Nyheter på nettet

Martin Engebretsens hjemmeside

En ny tid for journalistikken

- Utfordringer og trender i en digital epoke

Av Martin Engebretsen

Den informasjonsteknologiske utviklingen sprer bølger i mange retninger. En av bølgene er i ferd med å drive oss inn i en ny offentlighetskultur. Denne kulturen er preget av høyere informasjonstilgjengelighet samt større grad av polyfoni og dialog i den offentlige samtalen. Inntil "alle" har fått tilgang til den nødvendige maskinvaren og presentasjonsprogrammene er reelt intuitive, vil denne kulturen utvilsomt også være preget av større forskjeller i befolkningen mht dekning av kjente og ukjente informasjonsbehov. En ny offentlighetskultur krever en ny tenkning blant aktørene i den offentlige sfære - ikke minst blant journalistene, som har en todelt rolle i informasjonssamfunnet: De er både selvstendige aktører og formidlere av andres budskap.

Hva skal så en ny journalistisk tenkning tuftes på?

En inngående forståelse av de ulike medienes egenart og virkemåte må være en vesentlig del av svaret. Og per i dag er innsikten rimeligvis minst når det gjelder de nye internett-baserte mediene, der World Wide Web, eller Verdensveven, er det mest aktuelle i journalistisk sammenheng.

Jeg vil i denne artikkelen først redegjøre for noen forhold som innebærer en fornyelse av offentlighetskulturen og derved en utfordring for dagens journalister. Deretter vil jeg peke på to basale særtrekk ved det nye elektroniske mediet WWW, som hvert på sin måte legger føringer for utviklingen av den nettbaserte journalistikken.

Nye rammebetingelser

Kulturkollisjon

World Wide Web er et meget bredspektret medium, både når det gjelder form og innhold. De journalistiske sjangrene representerer i denne mangfoldigheten en begrenset, men betydelig gruppe. Betydelig fordi mediets særskilte kvaliteter når det gjelder hurtighet, distribusjonsmåter, interaktivitet og presentasjonsmuligheter passer svært godt sammen med de mediekravene som stilles av tradisjonelle journalistiske sjangre som nyheter, kommentarer og featurereportasjer. Det er derfor ikke overraskende at etablerte avishus i dag er blant de tyngre aktørene på WWW-markedet, og at den journalistikken vi i dag finner på internett, i stor grad er produsert av journalister og arbeidsledere som har bakgrunn fra tradisjonell avisjournalistikk.

Avishusenes møte med internett har imidlertid ikke vært fritt for tilpasningsproblemer. Enkelte mediekritikere hevder med styrke at tradisjonell avistenkning ikke har noen som helst fremtid på nettet. Jon Katz, som er blitt en av internett-kulturens mest innflytelsesrike kommentator blant annet gjennom sine spalter i nett-magasinet Hot Wired, har i en etterhvert klassisk artikkel fra 1995 (“Online or Not, Newspapers Suck”) spådd at elektroniske aviser kommer til å forsvinne ned i et digert , elektronisk svelg. Han konkluderer lakonisk: “Cyberspace is a different culture; it’s not what newspapers are about.”

Denne kulturkollisjonen, som også en rekke andre mediekommentatorer peker på, har flere sider. Den ene siden er av økonomisk og organisatorisk art. Mens internett startet opp som en fri, egalitær, desentralisert, åpen og til dels anarkistisk mediekanal, er dagens etablerte medieselskaper kommersielle foretak som til enhver tid vurderer inntjeningsmulighetene som det sentrale spørsmålet. Store mediekonsern er som andre store bedrifter preget av hierarki og orden, profittenkning og byråkrati.

Profitt-prinsippet har blant annet ført til at tradisjonelle nyhetsmedier har utviklet et syn på nyheter som eiendom og åndsverk Det er svært hardt for mange nyhetsorganisasjoner å innstille seg på at journalistene skal gi fra seg nyhetene sine gratis.

Samtidig ser vi at flere og flere pengesterke medieaktører posisjonerer seg i verdensveven, slik at bildet av nettaktøren som en intellektuell og idealistisk ung anarkist allerede er kraftig differensiert.

Men det er flere årsaker til at de tradisjonelle nyhetsleverandørene gjerne bulker panseret i det de kjører inn på den digitale motorveien. For det første støter de mot nye og hittil ukjente konkurrenter på nyhetsmarkedet. For det andre møter de krav om en ny kommunikasjonsform, tilpasset et medium med andre egenskaper og annen etikette enn de gamle.

Nye leverandører og nye produkter

Mens jeg sitter og skriver dette, dukker det opp et brev i min elektroniske postkasse son egner seg godt til å illustrere at nyheter er et produkt i endring. Brevet er fra det velrenommerte og populære web-magasinet Hot Wired, som opplyser om at man nå kan laste ned å installere den nye nyhetsagenten New Bot. Produktet er gratis, og de tekniske håndgrepene som skal til, er utført på noen minutter. Resultatet er at New Bot etter mine anføringer leter gjennom enorme databaser på WWW på evig jakt etter nyheter som vil interessere nettopp meg. Og den finner ikke bare adressen til stoffet, den henter det ned og legger det på min harddisk. Uansett hva jeg er interessert i - det være seg profesjonelt eller privat - så vil New Bot med jevne mellomrom levere lister over skreddersydde nyheter på mitt elektroniske skrivebord (desktop), slik at jeg kan ta dem frem når det passer meg. Så er det opp til meg om jeg vil lagre eller stryke.

Nyheter i denne sammenheng betyr ikke nødvendigvis rapportering av nye hendelser, men det betyr at nye dokumenter er lagt ut på nettet. Disse dokumentene kan være forskningsrapporter, tradisjonelle nyheter fra verdens hundrevis av elektroniske aviser eller liknende nyhetsprodusenter, det kan være private hjemmesider, diskusjonsgrupper, dokumenter fra kommersielle eller offentlige informasjonskilder. Nyhetsbegrepet fornyes både av et utvidet varespekter og av det forhold at selve informasjonsleveransen til nettet blir å betrakte som en offentlig hendelse.

Også leverandør-situasjonen er sterkt endret. Profesjonelle og tradisjonsrike nyhetsprodusenter må nå konkurrere med et villniss av private, kommersielle og offentlige informasjonsleverandører som ved hjelp av gigantiske søkemotorer kan levere ønsket stoff direkte til brukerens skjerm. Forfatteren og mediekommentatoren J.D. Lasica (1996a) fastslår at:

“Even for breaking news, many people turn not to the mainstream media but to the Usenet, Internet Relay Chat and other wired forums for news about events like the 1994 earthquake in Northridge, Calilifornia, and the Oklahoma City bombing.”

En viktig konsekvens av denne nye flerstemmigheten på nyhetsmarkedet, er at sjansene er større for at flere sider ved en sak kommer fram. Flere aktører i nyhetsbildet kan ytre seg med sin egen røst i det offentlige rom, også individer som fysisk eller kulturelt er utestengt fra samfunnsfelleskapet. Av aktuelle eksempler kan nevnes Charles Manson og den såkalte “Unabomber”, utstøtte kriminelle som gjennom internett har fått en vidtrekkende offentlig stemme. Dette forhold har ført til en debatt der både etiske, demokratiske og journalistiske aspekter blir berørt. (Se f.eks Liu 1995.)

Vi kan altså slå fast at dagens nyhetsredaksjoner må forholde seg til en utvikling der både selve varen - nyheten, i form og innhold - og konkurranseforholdene er i sterk endring. Vi kan si at denne typen ytre rammeforhold representerer én av faktorene som er med på å forme den nye, digitale journalistikken.

Ny maktfordeling

En annen faktor er de nye relasjonene som oppstår mellom leverandør og bruker når den journalistiske kommunikasjonen finner sted på internettet. Massekommunikasjon har gjennom hele den moderne tidsalder vært prinsipielt ensbetydende med enveiskommunikasjon, selv om man innen alle de tradisjonelle mediene har anstrengt seg til det ytterste for å skape en illusjon av publikumskontakt. Ingenting har kunnet rokke reelt ved det faktum at de som har lagt premissene for kommunikasjonen, er de som har representert produksjonsapparatet, altså journalister og programledere - og på et høyere nivå redaktører og produsenter. Det har vært en produsent/konsument-relasjon.

Datamaskinen som massemedium representerer en historisk utfordring til denne strukturen. Mediet kan fungere som et reelt toveis-medium, med ytringsmulighet i begge ender. Teknologien har dermed potensial til å gi den individuelle brukeren en helt annen innflytelse over kommunikasjonen, både når det gjelder egen lesning og fortolking (særlig ved bruk av hyperdokumenter), tilbakemelding til avsenderen og deltakelse i - eller initiering av - en mer eller mindre offentlig debatt omkring de aktuelle dokumentenes innhold.

Denne nye maktfordelingen mellom aktørene i kommunikasjonsprosessen er en endring som kan være både smertefull og stressende for journalisten. Historien om Aftenposten-journalisten Jan Gunnar Furuly, som ble utsatt for en “overvåkningskampanje” etter at han skrev en kritisk artikkelserie om innholdet i de nye mediene, er blitt verdenskjent etter at J.D. Lasica tok den med i serien “Net Gain” i American Journalism Review (AJR). (Lasica 1996b. Også omtalt i Journalisten 10/2-96.) Furuly skrev blant annet om utveksling av barnepornografi over IRC- kanaler, og opplevde at det ble opprettet en hjemmeside - “Furuly-whatch” - som gjennom sju måneder koordinerte en digital overvåkning av hvert ord han skrev.

