennomtenkte svar. Samtidig ville man da vanskelig få mange nok informanter til å kunne avdekke klare holdningstendenser.
Interaktiv aktivitet
I forlengelsen av forrige problemstilling (modell-dannelse), er det naturlig å måle reell interaktiv aktivitet blant brukerne. (Med interaktiv aktivitet i denne sammenhengen mener jeg aktiv bruk av nettavisens egne kanaler for respons til redaksjonen eller for deltakelse i åpen debatt eller “samtale” på nettavisens sider.) Dersom det er tilfelle at brukerne anlegger en tilnærmet lik modell for nettavis og papiravis, er det ikke sannsynlig at de sjøl er aktive skrivere. Som kjent er det en svært liten prosent av papiravislesere som bidrar med leserinnlegg eller som gir avisredaksjonen skriftlig respons på produktet.
Det vil også være interessant å se om holdninger og praksis følges ad - dvs om de som er mest aktive på respons-siden, også er de som gir mest tilslutning til den subjektive nettavis-modellen.
Det viser seg at 36 prosent av panelet svarer positivt på følgende spørsmål: “Har du noen gang skrevet noe tilbake til en nettavis - enten som respons til journalist/redaktør eller for å delta i en debatt som er satt i gang i nettavisen?”
Dette tallet er i og for seg ikke så svært interessant, siden nettavisene sjøl kan fremskaffe mer fyldestgjørende data om hvor omfattende den interaktive responsen er.
Det relativt høye tallet viser imidlertid at at panelet tilhører en gruppe internettbrukere som er aktiv mht digital respons. Det understrekes også av svarene på spørsmålet om de noen gang har brukt andre Internett-tjenester (IRC, chat-tjenester, nyhetsgrupper etc) på en slik måte at de selv har vært aktive med skriving. Her svarer hele 68 prosent positivt, og så mange som 37 prosent av panelet har brukt slike tjenester mer enn 20 ganger. Til sammenlikning viser MMIs målinger at det per juni måned var i underkant av 40 prosent av internettbrukerne (de som hadde brukt Internett i løpet av de siste 30 dagene) som noen gang hadde prøvd IRC. Tallet var nesten helt likt når det gjaldt nyhetsgrupper.
Når det gjelder frekvensen i den enkeltes respondering til nettavisene, ser det ut til at svært få har et vanemessig forhold til slik aktivitet. Bare to prosent av panelet har skrevet mer enn 10 ganger, 12 prosent har skrevet mellom 5 og 10 ganger, mens de fleste av bidragsyterne, 22 prosent av hele panelet, har gitt interaktivt respons mellom 2 og 5 ganger.
Bryter man tallene ned på aldersgruppene, viser det seg at de “de gamle” (over 35 år) er noe mer aktive respondenter enn “de unge”. I den eldste gruppen er det 39 prosent som har gitt respons til nettavis, mens tallet for den yngste gruppen er 33 prosent. Samtidig viser det seg at det er den yngste gruppen som er absolutt mest aktiv med andre former for interaktiv skriving. Hele 48 prosent av alle under 35 år har brukt IRC, chats eller nyhetsgrupper mer enn 20 ganger, mens “bare” 22 prosent av gruppen over 35 år kan vise til en tilsvarende aktiv bruk av disse tjenestene.
Om man sammenholder tallene for gruppen som har gitt respons til nettaviser og gruppen som har brukt andre interaktive nett-tjenester, viser det seg at av de 143 som har erfaring med andre interaktive nett-tjenester, er det bare 84, litt over halvparten, som noen gang har gitt interaktiv respons til noen nettavis.
I figur 3 er tre variabler kombinert. Først er er alle som har erfaring med interaktive samtaletjenester (IRC, chats, newsgroups) trukket ut. (Figuren gjelder altså kun de informantene som har slik erfaring.) Deretter er spørsmålet om interaktiv respons til nettavis sammenholdt med aldersgruppene.
