Martin Engebretsens hjemmeside
Denne rapporten er knyttet til en brukerundersøkelse som inngår i doktorgradsprosjektet "Journalistikk på nettet. Journalistisk form og funksjon i overgangen fra papir til skjerm". Første delrapport ble publisert i november 1997. Trykte versjoner av rapportene er tilgjengelige gjennom skriftserien "Arbeidsnotater" ved Universitetet i Bergen. Denne rapporten er lagt ut i mai 1998.
Jeg mottar gjerne tilbakemeldinger både på form og innhold. Min e-postadresse er: martin.engebretsen@hia.no.
Nett-journalistikk: Hvordan ser brukerne på det?
2. delrapport
Av Martin Engebretsen, Høgskolen i Agder
Innhold
Hvordan brukes vårt nye nyhetsmedium, nettavisen, av publikum? Hva slags vaner, holdninger og preferanser har brukerne, og hva preger utviklingen av deres mediumforståelse?
Dette er de styrende spørsmålene bak en undersøkelse som ble igangsatt blant brukere av nettaviser (også kalt elektroniske aviser) sommeren 1997, og som er planlagt å pågå fram til årssskiftet 1998/99. Undersøkelsen er en del av doktorgradsprosjektet “Journalistikk på Nettet. Journalistisk form og funksjon i overgangen fra papir til skjerm”, og utføres med praktisk hjelp fra nettavisredaksjonen i Stavanger Aftenblad.
Første innsamlingsrunde av data til undersøkelsen ble utført i juni 1997, og resultatene herfra er dokumentert i prosjektets første delrapport (Engebretsen 1997b). Her finnes også en redegjørelse for prosjektets praktiske rammer og teoretiske basis.
Rapport nummer to er organisert i fire deler. I første del redegjøres det kort for de praktiske rammene for denne runden med datainnsamling. Dernest presenteres de resultatene som kan knyttes til informantenes bruksvaner, dvs tidsbruk, interaktiv respondering etc. Tredje delen omhandler utviklingen av brukernes mentale modell for nettaviser, altså deres medieforståelse, mens siste del av rapporten er viet temaet “nyheter med hyperstruktur”. Her presenteres ulike hypertekstuelle versjoner av en og samme nyhetssak, sammen med informantenes reaksjoner på disse presentasjonene.
Til den første datainnsamlingen ble det etablert et brukerpanel på 211 informanter, tilmeldt på eget initiativ etter annonsering. All kontakt med informantene foregår elektronisk vha spørreskjemaer som legges ut på nettstedet til Stavanger Aftenblad. Skjemaene ligger på skjulte sider, og paneldeltakerne får tildelt instrukser og passord over e-post når nye spørreskjemaer er lagt ut. Målet er å beholde flest mulig av paneldeltakerne over en periode på halvannet år. Jevnt fordelt over denne peioden arrangeres det fire runder med besvaring av elektroniske spørreskjemaer. Hvert skjema inneholder en seksjon med faste spørsmål i tillegg til spørsmål som er unike for den enkelte spørrerunde. Deltakernes individuelle e-postadresser brukes for å identifisere og sammenholde besvarelsene fra runde til runde.
Spørrerunde 2 ble gjennomført i januar 1998. Av de 211 opprinnelige paneldeltakerne, var det 156 som sendte inn skjemaer med identifiserbare e-postadresser. (11 innsendte skjemaer ble forkastet pga manglende eller ukjent e-postadresse.) Det innebærer en oppfølgingsprosent på 74, noe som må regnes som akseptabelt i denne sammenhengen. I tillegg til “normale” årsaker til frafall, er det to spesifikke forhold som medfører at man vanskelig kan håpe på noen vesentlig større oppfølgingsprosent når denne formen for datainnsamling er valgt. For det første er selve spørreskjemaet, til dels med underliggende elektroniske vedlegg, sårbart i forhold til ulike former for tekniske problemer. Bl.a kan det oppstå kapasitetsproblemer som fører til urimelig lang ventetid hos enkelte brukere på enkelte tidspunkter. For det andre er e-postadresse et mer usikkert kontaktpunkt enn hjemstedsadresse. En viss andel av det opprinnelige panelet vil av ulike årsaker skifte e-postadresse i løpet av tiden mellom skjemautsendelsene, noe som fører til at de faller ut av prosjektets adresseliste dersom de ikke følger oppfordringen om å gi eksplisitt beskjed om slike endringer.
For hele denne rapporten gjelder for øvrig følgende: I de tilfellene der tall som referer til første spørrerunde avviker noe fra tilsvarende tall i første delrapport, er årsaken at grunnlaget nå er begrenset til den delen av panelet som har deltatt i begge spørrerundene, altså 156 enheter, mot 211 i første runde.
Panelsammensetning i spørrerunde 2
Gruppen som har svart på spørreskjema 2, har følgende sammensetning:
| m | Prosent | Antall enheter |
| Kjønn | m | m |
| Menn | 93 | 145 |
| Kvinner | 7 | 11 |
| m | m | m |
| Alder | mm | mm |
| Under 20 | 6 | 9 |
| 20-34 | 48 | 75 |
| 35-50 | 40 | 62 |
| Over 50 | 6 | 10 |
| m | m | m |
| Utdanning | m | m |
| Univ/høgsk. | 66 | 103 |
| Vidergående | 25 | 39 |
| Grunnskole | 9 | 14 |
| m | m | m |
| Daglig virke | m | m |
| I arbeid | 85 | 132 |
| Student | 6 | 10 |
| Skoleelev | 5 | 8 |
| Pensjonist | 1 | 1 |
Det betyr at sammensetningen er tilnærmet identisk med sammensetningen i den opprinnelige gruppen på 211 deltakere. Frafallet har mao være jevnt fordelt på alle undergrupper. Det betyr også at det fremdeles bare er alderskriteriet (over og under 35 år) som gir et statistisk interessant grunnlag for interne sammenlikninger.
I tillegg til grupperingskriteriene fra første spørrerunde, er det i andre runde inkludert ytterligere et kriterium, nemlig informantenes ferdigheter som databrukere. Her lyder spørsmålet:
Hvordan vil du karakterisere dine ferdigheter som databruker?
Slik ble svarfordelingen (både i prosent og antall enheter):
| Svært gode ferdigheter (Proff) | 34 % | 53 |
| Ganske gode ferdigheter
(Ivrig amatør, mestrer mange programmer) |
60 % | 94 |
| Ganske dårlige ferdigheter
(Usikker, mestrer enkelte programmer brukbart) |
6 % | 9 |
Dette resultatet viser at gruppen som helhet er relativt kompetetent når det gjelder bruk av datamaskin, og en så stor andel som en tredel av panelet har et mer eller mindre profesjonelt forhold til datamaskinen. Det betyr igjen at det kun er et fåtall av paneldeltakerne som vil oppleve vanskeligheter med å utnytte nettavisenes tilbud, rent teknisk. Det kan være grunn til å anta at et representativt utvalg ville hatt et noe svakere utgangspunkt i forhold til den tekniske faktoren, selv om de aller fleste nettaviser i dag søker å utvikle så enkle og “intuitive” grensesnitt som mulig.
Hvor ofte leser du en eller annen nettavis på skjermen? Slik lød et av spørsmålene i både første og andre spørrerunde. Resultatene viser at kun ubetydelige endringer har funnet sted når det gjelder lesefrekvens i løpet av det aktuelle tidsrommet. Lesevanene for gruppen som helhet kan beskrives som svært stabile, noe som skulle framgå av følgende oppstilling:
| m | Januar -98 | Juni -97 |
| Omtrent hver dag | 42 % | 44 % |
| 4-5 ganger i uka | 22 % | 20 % |
| 1-3 ganger i uka | 22 % | 24 % |
| Mindre enn en gang i uka | 12 % | 7 % |
| Omtrent aldri | 1 % | 4 % |
Heller ikke fordelingen mellom “de unge” (under 35 år) og “de gamle” har endret seg vesentlig i løpet av dette halvåret. Fremdeles er de yngre noe mer hyppig i kontakt med nettavisene enn de eldre. I juni 97 leste 67 prosent av “de unge” nettavis minst 4-5 ganger i uka, mens tilsvarende tall for “de gamle” var 53 prosent. I andre spørrerunde er tallene henholdsvis 68 prosent mot 55 prosent.
Mindre ivrige Aftenblad-lesere
Når det gjelder lesefrekvensen knyttet spesifikt til Aftenbladets nettavis, ser vi tegn til en viss avskalling. Mens 45 prosent av panelet leste denne nettavisen minst 4-5 ganger i uka i juni -97, var denne andelen “ivrige lesere” sunket til 35 prosent et halvt år senere. Tilsvarende var andelen som leste Aftenbladet på nettet mindre enn én gang i uka, øket fra 12 til 22 prosent.
