Luridiumstyven er den første boken i serien om William Wenton. Den er skrevet av norske Bobbie Peers, og plasseres ofte i sjangeren fantastisk litteratur. Det fantastiske i boka dreier seg ikke om «drager og sverd og magi og sånn», slik det ofte er i klassisk high fantasy, men er futuristisk og science fiction-orientert.

Selv om det ikke er et begrep fra litteraturvitenskapen så vidt meg er bekjent, har jeg likevel tatt meg den friheten å døpe denne subsjangeren for «teknomagi»: magiske elementer og krefter som forklares og gis liv gjennom teknologiske nyvinninger vi ennå ikke har i virkeligheten. I pensumboka Fantastisk litteratur for barn og unge (Svein Slettan red., 2018), defineres fantastisk litteratur ved at man møter noe «magisk», som «bryt med dei fysiske lovene i den verda lesaren høyrer til i» (s. 9).

I Luridiumstyven kommer disse magiske, fantastiske elementene motivmessig  til syne gjennom det mystiske stoffet luridium, som har overnaturlige egenskaper.

«Hva er luridium?» spurte han. «Luridium er et slags metall.» Slapperton kremtet. «Eller rettere sagt, intelligent metall, altså metall som kan tenke selv. […] Luridium er den farligste og mest fascinerende teknologien i verden.»

(Peers s. 116).

I tillegg finner vi en hel rekke teknologiske oppfinnelser som går langt ut over de vi kan skape i vår egen virkelighet – enten fordi de er altfor avanserte, eller fordi de rett og slett bare er for tåpelige. Vi evner nok kanskje i vår virkelige verden å lage en krangl-obot, men foreløpig har vi klart å stå imot fristelsen.

«Hva gjør en krangl-obot?» spurte William. «Krangler, selvfølgelig,» sa Bulter og skulle til å gå videre. «Det er bedre enn å være en billig pingvin-etterligning i snippkjole,» kom det kjapt fra krangl-oboten. (Peers s. 66)

Forfatteren bruker (eller kanskje det er riktigere å si gjenbruker) en mengde velkjente populærkulturelle motiver, rollefigurer og narrative grep. I Fantastisk litteratur for barn og unge skriver Slettan at fantastisk litteratur preges av høy grad av intertekstualitet og velkjente komposisjonsmønstre, narrative grep og rollegallerier som gjerne går igjen (s. 20). Dette stemmer i aller høyeste grad for Luridiumstyven også, men her er resirkuleringen av ingrediensene og komposisjonsmønstre så drøye at det passer bedre å låne begreper fra den moderne popkulturens Bibel: Tv-tropes. (Hvis man ikke kjenner til dette, så er det på tide å sjekke ut den enorme wikien her: tvtropes.org.)

En TV-trope er kort gjenfortalt et narratologisk grep fortelleren trygt kan forvente at publikum vil kjenne igjen. Sagt på en annen måte er en trope «a storytelling device or convention, a shortcut for describing situations the storyteller can reasonably assume the audience will recognize.» Med andre ord «Tropes are the means by which a story is told by anyone who has a story to tell.” (https://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Main/Tropes)

Man pleier vanligvis bare å bruke begrepet om popkulturelle fenomener som film og serier, men alle disse tropene kommer jo opprinnelig fra et sted. Det er gjerne klassisk litteratur som har dannet mønstrene i utgangspunktet, men så har fortellergrepene blitt forenklet, oversimplifisert, overtydeliggjort og ikke minst overbrukt i et uendelig antall kopier. De mest grunnleggende TV-tropene man kjenner til er for eksempel de 7 grunnleggende plottene i episk diktning, som vi har vært inne på i undervisningen (jfr. Christopher Booker: 7 basic plots, 2004).

Jeg kan ikke akkurat påstå at å skilte med mange uoriginale tv-troper i en bok er et særlig kvalitetsstempel. Man kan gjerne sammenligne de mest typiske tv-tropene med kjapp, usunn og billig fastfood: generiske og velprøvde oppskrifter som er enkle, lettfordøyelige bestselgere uten nevneverdig krav til kvalitet og originalitet. Hvorfor er dette relevant i forbindelse med Bobbie Peers’ William Wenton-serie? Fordi at selv om mange av de fantastiske oppfinnelsene i Luridiumstyven er riktig så originale, er det ellers fint lite i boken som ikke har blitt gjort x antall ganger før i et uendelig antall tv-serier og actionfilmer. Boken er en eneste lang wiki-walk i tv-tropenes verden.

De to viktigste fantastiske elementene i boka er det tidligere nevnte mystiske, overnaturlige luridium-stoffet, og de science fiction-aktige oppfinnelsene og tullete robotene (som delvis også er biologiske hybrider). Jeg kaller som sagt denne formen for fantasy/sci fi-hybrid for teknomagi. Det er ikke teknologi, det er ikke ren magi slik vi kjenner det fra klassisk fantasy, men det er likevel overnaturlig magi forkledd som svært avansert teknologi. I TV-trope-verdenen kalles dette «Magitek», og defineres slik: «Magitek (or «magitech») often appears to combine magic with modern technology or at least something distinctively mechanical: traditional heat engine or an electrical generator powered by or powering a magic spell, or a giant mecha that can inexplicably shoot ice from an empty hand.” (https://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Main/Magitek) Videre presiserer tvtropes.org at en enkel snarvei for å forklare noe i et gitt sci-fi-univers uten å måtte ty til unnskyldningen/forklaringen «magi», er å simpelthen bytte ut «actual magic with alien phlebotinum in the equation.» Eller i vårt tilfelle…. Luridium.