Figuren viser at blant de som har interaktiv erfaring fra andre datatjenester, er det et mindretall som har respondert til noen nettavis, og tallene (prosentvis) er enda lavere for de yngre brukerne enn for de eldre
Disse resultatene indikerer at det ikke oppleves like relevant å være aktiv skriver når man bruker en nettavis, som når man logger seg inn på en ren debatt- eller samtaletjeneste. Terskelen for å respondere i de åpne og sterkt sentralstyrte nettavisene synes - særlig for de yngre brukerne - å være atskillig høyere enn for å ytre seg i de mer lukkede og brukerstyrte samtaletjenestene.
Om dette forholdet også henger sammen med brukernes indre modell for nettaviser eller med manglende satsing og tilrettelegging fra nettavisens side, er et interessant spørsmål.
Svaret kan søkes ved å se på en kombinasjon av visse skjemaresultater. Om man sammenholder den gruppen som mener at nettavisen bør være en debattkanal, med den gruppen som reelt bruker den som en slik kanal , viser det seg at det er forbausende lav grad av korrelasjon mellom disse gruppene (Figur 4). Både i den gruppen som har gitt interaktivt respons til en nettavis og i den gruppen som ikke har gjort det, er rundt halvparten av informantene helt eller ganske uenig i at en nettavis primært burde være et debattorgan.
Disse tallene gir altså ikke støtte for en hypotese om at brukerens mentale modell for nettaviser er avgjørende for hvorvidt han eller hun går inn i rollen som aktiv skriver i kommunikasjonen med nettavisen.
På direkte spørsmål om hva som er årsaken til den interaktive tilbakeholdenheten blant brukerne som ikke har gitt nettaviser interaktiv respons, krysser de langt fleste - 48 prosent av “ikke-responsgruppen” - av på svaralternativet: “Jeg har ikke noe spesielt å skrive”. Når vi samtidig ser at nesten halvparten av de som har angitt denne begrunnelsen samtidig har brukt andre interaktive nett-tjenester over 20 ganger, tyder det på at denne begrunnelsen ikke kan være hele årsaken. Dette er brukere som tydeligvis er glad i å uttrykke seg skriftlig over Internett.
De øvrige svaralternativene får alle såpass lav tilslutning at det er vanskelig å tillegge dem stor vekt. At så stor andel som 23 prosent av ikke-responsgruppen krysser av for “andre grunner”, tyder på at formuleringene i skjemaet i liten grad makter å avdekke de relle årsakene til tilbakeholdenheten.
At brukernes tilbakeholdenhet i forhold til reell interaksjon har sammenheng med nettavisenes egen tilbakeholdenhet på dette feltet, indikeres for øvrig ganske klart av to andre punkter i spørreskjemaet. På spørsmålet “Synes du det burde finnes e-postadresser etter alle artiklene i en nett-avis, slik at leserne lettere kan respondere på det de leser?” svarer hele 69 prosent bekreftende. Og 59 prosent av panelet svarer “Ja, kanskje” på spørsmål om de sjøl ville vært mer aktive med skriving dersom nettavisene hadde lagt bedre til rette for det. Kun 27 prosent svarer her “Nei, neppe”.
I den delen av spørreskjemaet som er spesifikt relatert til Aftenbladets nettavis, er det også formulert to påstander som fokuserer på viljen til interaktivt engasjement. Den ene påstanden omhandler muligheten for kontakt mellom bruker og redaksjon, og er formulert slik: “I Aftenbladets nettavis savner jeg særlig bedre mulighet til å komme i kontakt med folk i avisen.”
46 prosent av panelet sier seg helt eller ganske enig i denne påstanden. Sett i forhold til formuleringens styrkegrad (“jeg savner særlig..”) må dette vurderes som et høyt tall. Selv om det er lagt ut lister over e-postadresser i Aftenbladets nettavis, mener altså nesten halvparten av panelet at kontaktmuligheten burde vært bedre. Disse tallene indikerer at potensialet for nettavisene som debattkanaler er betydelig større enn det som gjenspeiles av den aktiviteten vi ser i dag. [1]
Et punkt i undersøkelsen som er vanskelig å tolke er responsen på følgende påstand: “I Aftenbladet nettavis savner jeg særlig bedre mulighet til å komme i kontakt med andre mennesker.”