Samme tendens gjør seg gjeldene på spørsmålet om hvor lang tid informantene vanligvis bruker på å lese Aftenbladet på nettet. Ved begge spørrerundene markerer den største andelen (hhv 73 og 80 prosent) at de bruker mellom 5 og 20 minutter hver gang de leser denne nettavisen. Men i kantsonene er utslagene kraftige. Mens 13 prosent av panelet markerte at de vanligvis brukte mer enn en time på hver lesning i juni -97, var det ingen av deltakerne som kunnne stå inne for en slik tålmodighet i januar -98. Et motsvarende utslag finner vi på den andre siden av skalaen. Ingen hadde så korte leseøkter som “mindre enn 5 minutter” i juni -97, mens hele 17 prosent hadde redusert sin “normale” lesetid til dette nivået et halvt år senere.
Disse tallene forteller altså at panelet leser Aftenbladet sjeldnere og mer hastig enn før, samtidig som de leser nettaviser for øvrig like ofte som før. Hva kan være årsaken til det?
Mitt panel utgjør en gruppe som i januar 1998 hadde vært Internett-brukere en god stund, og som følgelig er blitt stadig mer kjent med hva dette mediet til enhver tid kan tilby . I løpet av det aktuelle halvåret har riksaviser som VG og Dagbladet kommet med stadig mer utbygde versjoner av sine nettaviser, mens Aftenbladet har utviklet sitt produkt lite. Denne avskallingen av “ivrige lesere” kan være et tegn på at brukerne begynner å stille andre krav til regionale nettaviser enn at de skal levere lokalt nyhetsstoff, krav som kan være knyttet til stoffbredde, design, interaktive muligheter, spesialtjenester etc. Selv om enhver konklusjon på dette tallgrunnlaget vil være spekulativ, er det kanskje ikke urimelig å anta at brukerens lojalitet til ett bestemt organ er mindre når det gjelder nettaviser enn når det gjelder papiraviser, dette som en følge av ulikheten i distribusjonssystemene. Alle de allmenne nettavisene er i prinsippet like tilgjengelige og like rimelige å lese.
En annen faktor som kan ha spilt noe inn på dette resultatet, er det forhold at noen av paneldeltakere i løpet av perioden gikk over fra å lese nettavisen hjemme til å lese den på jobb (se under). Denne endringen er imidlertid prosentvis betydelig mindre enn endringen i lesetid.
På spørsmål om hvor lesingen av Aftenbladets nettavis finner sted -- hjemme, på skolen, på jobb eller hos venner -- har det i løpet av den aktuelle halvårsperioden funnet sted et visst sig fra “hjemmelesing” til “jobblesing”. Mens 56 % leste hjemme mot 39 % på jobb i juni -97, var tallene i januar -98 endret til 49 % hjemme mot 44 prosent på jobb. Andelen som leste nettavisen på skolen ble i samme tidsrom nær fordoblet, fra 4 % til 7 %.
Et spørsmål det knytter seg stor interesse til på bransjehold, er hvorvidt nettavis-lesing påvirker brukernes konsum av papiraviser. Historien har vist at norske mediebrukere har stor kapasitet når det gjelder å ta i bruk nye medier uten å gi avkall på de gamle. Avisenes samlede opplagstall har som kjent gått mer eller mindre jevnt oppover samtidig som nye radio- og TV-kanaler har overstrømmet mediemarkedet. Er det slik at nye medietilbud bare stimulerer det totale mediebehovet? Finnes det eventuelt et metningspunkt, der forbrukerne har fått nok og kun de sterkeste tilbyderne overlever?
Responsen i mitt panel kan tyde på at lesing av nettaviser ikke går ut over interessen for papiraviser -- i hvert fall ikke foreløpig. Slik lød spørsmålet (kun i spørrerunde 2):
Bruker du totalt sett mer eller mindre tid på å lese Aftenbladets papiravis etter at du begynte å lese Aftenbladet på nettet?
18 prosent krysser av for “mindre tid”. 61 prosent av de 156 informantene krysser av for “samme som før”, mens 12 prosent mener de bruker mer tid på Aftenbladets papiravis etter at de begynte å lese nettutgaven.
Dette siste tallet kan tyde på at det fins et potensial for en viss synergieffekt i samspillet mellom nettavis og papiravis. Aftenbladet har i liten grad eksperimentert med henvisninger fra papiravis til nettavis og vice versa. Når 12 prosent av panelet likevel tilkjennegir at nettavislesingen har ført til økt papiravislesing, kan man anta at en enda høyere andel ville økt sitt totale konsum dersom mediehuset hadde arbeidet mer bevisst med samkjøring og “krysskopling” i redigeringen av henholdsvis papiravis og nettavis.
I juni -97 svarte 40 prosent av panelet positivt på spørsmålet om de noen gang hadde gitt elektronisk tilbakemelding til noen nettavis -- enten som respons til redaksjonen eller som debattinnlegg for nettpublisering. Dette indikerte at panelet var en svært skrive-aktiv gruppe, trolig betydelig mer aktiv enn befolkningsgjennomsnittet.
Interessant er det likevel å se på panelets utvikling når det gjelder skriveaktivitet. Vil for eksempel den gruppen som ikke hadde skrevet tilbake før første spørrerunde, “bryte barrieren” og bli mer skrive-aktive i løpet av undersøkelsesperioden? Hele 62 prosent av panelet svarte i juni -97 positivt på spørsmålet om de kunne tenke seg å være mer aktive skrivere dersom nettavisene la forholdene bedre til rette for slik interaktiv virksomhet.
Ut fra responsen et halvt år senere, kan det se ut til at denne intensjonen ikke var spesielt dypt fundert -- eventuelt at nettavisene som panelet frekventerer fremdeles oppleves som “lukkede” i forhold til interaktiv publikumskontakt. I alle fall var det nå kun 37 prosent som svarte positivt på spørsmålet om de noen gang hadde gitt interaktiv respons til noen nettavis -- altså 3 prosent færre enn et halvt år tidligere! Foruten at en del av deltakerne åpenbart har glemt sine egne “gamle” nettavisresponser (av de 97 deltakerne som i januar -98 svarte at de aldri hadde gitt slik repsons, svarte 19 bekreftende halvåret før), kan dette resultatet indikere at de av brukerne som ønsker å være aktive skrivere i sin interaksjon med nettaviser, de starter skrivingen relativt tidlig i karrieren som nettavisbrukere.
TV er viktigste nyhetsleverandør
I spørreskjema 2 var det inkludert et spørsmål rettet mot informantenes personlige rangering av de ulike nyhetsmediene når det gjelder deres betydning som nyhetskanaler. Spørsmålet lød slik:
Hvilken type medium anser du for å være ditt viktigste redskap nå det gjelder å holde seg oppdatert i det løpende nyhetsbildet?
Svaralternativene var: papiraviser, nettaviser, TV, radio, annet.
Her fikk TV og papiraviser størst uttelling, med henholdsvis 38 og 34 prosent oppslutning. Nettaviser fikk 19 prosent, mens radio -- som ofte blir omtalt som det mest utpregede nyhetsmediet -- kun fikk 9 prosent oppslutning.
At TV får stor oppslutning er neppe noen overraskelse. At radio får så svak oppslutning er mer påfallende -- raskt, mobilt og billig medium som det er.
Papiraviser er spådd hardere tider på nyhetsmarkedet, siden dette mediet vanskelig kan hamle opp med sine elektroniske konkurrenter når det gjelder tidsfaktoren. Tilslutning fra 34 prosent av panelet kan kanskje dels forklares med at mediet fremdeles flyter på en posisjon som er opparbeidet og befestet gjennom flere hundre år, dels med at nettavisene -- som de mest “avislike” konkurrentene -- med svært få unntak fremdeles fungerer som underavdelinger og biprodukter av sin respektive moderaviser.
Sett i et slikt perspektiv bør muligens nettavisredaksjonene oppfatte det som et sterkt resultat når 19 prosent av panelet allerede på dette tidspunktet anser nettavisene som sitt viktigste nyhetmedium.
At dette tallet har mer med bruksvaner enn med mediets potensial å gjøre, indikeres for øvrig av en sterkt korrelasjon mellom medierangering og lesefrekvens. I den gruppen som leser nettavis omtrent hver dag (42 prosent av hele panelet) kommer nettavis ut helt øverst på rangeringslista. 36 prosent av denne gruppen holder nettavisen for å være det viktigste nyhetsmediet.
Ett av målene med brukerundersøkelsen er å overvåke utviklingen av brukernes mentale modell for nettaviser (se Engebretsen 1997b, 16). Teorien om mentale modeller er sentral i spørsmålet om hvordan mennesker lagrer og operasjonaliserer erfaringer. Erfaringene kan være knyttet til alle livsområder - fra restaurantbesøk til lesing av avisnyheter. Gjentatte erfaringer danner kognitive mønstre som styrer vår fortolkning og vår atferd når vi senere møter liknende situasjoner.