Magitek opptrer i de fiktive universene vanligvis sammen med technomancy (i alle fall I tv-tropenes verden) For eksempel er skolen William Wenton går på i aller høyeste grad en skole for technomancy: “the school of magic that specializes in controlling or improving existing technology with magic.” I vårt tilfelle blir det ikke ren magi, som i Harry Potter, men teknomagi og kodeknekking.

«Kandidatene er neste generasjons kodeknekkere. Alle har spesielle evner som vi forsøker å utvikle her på instituttet.» (Peers s. 90)

Denne skolen er for øvrig en blåkopi av Xaviers skole for begavede ungdom i X-men-serien. I tillegg lukter den mistenkelig av Galtvort fra Harry Potter-universet.

Handlingen i boka er spenningsbasert med lite fokus på personutvikling eller -skildringer. Forfatteren tar seg liten tid til å dvele ved øyeblikkshendelser, men driver historien frem i et tidvis heseblesende tempo med typisk TV-serie/film-dramaturgiske grep (med andre ord typiske TV-troper). En leser som liker populærserier og -filmer, spesielt actionfilmer, har sannsynligvis et godt innarbeidet ubevisst forventning og forståelse av sekvensene og tempoet i boka.

Videre er karakterene av tydelige typer (jfr. klassiske eventyrfortellinger og Slettans tanker om fantasy-litteraturens velkjente rollegalleri). Disse har tydelig definerte roller, og karaktertrekk. Jeg tenker som så at en leser med kjennskap til erke-tropene vil ubevisst drive spenningen fremover på egen hånd ved at han/hun forventer at den generiske karakteren skal handle eller reagere i samsvar med mønsteret. For eksempel følger helten William Wenton, som oppskriften på tropen «Den utvalgte» til punkt og prikke: «These characters have been chosen by some force and they are now the only ones capable of resolving the plot. The methodology may be imprecise, and bonus points apply if «chosen one» is actually used in the work.” (https://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Main/TheChosenOne)

For å gi karakteren litt «dybde», har forfatteren valgt å spe på med å gi ham subtropen Mark of the supernatural, som vil si et unikt fysisk attributt som «marks them as being magical or supernatural in some way». (https://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Main/MarkOfTheSupernatural)

Luridiumstyven stiller lite krav til leseren – og dette kan selvsagt være en fordel. Kapitlene er korte, setningene er korte og presise, personene er stiliserte typer med tydelig definerte roller. Ordvalget er enkelt, men gir samtidig mer avanserte lesere noe å tygge på, for eksempel de latinske navnene på skrekkplantene i nivå 3-hagen: «Toxic Vegetabilis, Pulchra Inferno, Homicidium Plantate, Diabolus Infernum» (Peers s. 97), som grundige lesere selv kan kose seg med å kodeknekke hvis de finner en latinsk ordbok. Tidligere brukte jeg krangl-oboten som eksempel på et konkret fantastisk motiv i teksten. Det fantastiske elementet kommer ikke bare til syne i motivene (alle disse umulige oppfinnelsene), men også rent språklig. Forfatteren har funnet opp en rekke navn, som f.eks. trapp-oboten (s. 65), sitt-oboten (s. 67)  filosof-obot (s. 60)

De fantastiske elementene preger også formen i boka ved at de er selve motoren som driver fortellingen fremover. Hovedpersonen er en overnaturlig gutt som elsker å løse gåter, og leseren blir selv en kodeknekker ved å prøve å forstå og finne ut av de teknomagiske elementene. Hva er egentlig luridium? Og hva er det mystiske greia som skjer med William hver gang han løser en kode? Sånn sett speiler det fantastiske seg både i språket og i selve formen. Hvert kapittel søker å løse en overnaturlig gåte eller overkomme en «fantastisk»/teknomagisk utløst prøvelse i seg selv.

Jeg tenker at dette derfor vil være en fin innfallsbok til yngre lesere som synes bøker er kjedelig – det er mye gøyere å se en action-film. Det overrasker meg ikke at boken er solgt til mer enn 35 land (som det står på forsiden av min utgave). Det forundrer meg heller ikke om dette kunne blitt filmatisert hadde Hollywood bare kommet seg på beina igjen etter Koronakrisen. Med lite fokus på relasjonsbygging, følelser og andre temaer man tradisjonelt sett ser på som typisk «jentete», retter den seg nok også spesielt inn mot gutter.

At det fantastiske elementet i boka pakkes inn i robotklær og røres rundt med ei svær sleiv av slapstick-humor, understreker kanskje enda tydeligere at dette er ei teknomagisk spenningsbok som krever lite, men likevel gir mye leseglede tilbake. Så til tross for at man kanskje blir dårlig av å måtte sluke så mange opp-/velbrukte popkulturelle klisjeer på én gang, så kan boken likevel anbefales, om så bare som en døråpner inn til det mer kvalitetspregede verkene forfatteren låner det meste av innholdet fra.

Burgerbilde hentet fra https://www.medicalnewstoday.com/content/images/articles/278/278521/burger-fries-and-coke.jpg, bokforsidebilde lånt hos https://www.tanum.no/sek-asset/products/9788203259708.jpg?w=160