Historien bli imidlertid ikke brukt i AJR for å illustrere nettets mer ubehagelige sider. Poenget var at journalistens beskyttede tilværelse er over i det øyeblikket han går online. Pressens unike posisjon som premissleverandører til den offentlige debatt har ført til en oppdemming av skeptisisme og motvilje hos en allmennhet som tidligere ikke har hatt noe offentlig talerør. Nå er situasjonen endret, og mange er klare til å bruke de nye mulighetene til å være kritisk tilbake.

Selv om man på mange måter har fått en ny maktfordeling, har vi ennå ikke sett noen massiv endring når det gjelder praktiske konsekvenser av den nye fordelingen, dvs nye mønstre i maktutøvelsen. Det er ikke nok å få makt, man må også vite at man har fått det og hvordan den kan brukes. Teknologien innebærer en mulighet til slike endringer, men utviklingen på det praktiske feltet går relativt langsomt, fordi den krever at alle parter i kommunikasjonen utvikler en ny forståelse av sin egen rolle og sine egne muligheter og begrensninger. Det er denne rolleforståelsen som er selve kjernen i den nye offentlighetskulturen, som den digitale pressen er en vesentlig del av.

Signaturjournalistikk og informasjonsjournalistikk

For å beskrive utviklingen av nye www-baserte journalistiske sjangrene, trengs det på dette stadiet en klargjøring av begrepet “journalistikk”. Om man definerer det som alle typer stoff som lages av journalister og som publiseres på redaksjonell plass i gamle og nye medier, er det et meget vidt begrep. Mye av dette stoffet er nemlig informasjon av en type som ikke er behandlet journalistisk - dvs plukket ut og vinklet som følge av en journalistisk vurdering. Når aviser lager statistikk over boligpriser, trykker likningslister, lager ti-på-topp-lister over alle slags varer, basert på fakta og ikke på vurdering - da kan man neppe kalle dette journalistikk i tradisjonell forstand. “Informasjonsservice” vil være en mer dekkende betegnelse. I den digitale tidsalder vil denne typen redaksjonell service kunne innebære at man oppretter søkbare databaser med informasjon fra alle tenkelige felt, fra valgprosedyrer og offentlige tilskuddsordninger til oversikter over lokale skolekorps og menigheter. Det er grunn til å anta at fremtidens nettavis-redaksjoner kommer til å bruke mye av sin kapasitet til å drive denne formen for informasjonsservice - rett og slett fordi en digital avis egner seg meget godt til å være en informasjonssentral - lokalt eller nasjonalt basert. Det vil derfor være mer hensiktsmessig å utvide journalistikkbegrepet enn å stramme det inn. Den nødvendige presisjonen kan vi få ved å skille mellom signaturjournalistikk og informasjonsjournalistikk.

Det er verdt å merke seg at informasjonsjournalistikk i denne sammenhengen ikke er ekvivalent med det som i dag er kjent som servicejournalistikk, bestående av helseråd, testing av forbruksvarer, etc. Servicejournalistikken er primært en individrettet innholdssjanger (også kalt DU-journalistikk), som kontrasteres mot journalistikk som omhandler offentlige, allmenne temaer; politikk, næringsliv, rettsliv, etc. Min distinksjon tar ikke utgangspunkt i innholdet, men i arbeidsprosessen, som igjen gjenspeiles i visse tekstuelle kvaliteter. Signaturjournalistikk er et begrep som forbeholdes den typen materiale som bærer preg av å være behandlet av en subjektiv mellommann, og som dermed krever en signatur.

Det betyr at den kjente distinksjonen mellom preg-journalistikk (featurereportasjer, portrettintervjuer, petiter, etc) og nyhetsjournalistikk også blir irrelevant. Denne distinksjonen skiller mellom teksttyper som er intensjonelt subjektive og de som er intensjonelt objektive, men makter ikke å berøre de reelle skillene mellom stoff som er journalistisk filtrert og stoff som ikke er det. Både preg-journalistikken og de aller fleste formene for nyhetsjournalistikk kan sammen kontrasteres mot den rene informasjonsjournalistikken.

Det er snakk om prinsipielt ulike arbeidsprosesser, der seleksjon, vinkling og stilvalg kontrasteres mot innsamling, systematisering og tilrettelegging. Dette er en nødvendig distinksjon dersom man ønsker å følge utviklingslinjene innen de ulike internettsjangrene. Distinksjonen impliserer en antakelse om at vi på internett vil få en sterkere rendyrking av sjangre som allerede eksisterer innenfor dagens redaksjonelle utbud. Moderne nyhetsjournalistikk er preget av at journalistene selv er blitt mer og mer synlige i sine egne tekster, både gjennom bildesignaturer og gjennom ulike former for “nyjournalistikk”. Med det menes journalistikk der både nyhetsorganet, journalisten og selve teksten er fokusert, sammen med tekstens tema og øvrige aktører. Samtidig er det blitt stadig vanligere med ulike former for fakta-orientert “rammeinformasjon” og statistikk - i blant for å tilføre nyhetshistoriene kontekst, i blant for informasjonens egen skyld.

Den sjangeren som er vanskeligst å plassere i forhold til en slik deling, er den mest sentrale av dem alle, nemlig nyhetene. Det er opplagt at nyheter må komme inn under betegnelsen signaturjournalistikk, selv om skriveidealet krever tilnærmet objektivitet og saklighet. Momenter i denne diskusjonen må være at enhver nyhetsfremstilling er et resultat av journalistiske valg og journalistisk vinkling, og følgelig krever en signatur. At det nye mediet gjennom hypertekst muliggjør en mindre grad av “filtrering” - noe jeg skal vie andre deler av denne artikkelen til å diskutere - endrer ikke på dette grunnleggende faktum. Men det innebærer at ulike former for nyhetspresentasjon spres på ulike tekstsjangre, som vil kunne spenne fra den mest subjektive signaturjournalistikken til en langt mer objektiv variant som kan ligge tett opp til informasjonsjournalistikken.

--- --- ---

Som nevnt innledningsvis, må den digitale journalistikkens sjangre formes med utgangspunkt i det nye mediets kvalitative særtrekk, og to spesifikke egenskaper synes å ha en bærende rolle i forståelsen av mediet: interaktivitet som kommunikasjonsprinsipp og hypertekst som presentasjonsprinsipp.

Interaktivitet - flerveiskommunikasjon mellom likeverdige parter

Begrepet “interaktivitet” er brukt så ukritisk omkring ulike egenskaper ved datamaskiner og datamediert kommunikasjon, at det nå krever en definitorisk avklaring hver gang det skal brukes i en faglig sammenheng. Når begrepet brukes i samband med tekstuelle eller kommunikasjonsrelaterte studier er det hensiktsmessig å sortere bort betydninger som “valgmuligheter”, “søkemuligheter, “programstyring” etc , som ofte assosieres med begrepet i beskrivelser av dataspill, programvare etc.

Den amerikanske mediekommentatoren Dominique Noth (1996c) skriver at :

“What’s happening is sites are using “interactivity” when what they really mean is “multimedia”, or aggressive linking, or simply selecting down from a menu.”

Og senere i samme artikkel:

“Human expression and response, and the possibillity of building a relationship seem to me rather central to the expectations associated with “interaction” on the Internet..”

Denne forståelsen av interaktivitet som gjensidig, mer eller mindre målrettet kommunikativ aktivitet mellom to eller flere intelligente vesener, deles av blant andre Andrew Lippmann. Han definerer interaktivitet som (Brand 1988:46, sitert i Aarseth 1995:55):

“[m]utual and simultaneous activity on the part of both participants, usually working towards some goal, but not necessarily.”

Det forhold at et dataprogram lar brukeren påvirke rekkefølge og intensitet i avspillingen av forhåndsprogrammerte sekvenser, bør dermed holdes atskilt fra betegnelsen “interaktivitet”. “Responsivitet” kunne kanskje være en mer dekkende betegnelse. Datamaskinen kan ved hjelp av ulike typer programvare gis en evne til å respondere på signaler fra brukeren på måte som i fleksibilitet og omfang langt overskrider tilsvarende muligheter i aviser, radio og TV. Men det er likevel langt fra snakk om noen reell gjensidighet i kommunikasjonen så lenge datamaskinen er den ene parten.

Ny rolleforståelse

Som tidligere nevnt har massekommunikasjon tradisjonelt vært ensbetydende med enveiskommunikasjon. Det er denne kommunikasjonsformen som har vært rammegivende for utviklingen av de journalistiske sjangrene og journalistenes selvbilde og rolleforståelse.

En forskyvning av aktørenes rolleforståelse fra ren “skriver” og ren “leser” i retning av to kombinerte “skriver/leser-”roller har stor betydning for hele skriftkommunikasjonens egenart. Espen Aarseth skriver (1995:183):

“..the perceived gap between consumer (reader) and producer (author) is one of the most profound ideological divides in the social reality of modern western society. (Even to equate “reader” with “consumer” is a controversial value judgment.) To elevate a consumer group to producerhood is a bold political statement; and in the production/consumption of symbolic artifacts (texts) the boundary between these positions becomes a highly contested ground.”

Det er derfor noe svært dramatisk som skjer med den journalistiske kommunikasjonsprosessen når hver eneste mottaker sitter med sitt eget tastatur i fanget og har mulighet til både å gi journalisten umiddelbar tibakemelding og å sende sine egne meldinger om samme tema ut på andre nettsider.