Når vi møter et nytt og hittil ukjent objekt vil vi, på samme måte som det lærende barnet, måtte velge om vi vil forstå det nye som en variant av noe velkjent eller utvikle en ny modell tilpasset denne kategorien objekter. Ofte vil vi først prøve å presse det nye objektet inn i en velkjent modell (“en nettavis er egentlig bare en slags avis”), men om vi ved nærmere undersøkelser oppdager svært mange trekk som avviker fra den velkjente modellen, så vil vi måtte etablere en ny, mer eller mindre selvstendig modell.
Slike generaliserte mentale representasjoner har ulike navn hos ulike teoretikere. I den engelskspråklige litteraturen innen kognitiv psykologi kalles de blant annet “maps” (Tolman 1948), “frames” (Minsky 1975), “schemata” (Rumelhart 1976), scripts (Schank & Abelson 1977), models (Johnson-Laird 1983). Jeg har valgt å bruke termen “mental modell” fordi modell-begrepet passer godt på en generalisert forestilling om et konkret objekt som en nettavis.
Alle de “gamle” mediene i vår kultur er representert med veletablerte mentale modeller blant både brukere og produsenter. Når vi leser en avisartikkel, vil fortolkningen av artikkelen være styrt av mange former for “forforståelse”. De omfatter krav og forventninger med hensyn både til funksjoner (hva bruker man en avisartikkel til?), og til innholdsfaktorer, formfaktorer (design og oppbygning) og modusfaktorer (“tone” og retorikk i vid forstand). “Mental modell” er altså et langt videre begrep enn “sjangerforståelse”, i det det omfatter alle typer objekter og alle former for karakteristika.
Første runde i brukerundersøkelsen indikerte at panelet i juni 1997 befant seg på et “mellomstadium” mht hva slags mental modell de tok i bruk som forståelsesramme når de leste nettaviser. En del av svarene tydet på at de dels la til grunn en tradisjonell papiravismodell, samtidig som den positive holdningen til hyperlenker og interaktiv tilbakeskriving kan tolkes som viktige byggesteiner i en ny og selvstendig modell for nettaviser (Engebretsen 1997b, 32).
Noen av spørsmålene som i første spørrerunde var innrettet mot dette modellaspektet, ble stilt på nytt i januar -98. Resultatene herfra tyder på at en selvstendig mental modell for nettavismediet er i ferd med å ta tydeligere form. Det bør i den forbindelse understrekes at enkelte av spørsmåle er blitt svakt endret i formen fra første til andre spørrerunde, i den hensikt å oppnå en høyere grad av enkelhet og klarhet. Når jeg i det følgende viser utviklingen i denne delen av spørreundersøkelsen, skriver jeg av den grunn opp spørsmålsformuleringene fra begge rundene. Grunnlaget for samtlige tall er også i denne delen begrenset til den delen av panelet som har deltatt i begge spørrerundene, altså 156 enheter, mot 211 i første runde.
Dette var et punkt som i første runde led under en uklar formulering:
“Nettaviser burde være friskere og mer ungdommelige enn papiraviser”
Resultatet her ble en overvekt av uenig-markeringer: 56 % helt eller ganske uenig, mot 28 % helt aller ganske enig. Ut fra en mistanke om at panelet hadde tolket påstanden på ulike måter (Engebretsen 1987b, 19), laget jeg en mer fokusert formulering til andre spørrerunde:
“Aftenbladets nettavis burde ha en en friskere og mer moderne design en det Aftenbladets papiravis har”
Nå ble resultatet fra første runde nærmest snudd rundt: 50 % helt eller ganske enig, mot 28 prosent helt eller ganske uenig. Med såpass stor forskjell i påstandformuleringen er det vanskelig å vurdere om resultatendringen indikerer en reell holdningsendring. Men tallet fra andre andre spørrerunde indikerer uansett at svært mange nettavislesere mener at nettaviser burde være friskere og mer moderne i sin design enn tilsvarende papiraviser. Det betyr at formkategorien i den mentale nettavismodellen ikke er identisk med formkategorien i den tilsvarende papiravismodellen. (Papiravisen til Stavanger Aftenblad har en utpreget “seriøs” design, med forsiktig bruk av visuelle virkemidler -- typisk for abonnementsbaserte regionaviser i fullformat.)
Objektiv vs. subjektiv nettjournalistikk
For å vurdere om holdningen til form har konsekvens for holdningene til innhold, kan vi undersøke panelets respons på en påstand om at en nettavis også bør skrives mer personlig og engasjerende enn en papiravis. Slik lyder denne påstanden (Kun i runde 2):
“Man burde skrive på en mer personlig og engasjerende måte i Aftenbladets nettavis enn det man i dag gjør i Aftenbladets papiravis”
Til denne påstanden gir panelet en påfallende lav tilslutning. Kun 15 % sier seg helt eller ganske enig, mot 56 % helt eller ganske uenig. Oppslutningen om personlig skrivemåte er med andre ord langt lavere enn oppslutningen om moderne design. Om man sammenholder reaksjonene på de to påstandene, finner man imidlertid en stor grad av overensstemmelse mellom de to positive gruppene.
Den relativt beskjedne gruppen (15%) som er positiv til en mer personlig skrivemåte i nettavisen enn i papiravisen, er stort sett er å finne innenfor den gruppen som er mest positiv til en frisk og moderne nettavis-design. Det er for øvrig verdt å legge merke til at vet-ikke-gruppen er meget stor i spørsmålet om personlig skrivemåte, hele 29 prosent.
Grunnen til at tilslutningen til denne påstanden kan karakteriseres som påfallende, er at den stemmer dårlig overens med tilslutningen til en liknende påstand fra første spørrerunde. Her var påstanden rett nok ikke knyttet konkret til Aftenbladet, men var av mer generell art:
“En nettavis burde skrive subjektivt og personlig om sakene, og bruke teknologien til å skape engasjement og deltakelse blant leserne”
Her sa 31 % seg helt eller ganske enig, mot 51 % helt eller ganske uenig. Forskjellen i reaksjonene på de to påstandene er trolig mer et tegn på at paneldeltakerne er generelt usikre i spørsmålet om hva slags status den personlige og subjektive skrivemåten skal ha i nettavisene, enn at de er i ferd med å utvikle en nettavismodell der slike idealer er bevisst ekskludert. Denne antakelsen støttes blant annet av det forhold at over halvparten av de som i janur -98 gav tilslutning til påstanden om en mer personlig skrivemåte i nettavis enn i papiravis, et halvt år før sa seg helt eller ganske uenig i at en nettavis burde skrive subjektivt og personlig om sakene. Det er i det hele tatt ikke mulig å finne noe systematisk samsvar i besvarelsen av de to spørsmålene.
Langt større konsekvens preger holdningen til objektivitet og nøkternhet som nettjournalistiske dyder.
I første spørrerunde lød to av påstandene slik:
“En nettavis burde først og fremst være en nøktern informasjonskanal der man kan finne alle slags typer opplysninger”
“En nettavis burde være mest mulig objektiv og nøytral, og bruke teknologien til å belyse alle sider av en sak”
Disse påstandene fikk en tilslutning på henholdsvis 73% og 76% (helt eller ganske enig).
I andre spørrerunde var disse påstandene samlet til én enkel formulering:
“Det er viktig at en nettavis fungerer som en objektiv og nøktern informasjonskanal som jeg kan stole på. “
Nå var panelet nærmest helt unisont i sin respons, med 97 prosent som sa seg helt eller ganske enig. At så stor andel som 68 prosent sa seg helt enig i påstanden, tyder på at den tradisjonelle konvensjonen om at journalistikk skal være optimalt objektiv og troverdig, oppleves som en overordnet, medieuavhengig norm. Den personlige og subjektive nyjournalistikken er neppe noen gang blitt helt anerkjent, om overhodet registrert som egen norm av den jevne avisleser, og kommentarsjangrene blir nok heller ikke ansett som likestilte med reportasjesjangeren. Derfor er det kanskje ikke så underlig at panelet er langt klarere i sin verdisetting av den objektive journalistikken enn av den subjektive, selv om det nye interaktive mediet i høy grad støtter også den sistnevnte typen. (Mer om subjektiv nettjournalistikk i Engebretsen 1997a, 8; 28)
Så langt tyder undersøkelsen altså på at nettavisbrukerne er helt klare i sin vurdering av objektivitetsidealets status i det nye mediet, mens de er mer usikre og tvetydige når det handler om den subjektive, debattorienterte journalistikkens plass. Om dette er en varig holdning eller kun en midlertidig fase, er usikkert. Det vil vi trolig vite mer om etter at siste spørrerunde er gjennomført rundt nyttår 98/99.
Det digitale mediet er svært godt egnet til å utvikle informasjonsprodukter der ulike brukergrupper kan velge ulike presentasjonsløsninger, altså forskjellige former for “brukertilpasset informasjon”.
I sin omgang med de tradisjonelle nyhetsmediene er publikum blitt vant med å forholde seg til det stoffet og den presentasjonen som til enhver tid blir tilbudt. Selv om man kan si at avislesere må forholde seg aktivt velgende i forhold til den “informasjonscollage” som en avisside -- og til en viss grad en reportasje -- utgjør, er alle som blar opp denne siden, eksponert for den samme informasjonsmengden og den samme presentasjonsformen.
