Hjelp! Hvordan innreder man et skolebibliotek?

Jeg er ansatt som skolebibliotekar på en ny skole, og har fått i oppdrag å organisere samlingen av en rekke forskjellige skjønnlitterære og faglige bøker. I tillegg skal jeg lage et forslag til hvordan de skal registreres i katalogen.

Nå ser heldigvis ikke biblioteket mitt slik ut:

FOTO Andrew Petrischev, Unsplash

…men har derimot ganske greie rammer, for å si det sånn. Det er en ny videregående skole, og biblioteket har fått romslige lokaler med en selvbetjent utlånsmaskin med god søkefunksjon. Hyllene er på hjul, og det er i tillegg muligheter for utstillinger. Biblioteket er åpent hele skoledagen, men er ikke alltid bemannet.

En klassisk organiseringsmulighet er å dele samlingen i to: én adskilt del for skjønnlitteratur og én for faglitteratur. Fordelen med denne metoden er at man lett finner frem i hyllene, og at den er kjent fra de fleste folkebibliotek. Ulempen er at det lett blir en rigid og låst inndeling med liten mulighet for variasjon.

Jeg ville derimot gjort det litt annerledes, og heller lagt vekt på de tre ordene «opplevelse, oppdagelse og opplysning» inspirert av tittelen til en av pensumbøkene på skolebibliotekarstudiet.

NYTT ÅR – NYE MULIGHETER! …Eller…?

Det er ikke til å komme unna at skolehverdagen har endret seg dramatisk i år, og at 2020 kommer til å stå som året hvor det meste ble snudd på hodet.

FOTO Sincerely Media, Unsplash

Vi fikk nye læreplaner i alle fag, og ikke minst møtte vi en hel rekke utfordringer med koronavirusets nye hverdag. Der jeg tidligere ville vektlagt skolebiblioteket som sosialiseringsarena og samlingspunkt, velger jeg nå å vektlegge individuell brukervennlighet, fagorientering og gjenfinnbarhet som også dekker brukernes individuelle ønsker og smak.

Et brukervennlig bibliotek som tar utgangspunkt i den nye læreplanen, og som gir rom for selvutlån og «selvopplysning» blir derfor målet mitt med dette forslaget. «Det held ikkje å gje elevane lyst til å lesa ei bok, dei må òg få rask tilgang til bøkene.» skriver Trude Hoel ved Lesesenteret, UiS i sin artikkel «Bruk av skjønnlitteratur i undervisning og fritid» (s. 33) Det er jo nettopp det som er utfordringen i denne oppgaven: Hvordan organisere samlingen så brukerne finner frem til det de skal ha?

FOTO Glen Noble, Unsplash

Hvem skal ha hva og hvorfor?

Et vgs-skolebibliotek skiller seg etter min mening ut fra andre typer bibliotek på ulike måter:

• De fleste som kommer inn i biblioteket har et «oppdrag» på forhånd, og kommer til biblioteket for å finne ressurser som kan løse oppdraget eller problemet. Lise Helgevold og Liv Engen beskriver denne situasjonen riktig så treffende i artikkelen «Om lesing av fagtekst på skolebiblioteket» (s. 24): «Andrea (15) kommer stormende inn på biblioteket, ser seg litt rådvill rundt og spør: Jeg må finne noe stoff om tempererte soner, kan du hjelpe meg?» Like vanlig er det nok at elevene blir bedt om å «gå og finne seg en bok de kan lese i timen». I tillegg er det dem som oppsøker biblioteket av egen interesse for å finne bøker om seriemordere, influensere, manga-tegning eller for å lære seg japansk.
• Lærere har heller ikke alltid oversikt over hva som finnes i samlingen, og det er vel egentlig mer regelen enn unntaket at en mer eller mindre fortvilet vikarlærer kommer inn og ber om «et eller annet som passer til temaet overgrep» eller «en film som handler om samer». Jeg tror med andre ord at både elever og lærere ofte ikke vet helt hva de egentlig ser etter, og de vet heller ikke hva som finnes tilgjengelig, de vet bare hvorfor. Både elever og lærere bruker i hovedsak skolebiblioteket med utgangspunkt i programfaget sitt.