Kun 30 prosent av panelet sier seg helt eller ganske enig i denne formuleringen, mens 45 prosent sier seg helt eller ganske uenig. Det som er usikkert, er om den negative responsen skyldes manglende interesse for å bruke nettavisen som et “møtetorg” der personer med spesielle interesser kan få kontakt med likesinnede, eller om det skyldes at man faktisk er fornøyd med denne funksjonen hos Aftenbladet. En grunn til å anta at det siste er tilfelle for en del av informantenes vedkommende, er det faktum at Aftenbladets nettavis har en uvanlig godt utbygd (etter norsk 1997-standard) oversikt over lokalt forankrede nettsteder. Fra nettavisens hjemmeside kommer man seg med ett enkelt museklikk over til Roganett, der man finner en alfabetisk indeks over alle bedrifter, organisasjoner og privatpersoner som er representert med egne hjemmesider på Internett. Hele 27 prosent av panelet oppgir at de bruker mye tid på “Roganett” når de logger seg inn på Aftenbladets nettavis.
Konklusjoner
Hva er de viktigste indikasjonene denne undersøkelsen gir oss om dagens nettavis-brukere? For det første synes det klart at de aller fleste brukerne logger seg inn fordi de ønsker å lese nyheter. Enten spørsmålet gjelder nettavislesing generelt eller lesing av Aftenbladets nettavis spesielt, markerer rundt 70 prosent av panelet at nyhetsstoffet er det primære målet.
Dette tallet kunne selvsagt sett noe annerledes ut om nettavisene hadde levert produkter der andre stofftyper var sterkere prioritert. Men mange faktorer tilsier at ulike former for nyheter alltid vil være nettavisenes hovedprodukt. For det første passer den digitale teknologien svært godt for nyhetsformidling - på mange måter betydelig bedre enn den tradisjonelle avisteknologien gjør. Distribusjonen er rask og billig, produktene kan oppdateres kontinuerlig, mulighetene for variert og tilpasset presentasjonsform er unike. Samtidig indikerer nyhetenes generelle posisjon i mediemarkedet at interessen for nyheter er genuin og voksende.
Sett på en slik bakgrunn er det underlig at nettavisene viser slik konservatisme når det gjelder utnyttelse av de presentasjonsmulighetene som ligger i den digitale teknologien. At bare hver fjerde nettavisleser mener at det er artigere å lese avis på skjerm enn på papir, burde i så måte være en vekker for nettavisdesignerne.
Når det gjelder brukernes oppfatninger av hva en nettavis er og hva den kan brukes til (deres indre nettavis-modell), er det mye som tyder på at den tradisjonelle papiravisen fremdeles er den mest innflytelsesrike referansen. Men på enkelte felt fins det åpenbart en bevissthet om at en nettavis har andre egenskaper enn papiravisens. Det gjelder særlig dens potensial for hypertekstuell presentasjon. Den store interessen for flere hyperlenker, helst plassert internt i artikkeltekstene, støtter hypotesen om at de digitale mediene på sikt vil føre til en sterk endring i måten å formidle nyhetsstoff på. Endringen vil i så fall innebære en bevegelse bort fra den lukkede fortellingsformen i retning av en mer åpen presentasjonsstruktur.
Konturene av en ny og selvstendig nettavismodell skimtes også i panelets vilje til interaktivitet. Selv om terskelen for å skrive tilbake til nettaviser er betydelig høyere enn for å skrive i andre interaktive Internett-tjenester, mener seks av ti paneldeltakere at de kanskje ville vært aktive skrivere dersom forholdene ble lagt til rette fra nettavisenes side. Det er et resultat som tyder på at nettavisens rolle som “torg” og debattkanal har et sterkt vekstpotensial, selv om flertallet av paneldeltakerne mener at nettavisen primært bør være en nøktern og objektiv nyhets- og informasjonsformidler.
Sluttkommentar
Det er viktig å se de angitte resultatene i lys av to forhold. For det første er ikke informantgruppen trukket ut som et representativt utvalg, men etablert gjennom frivillig tilmelding. Dette er et forhold som gjør tallenes reliabilitet usikker, men som for øvrig representerer en velkjent og håndterbar problematikk innen denne typen undersøkelser.