Den digitale teknologien representerer generelt en dramatisk utvidelse av muligheten til å tilpasse presentasjonen av en gitt informasjonsmasse til ulike brukergrupper. Når det mer spesifikt gjelder nyhetsformidling over Internett og WWW, representerer nettverkets overføringskapasitet visse begrensninger, men likevel er spekteret av valgmuligheter svært bredt. Foruten å overføre selve valget av nyhetstemaer til den individuelle brukeren (“custom news”), kan man variere tekstmengden, nivået på forutsatt kunnskap, blandingen av ulike tegnsystemer (tekst, bilde, lyd, video, animasjoner, grafikk) etc. ut fra en gitt kunnskap om brukergruppenes ståsted mht interesser, kunnskapsnivå, leselyst, ønsket tidsforbruk etc.
Det som på dette feltet skiller de nye mediene prinsipielt fra de gamle, er potensialet for å lagre og “merke” så store mengder informasjon at brukerne i sin interaksjon med mediet kan foreta individuelle valg av både innhold og presentasjonsform. Mediet er utpreget fleksibelt, i den forstand at ulike brukere kan bli eksponert for ulike kombinasjoner av elementer i sin resepsjon av det digitale nyhetsutbudet. “The Daily Me” er blitt et kjent begrep når det gjelder brukernes individuelle valg av nyhetstemaer. Teknologien åpner imidlertid også for tilsvarende fleksibiliet når det gjelder stoffets presentasjonsform; design, kunnskapsnivå, volum etc
I denne undersøkelsen ville det være altfor ambisiøst å måle responsen på mer avanserte former for brukertilpassede nyhetsprodukter. Men holdningene til selve prinsippet om brukertilpasning er forsøkt målt ved hjelp av parametersettet artikkellengde, hyperlenker og stoffutvalg.
Punktet gjelder muligheten for å kunne velge mellom en kort og en lang tekstversjon av den samme nyheten. Her var spørsmålene så og si identiske i de to spørrerundene:
“En nettavis burde inneholde både korte og lange artikler om de samme nyhetene, slik at man kan velge hvilke man vil lese”.
(Eneste forskjellen i de to rundene var at det i juni -97 stod “Aftenbladets nettavis” i stedet for “En nettavis”.)
Her viser panelet en klar utvikling mot større åpenhet for “det nye”. I juni -97 var 61 prosent helt eller ganske enige i påstanden, mot 26 prosent helt eller ganske uenige. I januar -98 viser tallene 79 enige mot 11 prosent uenige.
Et trekk ved nettavisen som på en avgjørende måte skiller den fra papiravisen, er muligheten for å legge elektroniske lenker fra artikkelstoffet til andre relevante tekster, såkalte hyperlenker. Hyperlenken utgjør grunnelementet i informasjonsteknologien som kalles hypertekst, en teknologi som har å gjøre med både organisering og tilgjengeliggjøring av informasjon. På sikt representerer hypertekst et stort endringspotensial i forhold til nyhetsformidlingen, siden den utfordrer selve den basale strukturen i nyhetspresentasjonen, nemlig den lineære, narrative formen.
En full utnyttelse av hypertekst-teknologien i ordinær nyhetsformidling ligger ennå et stykke fram i tid. En slik utnyttelse krever nemlig en helt ny tenkning rundt fundamentale spørsmål vedrørende formidling og strukturering av tankeinnhold. Dette skal jeg komme tilbake til i siste del av denne rapporten. Det er imidlertid nøyaktig samme teknologi som tas i bruk når de mest ressurssterke av dagens nettaviser supplerer sine nyhetsartikler med lenker til annet relevant artikkelstoff, enten fra eget arkiv eller fra eksterne kilder. I sjeldne tilfeller legges disse lenkene direkte i den løpende teksten (markert med understrekning og/eller fargevariasjon i teksten). Normalt legges de utenfor artikkelteksten; i forkant, i etterkant eller i sidemargen.
Alle former for hyperlenking innebærer at brukeren må foreta visse valg. Et klikk vil innebære en forandring i skjermbildet. I samband med en nyhetstekst vil et klikk på en hyperlenke normalt innebære at det kommer en helt ny tekst fram på skjermen eller at det dukker opp en ny tekstnode på en avgrenset del av skjermbildet. (“En tekst” vil i denne sammenhengen normalt være en verbaltekst, men det kan også være et bilde, en grafisk framstilling eller annet.)
Poenget med å plassere temaet hyperlenker under overskriften “brukerstyring” er at eksistensen av slike lenker indikerer at brukeren etter eget ønske kan skaffe seg ulike former for tilleggsinformasjon --andre vinklinger, oversikt over sakens utvikling, relevante hjemmesider eller dokumenter etc. I en nettavis er ikke plassbegrensningen noe problem, slik at svært mye stoff kan gjøres tilgjengelig for den interesserte leser.
Nettavis-redaksjonenes tilbakeholdenhet i forhold til å gjøre bruk av hypertekst har vært sterk helt siden starten. Første generasjon nettaviser var stort sett helt frie for hyperlenker. Konturene av en ny generasjon nettaviser ble her til lands tydelige da VG og siden Dagbladet lanserte sine nye versjoner vinteren 97/98. Her var de interaktive funksjonene betydelig styrket, designen modernisert, og bredden i stoffutvalget forbedret. Noe mer hyperlenker ser vi også i disse andregenerasjonsavisene, men fremdeles er hypertekstualitetens potensial både for tilgjengeliggjøring og restrukturering av ulike typer informasjon utnyttet kun i svært begrenset grad.
Brukerundersøkelsen indikerer nokså entydig at publikum ønsker mer hyper-lenker i presentasjonen av nyheter på nettet. Allerede i juni -97 sa 87 prosent av panelet seg helt eller ganske enig i en påstand om at nyhetssakene i Aftenbladets nettavis burde ha flere lenker, og 70 prosent mente at disse lenkene burde ligge inne i selve artikkelteksten (intratekstuelle lenker). I januar -98 sier hele 96 prosent seg helt eller ganske enige i påstanden som gjelder hyperlenker generelt (andelen som svarer “helt enig” har steget fra 40 til 74 prosent), og 79 prosent ønsker lenkene inne i artikkelteksten.
Mange tilbydere i dagens digitale nyhetsmarked har skreddersydde nyheter, såkalte “custom news” eller “Daily Me” i sin portefølje. Et slikt produkt innebærer at brukeren selv markerer hva slags nyheter han er interessert i, hvor ofte og i hvor stort omfang han vil ha det presentert etc. Ved hjelp av kraftige søkemotorer og filtreringsprogrammer kan tilbyderen levere en individuelt tilpasset nyhetspakke på brukerens elektroniske skrivebord i avtalt form og omfang. I mange tilfelle er tjenesten helt gratis. (At det i blant følger med et lite program som registrerer brukerens interesser og siden tilbyr like skreddersydd reklame, er en annen side av saken.)
Denne typen individuelt tilpassede nyhetspakker står som et motstykke til den allment orienterte nyhetsformidlingen vi kjenner fra de tradisjonelle nyhetskanalene. Dagens norske nettaviser har -- i likhet med sine papirbaserte moderaviser -- konsentrert seg om å utvikle det allmenne nyhetstilbudet. Samtidig kan man generelt si at den digitale teknologien favoriserer de aktørene som tar hensyn til individuelle preferanser. Ingen andre aktører på nyhetsmarkedet kan som nett-aktørene tilby en slik individualisert nyhetstjeneste, i alle fall ikke i like stor skala og med like små kostnader innvolvert.
Resultatene av brukerundersøkelsen tyder på at spesialredigerte nett-nyheter har stor interesse, samtidig som allmenne nyheter blir ansett som enda viktigere, også i nettavis-sammenheng. 81 prosent av panelet sier seg i januar -98 helt eller ganske enig i påstanden: “En nettavis bør fungere som en vanlig, allmenn avis mht stoffutvalg, slik at leseren kan lese viktige nyheter fra alle samfunnsfelt”.
Samtidig er 71 prosent positive til påstanden “En nettavis bør tilby “skreddersydde nyheter”, slik at jeg alltid kan få siste nytt om de feltene jeg er mest interessert i.” (Temaet ble ikke berørt i første spørrerunde.)
Storparten av panelet ønsker med andre ord at nettaviser skal tilby begge deler, noe teknologien selvsagt åpner for. Samtidig indikerer den høye oppslutningen rundt den allment orienterte nettavisen -- der en redaksjon står for redigeringen, ikke brukeren selv -- at brukerne verdsetter muligheten til å komme over interessante saker under tilfeldig “skumming” av generelle nyheter. Mange vil trolig si at det er denne effekten av nyhetsformidlingen som er den viktigste, spesielt om man mener at nyhetsformidling bør ha en demokratibyggende funksjon.