PROGRAMFAG FØRST OG FREMST

Mange skoler er rene yrkesfagskoler. Fra og med i år (2020) innføres gradvis de nye læreplanene i Kunnskapsløftet 2020 (også kalt fagfornyelsen). På yrkesfag deles språkopplæringen inn slik at elevene skal kun ha engelsk på VG1 og kun norsk på VG2. Det kan derfor være lurt å lage en tydelig engelskseksjon med engelskspråklig litteratur og norskspråklige titler relatert til engelsk læreplan. I Fagfornyelsen innføres det også tverrfaglige temaer som skal vektlegges i alle fag i opplæringen. Disse fagene er: Demokrati og medborgerskap, Folkehelse og livsmestring, og Bærekraftig utvikling (https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/tverrfaglige-temaer/)

Jeg ville derfor organisert samlingen etter tema og programfag, med mulighet for mer eller mindre permanente utstillinger basert på de tverrfaglige målene i den overordnede delen i LK20. En måte å gjøre det på, er å ha en grunninndeling av samlingen etter faglige emner. Deretter en mer flytende samling ut fra aktualitet (basert på skolens lokale planer og mål, samt nyhetsbildet og elevenes hverdag) og tverrfaglighet. Det er lite sannsynlig (og hensiktsmessig) å ha en stor samling med oppskriftsbøker på en skole som kun tilbyr «bygg og mekk»-fag.

SAMMENHENG, EMNEKNAGG OG «CLICKBAITS»

En utfordring er synliggjøring og presentasjon av samlingen. En løsning er å markere bokryggene og hyllene med symboler og «emneknagger». Man er i en digital virkelighet vant til å finne materiale ut fra «likte du dette? Prøv dette!» og lignende. Tips: markere seksjoner med plakater som for eksempel: «Interessert i å lære mer om blogging? Se seksjonen for mediefag». Eller, hvis man har en egen krim-seksjon, merke hyllene med «Lurer du på hvordan det er å jobbe som kriminaletterforsker i virkeligheten? Se utstillingen om historier fra arbeidslivet». Jeg tror dette ville ført til at «oppdagelsesprinsippet» i biblioteket ble godt ivaretatt, og at brukerne ble «click-baitet» dypere inn i skolebibliotekets samling.

I katalogen registrerer man bøker på tradisjonell måte ved å følge Dewey-systemet, og å markere titlene med Dewey-nummer. Jeg foreslår i tillegg et ekstra lokalt skole-fagkode-symbol (f.eks. en fastnøkkel for programfaget TIP). Disse fagsymbolene fungerer som ekvivalenten til emneknagger. Skjønnlitteratur registreres etter etternavn på forfatteren(e).

I bunn og grunn fremdeles opererer man mao fortsatt med to ulike «seksjoner» i skolebiblioteket: en for skjønnlitteratur og en for faglitteratur. MEN…. Praktisk sett vil ulike hyller ha både skjønn- og faglitteratur ut fra faglig orientering. Ordbøker og «førstehjelpsbøker» til eksamensskriving settes lett tilgjengelig mellom språkseksjonene. På en skole hvor elevene skal gjennomføre fordypningsoppgaver er det nyttig med en egen utstillingshylle med inspirasjon og passende titler.

Å ha et så flytende system forutsetter at alle som har tilgang til katalogen er veldig nøye på å oppdatere hylleplasseringene i datasystemet til enhver tid. Man bør også være spesielt flink til å bruke frie emneord, og jeg anbefaler å alltid legge inn hvilket tverrfaglig tema og programfag (eller flere) boken passer til. Det bør også være en del av opplæringen til elever og ansatte å bruke søkefunksjonen på utlånsmaskinen slik at man alltid sjekker hvilke hyller dokumentet står på. En ulempe med denne måten å gjøre det på, er at det lett kan bli mye rot hvis man ikke setter tilbake bøker på rett plass.

Jeg tror likevel at hvis man prioriterte en litt omfattende grunnregistrering med vekt på nøyaktig hylleplasseringsoppdateringer, utstrakt bruk av egne emneord ut fra fagfornyelsens tema samt programfag, og sporadiske ryddesjau i løpet av arbeidsdagen, så ville en slik måte å organisere samlingen på føre til at elevene fikk oppleve både opplevelse, oppdagelse og opplysning. Selv når skolebibliotekaren ikke er på jobb 🙂

Kilder:

Hoel, T., Rafste, E. T., Sætre, T. P. (2008). Opplevelse, oppdagelse, opplysning. Fagbok om skolebibliotek. Oslo: Biblioteksentralen.