Fra retorikk til dialog

Spørsmålet om journalistisk formidlingsevne har til nå vært et spørsmål om retoriske grep. Altså et spørsmål om å finne det riktige stoffet, ordne det og gi det en hensiktsmessig språklige form. Den journalisten som vil kommunisere med sine lesere over internett, må trolig gå over til å tenke dialog i stedet for retorikk. Om man bygger opp en nettavis ved å overføre tekstfiler fra papiravis-systemet til nettavis-systemet uten noen ytterligere tilpasning til det nye mediet, er det sannsynlig at de fleste lesere etter en stund finner at papiravisene egner seg betydelig bedre til denne formen for passivt konsum.

I en tradisjonell avis virker ikke den kommunikative distansen mellom redaksjon og leser påfallende, fordi avisteknologien ikke inviterer til ytterligere nærhet. Inntrykket av avstand blir langt mer påfallende innenfor et system der nærhet er mulig, og i stadig større grad blir vanlig.

Hva betyr det så at man endrer kommunikasjonsmodus til dialogform? Som et første skritt må det bety at man legger forholdene teknisk til rette for reell toveiskommunikasjon. Man kan neppe si at dette skrittet er tatt fullt ut i det man på en nettside legger ut en epostadresse eller et skrivefelt der leseren har mulighet til å si sin mening om avisproduktet eller skrive en melding til redaksjonen. Interaktiv journalistikk innebærer blant annet at redaksjonen så rakst som mulig besvarer innkommende meldinger - på åpne web-sider eller over e-post. Som Lasica skriver (1996c):

“One of the news media’s most burdensome habits is the unwillingness to enter into a true dialogue with their readers. Earlier this year, in a running discussion in the media conference of the WELL, many readers bemoaned the lack of access and interactivity that online news organizations now offer.”

Et toveis kommunikasjonssystem forplikter til interaktivitet, på samme måten som et raskt distribusjonssystem forplikter til hurtighet. Et naturlig prinsipp kan være at alle artikkelsignaturer gjøres klikkbare og knyttes til et e-postsystem. Og den som skriver en respons til et redaksjonsmedlem bør kunne forvente svar fra adressaten i løpet av 24 timer - som en konsekvens av at mediet både er interaktivt og hurtig. I noen tilfeller vil en slik praksis kunne føre til nedsatt produksjonsvolum i redaksjonen. Men det er trolig en lav pris å betale for å kunne gå inn i en reell dialog med det publikummet man har søkt kontakt med i decennier. Og høyst sannsynlig vil en interaktiv redaksjon få betalt for innsatsen i form av øket tipstilgang, samt unik anledning til å “følge tiden på pulsen”.

Dialogformen har også å gjøre med stil og tone i selve formidlingen av det journalistiske materialet. Med bakgrunn i rollen som enetalende referent og kommentator har store deler av den etablerte pressen lagt seg til en stil som mange vil kalle selvhøgtidelig, bombastisk, paternalistisk og formalistisk - i henhold til innarbeidede sjangerkrav. Det gjelder de fleste sjangre og stoffområder, med visse unntak for petit- og feature-sjangrene, der det har vært lov å dyrke f.eks den selvironiske stilen.

Den nevnte forfatteren, journalisten og mediekritikeren Jon Katz, som har lang erfaring fra både “gamle” og “nye” medier, skriver blant annet for Synapse, en seksjon av det tidligere nevnte nettmagasinet Hot Wired. Her har både holdninger og teknikk lagt grunnlaget for at leserne aktivt inviteres til å komme med reaksjoner til skribentene og innlegg i nett-debatter som følger opp temaene som tas opp. Det innebærer at en rekke emner innen politikk, kultur, medieutvikling etc. blir gjenstand for en bred og åpen debatt på magasinets egne “threads-” sider, samtidig som Katz og andre skribenter besvarer hundrevis av elektroniske brev hver uke. Dette er en situasjon som i sterk grad påvirker både forholdet mellom redaksjon og publikum, og skribentens forhold til sitt eget stoff. Slik formulerer Jon Katz det i sin faste spalte “Media Rant” (1996):

“I’ve learned that when many thoughtful people take the trouble to challenge, correct, og disagree with me, then more often than not, I was either wrong or (more frequently) expressed myself poorly. For me, this interaction is transforming the nature of the coloumn - what it is, what it means, and how it evolves. More and more, it becomes a partnership rather than an exersice in punditry. It makes cloumnists smarter and forces them to try to be less arrogant, while giving the reader a literal stake in the process. This interaction and immediacy is what mainstream journalism has resisted, impoverishing itself immeasurably in the process.”

Hvordan man praktisk skal utvikle interaktiviteten, vil nødvendigvis måtte utforskes i den enkelte redaksjon. Dominique Noth (1996b)gir eksempler på store amerikanske nett-aviser der redaksjonens toppfolk skifter på å respondere på lesernes spørsmål på spesielle samtale-sider. Her oppstår det et samtaleforum preget av både ærlighet og intelligent meningsutveksling. Han løfter imidlertid samtidig en advarende pekefinger mot den formen for interaktive fremstøt som kun har til hensikt å generere trafikk (1996c):

“..I began to see prestigious online newspapers putting on their front pages the sort of forum questions (“Give us your best guess on why Lisa left Michael”) that smack of desperation to build trafiic, not real exchange.”

En overgang til en reelt dialogisk kommunikasjonsform innebærer sannsynligvis en meget stor utfordring for nettredaksjoner som består av journalister med avisbakgrunn. Avstanden som i dag eksisterer mellom skribent og leser har bidratt til å utvikle en retorikk som i stor grad fungerer som et skjold for den skrivende. Avisleserne er blitt vel kjent med ulike retoriske grep som nyttes for eksempelvis å riste bort kritikk eller skjære bort viktige nyanser i komplekse saker. I en slik journalistisk retorikk kan journalistikken fort bli en arena der indignasjonen og selvrettferdigheten spiller sentrale roller. Dette som et resultat av at den journalistiske arbeidsprosessen er skjult. Man viser kun fram det ferdige produktet - hva enten det er en nyhet, en mening eller en skildring. En slik situasjon gir utvilsomt et grunnlag for politisk og kulturell makt. Men også for mistenksomhet. En overgang til en dialogisk kommunikasjonsform vil for en journalist bety at mange av de gamle retoriske teknikkene blir uaktuelle. Å gå inn i en åpen dialog med sine lesere innebærer noe helt annet enn å besvare et leserbrev i ny og ne. Det innebærer en ny skrivemåte, en ny forståelse av sin egen rolle som journalist, samt en ny holdning både til stoffet og til publikum. En dialogisk holdning innebærer ikke minst at man åpner for en langt dypere metasamtale, der man er villig til å redegjøre for egne beveggrunner, for arbeidsprosesser og holdninger. Man må rett og slett innstille seg på å arbeide med åpne redaksjonsvinduer.

En norsk nettavis som arbeider seriøst med dialog-problematikken, er WWW-utgaven til VG. Dette er ingen overraskende satsing, siden dette avishuset har omfattende erfaring med å henvende seg direkte til et bredt publikum. I tillegg til at man har plassert “Meninger”, Debatt” og “Snakk” nesten helt øverst på menylisten, har man her begynt å knytte signaturer opp til individuelle hjemmesider der journalistene gir seg til kjenne med informasjon av både yrkesmessig og privat karakter. Man kan selvsagt diskutere hvorvidt det er hensiktsmessig å blande privatsfæren inn i arbeidssfæren på en slik måte. Men det synes sannsynlig at en slik praksis styrker kontakten mellom redaksjon og leser, og dessuten senker terskelen for den som kunne tenke seg å respondere via e-post. Det handler om kontakt og engasjement - og i neste omgang: tillit.

Felleskapsbygging

I det foregående har vi fokusert mest på den formen for interaktivitet som angår kontakten mellom redaksjon og publikum. En annen viktig dialog-akse er selvsagt den som kan opprettes brukerne imellom. Ulike former for elektroniske møteplasser har eksistert lenge, både gjennom såkalte IRC-kanaler, “nyhetsgrupper”, BBS’er og andre fora. Felles for disse er at de er (vanligvis) åpne, desentraliserte (det er ingen som “styrer” diskursen) kanaler for uforpliktende “samtaler”, meningsutveksling eller dyrking av spesielle interesser eller fagfelt. Spørsmålet er hvem som i fremtiden skal bygge disse møteplassene, tilrettelegge dem og vedlikeholde dem. I diskusjonen om hva som kan være nettavisenes arbeidsoppgaver, burde lokal, nasjonal og internasjonal felleskapsbygging være et interessant tema. Særlig på lokalplanet har det interaktive mediet en stor mulighet til å videreutvikle lokalavisens sosiale rolle som “torg” eller “oppslagstavle” for alle som ønsker å samles rundt en felles interesse. Den lokale nettavisen som makter å gå inn i en kombinert rolle som både nyhets- og informasjonssentral, elektronisk møteplass og “speakers’ corner” vil trolig oppleve en stor synergieffekt mellom de ulike funksjonene.

Et eksempel: En person som aldri har vært i medienes søkelys har et sterkt engasjement for å bygge opp et tilbud for ungdom i “risikosonen” i en by. Fra den lokale nettavisens “talerstol” får denne personen anledning til å appellere til medborgere og politikere om støtte og midler. Redaksjonen skjønner at saken og engasjementet er verdt å forfølge redaksjonelt og lager intervjuer og kommentarartikler. Samtidig legges forholdene til rette for at andre engasjerte borgere kan oppnå kontakt og diskutere temaet videre på nettavisens elektroniske møteplass.