Panelets respons på de punktene i undersøkelsen som omhandler brukerstyring av elementer som artikkellengde, hyperlenker og stoffutvalg, indikerer at panelet har økende forståelse for mediets fleksibilitet. Ideen om individuelle løsninger på både innholds- og formsiden passer ikke inn i den mentale modellen for papiraviser, og oppleves derfor trolig som uvant av mange. På de punktene i undersøkelsen som ble berørt både i juni -97 og i januar -98 (artikkellengde og hyperlenker), viser panelet en markert stigende positiv holdning, noe som indikerer at forståelsesrammene for det nye mediet er i bevegelse.
Det er blitt sagt og skrevet mye om at Internett har sin egen retorikk, og begrunnelsen er primært at kommunikasjonsrammene som Nettet setter, er annerledes enn de vi kjenner fra andre skriftbaserte mediekanaler. Det interaktive potensialet gjør at kommunikasjonen oppleves mer umiddelbar og direkte, et forhold som inviterer til en mer uformell og personlig skrivestil (se f.eks Hale 1996, Katz 1997). At pionerbrukerne av Internett tilhørte et spesielt segment av befolkningen, nemlig unge, velutdannende, nysgjerrige kvinner og ikke minst menn, har utvilsomt også hatt sitt å si for oppfatningene om nettspråkets særegenheter.
Hva skjer så når de etablerte institusjonene går online? Tilpasser de seg et ungdommelig og uformelt språk, eller er det tvert om nettspråket som formaliseres? Et troverdig svar på det spørsmålet krever omfattende analysearbeid av en type som ikke inngår i mitt prosjekt. Jeg har derimot vært interessert i å undersøke brukernes holdninger til spørsmålet om språklig stil, spesifikt relatert til nettaviser.
Vi har allerede sett at få av brukerne mener at man burde skrive på en mer personlig og engasjerende måte i en nettavis enn i en papiravis. Hvordan mener de mer spesifikt at den språklige stilen i en nettavis burde være? For å få belyst dette spørsmålet oppgav jeg 16 ulike adjektiver som kan være relevante å bruke i beskrivelse av språklig stil, og ba paneldeltakerne prioritere blant disse i henhold til følgende oppgave:
Om du skulle beskrive den skrivemåten du mener passer best i en nettavis med tre ord, hvilke ord ville du da velge?
Resultatet følger av oppstillingen under, med antall markeringer til høyre for adjektivene.
Jeg mener skrivemåten i en nettavis burde være:
| Personlig | 7 |
| Formelt korrekt | 27 |
| Tillitvekkende | 46 |
| Subjektiv | 1 |
| Uhøytidelig | 5 |
| Balansert | 52 |
| Uformell | 9 |
| Objektiv | 80 |
| Enkel | 23 |
| Presis | 59 |
| Folkelig | 13 |
| Forståelig | 52 |
| Provoserende | 9 |
| Utfordrende | 19 |
| Kreativ | 37 |
| Nøktern | 17 |
Hva de ulike informantene eksakt legger i de ulike begrepene er selvsagt umulig å fastslå, og jeg gjorde heller ikke noe forsøk på å begrense eller spesifisere ordenes betydningsinnhold i spørreskjemaet. Det jeg ønsket var en umiddelbar reaksjon på ulike adjektiver, for å avdekke eventuelle åpenbare tendenser i brukernes holdning til språklig stil i nettaviser.
Om man vil kategorisere adjektivene for å vurdere hva slags type egenskaper brukerne setter høyest, kan man eksempelvis gruppere ordene ihht kategoriene “tradisjonalistiske” (som vektlegger tradisjonelle journalistiske idealer” , “kommunikative” (som vektlegger formidlingsaspektet) og subjektivistiske (som vektlegger det personlige, engasjementskapende og underholdende preget):
Tradisjonalistiske: formelt korrekt, balansert, objektiv, presis, nøktern
Kommunikative: tillitvekkende, enkel, forståelig, folkelig
Subjektivistiske: personlig, subjektiv, uhøytidelig, uformell, provoserende, utfordrende, kreativ
Som tallene viser, skiller ordet “objektiv” seg ut som det klart mest populære. 80 av de 156 informantene plasserer dette ordet blant sine tre utvalgte adjektiver. Tatt i betraktning positivismens sammenbrudd i vitenskapsfilosofien flere tiår tilbake, er det interessant at panelet holder objektivitet fram som sitt fremste krav til den nett-journalistiske skrivemåten.
På andreplass kommer “presis”, med 59 markeringer, mens tredjeplassen deles av “balansert” og “forståelig”, med 52 markeringer hver.
En knusende seier for de tradisjonelle, formalistiske verdiene, med andre ord. Men også ord som fokuserer på formidlingsaspektet får god uttelling. “Forståelig” kom som nevnt høyt opp på listen, og like bak havnet “tillitvekkende” med 46 markeringer.
Tatt i betraktning panelets usikkerhet mht den subjektive journalistikkens rolle og status i det nye mediet, er det kanskje ikke så overraskende at de “subjektivistiske” adjektivene kom dårligst ut på listen. Best av disse var “kreativ”, med 37 markeringer, deretter kom “utfordrende” med 19. De øvrige ordene i denne gruppen fikk under 10 markeringer hver. “subjektiv” kom helt sist med kun én markering”.
Punktet om stil-preferanser må for øvrig sees i sammenheng med panelets lesevaner. Minst tre fjerdeparter av panelet leser nettaviser primært for å oppdatere seg i nyhetsbildet (Engebretsen 1997b, 14), og de leser dem hastig. Når man opplever at mediets hovedfunksjon er å gi et raskt overblikk over nyhetsbildet, er det en rimelig konsekvens at man foretrekker et enkelt, klart og nøytralt språk.
Siste delen av spørreskjema 2 er viet en utprøving av nyhetsversjoner med ikke-lineær overflatestruktur, dvs. versjoner der selve tekstmassen er organisert ved hjelp av ulike anvendelser av hypertekstteknologien. Jeg vil innlede denne delen med å gi en kortfattet teoretisk bakgrunn for dette eksperimentet. Nyheten som verbal tekstsjanger har gjennom pressehistoriens gang utviklet svært strenge formelle konvensjoner, konvensjoner som har samme grunntrekk enten nyhetene formidles over radio eller på papir. Den erfarne nyhetsjournalist vet hvordan et saksforhold skal formes for at den skal fremstå som en nyhet, og likeledes kan den erfarne mottaker lett skille en nyhetstekst fra andre massemediale tekstsjangre.
Prototypen på en nyhet kan som teksttype beskrives som en variant av fortellingen. Selv om den har ritualisert visse særegenheter både i starten av og underveis i teksten, bæres den oppe av visse hendelser, visse kronologiske og dramaturgiske mønstre og en indre logisk stringens - i likhet med eventyret, sladderfortellingen og novellen.
Det er derfor ikke å undres over at en litterær disiplin som dramaturgi er blitt et vesentlig element i journaliststudentenes skriveopplæring. Man lærer ulike grep for å holde leseren “fanget” i teksten, grep som i stor grad hentes fra de skjønnlitterære fiksjonssjangrene. Samtidig benyttes prototypiske helte- og skurkeroller for å forenkle og forståeliggjøre komplekse forhold. Journalister arbeider ut fra en erkjennelse av at det ukjente blir meningsfullt og forståelig først når det passer inn i en kjent struktur, som fortellingen. Slik kan man si at fortellingsformen i nyhetsjournalistikken brukes både som dramaturgisk grep og som forklaringsmodell (1). Og på begge disse feltene representerer denne formen utvilsomt en rik ressurs.
Men fortellingsformen representerer også begrensende faktorer. Siden det er en utpreget lineær struktur, legger den stramme føringer for journalistens arbeidsprosess. Journalisten må ordne alle innholdsmomentene i én bestemt rekkefølge når fortellingen skal formuleres, og alle elementene må bindes sammen til et logisk sammenhengende hele (2). Det betyr også at alle tekstelementene får sin primære kontekst bestemt av de elementene som kommer rett foran og rett bak. Fra tekstpragmatikken vet vi hvor avgjørende konteksten er for fortolkningen av en gitt tekst -- noe som rimeligvis også gjelder de enkelte bitene av en større tekst (3).
Dessuten setter fortellingsstrukturen strenge rammer for hvordan det enkelte elementet i nyhetsmaterialet skal behandles og vektlegges. Av plasshensyn kan de fleste kildene i en nyhetssak kun bli representert med korte utsnitt av den opprinnelige kildediskursen, og de må alle vinkles og tilrettelegges for å passe inn i den teksthelheten journalisten har bestemt seg for.
Så kan man spørre om det finnes noe alternativ til fortellingsformen som strukturprinsipp innen nyhetsformidling. Et aktuelt svar er at hypertekstteknologien tilbyr en rekke alternativer -- ikke nødvendigvis som erstatning, trolig mer som supplement.