Lesing i skolebiblioteket (2010): Stavanger, Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking. Tilgjengelig fra https://lesesenteret.uis.no/boeker-hefter-og-materiell/boeker-og-hefter/lesing-i-skolebiblioteket-article80074-12686.html

Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 (LK 2020)

Bildekilder:

Noble, Glen: https://unsplash.com/photos/o4-YyGi5JBc?utm_source=unsplash&utm_medium=referral&utm_content=creditShareLink

Petrischev, Andrew: https://unsplash.com/photos/o4-YyGi5JBc?utm_source=unsplash&utm_medium=referral&utm_content=creditShareLink

Sincerely Media:  https://unsplash.com/photos/7-NtyP_3nUA?utm_source=unsplash&utm_medium=referral&utm_content=creditShareLink

(A) Tenk på biblioteket ved egen skole, eller et skolebibliotek du kjenner godt. Skriv til medstudentene dine hva du tenker fungerer godt ved akkurat dette skolebiblioteket, og på hvilke områder du ser et potensial for utvikling.

SKOLEBIBLIOTEKET VED FLEKKEFJORD VGS STUDIESTED KVINESDAL

Jeg begynte som helt fersk, nyklekket skolebibliotekar ved Flekkefjord videregående skole studiested Kvinesdal for snart tre år siden. Selve skolen består av to studiesteder, og jeg jobber i Kvinesdal; Et studiested som tidligere var en husmorskole. Bygningene bærer preg av dette; Her er det en gammel peisestue, lavt under taket, gamle møbler og et hjemmekoselig preg. Skolen tilbyr kun yrkesfag, og pr dags dato er størstedelen av de ca. 130 studentene fordelt på HS (Helse og sosialfag), RM (Restaurant- og matfag), SS (Service og samferdsel) og en liten gruppe med tilrettelagtelever.

Skolebiblioteket her har en lang tradisjon som «skolens hjerte». Min forgjenger, Åse, var en svært dyktig bibliotekar som i tillegg var glødende opptatt av at alle skulle bli sett og få et godt tilbud. Hun var også aktiv med Storyline-metodikk, og samarbeidet mye med Barne- og ungdomslinja på skolen.

Da jeg overtok biblioteket var det mye enklere å se hva som fungerte og hva som ikke fungerte enn det er for meg i dag. Med nye, friske øyne ser man fort hva som er upraktisk og ikke fungerer, både når det kommer til innredning og til rutiner. Nå skal det sies at Åse hadde jobbet her i nesten tredve år, så det er ikke til å unngå at biblioteket bar preg av hennes måte å arbeide på.

Det første jeg gjorde da jeg overtok var å ommøblere. Jeg kasserte en del bøker, flyttet på hyllene så det ble mer luft og rom til å «bare henge» i biblioteket. Det var litt av en jobb! Men det største og beste tiltaket mitt var nok å grave frem den gamle peisen!

Jeg gikk på leiting etter kasserte møbler og hyller, og fant til slutt en fin skinnsofa og et kaffebord. Jeg innførte «fyre-i-peisen-stund» hver morgen som en del av de nye rutinene. Det er skikkelig gøy når noe av det første jeg hører når vi starter opp med et nytt skoleår er: «Du skal vel fyre i peisen i år også?»

Dessverre har jeg bare en 55% stilling som bibliotekar her. Resten av stillingen min består av undervisning på VG2 i norsk. Jeg står ganske fritt til å fordele timene mine i biblioteket som jeg vil, så jeg prøver å strukturere arbeidsdagen slik at jeg er der mest mulig fra morgenen av og fram til og med matfri. Jeg kommer på jobb ca. en halvtime før elevene kommer. Da starter jeg opp alt av maskineri (utlånsmaskiner, jobb-pcen, slår på lys osv.) sorterer dagens aviser og post, og fyrer opp i peisen. Morgenstunda foran peisen er utrolig populært, spesielt blant minoritetsspråklige som gjerne savner varmen i sydligere strøk, og som aldri helt blir venner med de iskalde morgenene i Norge når bussene er forsinka i snøværet. Når sant skal sies er det vel de færreste «innfødte» heller som synes det er så veldig stas med tre grader og sludd utendørs.