Det hevdes ofte at avisredaksjonene fører en lukket tilværelse, isolert fra “det virkelige liv.” Dette fører til at stoffet som produseres i alt for liten grad berører folks hverdagsliv, deres frykt og ambisjoner, deres drømmer og daglige strev. Lasica (1996d) kommenterer dette slik:

“Journalism desperately needs to address those shortcomings in its print form.. But we also need to learn how to use technology’s new tools to reach out to our communities, to ignite civic discussion of topics important to the community, to bring people together and help them overcome the sense of isolation that is tearing at the fabric of society..... The irony is, as online papers acquire a global reach, they need to become even more local. “

Nettavisenes interaktive tilrettelegging kan også brukes til å bedre kontakten mellom organisasjoner og deres publikum. Den lokale nettavisen kan være det punktet der sykehus, museer, skolevesen, komuneadministrasjon, fritidstilbud etc. kommer i kontakt med sine brukere, ikke bare gjennom informasjon, men også gjennom reell dialog.

Nye skrivemåter

Det synes åpenbart at den nye internettkulturen utvikler nye skrivemåter. Skjermkommunikasjonen utviklet tidlig andre stiltrekk enn papirkommunikasjonen, trekk som er knyttet både til mediets dialogiske teknologi og til produksjonens umiddelbarhet. Selv den skriftbaserte delen av mediet har mer til felles med radiomediet enn med de trykte avisene når det gjelder hurtighet og enkelhet i produksjon og distribusjon. Disse egenskapene har selvsagt enorm betydning for mediets potensielle posisjon som leverandør av “breaking news”, men de har også betydning for mediets stil og kommunikasjonsform.

Et fremtredende aspekt ved internett-stilen handler om å gjøre seg selv (eller sitt skriver-jeg) og sine meninger synlige, et ideal som kjennetegner de fleste former for dialogisk kommunikasjon. Samtidig hylles gjerne det røffe, upolerte, umiddelbare og muntlige. I sin bok Wired Style gir Constance Hale råd om hvordan man skriver effektivt på nettet. Hovedlinjene i denne internett-stilistikken kan fornemmes bare ved å lese utdrag av innholdsfortegnelsen: Voice is Paramount/Be Elite/Transcend the Technical/Capture the Colloquial/Screw the Rules/Go Global . For å forklare hva hun mener med “voice” skriver hun (1996:5):

“In short, we celebrate voice. Not the clear-but-oh-so-conventional voice of standard written english. Not the data-drowned voice of computer trade journals. And not the puréed (puré-aktige, kvernet, min anm.) voice of mainstream newspapers and newsmagazines. It’s the voice of quirky, individualist writers that best captures the quirky, individualist spirit of the net. The people who write the way they talk.”

Hales beskrivende metaforikk knyttet til avisspråk blir støttet av den mer nøkterne Steve Outing, spaltist i det amerikanske bransjebladet Editor & Publisher, som uttaler til AJR (Lasica 1996e):

”Newspapers today are homogenized, have little personality and tend to look like all of their corporate siblings.”

J.D Lasica (1996f) oppsummerer stil-spørsmålet slik:

“Independence of voice is treasured on the Internet. Point of view and opinion have a higher place in cyberspace. Personal emotion is embraced and celebrated, rather than shunned.”

Nå bør det anmerkes at disse idealene i særlig grad kjennemerker en tidlig, elitistisk og intellektuell internett-kultur, som kjemper for at nye nett-aktører skal tilpasse seg deres stil og ikke “ødelegge” de nye kanalene med de gamle mediers vaner og uvaner. Skal internett bli det massemediet som mange spår, er det imidlertid opplagt at internett-stilen vil måtte tilpasses et mangfoldig publikum - og ikke omvendt. Likevel er de nevnte stiltrekkene karakteristisk for store deler av den tekstkulturen vi i dag finner på de mer gjennomarbeidede web-sidene.

Når denne subjektive, individuelle stilen anvendes på ordinære nyheter, vil det gjerne innebære at man beveger seg i den retning som anvises av toneangivende digitaliserte “nyjournalister” som Jon Katz, Brock Meeks med flere. (Meeks er en av internettets mest leste journalister gjennom sitt uavhengige nyhetsbrev CyberWire Dispatch, som i følge ham selv leses jevnlig av et publikum på rundt 800 000 (Lasica 1996f).) De målbærer begge det synet at objektivitetsidealet for lengst er dødt, og om liket igjen skulle røre på seg, bør det i alle fall ikke slippes ut på nettet. Det disse kritikerne paradoksalt nok overser, er at teknologien som internett-kulturen er basert på er uhyre fleksibel, og muliggjør mange ulike, parallelle tilnærminger til nyhetsbehandling. Det fins ingen tvil om at de organene som mestrer den “digitale nyjournalistikken” vil trives godt på nettet. Men denne journalistikken gir neppe relevante svar til alle typer brukere, og kan derfor ikke fungere som den eneste prototypen på nett-journalistikk. Vi skal se at mulighetene er flere, at nett-nyheter kan anta mange former og derved tilfredsstille mange ulike brukerbehov.

Hypertekst - fornyende prinsipp for presentasjon og struktur

Noder og lenker

Hypertekst er et struktureringsprinsipp som innebærer at tekster eller tekstbiter er koplet sammen ved hjelp av elektroniske lenker. For brukeren betyr det at han fra visse markerte punkter (ankere) i den ene teksten kan trekke til seg den andre teksten ved hjelp av et klikk med datamusa.

Mange vil si at hovedforskjellen mellom en papiravis og en nettavis er lenkene. Nettavisen kan gi leseren mulighet til å kalle fram andre tekster som belyser det aktuelle temaet fra ulike sider. Disse tekstene kan være skapt i samme redaksjon, eller de kan ligge eksternt - hos en konkurrerende nettavis, for den saks skyld. “Information wants to be free”, sier gjerne pressefolk verden over i sin kamp for å få ut sensitive opplysninger fra tilbakeholdne kilder. I den elektroniske tidsalder kommer uttrykket i retur og innebærer krav om at avisene bruker elektronikken til å legge ut all informasjon de har, helst gratis.

Det hypertekstuelle prinsipp kan utnyttes på ulike måter, også i nyhetsproduksjon og -formidling. En forsiktig utnyttelse (type 1) kan innebære at man utenfor selve nyhetsteksten - foran, bak eller i margen - lager lenker til andre relevante saker i samme utgave. Det fungerer ikke annerledes enn A-, B- og C-saker over samme tema i en vanlig avis. Forskjellen går i papiravisens favør, for her får man oversikt over alle disse saken med det samme man blar opp på en side.

En noe mer avansert bruk av hypertekst (type 2) er å knytte denne typen ekstratekstuelle lenker - altså lenker som plasseres utenfor selve tekstbildet - til noder utenfor “dagens avis”. Om man etablerer lenker til tekster som er lagt ut av andre nett-aktører, evt til eget arkiv, får leserne en mulighet til bredde og perspektivisering i nyhetsdekningen som papiravisene ikke kan gi.

En mer radikal hypertekst-struktur (type 3) oppstår i det øyeblikk lenkene legges inn i selve nyhetsteksten, intratekstuell lenking. Det vil si at visse stikkord eller fraser blir uthevet slik at leseren, når han kommer til dette punktet i teksten, kan klikke fram en ny node der og da. Da vil han - midlertidig eller for godt - forlate den opprinnelige teksten for å fordype seg i nettopp det momentet som den nye noden gir informasjon om. Fra denne noden kan leseren klikke seg tilbake til utgangsteksten, eller følge nye lenker til nye noder - om slike fins. Retningen på den videre lesningen kan dermed være svært mangeartet.

En gjennomført hypertekstuell struktur (type 4) har vi imidlertid først når den lineære og narrative formen er helt forlatt til fordel for en gjennomført nettverks-struktur, slik at leseren er tvunget til å foreta valg for i det hele tatt å komme inn saken. Nyhetssaken finnes da kun i form av mer eller mindre selvstendige noder, eller tekstsekvenser, som leseren kan hente inn i den rekkefølgen han selv ønsker.

Et eksempel: Etter å ha valgt en nyhet i nyhetsmenyen (“Postran i Innervik”), kommer det fram nok en meny med ulike “knapper” eller “bokser” man kan trykke på. På disse knappene står det stikkord som “Kort sammendrag”, “Politiets rapport” “Liknende saker”, “Postfunksjonærens historie”, “ordførerens oppfordring” etc. Når vi sier at den lineære, narrative strukturen er forlatt, gjelder det bare på det globale tekstplanet. Den enkelte node kan fungere som en tradisjonell, lineær tekst, bortsett fra at den kan inneholde ytterligere lenker til andre noder.

Noen vil si at det kun er de to siste variantene (type 3 og 4) som representerer reelle hypertekster, fordi det kun er disse variantene som utfordrer tekstens linearitet ved eksplisitt å invitere leseren til å velge sine egne veier til informasjonen. De andre variantene innebærer bare at man i tillegg til teksten får menyer over andre relevante tekster.

Når man velger å anvende reell hypertekststruktur i presentasjonen av et stoff, er det en vanlig konsekvens at man gir avkall på eksplisitte logiske relasjoner mellom de tekstbitene som utgjør nodene. I en lineær tekst vil det normalt være en være en tydelig logisk sammenheng (kausalitet, spesifisering etc) mellom de ulike tekstdelene. Denne formen for logisk sammenheng blir det langt vanskeligere både å markere og gjenfinne når nodenes leserekkefølge styres av leseren selv.

Den radikale hypertekstekstens åpne struktur representerer derfor en sterk utfordring til lesernes krav og forventninger om å finne sammenheng og logikk i en tekstmasse. Ikke minst i nettavis-sammenheng innebærer det at hypertekststrukturenes funksjonalitet i vesentlig grad avhenger av hva slags navigasjonshjelp man gir brukeren. Det skal jeg komme tilbake til.