Hva er så hypertekst? Hypertekst har å gjøre med elektronisk kopling mellom ulike filer med datalagret informasjon. Disse filene kan være rene tekstfiler, eller de kan inneholde bilder, videobiter, musikk etc. Jeg vil i denne sammenhengen forenkle diskusjonen ved kun å inkludere tekstfiler i begrepet (4).
Faglitteraturen omkring hypertekst som ny tekstform er fremdeles av svært begrenset omfang. Teoretiseringen er på et utprøvende stadium, der man veier velkjente begreper og modeller mot nye. Jeg vil i det følgende redegjøre for konseptet med to enkle grep; først levere et forslag til definisjon, dernest kommentere det sentrale punktet i hypertekstteorien som har å gjøre med struktur.
Det som kjennetegner mange av de forsøkene som til nå er gjort for å avgrense hypertekst-konseptet, er at de har fokusert så sterkt på visse egenskaper og aspekter at definisjonene er blitt for avgrensende. Spesielt gjelder det fokuseringen på nettverksstrukturen (se under) som den “egentlige” hypertekststrukturen.
Det viser seg (som så ofte) at de mest funksjonelle definisjonene er de enkleste, de som tar utgangspunkt i de helt grunnleggende elementene i selve teknologien. Mitt forslag til definisjon lyder slik:
Hypertekst er et konsept for organisering og tilgjengeliggjøring av informasjon, basert på en teknologi som muliggjør elektronisk kopling (lenker) mellom tekstelementer (noder). Begrepet kan også brukes ikke-generisk (en hypertekst), om en spesifikk gruppe tekstelementer som er sammenkoplet i henhold til beskrivelsen over.
Det sentrale elementet i denne definisjonen, er påpekningen av at hypertekst kan handle både om å organisere en gitt tekstmasse og om å gjøre informasjon tilgjengelig -- begge deler vha elektronisk lenking.
I dagens nettaviser er det stort sett kun funksjon nummer to som er forsøksvis utnyttet. I tilknytning til de enkelte nyhetssakene legger man i en viss utstrekning ut lenker til annet relevant stoff, enten fra eksterne kilder eller fra avisens eget arkiv. Den første funksjonen, som handler om å gi selve det primære artikkelstoffet en alternativ struktur vha hypertekst, er foreløpig knapt tatt i bruk.
Det er denne funksjonen som er utprøvd i mitt spørreskjema. Før jeg presenterer selve tekstene, er det imidlertid nødvendig å redegjøre kort for hypertekstualitetens potensial for strukturell variasjon.
En hypertekstuell fremstilling trenger ikke å forholde seg til den overflate-lineariteten som preger de fleste trykte sjangre og fortellingssjangeren i særdeleshet. Men det betyr heller ikke at den trenger å være “strukturløs” aller “astrukturell”. Den som konstruerer en hypertekst er nødt til å velge hvilke noder som skal knyttes sammen vha elektroniske lenker, og normalt vil dette valget også innebære valg av en overordnet struktur i systemet av noder og lenker. Det er dette systemet som avgjør hvilke lesemåter som muliggjøres.
Det er særlig to kategorier som bidrar til å polarisere det vide spekteret av strukturmuligheter, nemlig den aksiale -- eller hierarkiske -- strukturen og nettverksstrukturen. I den aksiale strukturen finnes det en “stamme” bestående av en enkelt “hovednode” eller en sekvens av noder som angir en anbefalt lesemåte. Denne stammen kan ha et varierende antall “grener” med tilleggsinformasjon som leseren kan klikke fram etter eget ønske.
Nettverksstrukturen er i ytterste konsekvens kjennetegnet ved fraværet av en slik sentrerende “stamme”. Nodene er lenket sammen på kryss og tvers ut fra semantiske kriterier -- eller andre kriterier som hypertekstdesigneren måtte ønske å legge til grunn.
Det er neppe hensiktsmessig å påstå at en hypertekststruktur må være enten aksial eller nettverksbasert. En hypertekst med en åpenbar hierarkisk struktur kan godt ha et lenkesystem som samtidig gjør den til en nettverkstruktur. Man kan si at ulike hypertekster kan ha ulik grad av åpenhet i strukturen, samtidig som ett av de to prinsippene gjerne vil dominere den enkelte hypertekstpresentasjonen. Hva blir så den praktiske forskjellen mellom en nyhetssak presentert i tradisjonell, lineær fortellingsform og tilsvarende sak presentert i hypertekstuell form? De viktigste fordelene ved hypertekstuelle nyheter kan oppsummeres slik :
Man kan generelt si at journalisten ved hjelp av hypertekst får muligheten til tre noen skritt tilbake og presentere nyhetssakens bestanddeler -- den informasjonen han har innhentet fra ulike kilder -- i en mer “rå” eller “opprinnelig” form.
En interessant hypotese vil være at en slik praksis kan støtte det tradisjonelle, men nå omdiskuterte idealet om skarpt skille mellom objektive og subjektive tekstsjangre, primært mellom reportasje og kommentar. En slik hypotese vil kunne ta utgangspunkt i en antakelse om at den hypertekstuelle fremstillingsstrukturen vil ha en fordel framfor den lineære fortellingsstrukturen når man ønsker å presentere en optimalt objektiv fremstilling av et hendelseskompleks. De subjektive sjangrene vil neppe bli vesentlig styrket av hypertekstteknologien, men kan derimot styrkes av andre egenskaper ved den elektroniske avis, særlig muligheten for interaktiv kontakt mellom brukerne og redaksjonen.
I brukerundersøkelsens andre spørrerunde ønsket jeg å måle den umiddelbare responsen på ulike modeller for hyperstrukturerte nyheter, modeller som foreløpig ikke er brukt i noen av de norske nettavisenes nyhetspresentasjon (og såvidt vites heller ikke i utenlandske nettaviser). Jeg ønsket å eksponere panelet for modeller der henholdsvis den aksiale strukturen og nettverksstrukturen var dominerende prinsipper, applisert på samme nyhetssak. For å kunne sammenlikne med mer kjente strukturprinsipper, ble panelet også bedt om å se hvordan den samme tekstmassen fungerte som tradisjonell nyhetsfortelling, med og uten innlagte lenker i teksten.
Med teknisk og kreativ hjelp fra Stavanger Aftenblad ble demonstrasjonstekstene lagt ut på Internett slik at panelet kunne nå dem direkte fra spørreskjemaet. På den måten kunne observasjoner og respons knyttes tett sammen tidsmessig. Slik var demotekstene presentert for paneldeltakerne:
(Demotekstene kommer frem på skjermen om du klikker på de markerte ordene.)
Demo 1: En nyhetssak presentert ved hjelp av tradisjonell fortellingsstruktur. Teksten stod opprinnelig å lese i Aftenpostens nettavis 17 november 1997.
Demo 2: Samme teksten og samme strukturen som i Demo 1, men nå tilført noe tilleggsinformasjon vha hyperlenker i teksten. Noen av lenkene leder til korte ordforklaringer som legger seg som “pop-ups”oppå utgangsteksten, andre leder til lengre tekster som fortrenger utgangsteksten. De to lenketypene er markert med ulike farger.
Demo 3: Her er tekstinnholdet reorganisert til en aksial hypertekst. Skjermen er delt i tre rammer. Øverst ligger en stabil ramme med kort informasjon om hva saken handler om. Under denne ligger det en bred ramme til venstre og en noe smalere ramme til høyre. I den brede rammen ligger “hovedteksten”, som er et relativt grundig resyme av sakens innhold. Grunnlaget er innholdet i den opprinnelige nyhetsfortellingen, supplert med elementer fra annen dekning av saken. Dette resymeet er holdt i en knapp stil, med fortløpende presentasjon av sakens momenter. Alle former for konkretisering, eksemplifisering, utdypning, diskusjon etc. er fjernet fra denne teksten og organisert i egne tekstnoder. Disse nodene er knyttet til hovedteksten vha hyperlenker, og lenkene er plassert på det punkt i hovedteksten der temaet er aktualisert. Dersom leseren velger å klikke på en slik lenke, vil den aktuelle tilleggsnoden dukke opp i den smalere rammen til høyre, slik at hovedteksten alltid forblir uberørt i venstre ramme.
Demo 4: I denne versjonen er innholdet organisert i en mer nettverkspreget struktur, noe som gir en enda mer leserstyrt presentasjon. I venstre skjermkant ligger en grafisk framstilling av alle informasjonselementene i nyhetssaken, vi kan kalle den et nyhetskart. Leseren må klikke på de enkelte “boksene” for å få de ulike tekstfilene ( evt bildefilene, grafikkfilene etc) fram på skjermen. Dette nyhetskartet blir stående i venstre skjermkant uavhengig av at tekstfilene skifter i det øvrige skjermbildet. De ulike elementene i nyhetskartet er organisert i henhold til en tenkt subjektiv/objektiv-akse. Det innebærer at de mest personlig pregede tekstelementene ligger lengst til venstre (vitneutsagn, kommentarer etc.), mer faktaorientert stoff ligger i midten (nyhetens sentrale hendelser, tidligere saker av liknende karakter etc.), og stoff som har preg av dokumentasjon er plassert til høyre i nyhetskartet (domspremisser, kontrakter, fotos, evt lyd- eller videofiler etc). Øverst i kartet hele ligger en boks som inneholder en svært kort fremstilling av hva nyheten handler om. Denne filen kommer automatisk opp som startside.