Puslespill-hjørnet (FOTO Privat)

En annen tradisjonen jeg tok med meg videre var «Åses Vitaminer» (en stor boks Twist som elevene kan få på resept – altså ved å stikke innom og be om en). Jeg prøvde også ut andre ting for å få flere elever innom og for å øke trivselen blant dem som kom forbi i løpet av friminuttene. Flere sittegrupper, et eget puslespillhjørne, et «Zen-hjørne» med tegnesaker og oppkopierte fargeleggingsark. Jeg oppdaget ganske raskt at suksessen var avhengig av elevmassen. Noe som fungerte det ene året fungerte kanskje ikke i det hele tatt året etter. På grunn av Korona-tiltakene har de fleste av disse ideene blitt satt på vent. Jeg prøver likevel å skape et trivelig, trygt sted for elevene våre ved å lage mindre sittegrupper, sørge for at det alltid er ryddig og innbydende her, og ved å lage utstillinger som både inneholder humor, håp og som kan spre lys og varme.

Det er likevel mange områder som har potensiale for utvikling her. Flekkefjord vgs er en dysleksivennlig skole, og jeg ser at det gjenspeiler seg dessverre ikke mye i samlingen vår. Her har jeg planer om å undersøke om det finnes støtteordninger eller veiledninger for hvordan et skolebibliotek kan tilrettelegges best mulig. Ut fra det lille jeg vet, så er det mye som kan gjøres både ved merking av hyller og å ha en mer oversiktlig og innbydende lettlest-seksjon.

Et annet felt som definitivt kan forbedres er universell utforming og fremkommelighet. Dette ble ganske tydelig da VG1-elevene på helsefag undersøkte hvor rullestolvennlig skolen var i programfagene sine. Det var sannelig ikke lett å komme seg frem her i rullestol eller som svaksynt!

Fra utstillingen om bærekraft og klima (FOTO privat)

Samarbeidsutstilling mellom biblioteket og naturfaglærerne om insekter (FOTO: privat)

Alt i alt kan jeg nok oppsummere «mitt nye liv som bibliotekar» med at jeg har vært så heldig å treffe blink med noen av de nye ideene og tiltakene mine. Andre forsøk har ikke fungert like godt, men mye av moroa er jo å prøve ut alt mulig for å se om noe kan forbedre et allerede godt innarbeidet biblioteket. Jeg har uansett som hovedformål å skape mer lys, varme og medmenneskelighet gjennom å tilby en liten oase av trivsel og kunnskap elevene kanskje ikke visste de ønsket å lese om. Kanskje det kan føre til økt trivsel, som igjen fører til økt livsmestring – noe som definitivt er i vinden med de nye læreplanene 😉

Luridiumstyven er den første boken i serien om William Wenton. Den er skrevet av norske Bobbie Peers, og plasseres ofte i sjangeren fantastisk litteratur. Det fantastiske i boka dreier seg ikke om «drager og sverd og magi og sånn», slik det ofte er i klassisk high fantasy, men er futuristisk og science fiction-orientert.

Selv om det ikke er et begrep fra litteraturvitenskapen så vidt meg er bekjent, har jeg likevel tatt meg den friheten å døpe denne subsjangeren for «teknomagi»: magiske elementer og krefter som forklares og gis liv gjennom teknologiske nyvinninger vi ennå ikke har i virkeligheten. I pensumboka Fantastisk litteratur for barn og unge (Svein Slettan red., 2018), defineres fantastisk litteratur ved at man møter noe «magisk», som «bryt med dei fysiske lovene i den verda lesaren høyrer til i» (s. 9).

I Luridiumstyven kommer disse magiske, fantastiske elementene motivmessig  til syne gjennom det mystiske stoffet luridium, som har overnaturlige egenskaper.

«Hva er luridium?» spurte han. «Luridium er et slags metall.» Slapperton kremtet. «Eller rettere sagt, intelligent metall, altså metall som kan tenke selv. […] Luridium er den farligste og mest fascinerende teknologien i verden.»

(Peers s. 116).

I tillegg finner vi en hel rekke teknologiske oppfinnelser som går langt ut over de vi kan skape i vår egen virkelighet – enten fordi de er altfor avanserte, eller fordi de rett og slett bare er for tåpelige. Vi evner nok kanskje i vår virkelige verden å lage en krangl-obot, men foreløpig har vi klart å stå imot fristelsen.

«Hva gjør en krangl-obot?» spurte William. «Krangler, selvfølgelig,» sa Bulter og skulle til å gå videre. «Det er bedre enn å være en billig pingvin-etterligning i snippkjole,» kom det kjapt fra krangl-oboten. (Peers s. 66)

Forfatteren bruker (eller kanskje det er riktigere å si gjenbruker) en mengde velkjente populærkulturelle motiver, rollefigurer og narrative grep. I Fantastisk litteratur for barn og unge skriver Slettan at fantastisk litteratur preges av høy grad av intertekstualitet og velkjente komposisjonsmønstre, narrative grep og rollegallerier som gjerne går igjen (s. 20). Dette stemmer i aller høyeste grad for Luridiumstyven også, men her er resirkuleringen av ingrediensene og komposisjonsmønstre så drøye at det passer bedre å låne begreper fra den moderne popkulturens Bibel: Tv-tropes. (Hvis man ikke kjenner til dette, så er det på tide å sjekke ut den enorme wikien her: tvtropes.org.)