Norske nettaviser er per i dag svært tilbakeholdne med å bruke intratekstuelle lenker, særlig i nyhetssaker. De aller fleste legger et utvalg av sakene sine ut på nettet med et minimum av bearbeiding og tilrettelegging for det medieskiftet som vitterlig har funnet sted. En enkel undersøkelse jeg foretok blant ti av de største norske nettavisene i januar 1997, viste at ingen av dem presenterte sine nyheter vha reell hypertekststruktur (type 3 eller 4), mens fire hadde sporadiske ekstratekstuelle lenker til eget arkiv eller til andre artikler i samme nettutgave. Da jeg gjentok undersøkelsen i juni, hadde antall nettaviser som i varierende grad brukte ekstratekstuelle lenker steget til sju, men fremdeles var det ingen av dagsavisene som hadde intratekstuelle lenker, og heller ikke lenker til annet stoff enn det redaksjonen sjøl hadde produsert. Den kultur- og kommentarorienterte weekendavisen Morgenbladet hadde derimot startet med intratekstuelle lenker (type 3) som ledet til eksterne web-adresser. Også andre nettaviser har en viss eksperimentering med lenking på andre stoffområder enn nyheter, for eksempel ungdomsstoff og internettstoff. Utviklingen tyder med andre ord på en langsom bevegelse mot mer bruk av hypertekst.

Papiravisen som hypertekst

Mange har pekt på det forhold at ikkelineær tekstpresentasjon langt fra er noe nytt fenomen forbeholdt de internettbaserte mediene. For å underbygge denne påpekningen trekker man gjerne fram visse litterære verk eller informasjonskonsepter som har det til felles at de enten har et eksperimentelt eller et kuriøst tilsnitt, eller de referer til tider før boktrykkerkunsten innførte tekstlig linearitet og enhetlighet som standard. Espen Aarseth (1995:9-14) nevner for eksempel orakel-teksten I Ching fra antikkens Kina og Raymond Queneau’s diktverk Cent Mille Milliards de Poèmes fra 1961, som begge fungerer slik at et visst antall tekstelementer ved hjelp av en enkel teknologi kan kombineres til et enormt antall tekster. Jay David Bolter (1991:7) trekker tråden tilbake til middelalderen, da helt urelaterte tekster gjerne ble bundet sammen mellom to permer, og nye tekstelementer siden kunne bli stukket inn på ledige plasser.

Faktum er at man ikke trenger å lete så langt unna vårt eget dagligliv for å finne et utmerket eksempel på forløpere til elektronisk hypertekst; nemlig den moderne papiravisen. Spesielt etter at utviklingen av den såkalte populærpressen skjøt fart på 70-tallet, har avisdesign vært preget av en vilje til å gi leseren rask oversikt over en rekke ulike saker (jmf avisenes forside) - og dessuten dele sakene opp i enkeltelementer som i varierende grad kan fungere autonomt og leses i “tilfeldig” rekkefølge (jmf tittel, ingress, bilde, bildetekst, mellomtitler, sitater, uthevede sekvenser av brødteksten, hyppig avsnittmarkering etc). Man har i voksende grad erkjent at avisleseren er en flyktig leser, hvis blikk er i stadig bevegelse i en uavbrutt søken etter nye interessante eller pirrende godbiter. For å fange leserens blikk, sender man signaler om at enkeltbitene kan ha interesse selv om leseren ikke orker å pløye gjennom hele saken. I de mest vellykkede avisdesigner ser man at parateksten ( = alle tekstelementer som ikke tilhører brødteksten, jmf. Frandsen 1992) fungerer som et veiskilt-system i forhold til brødteksten og samtidig som en autonom kortversjon av det viktigste innholdet i saken.

Slektskapet mellom avisdesign og hypertekst er selvsagt ikke preget av total analogi. Mens hypertekstens presentasjonsprinsipp er nettverk, er papiravisens prinsipp i større grad collage. Men avisenes forsidepraksis og deres bruk av paratekstuelle elementer kan knyttes til to av hypertekststrukturens sentrale funksjoner, nemlig å skape oversikt over og tilby individuelle veier gjennom et stort tilfang av informasjon. Slektskapet er altså primært av funksjonell art, ikke strukturell. Det funksjonelle slektskapet mellom moderne avisdesign og elektronisk hypertekst er bakgrunnen for at Gene Golovchinsky (1997:69) foreslår avisen som den mest fruktbare modell for hvordan kompliserte hypertekstdokumenter bør organiseres - uansett hva slags informasjon som skal formidles.

“Newspapers... are designed to present a variety of different, loosely-related articles in a manner that supports browsing and selective reading. The front page of each newspaper section provides an overview of the contents. It presents summaries of articles, with references to other pages where additional details are discussed. The layout of each broadsheet provides cues to the relative importance of articles: important articles are usually placed near the top of the page, and more column space is allocated to them. These layout features serve to alert the reader to potentially useful information, and to structure interaction with a text that does not possess an overall narrative.

Også den tyske medieforskeren Martin Stegu er opptatt av forholdet mellom papiraviser og skjermaviser. Han mener at førstesidehenvisninger av typen “Se s 4” kan sammenliknes med en lenke i en elektronisk hypertekst. Hovedforskjellen i lesemåten, mener han, ligger i det faktum at når skjermleseren har bestemt seg for å følge en bestemt lenke, så er dette en mer endelig og tidkrevende avgjørelse enn kun å kaste et blikk på en annen artikkel i en papiravis (Stegu 1997).

Man kan altså slå fast at avisen allerede i utgangspunktet representerer presentasjonsfunksjoner som er beslektet med hypertekst. Det burde kanskje gi grunn til å anta at nettavisredaksjonene var blant de første til å utnytte hypertekstens mulighet til å gå enda lenger i linearitetsoppløsning og leserstyrt presentasjon. Men det viser seg altså at det kun unntaksvis er tilfelle.

Hyper-nyhetens koherens

I tradisjonell tekstlingvistikk fremkommer kravet om koherens - tekstsammenheng - som et grunnleggende moment innenfor den delen av teorien som omhandler tekstkonstitusjon. (Se for eksempel de Beaugrande & Dressler 1981 eller Fossestøl 1980).

Koherensbegrepet omfatter både lokal og global koherens. Med lokal koherens menes de mekanismene som skaper sammenheng på tekstens mikronivå, dvs mellom fraser og setninger. Global koherens betegner tilsvarende bindingsverket på tekstens makronivå, dvs på avsnitts- og helhetsnivå. Her vil koherensspørsmålet i første rekke dreie seg om tematisk relevans og relasjon. Både på lokalt og globalt nivå kan koherensmekanismene være av enten eksplisitt (særlig konjunksjoner og visse adverbialer) eller implisitt karakter. Implisitt bindingsverk kalles også inferenser og innebærer at leseren sjøl må trekke visse slutninger for å få sammenheng i teksten.

Kravet om koherens er igjen knyttet til forutsetningen om linearitet. I den lineære tekst kreves det at hver tekstsekvens står i en tydelig relasjon til både nabosekvensen og til teksthelheten - en relasjon som kan klassifiseres i henhold til en definert relasjonstypologi (additiv, adversativ, kausal, temporal etc).

Et slikt koherens-krav kan vanskelig stilles til en hypertekst, der både “nabosekvens” og “teksthelhet” kan være omskiftelige størrelser. I det hele tatt må begreper som lokal koherens og global koherens gis et delvis fornyet innhold når det skal anvendes på hypertekst. En mulighet vil være å knytte begrepet “lokal koherens” til den enkelte noden, samtidig som det “utvides” til å dekke både lokale og mer globale forhold i noden. “Global koherens” kan tilsvarende knyttes til hyperteksten som helhet, og omfatte de relasjonene som eksisterer mellom nodene i systemet, og som på øverste tekstnivå konstituerer selve hypertekststrukturen. Altså; hypertekstdokumentets lokale koherens tilsvarer dets intranoderelasjoner, dokumentets globale koherens dets internoderelasjoner. En slik begrepsbruk synes å være mer logisk enn f.eks den som er foreslått av Thüring m.fl (1996:3) som innebærer at den lokale koherensen i en hypertekst tilsvarer relasjonen mellom de enkelte nodene:

“In order to increase local coherence at net level, authors should limit “the fragmentation characteristic of hypertext”. ...They can represent semantic relationships explicitly between nodes that indicate what the contents of the nodes have to do with each other. In this respect, a link between two nodes in a graphical browser can be regarded as fulfilling a function analogous to a conjunction in a linear text and hence its label should indicate the appropriate semantic relation.”

Den globale koherensen defineres dermed som den totale, hierarkiske strukturen som utgjøres av alle nodene i dokumentet.

To konsekvenser av denne begrepsbruken er at koherensmekanismene innenfor den enkelte noden faller helt utenfor, samt at både lokal og global koherens omhandler noderelasjoner. Tanken bak er trolig at tekststrukturen i den enkelte noden kan beskrives ved hjelp av det tradisjonelle koherensbegrepet. Det er imidlertid en uheldig begrepsbruk, fordi man dermed operer med et tvetydig koherensbegrep, der både lokal og global koherens får “tvillingbetydninger” alt ettersom man snakker om lineær tekst eller ikkelineær hypertekst.