Alle demonstrasjonstekstene kan selvsagt suppleres med lenker til ulike typer tilleggsinformasjon; artikler fra eget eller andres arkiv, relevante web-steder, e-postprogrammer etc. Poenget med disse protorypene er imidlertid å vise hvordan redaksjonens eget primærstoff kan presenteres på andre måter enn gjennom sluttede nyhetsfortellinger. De ulike hyperstrukturene fordeler både ansvar og makt på ulike måter i forholdet mellom redaksjon og leser.
Det vil opplagt variere hvor hensiktsmessig de mest åpne presentasjonsstrukturene vil være i forhold til ulike typer nyhetsstoff og til ulike typer lesere. Hyperstrukturene bør derfor ikke betraktes som en endelig erstatning for nyhetsfortellingen, men heller som et verktøy til å utvide valgmulighetene både for dem som lager nyhetene og for dem som leser dem.
Hyperstruktur foretrukket på større saker
I spørreskjemaet blir paneldeltakerne først bedt om å markere hvilken av presentasjonsmåtene de synes “egner seg best” for å presentere henholdsvis større og mindre nyhetssaker i en nettavis (5).
Når det gjelder presentasjon av større nyhetssaker, viser det seg at de to mest “radikale” demotekstene, Demo 3 og Demo 4, tilsammen får 76 prosent av markeringene. Hele 44 prosent av panelet mener nettverksstrukturen (Demo 4) egner seg best til å presentere større nyhetssaker. 32 prosent foretrekker den aksiale hyperstrukturen (Demo 3). 17 prosent mener at den lineære teksten med innlagte hypelenker egner seg best, mens kun 6 prosent holder fast ved den tradisjonelle modellen; lineær fortellingsstruktur uten hyperlenker. Oppslutningen rundt de ulike tekststrukturene ser for øvrig ut til å være uavhengig av informantenes alder.
Når spørreskjemaet fokuserer på mindre nyhetssaker, endrer preferansemønsteret karakter. Her kommer den tradisjonelle tekststrukturen i Demo 1 best ut, med 32 prosent oppslutning. Som nummer to, kommer den tilsvarende teksten med hyperlenker (Demo 2), med tilslutning fra 26 prosent av panelet. Demo 3 får 24 prosent, mens “vinneren” fra forrige spørsmål, Demo 4, nå kun får 17 prosent oppslutning.
Disse tallene forteller at panelet som helhet har en klar oppfatning av at det går an å skille mellom “større og “mindre” nyhetssaker, og at disse to typene nyheter best presenteres med ulik type tekststruktur. Det er rimelig å fortolke deres svar dithen at et stort flertall mener at komplekse, kontekstrike saksforhold (eksempelvis politiske hendelser, større kriminalsaker, katastrofer etc.) bør presenteres vha hyperstruktur, mens et mindre flertall mener at den tradisjonelle, lineære strukturen -- med eller uten innlagte lenker -- egner seg best for presentasjon av saker som er mer oversiktlige, fokuserte og “ensporede”.
For å få frem flere nyanser i panelets reaksjon på demotekstene, er det åpne og generelle punktet om “egnethet” fulgt opp med to mer spesifiserte punkt, som fokuserer på henholdsvis “sannhet” og “forståelighet/oversiktlighet”.
Spørsmålene lyder slik:
Hvilken av versjonene mener du klarer å fremstille saken “sannest”?
Hvilken av versjonene synes du fremstiller saken mest forståelig og oversiktlig?
Det viser seg at alle demotekstene kommer noenlunde likt ut når det gjelder deres antatte egenskaper som sannhetsbærere. Størst oppslutning får den mest tradisjonelle strukturen, Demo 1, med 28 prosent av markeringene. Dernest følger Demo 2 og Demo 3, begge med 24 prosent, mens nettverksstrukturen i Demo 4 får oppslutning fra 20 prosent av panelet.
Med de usikkerhetsmomentene som er knyttet til undersøkelsens utvalg, kan vi av disse tallene bare fastslå at ingen av versjonene skiller seg vesentlig ut, verken positivt eller negativt, når det gjelder variabelen “sannhet”.
Når det gjelder variabelen “forståelighet/oversiktlighet”, er det derimot ganske tydelig at Demo 3, den aksiale hyperstrukturen, kommer best ut. 38 prosent av panelet mener denne strukturen er mest forståelig og oversiktlig, mens Demo 2 og Demo 4 får henholdsvis 24 og 23 prosent oppslutning. Dårligst ut kommer Demo 1, med tilslutning fra 14 prosent av panelet.
Siste spørsmål knyttet til evalueringen av de ulike nyhetsversjonene gjelder deres attraksjon som leseobjekter. Spørsmålet lyder slik :
Hvilken av versjonene gjør deg mest “leselysten”?
Tallene på dette punktene likner på tallene fra det første spørsmålet om generell egnethet, på den måten at de to hyperstrukturene tilsammen får oppslutning fra 75 prosent av panelet. Men Demo 3 og Demo 4 har byttet plass på listen. Når det gjelder leselyst kommer nemlig Demo 3 (aksial hyperstruktur) best ut med 42 prosent av markeringene. Deretter følger Demo 4 (nettverkstruktur) med 33 prosent. Demo 2 (lineær struktur med hyperlenker) får 19 prosent, mens det bare er 4 prosent av panelet som mener Demo 1 (tradisjonell lineær struktur) gir mest leselyst av de fire.
For å undersøke om informantenes interesse for selve saksområdet har noen markert betydning for deres holdninger til de ulike teksttypene, inkluderte jeg følgende spørsmål i skjemaet: Hvordan vil du karakterisere din interesse for dette saksområdet (juss/krim)? Svaralternativer: Svært interessert, ganske interessert, litt interessert, ikke interessert, vet ikke.
Punktet fikk nokså ujevn svarfordeling, med få markeringer på ytterkantene (henholdsvis 9 “svært interessert” og 12 “ikke interessert”) og tilsvarende kraftig sammenklumping på de to midterste alternativene; 54 “ganske” og 78 “litt” interesserte. Om vi foretar en grov kategorisering og slår sammen dem som er “svært” og “ganske” interessert og kaller dem for “de interesserte” og tilsvarende slår de “litt” interesserte sammen med de “ikke” interesserte og kaller dem “de uinteresserte”, får vi et visst grunnlag for å vurdere en eventuell sammenheng mellom strukturpreferanse og temainteresse. Analysen gir imidlertid ingen støtte for slutninger som går i slik retning, bortsett fra at den vesle gruppen som sier seg uinteressert i temaet skiller seg noe ut. Halvparten av denne gruppen mener at Demo 2 (lineær struktur med hyperlenker) gir mest leselyst, et valg som bare mellom 10 og 20 prosent slutter seg til i de andre gruppene. Siden denne gruppen bare teller 12 personer, kan dette utslaget imidlertid like gjerne skyldes tilfeldigheter som en mer generell tendens.
Om reaksjonene på demotekstene brytes ned på aldersgrupper, viser det seg at “de unge” og “de gamle” (skille på 35 år) stort sett har samme oppfatninger. Om en skiller ut de aller yngste (under 20 år) og de aller eldste (over 50 år), viser det seg at ingen av de yngste informantene krysser av for Demo 1 på spørsmålet om generell egnethet, enten det gjelder større eller mindre nyhetssaker. Tilsvarende er det ingen av de eldste som mener at Demo 4 er den “sanneste” versjonen. Begge disse gruppene er imidlertid såpass fåtallige (henholdsvis 9 og 10 enheter) at disse resultatene nærmest blir av kuriøs interesse.
Om man sammenholder reaksjonene på de ulike demotekstene med informantenes rapporterte dataferdigheter, ser det ut til at holdningen til Demo 4 (nettverksstruktur) er mer positiv jo bedre dataferdigheter informantene har. På alle punktene er den vesle gruppen som besitter “relativt dårlige dataferdigheter” kraftig underrepresentert når det gjelder positiv tilslutning til Demo 4. Siden denne gruppen kun teller 9 enheter, er dette tallet ganske uvesentlig i seg selv. Men når vi ser at tilsvarende tendens gjør seg gjeldende - om ikke like tydelig - også mellom gruppen som har “svært gode”og den som har “relativt gode” dataferdigheter, er det større grunn til å vise forholdet oppmerksomhet. På punktene om hvilken strukturtype som er best egnet til større saker, hvilken som er “sannest” og hvilken som er mest forståelig/oversiktig, er de “svært gode” databrukerne noe mer tilbøyelige til å foretrekke demo 4 enn de brukerne som karakteriserer sine dataferdigheter som “relativt gode”. (I prosentpoeng ligger forskjellen på henholdsvis 7, 2 og 4 på de tre punktene.) På punktene om egnethet i forhold til mindre saker og om leselyst har Demo 4 tilnærmet lik popularitet i de to gruppene.