En TV-trope er kort gjenfortalt et narratologisk grep fortelleren trygt kan forvente at publikum vil kjenne igjen. Sagt på en annen måte er en trope «a storytelling device or convention, a shortcut for describing situations the storyteller can reasonably assume the audience will recognize.» Med andre ord «Tropes are the means by which a story is told by anyone who has a story to tell.” (https://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Main/Tropes)

Man pleier vanligvis bare å bruke begrepet om popkulturelle fenomener som film og serier, men alle disse tropene kommer jo opprinnelig fra et sted. Det er gjerne klassisk litteratur som har dannet mønstrene i utgangspunktet, men så har fortellergrepene blitt forenklet, oversimplifisert, overtydeliggjort og ikke minst overbrukt i et uendelig antall kopier. De mest grunnleggende TV-tropene man kjenner til er for eksempel de 7 grunnleggende plottene i episk diktning, som vi har vært inne på i undervisningen (jfr. Christopher Booker: 7 basic plots, 2004).

Jeg kan ikke akkurat påstå at å skilte med mange uoriginale tv-troper i en bok er et særlig kvalitetsstempel. Man kan gjerne sammenligne de mest typiske tv-tropene med kjapp, usunn og billig fastfood: generiske og velprøvde oppskrifter som er enkle, lettfordøyelige bestselgere uten nevneverdig krav til kvalitet og originalitet. Hvorfor er dette relevant i forbindelse med Bobbie Peers’ William Wenton-serie? Fordi at selv om mange av de fantastiske oppfinnelsene i Luridiumstyven er riktig så originale, er det ellers fint lite i boken som ikke har blitt gjort x antall ganger før i et uendelig antall tv-serier og actionfilmer. Boken er en eneste lang wiki-walk i tv-tropenes verden.

De to viktigste fantastiske elementene i boka er det tidligere nevnte mystiske, overnaturlige luridium-stoffet, og de science fiction-aktige oppfinnelsene og tullete robotene (som delvis også er biologiske hybrider). Jeg kaller som sagt denne formen for fantasy/sci fi-hybrid for teknomagi. Det er ikke teknologi, det er ikke ren magi slik vi kjenner det fra klassisk fantasy, men det er likevel overnaturlig magi forkledd som svært avansert teknologi. I TV-trope-verdenen kalles dette «Magitek», og defineres slik: «Magitek (or «magitech») often appears to combine magic with modern technology or at least something distinctively mechanical: traditional heat engine or an electrical generator powered by or powering a magic spell, or a giant mecha that can inexplicably shoot ice from an empty hand.” (https://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Main/Magitek) Videre presiserer tvtropes.org at en enkel snarvei for å forklare noe i et gitt sci-fi-univers uten å måtte ty til unnskyldningen/forklaringen «magi», er å simpelthen bytte ut «actual magic with alien phlebotinum in the equation.» Eller i vårt tilfelle…. Luridium.

Magitek opptrer i de fiktive universene vanligvis sammen med technomancy (i alle fall I tv-tropenes verden) For eksempel er skolen William Wenton går på i aller høyeste grad en skole for technomancy: “the school of magic that specializes in controlling or improving existing technology with magic.” I vårt tilfelle blir det ikke ren magi, som i Harry Potter, men teknomagi og kodeknekking.

«Kandidatene er neste generasjons kodeknekkere. Alle har spesielle evner som vi forsøker å utvikle her på instituttet.» (Peers s. 90)

Denne skolen er for øvrig en blåkopi av Xaviers skole for begavede ungdom i X-men-serien. I tillegg lukter den mistenkelig av Galtvort fra Harry Potter-universet.

Handlingen i boka er spenningsbasert med lite fokus på personutvikling eller -skildringer. Forfatteren tar seg liten tid til å dvele ved øyeblikkshendelser, men driver historien frem i et tidvis heseblesende tempo med typisk TV-serie/film-dramaturgiske grep (med andre ord typiske TV-troper). En leser som liker populærserier og -filmer, spesielt actionfilmer, har sannsynligvis et godt innarbeidet ubevisst forventning og forståelse av sekvensene og tempoet i boka.