Det er selvsagt på det globale nivået at koherensbegrepet blir særlig utfordret. Det er opplagt at hyperlenkene signaliserer koherens. Men det kan neppe stilles samme krav til koherens mellom to noder i en hypertekst som mellom to nabosekvenser i en tradisjonell tekst. Hvilke krav som kan stilles til den globale koherensen i en hypertekst, er et meget interessant tekstlingvistisk spørsmål som jeg vil komme tilbake til i en senere, mer spesialisert artikkel.

En ny vår for objektivitetsidealet?

Det er vanlig å forutsette at hypertekstens mest alvorlige ulempe er mangelen på global sammenheng og logisk stringens. Denne antakelsen er basert på det forhold at hypertekst i større grad enn lineær tekst overlater tekstelementenes leserekkefølge til leseren. Når den enkelte leser sjøl bestemmer om han vil lese nodene i rekkefølge A-B-C-D, eller C-A-D-B, om han i dekningen av en rettssak vil lese offerets forklaring før den tiltaltes eller vice versa, kan man si at hyperteksten rommer et potensial for flere ulike fortellinger, mer enn en enkelt, “autorisert” nyhetsfortelling.

Denne problemstillingen leder oss til det viktige spørsmålet om forholdet mellom tekstens koherens og virkelighetens koherens. Hvor var koherensen i nyhetshendelsen før journalisten skapte den? Og hvem har gitt journalisten autorisasjon til å skape logikk og sammenheng i de ulike bestanddelene en nyhetshendelse består av? En fortelling vil alltid ha en form for indre logikk. For å oppnå en rimelig grad av tekstbinding, vil skribenten gjerne knytte sammen tekstens bestanddeler vha konjunksjoner (men, eller, fordi, på grunn av at , etter at, etc) og adverbialer (imidlertid, kanskje, på den annen side etc). Selv når slike eksplisitte forbindere ikke blir brukt, vil relasjonen ofte ligge implisitt, de vil underforstås som en konsekvens av selve sekvensieringen av momentene. Når nettopp A etterfølger nettopp B, vil det ofte indikere at det fins et indre årsaksforhold mellom A og B. En fortelling har en indre logikk, men det betyr ikke at den virkeligheten som fortellingen referer til har det samme.

Og her er vi ved en viktig side ved hyper-nyheten. Den gir ansvaret for å vurdere nyhetshendelsens indre sammenhenger tilbake til leseren. Når leseren får presentert nyhetens bestanddeler i større grad “rå” og “ufiltrerte”, blir han sjøl i større grad ansvarlig for fortolkningen av nyheten; hva som er de egentlige årsaker til hendelsene, hvem som bør klandres eller hvor sympatien bør ligge. Det er et kjent faktum at ulike tekster i ulik grad virker styrende på den fortolkningsprosessen alle lesere må gjennom for å få noe meningsfullt ut av en tekst. En interessant hypotese vil være at hypertekst virker mer assosiasjonsfremmende enn lineære tekster, nettopp fordi leseren tvinges til å bli en mer aktiv fortolker.

Man kan selvfølgelig si at spørsmålet om både objektivitet og kvalitet står og faller med journalistens utvalg av noder og nodenes indre utforming. Og det er opplagt at den journalisten som er ute i et ideologisk ærend, ikke vil ha noen større problemer med å bedrive propaganda gjennom hypertekst enn gjennom lineær tekst. Men om man snur problemstillingen, blir den egentlig mer interessant: Den journalist som ønsker å følge sine profesjonelle idealer og presentere en sak så objektivt som mulig, har trolig et bedre redskap i hyperteksten enn i “fortellingen”. Fordi den narrative strukturen tvinger journalisten til å skape et sammenhengende, logisk hele der journalistens selv blir den som fortolker de enkelte elementenes innbyrdes relasjoner.

Med andre ord: Hypertekst gir en mulighet til å presentere ulike sider ved en nyhetshendelse som selvstendige, “uavhengige” noder, noe som burde øke muligheten til å gi en nøytral presentasjon av nyhetshendelsen. Det betyr at journalistens rolle som “forteller” og “regissør” tones ned, mens hans rolle som “researcher”, en som finner fram til og presenterer relevant materiale, tones opp. Det er mulig å hevde at dette er en mer etisk form for journalistikk, i den forstand at man ved bruk av hypertekst har mulighet til å presentere et “sannere” eller “renere” bilde av virkeligheten, enn man har gjennom tradisjonell journalistikk.

Hovedspor og sidespor

Det er som sagt vanlig å forutsette at hypertekstens største kostnad er svekkelsen av fremstillingens koherens. Man bør imidlertid ikke miste av syne at visse former for koherens også kan bli styrket gjennom overgang fra lineær tekst til hypertekst. Årsaken er at man lettere kan atskille tekstens tematiske hovedspor fra ulike sidespor. Man kan holde seg stramt til ett spor i en argumentasjon eller en fremstilling, og utvikle støttende eller modifiserende sidespor i egne noder.

Dette er et sentralt moment i diskusjonen omkring forholdet mellom “kortversjoner” og “fullversjoner” i nyhetsdistribusjonen. I en kortversjon av en nyhet kan man ha en svært stringent framstilling av nyhetens viktigste momenter, med entydige og sterke relasjoner mellom hver setning og hvert avsnitt. Alle former for perifer informasjon av typen utdypning, forklaring, kommentarer, omstendighet, etc., kan skrelles bort eller minimaliseres.

Samtidig kan man tilby en mer fyllestgjørende versjon, der alle relevante sider ved nyheten er representert i en løsere sammenholdt tekststruktur - hypertekstuell eller sekvensiell. Den korte versjonen vil nødvendigvis måtte bli konsentrert omkring de grunnleggende nyhetsspørsmålene hva, hvem, hvor, når og hvordan. Det innebærer at det vil bli utviklet en meget streng sjanger for slike kortformer - trolig svært lik den sjangeren vi i dag kjenner som nyhetsnotiser i avisene. Og strenge sjangre oppleves av erfarne lesere gjerne som mer koherente enn åpne sjangre, fordi sjangerkunnskapen bidrar til å “fylle ut skjemaet” der eksplisitte bindingsmekanismer mangler. Den lange versjonen vil gjerne være løsere sammensatt, samtidig som den gir mye mer informasjon enn kortversjonen.

I en avis tar man gjerne et redaksjonelt valg mellom å presentere en sak som en notis eller som en mer utbygd nyhetsreportasje. I en nettavis har man mulighet til å tilby begge versjonene. Det innebærer at man faktisk har tre presentasjonsmuligheter: Den korte, den utbygde - og kombinasjonen av de to. Og denne siste varianten er vesentlig. For den koherensen som kanskje forsvinner i den utbygde varianten - særlig dersom den presenteres som radikal hypertekst - den kan raskt gjenoppbygges ( om det er ønskelig) gjennom den logisk velstrukturerte kortversjonen.

Et spørsmål om design

Når temaet global koherens blir knyttet til konkrete hypertekstprodukter, viser det seg gjerne at det man egentlig diskuterer er design. Med design mener jeg i denne sammengen grafisk presentasjon av et gitt informasjonsinnhold på ett enkelt skjermbildet samt prinsipper for navigasjon og oversikt i forhold til det totale nettverket av noder som hypertekstdokumentet består av. Den nære sammenhengen mellom global koherens og design ser vi enda tydeligere om vi legger til grunn en psykolingvistisk definisjon av koherens (Johnson-Laird 1989, gjengitt i Thüring m.fl.1996:2. Min oversettelse): Et dokument er koherent dersom en på grunnlag av dokumentet kan konstruere en mental modell som korresponderer med fakta og relasjoner i en mulig verden. Spørsmålet for hypertekstdesigneren blir dermed hvordan man kan bygge opp og presentere en nodestruktur som muliggjør - og helst letter - etableringen av en mental virkelighetsmodell for den som navigerer seg gjennom strukturen.

For å minimere det mentale arbeidet som denne prosessen krever av leseren, er det utviklet en rekke ulike programmer, med ulike konsepter og metaforer som grunnlag.

Jeg skal ikke her presentere noen av disse presentasjonsprogrammene i detalj, men det er interessant å observere hvordan ulike grensesnitt-designere tenker i ulike baner selv når målet er felles, nemlig at brukeren skal oppnå en best mulig helhetsforståelse av et dokument med minst mulig mental og fysisk anstrengelse. De fleste synes likevel å være enige om én ting, nemlig at brukeren til enhver tid må ha mulighet til å få vite hvor han er i det store tekstlandskapet. Han må med andre ord tilbys kunnskap om den enkelte nodens posisjon og rolle i den totale dokumentstrukturen, og det må trolig skje ved hjelp av en eller annen form for visuell framstilling. Hva slags teknologiske applikasjoner som vil vise seg å vinne frem, zoom-baserte teknikker, kartlignende fremstillinger i utkanten av skjermbildet eller helt andre prinsipper, gjenstår å se. Sikkert er det i alle fall at utviklingen av koherensskapende grensesnitt-prinsipper er et prioritert forskningfelt både i industrien og i akademia.

Når flere tegnsystemer kombineres: multimedie-dokumenter

- Push- og pull-medier

Man har tradisjonelt sagt at pressen har hatt en tredelt funksjon i samfunnet: den skal informere, påvirke og underholde. Forståelsen av de ulike medier og artikkelsjangre eller programformater er til dels basert på deres relasjon til disse hovedfunksjonene. I den nye medieverden er en annen inndeling blitt vanlig, nemlig den som skiller mellom pull- og push-medier. Pull-medier har den funksjon at de setter publikum i stand til å “trekke til seg” ønsket informasjon. I push-mediene sitter initiativet i andre enden, dvs hos aktører som ønsker å påvirke publikum på den ene eller andre måten.