Selv om tendensen i tallmaterialet ikke er svært tydelig på dette punktet, kan vi likevel si at tallene gir en viss indikasjon på at brukere med gode dataferdigheter er noe mer åpne for nyheter presentert med nettverksstrukturert hypertekst enn hva brukere med mindre gode dataferdigheter er.
Totalt viser resultatene på denne delen av undersøkelsen at de hyperstrukturerte demotekstene blir foretrukket framfor de lineære på de fleste punktene. Når det gjelder punktet om “egnethet” i forhold til mindre nyhetssaker, kommer derimot de lineære variantene best ut. Interessant er det å observere at samtlige fire versjoner blir vurdert omtrent likt når det gjelder punktet om “sannhet”. Hvorfor 28 prosent av panelet mener at den lineære teksten uten hyperlenker (Demo 1) gir den “sanneste” fremstillingen av nyhetshendelsen, mens bare 20 prosent holder en knapp på den mest “åpne” versjonen (Demo 4), er vanskelig å si. Men det har trolig mer med veletablerte tekstvaner å gjøre enn med bevisste erkjennelsesteoretiske refleksjoner. Man er vant med at en fortelling om virkeligheten kan vurderes som sann eller usann. Om man kan underkaste et nettverk av løst strukturerte informasjonsenheter samme vurdering, oppfattes nok av mange som mer tvilsomt. At et slikt nettverk kan ha muligheten til å reflektere de virkelige hendelsenes ofte tvetydige og uklare relasjoner bedre enn en lineær og sluttet fortelling, er en side ved saken som kanskje unndrar seg mange av informantenes vurdering. Dersom spørreskjemaet hadde gitt rom for mer kontekst rundt enkeltpunktene, ville punktet om “sannhet” kanskje vært det som hadde profitert aller sterkest på en form for premissgivende innledning.
I denne sammenhengen er det for øvrig også interessant å fastslå at det ikke er versjonenes egenskaper som “sannhetsformidlere” som best kvalifiserer for betegnelsen “velegnet for større nyhetssaker”. Bare 44 prosent av panelet synes at de ikkelineære strukturene (Demo 3 og 4) gir en “sannere” presentasjon enn de lineære (Demo 1 og 2), samtidig som 76 prosent holder de ikkelineære for å være best egnet for presentasjon av større saker. Det er punktet om “leselyst” som korrelerer best med punktet om “egnethet”. Over 90 prosent av dem som mener at Demo 3 eller Demo 4 gir størst leselyst (totat 77 prosent av panelet) , mener også at en av disse to strukturene er mest egnet til presentasjon av større nyhetssaker. Tilsvarende mener rundt 40 prosent av dem som holder Demo 1 eller Demo 2 for å være sannest, at Demo 3 eller Demo 4 likevel er best egnet for presentasjon av større nyhetssaker. Det kan mao se ut til at strukturenes “attraksjonsverdi” i denne sammenhengen ansees som en viktigere egenskap enn deres sannhetsverdi.
Etter andre runde i brukerundersøkelsen blant nettavislesere kan man trekke fram følgende indikasjoner som særlig interessante:
Det er viktig å se at denne brukerundersøkelsen kan leses på flere måter. Den kan oppfattes som et bidrag til å avdekke ulike sider ved brukernes ønsker og behov, og derved som en rettesnor for produsentsiden i nettaviskommunikasjonen. Og den kan sees som en belysning av en utviklingsprosess, der målet er å dokumentere en tidlig fase i nettavisens resepsjonshistorie. De to lesemåtene er selvsagt ikke gjensidig ekskluderende. Tvert om er bevistheten om begge lesemåtene trolig en forusetning for en nyansert fortolkning av undersøkelsens resultater.
(1) Mer om fortellingen som forklaringsmodell kan leses i Kjørup 1996, s 168-174
(2) Selv om man i moderne avisjournalistikk beveger seg mot en delvis oppløsning av lineariteten gjennom praksisen med å dele større saker opp i flere elementer og presentere dem som en slags “collage” på avissiden, består likevel fortellingen som den klart dominerende tekststrukturen. Collage-strukturen erstatter bare “stor-fortellingen” med flere relaterte “små-fortellinger”, der de ulike artikkeltitlene påpeker at saken har ulike aspekter. Et tekstelement som bryter mer grunnleggende med fortellingsformens hegemoni, er de såkalte “faktaboksene”, altså stikkordsmessige oppsummeringer av historikk og fakta. Samtidig ser man at slike elementer ofte har en noe uklar funksjon i forhold til selve artikkelteksten -- det er åpenbart ikke alltid lett å skille ut hva som er “fakta” og hva som hører hjemme i nyhetsfortellingen.
(3) Om kontekstualisering som retorisk virkemiddel, se Engebretsen 1994, samt Pietilä 1992 og van den Berg et al. 1992.
(4) I forbindelse med doktorgradsprosjektet “Journalistikk på nettet” vil det bli publisert en grundigere diskusjon av aktuell hypertekstteori som egen artikkel. Dette vil trolig skje i løpet av våren/sommeren 1998.
(5) Kommentar til selve spørreskjemaet (se vedlegg). Under analysen av punkt 12 i skjemaet, åpenbarte det seg et problem, nemlig en mulighet for tolkningsvarasjon ved manglefull lesing av instruksjonen.
Tolkning 1: Man forstår de tre påstandene slik som intendert, nemlig at alternativ 1 kun skal fylles ut dersom man anser artikkelstørrelsen som irrelevant i forhold til valg av hypertekstsystem. (Litt for sent innså jeg at dette svaralternativet i realiteten var overflødig).
Tolkning 2: Man antar at alternativene referer til to ulike redaksjonelle systemer. I det ene systemet er man nødt til å bruke ett og samme hypertekstsystem uansett om sakene er store eller små. I det andre systemet har man mulighet til å bruke ulike hypertekststrukturer til henholdsvis store og små saker. I en slik fortolkning blir det meningsfullt å fylle ut begge alternativene, der påstand 1 referer til det første systemet, mens påstandene 2 og 3 referer til det andre systemet. Da blir det også meningsfullt å markere eksempelvis Demo 3 i påstand 1, og samtidig markere henholdsvis Demo 4 og Demo 2 på påstand 2 og 3 -- slik enkelte av informantene har gjort.
Jeg har valgt å løse dette problemet ved helt å se bort fra svaralternativ 1, og bare se på store og små saker hver for deg. For de som kun har fylt ut alternativ 1 (som altså mener at en av demotekstene er best egnet uansett om sakene er store og små) , har jeg overført dette svaret til både påstand 2 og og påstand 3.
Engebretsen, Martin (1994) “Hvem vant valgkampen i VG? Kontekstualisering som retorisk virkemiddel i pressen” i Norsk medietidsskrift 2/94 s 128-141.
Engebretsen, Martin (1997a) “En ny tid for journalistikken: Utfordringer og trender i en digital epoke” i Arbeidsnotater nr 21/97, Universitetet i Bergen. Web-publikasjon: http://www.krs.hia.no/~martine/journ.htm
Engebretsen, Martin (1997b) “Nett-journalistikk: Hvordan ser brukerne på det?” i Arbeidsnotater nr 27/97, Universitetet i Bergen. Web-publikasjon: http://www.krs.hia.no/~martine/bruk-1b.htm
Hale, Constance (red) (1996) Wired Style: Principles of English Usage in the Digital Age. San Fransisco: HardWired
Johnson-Laird, P.N. (1983) Mental models: Toward a cognitive science of language, influence, and consciousness. Cambridge, England: Cambridge University Press.
Katz, Jon (1997) Virtuous Reality. New York: Random House
Kjørup, Søren (1996) Menneskevidenskaberne: Problemer og traditioner i humanioras videnskabsteori. Roskilde Universitetsforlag.
Minsky, M. (1975) “A framework for representing knowledge” i P.H. Winston (red.) The Psychology of Computer Vision. New York: McGraw-Hill
Pietilä, Veikko. 1992. Beyond the News Story: News as discursive Composition. I European Journal of Communication, Vol. 7, s 37-67.
Rumelhart, D. E. (1976) “Understanding and summarizing brief stories” i D. LaBerge & S.J. Samuels (red) Basic processes in reading: Perception and comprehension. Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum Associates.
Schank, R. & Abelson, R. (1977) Scripts, Plans, Goals and Understanding: An Inquiry into Human Knowledge Structures. Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum Associates.
Tolman, E.C. (1948) “Cognitive maps in rats and men” i Psychological Review, 55, s 189- 208.
van den Berg, Harry , Smit, Johannes H. og van der Veer, Kees. 1992. Contextualisation in Newspaper Articles: A Sequential Analysis of Actors' Quotes on the PATCO Affair. I European Journal of Communication, Vol. 7, s 359-389.
.