Videre er karakterene av tydelige typer (jfr. klassiske eventyrfortellinger og Slettans tanker om fantasy-litteraturens velkjente rollegalleri). Disse har tydelig definerte roller, og karaktertrekk. Jeg tenker som så at en leser med kjennskap til erke-tropene vil ubevisst drive spenningen fremover på egen hånd ved at han/hun forventer at den generiske karakteren skal handle eller reagere i samsvar med mønsteret. For eksempel følger helten William Wenton, som oppskriften på tropen «Den utvalgte» til punkt og prikke: «These characters have been chosen by some force and they are now the only ones capable of resolving the plot. The methodology may be imprecise, and bonus points apply if «chosen one» is actually used in the work.” (https://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Main/TheChosenOne)

For å gi karakteren litt «dybde», har forfatteren valgt å spe på med å gi ham subtropen Mark of the supernatural, som vil si et unikt fysisk attributt som «marks them as being magical or supernatural in some way». (https://tvtropes.org/pmwiki/pmwiki.php/Main/MarkOfTheSupernatural)

Luridiumstyven stiller lite krav til leseren – og dette kan selvsagt være en fordel. Kapitlene er korte, setningene er korte og presise, personene er stiliserte typer med tydelig definerte roller. Ordvalget er enkelt, men gir samtidig mer avanserte lesere noe å tygge på, for eksempel de latinske navnene på skrekkplantene i nivå 3-hagen: «Toxic Vegetabilis, Pulchra Inferno, Homicidium Plantate, Diabolus Infernum» (Peers s. 97), som grundige lesere selv kan kose seg med å kodeknekke hvis de finner en latinsk ordbok. Tidligere brukte jeg krangl-oboten som eksempel på et konkret fantastisk motiv i teksten. Det fantastiske elementet kommer ikke bare til syne i motivene (alle disse umulige oppfinnelsene), men også rent språklig. Forfatteren har funnet opp en rekke navn, som f.eks. trapp-oboten (s. 65), sitt-oboten (s. 67)  filosof-obot (s. 60)

De fantastiske elementene preger også formen i boka ved at de er selve motoren som driver fortellingen fremover. Hovedpersonen er en overnaturlig gutt som elsker å løse gåter, og leseren blir selv en kodeknekker ved å prøve å forstå og finne ut av de teknomagiske elementene. Hva er egentlig luridium? Og hva er det mystiske greia som skjer med William hver gang han løser en kode? Sånn sett speiler det fantastiske seg både i språket og i selve formen. Hvert kapittel søker å løse en overnaturlig gåte eller overkomme en «fantastisk»/teknomagisk utløst prøvelse i seg selv.

Jeg tenker at dette derfor vil være en fin innfallsbok til yngre lesere som synes bøker er kjedelig – det er mye gøyere å se en action-film. Det overrasker meg ikke at boken er solgt til mer enn 35 land (som det står på forsiden av min utgave). Det forundrer meg heller ikke om dette kunne blitt filmatisert hadde Hollywood bare kommet seg på beina igjen etter Koronakrisen. Med lite fokus på relasjonsbygging, følelser og andre temaer man tradisjonelt sett ser på som typisk «jentete», retter den seg nok også spesielt inn mot gutter.

At det fantastiske elementet i boka pakkes inn i robotklær og røres rundt med ei svær sleiv av slapstick-humor, understreker kanskje enda tydeligere at dette er ei teknomagisk spenningsbok som krever lite, men likevel gir mye leseglede tilbake. Så til tross for at man kanskje blir dårlig av å måtte sluke så mange opp-/velbrukte popkulturelle klisjeer på én gang, så kan boken likevel anbefales, om så bare som en døråpner inn til det mer kvalitetspregede verkene forfatteren låner det meste av innholdet fra.

Burgerbilde hentet fra https://www.medicalnewstoday.com/content/images/articles/278/278521/burger-fries-and-coke.jpg, bokforsidebilde lånt hos https://www.tanum.no/sek-asset/products/9788203259708.jpg?w=160

Bilde hentet fra Cappellen Damm forlag: https://www.cappelendamm.no/_barsakh-simon-stranger-9788202492106

TIPS 1: UTSTILLING

    

TIPS 2: «BOKBUFFET» OG BOKBAD I KLASSEROMMET

Hvordan gjør man det?