Man sier gjerne at de tradisjonelle mediene - aviser, radio og TV - er primært push-medier, mens de internett-baserte mediene i hovedsak er pull-medier. Med internett-teknologiens store spekter av mulige kommunikasjons- og presentasjonsmåter, er det trolig fruktbart å se på push/pull-betegnelsen mer som en skala, der for eksempel www-mediets ulike presentasjonsmåter kan plasseres på ulike posisjoner i forhold til ytterpunktene.

Man kan med en viss rett hevde at avisenes tradisjonelle oppgave som informasjonsorgan videreføres særlig av datamediets pull-funksjon. Kombinasjonen mellom store databaser, hypertekst, og nye søke- og navigasjonsmuligheter gjør datamediet til et uovertruffet informasjonsmedium - vel og merke dersom kvalitetsbegrepet her er knyttet til publikums mulighet til å spore opp ønsket informasjon.

Behovet for underholdende elementer er relativt lite i pull-medier, fordi de kjennetegnes av at brukeren kommer til mediet med en indre motivasjon. Brukeren har et spørsmål og søker et svar. Behovstilfredstillelsen er først og fremst knyttet til svarets relevans og entydighet, og bare i liten grad til den opplevelsen leseprosessen representerer.

I push-medier er situasjonen annerledes: Noen har et budskap og søker et publikum, eller - om man vil - noen har et produkt og søker et marked. Alle push-medier må underholde - i betydningen engasjere, tilby en form for opplevelse knyttet til selve konsumpsjonen. Og datamediets evne til å underholde er ikke minst knyttet til multimedie-teknologien.

- Underholdning og dokumentasjon

Multimedie-teknologien er på flere måter nært relatert til hypertekst-teknologien. For det første krever en veksling mellom de ulike tegnsystemene (for eksempel fra tekstlesing til videoavspilling) ofte at man klikker med musa - dvs at man “aktiviserer en egen node”. For det andre handler både hypertekst og multimedia om ulike presentasjonsmodi - i motsetning til eksempelvis interaktivitet, som handler om kommunikasjonsmodi. For det tredje er integrasjonen av hypertekst og multimedia en så sentral side ved datamediet at den har avstedkommet en egen term, nemlig “hypermedia”. (Se f.eks Bolter 1991:26)

Jeg vil ikke her begi meg ut på noen utdypende analyse av forholdet mellom nett-journalistikk og multimedie-teknologi, men bare skissere noen faktorer som trolig vil få økende betydning.

Nyheter er et produkt som kan plasseres på et bredt felt på pull/push-skalaen. De automatiserte nyhetsagentene som tilbys av både etablerte nyhetsredaksjoner og andre aktører, fungerer etter pull-prinsippet, slik sett at brukeren mater agenten med stikkord og venter på tilbakemelding. Den mer tradisjonelle nyhetsdistribusjon, som ikke er basert på individuelle nyhetsbehov men på mer allmenne nyhetskriterier, hører hjemme på push- siden: Distributøren må “lokke til seg” brukere. Det innebærer at man for denne typen nyheter ikke kan se bort fra underholdningsaspektet, i den forstand at nyhetens form og presentasjonsmåte er betydningsfull i forhold til brukerens motivasjon og behovstilfredstillelse.

Det synes opplagt at innslag av lyd, video, animasjon og avansert grafikk i så måte representerer merverdi på opplevelsesplanet, om man sammenlikner nettavisen med papiravisen.

Men like viktig som underholdningsaspektet, er multimedie-teknologiens relasjon til dokumentasjonsaspektet. Etterhvert som de digitale mediene muliggjør en stadig større grad av dokumentasjon, vil også journalistikken bli tvunget til å følge opp publikums krav om å få dokumentert nyhetens grunnlag. Det kan være snakk om innscanning av dokumenter, men det kan også handle om å legge ut lyd- og video-opptak som dokumenterer innholdet i intervjuer og liknende. Dette er et av en rekke forhold som i vårt nye informasjonssamfunn vil innebære nye krav til journalistisk etterrettelighet og fortolkningsevne.

Lasica siterer i Net Gain en “grave-journalist” som nå jobber med multimedia (1996g):

“In the old days when I wrote about a secret White House memo that I obtained indicating the president knew about Iran-contra, the reader had to trust that I had it and I was interpreting it correctly. Today I’m able to say, ‘Hey, here it is. Look it over and come back to me for the story.’ Readers are coming to expect that now. And woe be the journalist who plays fast and loose with the facts”.

Underholdningsfunksjonen og dokumentasjonsfunksjon vil i populære nett-publikasjoner gjerne gå hånd i hånd. Lasica gir i samme artikkel som sitert over flere eksempler på hvordan multimedia - gjerne i kombinasjon med hypertekst-prinsippet - kan gi den veldokumenterte nyhetsjournalistikken en viktige tilførsel av opplevelse og engasjement. Blant annet beskriver han hvordan Word, et web-magasin i New York, på bakgrunn av rettsprotokollen fra en kontroversiell drapssak satte opp en web-side med et gatekart som dekket åsstedet for hendelsen, der brukeren kunne klikke på ulike øyevitner og få deres versjoner av hva som hadde skjedd. Så var det opp til brukeren sjøl å trekke konklusjoner med hensyn til hva som virkelig hadde funnet sted.

Fremtidens nettaviser: To prototyper

Om man skal spå om hva slags type nettaviser som vil ha livets rett og kan hende dominans i fremtidens mediebilde, er det neppe noen dårlig strategi å ta utgangspunkt i internett-teknologiens basale egenskaper. Man kan i så fall anta at det vil utvikle seg to prototyper av medietypen “nettavis”, selvsagt i mer eller mindre rendyrket form i det enkelte organ. De to prototypene vil satse på maksimal utnytting av ulike sider ved det nye mediet. Den ene prototypen vil basere seg primært på interaktiviteten, det vil si på den dialogiske kontakten med publikum. Det er denne typen nettaviser som vil bringe videre den “opprinnelige” nettkulturen, den som startet som en ungdomsspreget grasrotbevegelse, en åpen, usensurert kanal for meningsutveksling, nyhetsformidling og kontakt. En slik nettavis vil dyrke en journalistikk preget av engasjement og subjektiv tilstedeværelse: kommentarer, petiter og debatter - med rikelig plass til lesernes egne innlegg, samt featurepregede reportasjer, portretter, fotoreportasjer etc. Vi gjenkjenner disse sjangrene som de mest utpregede formene for det jeg tidligere har definert som “signaturjournalistikk”.

Denne typen nettavis trenger ikke å være spesielt kostbar å drive, men den krever både kreativitet og begavelse i selve skrivingen. Den vil ikke primært tilby faktainformasjon, men den vil tilby engasjement, nye tanker, og ikke minst gruppetilhørighet. Den andre prototypen vil bli utviklet med basis i mediets kapasitet for lagring, søking, presentasjon og navigering. Denne prototypen vil formes av aktører med kreativ innsikt i hva slags informasjon ulike brukergrupper er interessert i - og med like kreativ evne til å presentere denne informasjonen på en så innbydende og brukervennlig måte at potensielle brukere oppsøker den.

Her vil i første rekke hypertekst og i neste rekke multimedia tilby de primære teknologiske løsningene. Sistnevnte vil utvilsomt utvikles kraftig når dagens problemer med hensyn til båndbredde blir mindre begrensende. Denne prototypen vil rendyrke den journalistikken som jeg har kalt informasjonsjournalistikk, som i noen tilfeller vil kombinere informasjonstilegnelse med opplevelse eller underholdning. Det siste vil kunne skje når presentasjonssiden - eller designen - er av en slik karakter at den har egenverdi. Jeg tror begge disse prototypene vil kunne være aktuelle modeller å vurdere for de redaksjoner som i dag driver “all round” nettaviser over WWW. Noen vil muligens kunne finne konsepter som muliggjør en kombinasjon av de to prototypene, mens andre vil se behov for å profilere seg skarpest mulig og satse på den modellen som ligger nærmest deres innarbeidede selvbilde.

Ny arbeidsdeling mellom mediene?

Uansett hvilke utviklingslinjer som vinner fram innen digital journalistikk, er det sannsynlig at nye og gamle medier vil bli tvunget til å finne fram til en klarere “arbeidsdeling” enn den de har i dag. Hvert medium vil trolig bli tvunget til å konsolidere og utvikle de kommunikasjonsformene og de journalistiske sjangrene det mestrer godt og tone ned eller gi avkall på de som fungerer bedre i andre medier.

Samtidig som mediene trolig vil divergere når det gjelder form, vil de sannsynligvis integreres når det gjelder organisasjon. Vi vil utvilsomt se mer og mer av at medieselskaper skaffer seg flere mediebein å stå på. De mediehus vil oppnå størst suksess som ser at nyheter, allmenn informasjon, underholdning, opplevelse, felleskapsbygging etc. er “varer” som best blir håndtert gjennom en fler-medial tilnærming. (Jeg forstår her uttrykket “fler-medial” som betegnelse for en situasjon der ulike, men selvstendige medier opptrer, i motsetning til begrepet “multimedia”, som refererer til er en egen, integrert, digital medieform.)

En nyhetsredaksjon som disponerer ulike medietyper, kan koordinere presentasjonen av en nyhetssak på en mye mer optimal måte enn det som er mulig med ett enkelt medium.

