Nettsted for Marte Iren Noreng Trøen

Scenelyset kommer på, og en stor guttegjeng brøler, mens de bestemt marsjerer mot oss. Ikke før de er
kommet helt frem til første rad, snur de brått på helen og går fra oss igjen.

Det er en testosteronbombe uten like, som publikum får slengt i fjeset under generalprøven på
forestillingen “LØP” på Kilden. Det er 18 gutter og menn i alderen 8 til 30 år
som er aktørene i denne teater/danseforestillingen.

I starten av forestillingen gjør de ikke annet enn å gå frem og tilbake, mot oss og fra oss. De går med
bestemte skritt, og med alvorlige ansiktsuttrykk i en klynge. Etter 5-6 minutter begynner jeg å lure på om det ikke snart skal skje noe annet. Jeg mister nesten konsentrasjonen, før jeg plutselig oppdager at gruppen har spredd seg utover, og fyller nå hele rommet, uten at jeg la merke til at det skjedde. Jeg undrer meg over dette en stund, og akkurat i det publikum begynner å falle ut igjen, hopper hele gjengen helt på likt. Etter en stund løses gruppen opp, og de begynner etter hvert å løpe. Det er fullstendig kaos på scenen, helt til
musikken brått stopper opp. Da stopper guttene og stiller seg opp på en rekke. Publikum ler av forundring, for plutselig står guttene perfekt sortert etter høyde foran oss. De tar venstre hånden til hjertet, og høyre hånd på sidemannens edlere deler mens de synger “ja vi elsker”.

Vi får se dem jobbe sammen i ulike koreografier. De heier på hverandre, og tar i mot hverandre om noen faller. De eksploderer i en heftig slåsskamp, men når en jente plutselig dukker opp, glemmer de fort hvorfor de slåss, og konkurrerer nå i stedet om jentas oppmerksomhet.

Forestillingen utforsker maskulinitet med alt det innebærer. Testosteron, temperament, omsorg, vennskap, lekenhet, lagånd og humor. Gruppa virker utrolig samkjørt, og det er godt å se på hvordan de jobber sammen på tross av mange ulikheter i alder, bakgrunn og fysikk. De små tingene imponerer og til tider rører meg veldig.

Dette var en forfriskende forestilling som fikk meg i godt humør, og jeg oppfordrer alle single jenter til å få den med seg.

Det nederlandske kompaniet “De Dansers” hadde en forestilling på Kilden under Assitejfestivalen. I forkant av forestillingen har
jeg lest i programmet at forestillingen er en blanding mellom dans og rockekonsert. Danserne skal med kroppene og bevegelsene sine skape en kafé.

Det er rigget opp et band på scenen, og en slags “tralle” med noen ruller med et eller annet til høyre i scenebildet. Forestillingen
starter med at guttene sitter bak på scenen og synger, mens de lager et rytmeorkester med plastkopper. Så stiller musikerne seg i bandet, og danserne kommer ut på gulvet.

Musikken er for det meste innenfor rockesjangeren, og har litt variasjon i tempo og stemning. Dansen er en collage av koreografier
hvor de opptrer både i par, trioer og med solodanser. Jeg opplever at danserne har en helt særegen stil, som jeg syns er veldig spesiell og fin. De danser moderne, men de holder seg unna de myke bevegelsene, og har i stedet et litt hardt og “kantete” uttrykk som inneholder mye akrobatikk. Danserne imponerer veldig og det fungerer veldig godt sammen med musikken.

Men programmet fortalte meg jo at de skulle fortelle en historie om en kafé. Hvor blir det av denne kafeen? Aktørene skifter
sporadisk og umotivert kostymer etter hvert i forestillingen, og varierer mellom å danse harmonisk sammen, og nærmest sloss. Og jeg tror de prøver å fortelle meg noe, men dette kommer rett og slett ikke godt nok fram. Det er lite variasjoner i tempo, dynamikk og sinnsstemning hos danserne, og de har stort sett det samme ansiktsuttrykket gjennom hele stykket. De mange kostymeskiftene har ikke noe for seg. Jeg forstår ikke hvorfor de gjør det, for de endrer overhodet ikke karakter selv om de har på et annet klesplagg. Og mot slutten, når en av de kvinnelige aktørene kler seg naken, skjønner jeg virkelig ingenting. Har det foregått et spill her som jeg ikke har fått med meg? Jeg føler meg rett og slett litt dum som publikummer, og begynner å lure på om jeg har lest feil i programmet. Men nei.

Jeg går litt skuffet ut av salen og møter flere smilende publikummere, som har hatt en god opplevelse av denne forestillingen. Jeg snakker med noen, og det viser seg raskt at ingen av disse har lest programmet i forkant. Jeg tror derfor at programmet i denne sammenhengen ødela opplevelsen for meg. De gav meg en forventning av at jeg skulle få en teateropplevelse, som ikke ble innfridd. Hadde jeg kommet uten forventninger, kunne jeg nok nytt forestillingen mye mer, og konsentrert meg om dansen, som hadde vært et mer enn godt nok kunstverk i seg selv.