Eg har gjort meg nokre tankar om kva for utfordringar ein kan få når ein produserar film basert på biletboka ”Himmelen bak huset” av Gaute Heivoll. Boka blei filmatisert av Stefan Strandberg i 2011 og vant i 2011 voksenjuryens hovudpris: First Prize Live Action Short Film, ved verdas største barnefilmfestival, Chicago International Childrens’ Film Festival.

Teksten i boka inneheld ein del opne rom for tolking, tankar som blir beskrevet, draumar og kjensler som blir sette ord på. Korleis skal dette kome til uttrykk i filmen? Dette har blitt løyst ved at filmen har fått en forteljarstemme og ikkje minst ved å bruke dyktige skodespelarar som er gode på å formidle kjensler. Å fylle rolla til eit barn i sorg er ingen lett oppgåve, men guten som spela Jon i filmen var høgst truverdig. Filmen viser glimt av at Jon ligg i senga si og søv, samstundes med at han går mot hytta i skogen. Dette er ein svært vanleg måte å framstille draumar på i film.

I boka er det dystre illustrasjonar i svart/kvitt som set an stemninga i boka. Det kan være ein utfordring å skape det same uttrykket på film, men Strandberg har klart å få fram den dystre og mørke stemninga frå boka ved å bruke skuggar og lite lys gjennom heile filmen.
Filmen har i tillegg lukkast med å skape den rette stemninga ved å nytte seg av dramatisk musikk.

Regissøren må som oftast gjere nokre endringar for å tilpasse boka til film, noko som også har blitt gjort her. Den raude tråden, skogen, trehytta og kleda utan menneske inni er dei viktigste elementa som er blitt med i filmatiseringa av boka.

Til tider kan faktisk filmen vere litt angstskapande, og etter mi meining for skummel til å vise til barn på barneskulen. Spesielt sena med Jons mareritt kan synas skremmande. Boka derimot kan eg godt tenke meg å bruke i undervisninga av elever på mellomtrinnet dersom temaet er sorg.

Eg meiner at Strandberg alt i alt har laga ein vellukka adaptasjon av boka ”Himmelen bak huset»

Det er mange grunnar til at vi les skjønlitteratur i skulen, men den aller viktigaste grunnen er etter mi meining å skape leselyst hos elevane. Den litterære kompetansen styrkast samtidig som barnet får ei oppleving som gjer næring til fantasien.

Tema som blir tatt opp i bøker kan være svært lærerike for elevane å snakke om felles i klassen. Det kan vere om venskap, kjærleik og mykje anna. Men det er også viktig å hugse at mykje av skjønlitteraturen også berre kan vere til underhaldning.
Når elevane blir lest for eller les ei skjønlitterær bok sjølv, kjem dei inn i ei fantastisk verd. I desse forteljingane kan alt skje og dei skapar eigne bilete inne i hovudet.

Innan skjønlitteratur er det eit hav av ulike bøker elevane kan lese og det er viktig at læraren hjelper med å finne bøker som kan treffe eleven på deira nivå og interesser. Som lærar må ein sjå til at elevane les bøker som også samsvarar med deira ferdigheitsnivå, hvis ikkje kan leselysten dempes betraktelig.

Elevane ser ein stor skilnad i å lese ei bok dei bli pålagd å lese, i forhold til å lese ei bok dei sjølv har vald. Dei kan lese for å underhaldes, for å lære og for å drøyme. Gjennom litteraturen får barn ei oppleving, næring til fantasien og hjelp til å danne eigne bilete.

Barn som leser får eit større ordforråd, meir lesetrening og blir betre til å uttrykkje seg skriftleg og munnleg. Mykje lesing gjer at ein blir betre i rettskriving fordi ein er vant til å sjå orda skriven på rett måte.
PISA-undersøkinga frå 2000 støtter dette og viser at gode leseprestasjonar heng saman med lesing i fritida, særlig lesing av skjønlitteratur.

I skulesamanheng brukar ofte lærarar skjønlitteratur som ein inngång til å snakke om vanskelege tema, til dømes brukes skjønnlitterære bøker som handlar om mobbing. På den måten kan ein få elevane til å reflektere over temaet på eiga hand og det kan vere lettare å snakke om sine eigne kjensler og erfaringar. Det er viktig å gje elevane moglegheit til å utvikle dugleiken i å reflektere rundt til dømes tematikken i skjønlitteratur før ein serverer dei ein ”fasit”. Det er sjølsagt også viktig å gje elevane moglegheit til å berre kose seg med litteraturen.