For det andre forholder informantene seg til et produkt som er nytt og under utvikling. Det er et forhold som påvirker resultatene på en mer uklar måte. Når man skal evaluere eller på annen måte utvikle en bevissthet i forhold til et fenomen, trenger man en standard eller en modell som referanse. Når slike referanser mangler, eller andre, mer eller mindre ugyldige modeller (eksempelvis papiraviser, i dette tilfellet) brukes som referanse, er det vanskelig å oppnå en distansert refleksjon over egne holdninger og preferanser.
Dette forholdet sier oss at mange av parametrene i undersøkelsen kan bevege seg over tid, kanskje også over relativt kort tid, siden utviklingen av fenomenet nettaviser skjer meget raskt. For å måle denne bevegelsen, er det derfor nødvendig med oppfølgende undersøkelser, der visse spørsmål og påstander repeteres. Samtidig vil man da kunne måle reaksjoner på nye trekk ved nettavisene. Resultater fra slike oppfølgingsundersøkelser vil i tilknytning til dette forskningsprosjektet bli publisert i flere runder, den første våren 1998.
Noter
[1] Hva som ligger i “bedre tilrettelegging” i forbindelse med interaktiv kontakt kan selvsagt diskuteres. Men om man ser på interaktive publikasjoner som virkelig lykkes i å skape engasjement rundt sine debattsider (for eksempel det amerikanske nettmagasinet HotWired), er det flere trekk som skiller dem fra majoriteten av norske nettaviser:
· De aller fleste artiklene er utstyrt med e-postadresse til skribenten, og svært mange er lenket opp direkte til debattsider der nettopp det angjeldende temaet blir videre debattert av brukerne.
· Artikler med debattvennlig stoff er utstyrt med “hale” der brukeren blir eksplisitt oppfordret til å bidra med egne meninger, erfaringer eller kunnskaper omkring temaet som behandles.
· Skribentene refererer ofte til brukernes responser i sine egne artikler, slik at disse responsene blir en vesentlig del av diskursen.
· Skribentene er svært samvittighetsfulle mht å besvare den responsen som kommer i form av e-post. Et raskt medium krever rask respons - fra begge ender av produksjonslinjen.
· Den redaksjonelle seriøsiteten som er knyttet til den interaktive virksomheten, fører til at debattsidene trekker til seg “tunge” aktører, dvs folk med god fagkunnskap og høy skrivekompetanse. Dermed oppnår man - i alle fall til en viss grad - et skille mellom de reelle debattsidene og de mer lette “pratesidene”, der hvem som helst kan ytre sine private meninger om ulike temaer
Referanser
Downs, R. and Stea, D. (1977) Maps in Minds: Reflections on Cognitive Mapping. New York: Harper and Row
Engebretsen (1997a) “Hyper-news: revolution or contradiction?” i proceedings fra The Eighth ACM Conference on Hypertext, Hypertext 97. Web-publikasjon: http://www.krs.hia.no/~martine/hyp-97.htm
Engebretsen (1997b) “En ny tid for journalistikken: Utfordringer og trender i en digital epoke” i Arbeidsnotater nr. 21/97, Universitetet i Bergen. Web-publikasjon: http://www.krs.hia.no/~martine/journ.htm
Gallup InterTrack august og september 1997. Rapporter fra Norsk Gallup Institutt
“Hovedtrender og status i bruk av Internett fra beg. 96 - medio 97”. Rapport fra Markeds- og Mediainstituttet (MMI) oktober 1997.
Internett-barometer 1997. Delrapport: Mai/juni 1997. Rapport fra MMI juni 1997.
Kapital Datas Web Ti På Topp, nr. 9 1997. Web-publikasjon: http://nettvik.no/finansen/hegnar/kapitaldata/webtop/dagsaktuelt.html
McKnight, C., Dillon, A. and Richardson, J. (1991) Hypertext in Context. Cambridge University Press.
Tolman, E.C. (1948) “Cognitive maps in rats and men” i Psychological Review, 55, s 189- 208.
van Dijk, T.A. and Kintsch, W. (1983) Strategies of Discourse Comprehension. New York: Academic Press