I dette innlegget har jeg valgt å omtale og kommentere det faglige perspektivet på nabospråkundervisning som kommer fram på nettsidene til Foreningen Norden og Norden i skolen.
Foreningen Norden er en uavhengig organisasjon med hensikt å styrke og utvikle folkelig nordisk samarbeid. Den driver med ulike prosjekter og aktiviteter med vekt på blant annet det nordiske språk- og kulturfellesskapet hos elever. Foreningen ser på nabospråkforståelse som et kjerneelement i norsk som har verdi i seg selv og bidrar til forståelse av språklig variasjon (Foreningen Norden). I den sammenheng har foreningen fokus på nabospråkundervisning og tilbyr ulike undervisningsopplegg gjennom plattformen Norden i skolen.
Personlig har jeg ikke så mye erfaring med temaet, da jeg aldri har gått eller undervist i norsk grunnskole. Men jeg skal prøve å leve meg inn i situasjonen og dele mitt syn på nabospråkundervisning ut ifra min kunnskap om temaet.
Først vil jeg avklare hva nabospråk er. Kan man si at alle nordiske språk er nabospråk? Det er klart at det er lett å se på finsk, islandsk og russisk som nabospråkene til det norske språket på grunn av geografisk naboskap til Norge. Hvis nordmenn kunne forstå islandske sagaer og lese Krig og fred av Tolstoj i original, kunne vi kanskje sagt at disse er nabospråk, men dessverre er de langt fra språkene nordmenn kan forstå. Hårstad sier at nabospråk skal ha så mange lingvistiske likhetspunkter at de er innbyrdes forståelige (Hårstad, s.18). Da snakker vi om skandinaviske språk, norsk, svensk og dansk som har felles opprinnelse, men likevel har hver sin skriftlige standardisering (Hårstad, s.21).
Selv om de skandinaviske språkene har mange lingvistiske likhetspunkter, er det mange små forskjeller og trekk ved språkene som kan skape utfordringer ved forståelsen. Figuren ved siden, tatt fra «Nordens språk med røtter og føtter» redigert av Iben Stampe Sletten, viser at nordmenn ligger godt an når det gjelder nabospråkforståelsen. Det er flere grunner til det, og den vesentligste er at Norge lenge har vært i union med både Sverige og Danmark og lånt ordforråd fra dansk og noe uttale fra svensk. De mangfoldige dialektene i Norge er også med på å bedre nordmenns forståelse av nabospråk (Språkrådet, s.15). Samtidig er nordmenn vant til å se danske og svenske programmer på TV som også fremmer forståelsen av nabospråkene. Likevel får vi utfordringer knyttet til den uklare danske uttalen og noen svenske ord. Men må vi få dypere kunnskap innenfor nabospråkene, eller holder det med den kunnskapen vi tilegner oss selvstendig gjennom TV og bøker? Det går an å få det til på egen hånd, men det blir en mer spennende læring hvis det skjer i fellesskap. Må vi lære nabospråk i det hele tatt? Det er noen viktige grunner til det.
- Skal vi styrke kulturelle bånd mellom de skandinaviske landene, er det viktig å bli bedre kjent med både språket og kulturen til våre «naboer». Det er allerede mange kulturelle fellestrekk mellom oss, men språklæring kan være et godt utgangspunkt for å kunne forstå hverandres språk, sosiale koder og humor bedre (Språkrådet, s.10). Vi kan få større utbytte av litteratur, Tv-programmer, filmer og bedre kontakt med «naboene» våre.
- En annen viktig grunn til å få bedre kjennskap til nabospråkene er at vi kan unngå kommunikasjonsbarrierer og begrenset kommunikasjonsflyt når vi velger morsmålet framfor lingua franca (Hårstad, s.12) når vi snakker med andre skandinavere.
- Kjennskap til flest mulig språk gir også større språkforståelse og stimulerer interessen til å lære sitt eget og andre språk.
- Dessuten er det skandinaviske språkfellesskapet med på å fremme samarbeid mellom våre land. Verden blir mindre, og vi er stadig i kontakt med andre land. Flere og flere ungdommer flytter til nabolandene for å studere eller jobbe. De kan få jobb eller studieplass uten spesielle krav eller språkproblemer takket være tette kulturelle bånd og nabospråkundervisning i skole.
Nabospråkopplæringen i norsk skole er en del av Læreplan i norsk (NOR1-05)
Allerede etter fjerde årstrinn skal eleven kunne:
- forstå noe svensk og dansk tale.
Etter sjuende klasse skal eleven kunne:
- lese enkle tekster på svensk og dansk og gjengi og kommentere innholdet.
Etter tiende trinn skal elevene kunne:
- lytte til, forstå og gjengi informasjon fra svensk og dansk;
- gjengi innholdet og finne tema i et utvalg tekster på svensk og dansk (skriftlig kommunikasjon).
Det vanskeligste med å oppnå disse målene er kanskje å vekke interesse hos elever. Elevenes motivasjon og erfaring med nabospråkene er avhengig av lærerens kompetanse og valg av undervisningsmaterialer. Plattformen Norden i skolen kan være et godt hjelpemiddel i undervisningen, og den tilbyr ulike undervisningsopplegg og aktiviteter som kan motivere elever til å bli kjent med nabokulturene og nabospråkene. Blant aktivitetene er det mye spill og lek som kan skape interesse og engasjement hos de minste. Plattformen har også en stor variasjon av relevant og autentisk fagstoff tilpasset elever mellom 2. og 10. trinn som har fokus på kompetansemålene i Læreplan i norsk. Undervisningsmaterialene er godt systematisert etter klassetrinn, fag, tema og fokus. Undervisningsoppleggene virker interessante og retter seg mot at elever skaffer seg kommunikasjonsorientert kompetanse og får lyst til å jobbe med nabospråkene for å samhandle med andre.
Også kjennskap til Foreningen Norden kan bidra til større interesse for nordisk samarbeid hos elever, der de kan få mulighet til å delta i ulike programmer og arrangementer fra skrivekonkurranser til sommerleir eller elevutveksling.
Jeg synes det er viktig å ivareta den språklige og kulturelle forståelsen som er mellom de nordiske landene, også for kommende generasjoner. I dette arbeidet står Foreningen Norden sentralt og gjør en svært viktig jobb for å holde de nordiske landene samlet.
Et mer sammensveiset Norden vil gi flere muligheter for alle.
Kilder:
Hårstad, Stian. (2015). Nabospråk og nabospråkundervisning. Oslo: Cappelen Damm.
Språkrådets skrifter 4. Handbok i nabospråkundervisning. (2015). Språkrådet
Sletten, Iben Stampe. (2004). Nordens språk med røtter og føtter. København: Nordisk ministerråd