La oss tenke oss en situasjon der et mediehus disponerer over både trykt og elektronisk avis, samt TV. I dekningen av en større nyhetshendelse, kan de ulike mediekanalene koordineres eksempelvis slik: Den elektroniske avisen er først ute med en kortversjon, f.eks klokken 0600. Den trykte avisen følger opp noen timer senere med en nyhetsreportasje slik vil kjenner den i dag. Så kommer nettredaksjonen tilbake etter en lengre arbeidsøkt med en utbygd, hypertekstuell versjon av saken, med lenker, bakgrunnsstoff, dokumentasjon, kanskje også lyd og video. Klokka 2000 blir det TV-debatt over temaet med inviterte gjester, som følges opp med åpen debatt i nettavisa utover kvelden og natta.

Dersom de ulike dosene av informasjon og offentlig samtale rundt informasjonen blir hensiktsmessig koordinert og utformet, vil man kunne oppnå en spennende og brukervennlig synergieffekt. Hver bit må kunne fungere alene, samtidig som utbyttet for brukeren vil øke proporsjonalt med antall elementer man får med seg. Målet må være at enhver bruker får en akseptabel forståelse av saken uansett valg av mediekanal, samtidig som den ivrige brukeren opplever en tilfredsstillende grad av merverdi hver gang samme sak blir behandlet på nytt i et annet medium. Graden av overlapping trenger da neppe å bli sjenerende dersom de ulike mediene utnytter sine unike egenskaper i presentasjonsformen, samtidig som brukeren gjennom det rike og varierte tilbudet får god anledning til å oppnå den rette blandingen av informasjon og engasjement.

I virkelig fleksible mediehus burde innsamling av stoff og materiale kunne utføres av en integrert “research-gruppe”, hvorpå stoffet bearbeides og skreddersys til de ulike medieformatene av forskjellige “presentasjonsgrupper”.

Der ressursene er store, kan man videre se for seg en praksis med differensierte presentasjonsmodi, der brukergrupper med ulike behov kan klikke fram tilpassede fremstillinger av nyhetssakene. Om man registrerer seg som “ekspertleser”, kan man eksempelvis få en versjon med lite redundans og mye faktainformasjon, mens en “nybegynner”, kan få presentert en mer “populær” fremstilling med mer forklarende tekst, mer bilder og grafikk etc.

Om denne typen “multimode”-presentasjon skriver Franca Garzotto m.fl (1997:38): “If a hypermedia (sic) aims to address several types of users and tasks, a multimode system is more appropriate than a mono-mode application (based on a single combination of modes) or a set of mono- mode applications. A mono-mode application is often a crude compromise among different user needs, none of them being fully satisfied. On the contrary, different combinations of modes within a single application can accommodate different categories of user requirements and can support a variety of tasks in different situations.” En slik ”gruppetilpasning” kan etableres ved å opprette databaser med ulike typer materiale (tekstvarianter, bilder, grafikk etc), som i neste omgang kan kombineres på ulike måter i henhold til de kjennetegn som blir knyttet til de ulike brukergruppene.

Koda

Dagens norske nettaviser holder igjen på de fleste av de frontene jeg har beskrevet i denne artikkelen. De er tilbakeholdne med å gå i dialog med brukerne, de tviholder på de fleste skrivekonvensjonene fra den trykte tradisjonen, de er svært forsiktige med bruk av hypertekst, etc. Hvorfor denne forsiktige holdningen?

Årsakene er selvsagt mange, og kan spores tilbake til både kulturelle, økonomiske, kunnskapsmessige og holdningsmessige forhold. I bunnen ligger det trolig blant annet en engstelse for å miste kontrollen med produktet - den kontrollen som i den trykte tradisjonen er ivaretatt av både den “lukkede” arbeidsprosessen og av den lineære tekststrukturen. Det kan oppleves som en svekking av journalistrollen når både den retoriske makten og den tydelige tilstedeværelsen i nyhetsfortellingen avtar. Ingen stjerne liker å bli tatt av scenen og kastet ut i salen.

Dessuten virker det trolig foruroligende at innholdet i begrepet “effektiv kommunikasjon” må revurderes. Selv om den akademiske verden for lengst har funnet arvtakere til Shannon & Weavers mekaniske kommunikasjonsmodell, er det fremdeles denne modellen som former idealene i produksjonsmiljøene. “Hvordan skal vi formidle dette budskapet mest mulig effektivt til våre mottakere,” er et helt sentral spørsmål. Hyperteksten innebærer lang på vei det endelige dødsstøtet for denne bruken av Shannon & Weavers modell. Det finnes ingen klart definert “sender” - både “tekst” og “budskap” er delvis gått i oppløsning - og i stedet for en passiv “mottaker” har vi en - i alle fall potensielt - aktiv og mektig “bruker”. Det betyr at man må utvikle en helt ny kommunikasjonsmodell, med nye begreper for kvalitet og nye prinsipper for evaluering. Basisen for de nye begreper og prinsipper må være en inngående forståelse for det nye mediets egenart, kombinert med innsikt i brukernes ønsker og behov. Samtidig må man arbeide med holdninger, vaner og forestillinger som er basert på en annen teknologi og en annen tid.

Denne utviklingen er så smått begynt. Veien fram er åpenbart både lang og kostnadskrevende. Men ut fra konturene som skimtes i horisonten, er det ingen tvil om at morgendagens nettavis kan utvikle seg til å bli et både spennende og viktig massemedium.

Litteratur

de Beaugrande, R. and Dressler, W (1981) Introduction to Text Linguistics. London, New York: Longman Bolter, Jay David (1991) Writing Space: The Computer, Hypertext, and the History of Writing. Hillsdale, New Jersey: Lawrence Erlbaum Associates.

Brand, Stewart (1988) The Media Lab: Inventing the Future at M.I.T. Harmondsworth: Penguin Books.

CyberWire Dispatch. (Web-magasin) Online publikasjon: http://cyberwerks.com/cyberwire

Engebretsen, Martin (1996) “En skjermet verden: Tekstuelle spørsmål i en digital tid” Artikkel publisert over web-tjeneren til Det norske hus: http://www.melbu.vgs.no/dnh/etterutd/foreles/spraak/martin/index.html

Engebretsen, Martin (1997) “Hyper-news: revolution or contradiction?”, s. 222-223 i ACM Hypertext 97, proceedings from the eighth ACM Conference on Hypertext, Southampton, UK. (Også publisert online på http://www.krs.hia.no/~martine/hyp-97.htm) Fossestøl, Bernt (1980) Tekst og tekststruktur: Veier og mål i tekstlingvistikken. Oslo: Universitetsforlaget.

Frandsen, Finn (1992) "News Discourse: The Paratextual Structure of News Texts", i A-C. Lindeberg, N.E. Enkvist & K. Wikberg (red): Nordic Research on Text and Discourse. Åbo: Academic Press.

Franca Garzotto, Luca Mainetti, Paolo Paolini (1997) “Designing Modal Hypermedia Applications”, s. 38-47 i ACM Hypertext 97.

Golovchinsky, Gene (1997) “What the Query Told the Link: The Integration of Hypertext and Information Retrieval”, s. 67-74 i ACM Hypertext 97. Hale, Constance (red) (1996) Wired Style: Principles of English Usage in the Digital Age. San Fransisco: HardWired

Johnson-Laird, P.N (1989) “Mental models ”, i M.I. Posner (red) Foundations of Cognitive Science. Cambridge, MA: MIT Press.

Journalisten 10/2-96 “Nettkrig mot reporter” av Kathrine Geard. http://www.connect.no/ft/Journ/JourArt-3-96Bytewah.html

Katz, Jon (1995) “Online or Not, Newspapers Suck”. Online-publikasjon: http://ig.cs.tu-berlin.de/PE/WIRED/2.09/departments/electrosphere/news.suck.html.

Katz, Jon (1996) “My Coloumn is Your Coloumn”, The Netizen 8. august 1996 Online-publikasjon: http://www.hotwired.com/netizen/netizen/archive/

Lasica, J.D (1996): “Net Gain” Artikkelserie i American Journalism Review, november 1996. Online-publikasjon: http://www.newslink.org/ajrjdmain.html.

Refererte artikler fra “Net Gain”: a) “Goodbye, Gutenberg?” b) “Culture Clash: When Worlds Collide” c) “A Dialogue With Our Readers” d) “The Virtual Commons” e) “ What the Net can Bring to Journalism” f) “Finding a New Voice” g) “Using Multimedia’s Full Pallette”

Liu, Alan (1995) “Should We Link to the Unabomber?” Artikkel publisert over web-sidene til Voice of the Shuttle: http://humanitas.ucsb.edu/liu/whyuna.htm

Noth, D. P (1996) “ Dom’s Domain. Media Sites and Strategies on the Internet”. Artikkelserie publisert over web-sidene til American Recource Company: http://206.216.217.100:80/dom/fdom.html.

Refererte artikler fra Dom’s Domain:

a) “Interactive or hyperactive?” b) “Big Papers Explode onto the Net Raising the Standards - and the Stakes” c) “Interactive or hyperactive?”

Stegu, Martin (1997) “New Challenges for Text Linguistics and Semiotics: the Comparative Study of Traditional and Online Versions of Daily Newspapers”, upublisert paper presentert ved 1st International Workshop on Computational Semiotics, mai 1997, Universitaire Léonard de Vinci PARIS. Thüring, Manfred, Hannemann, Jörg og Haake, Jörg (1996) “Hypermedia and Cognition: Designing for Comprehension”. Online-publikasjon: http://irss.njit.edu:5080/papers/thuring/

Word (Web-magasin).Online publikasjon: http://www.word.com/

Aarseth, Espen (1995) Cybertext: Perpectives on Ergodic Literature. University of Bergen. (1997: Johns Hopkins University Press)