Vi bur i eit langstrakt land med mange ulike talemål og det er viktig at elevane skjønar at dette har historiske og geografiske grunnar. Ei dialekt kan seie mykje om ein kor ein er vakse opp, kva for ein kultur ein har vært ein del av og som igjen har farga identiteten din. I ulike medier høyrar vi ulike dialektar, og for å kunne forstå kvarandre er det viktig å vite om skilnadar i dei ulike dialektane. I tillegg til ei mengde dialektar har vi to jamnstilte skriftspråk, nynorsk og bokmål. Vi har ikkje ei munnleg talenorm, som til dømes Sverige har med sin rikssvensk.

I dagens skule er det obligatorisk å lære seg både nynorsk og bokmål. Kommunane vel sjølv kva for ein målform dei ønskar å bruke, som oftast er det den målformen som ligg tettast opp til talemålet som blir valgd.

Dette vil eg tru er bakgrunnen for at eit kompetansemål etter 4.årstrinn er at elevane ”skal kunne beskrive eige talemål og samanlikne med andres” og at eit kompetansemål etter 7.årstrinn er at elevane ”skal kunne samanlikne talemål i eige miljø med nokre andre talemålsvariantar og med dei skriftlege målformane bokmål og nynorsk”.

Korleis kan vi arbeide for å nå desse kompetansemåla?

Uansett årstrinn ville eg byrja med litt språkhistorie, tilrettelagt for det årstrinnet eg undervisar. Deretter vil eg vise filmklipp og la dei jobbe med ulike geografiske dialektar.
Da vi i 1814 fekk vår eiga grunnlov dukka det ganske snart opp eit ønske om vårt eiga norske skriftspråk, noko som betød å lausrive seg frå det danske. Knud Knudsen ønska å fornorske dansken og er blitt kalla bokmålets far. Ivar Asen, nynorskens far, ville at Noreg skulle ha eit skriftspråk med utgångspunkt i dei norske dialektane. Det blei ikkje einigheit kva for eit skriftspråk som skulle brukast og det er difor vi den dag i dag har to.

Det var lite kontakt mellom folk frå ulike stader av landet før vi ble så mobile som vi er i dag. Nå gjer også internett og tv at vi høyrer folk med ulike dialekter dagleg. Dette er med på å viske ut noken av dialektforskjellane, men særtrekka er der enno.

Eg ønskje at elevane skal få oppleve at språkleg variasjon ikkje bare handlar om dei ulike geografiske dialektane, men at det kan være stor skilnad mellom generasjonane. Det kan også være av betydning hvilke sosiale grupper ein tilhøyrer (sosiolekt) og hvilket etnisk opphav ein har (etnolekt). For å nå dette målet kan ein vise videoklipp av dei tradisjonelle norske dialektane, samt innvandrerprega talemål og sosiale talemålskilnader.
For at elevane skal sjå at språkleg variasjon også forekommer mellom generalsjonane, kan ein gje dei i oppgåve å utforske skilnadene mellom sitt eige talemål og sine foreldre/besteforeldre sitt.

Det fins eit uttal viser, dikt og historiar på dialekt som ein kan jobbe med i undervisninga. Ein artig vri kunne være å lage sitt eige dikt på sin eigen dialekt. Dersom det er fleire dialektar representrert i klassen kan dette bli veldig lærerikt.

Rettleidd lesing blei utvikla på New Zealand på 1960-talet. Dei seinare åra har metoden blitt vanleg i Noreg og praktiseras nå på fleire av landets barneskular. Ved å arbeide på denne måten introduserast elevane til å gjennomarbeide tekst i grupper på mange ulike måter. Gruppene består vanlegvis av fire elevar, og disse elevane er oftast på same stadium i leseutviklinga si. Rettleidd lesing blir gjerne realisert i samband med stasjonsundervisning, der kvar stasjon krever omtrent 12-15 minutter. Metoden rettleidd lesing utgjør da ein av disse stasjonane og er som oftast den einaste lærarstyrte stasjonen. Her kan elevane skape seg førforståelse og forventningar til teksten. Det er mogleg å samtale om begrep og vanskelege ord underveis i prosessen, og det blir lagt eit grunnlag for sjølstendig læring og tenking. I etterarbeidsfasen kan blant anna arbeid i sjølstyrte grupper gjere at språket utvikles gjennom samhandling med andre elevar.

Denne måten å organisere undervisninga på kan fungere godt i begynnaropplæringa, men det krev ein del organisering, gode rutiner og mye planlegging frå lærarens side.

For at stasjonsundervisninga skal fungere tilfredsstillande er det viktig at gruppene blir homogent satt saman. Opplegget vil då vere enklare både å differensiere og tilpasse kvar enkelt elev etter kor langt dei har komme i leseutviklinga. Dette kan være ein utfordring for læraren fordi skilnadene mellom elevane når det gjeld lesekompetanse kan være veldig store. Skilnadene kan være så store at dei mest lesesterke elevane ikkje får noko særleg utfordring fordi læraren konsentrerar seg om dei lesesvake elevane. Noko som gjer at dei lesesterke elevane blir «gløymt» i arbeidet med metoden. Fordi smågruppane til ein kvar tid skal vere homogene, kan læraren måtte byte om på gruppene til stadighet fordi elevane utviklar seg i ulikt tempo.

Oftast er det kun ein lærar til stades under opplegget og då må ein ha innarbeida gode rutiner for gjennomføringa, fordi uforutsigbare episoder på andre stasjonar lett kan oppstå.Dette gjer at det kan vere vanskeleg å konsentrere seg fullt og heilt om tekstarbeidet med elevane på den lærarstyrte stasjonen.For at dei sjølvstyrte stasjonane skal fungera tilfredsstillande, kan ein gje same oppgåvetype på stasjonane kvar gong. Då er elevane kjent med kva for type oppgåver dei kjem til å få og ein slepp masse spørsmål. Faren med dette kan vere lite variasjon for elevane og kanskje ikkje nok utfordringar.

For elevar med konsentrasjonsproblem kan dette opplegget vere ein utfordring, spesielt stasjonen med lesing på eigehand. Dei kan bruke mykje tid på å komme i gång med lesinga og det er ikkje sikkert at dei gjer det dei skal. I tillegg treng dei meir tid med læraren enn dei får i løpet av ei økt med stasjonsarbeid. Dersom ein er fleire lærarar eller har ein assistent i klassen blir dette enklare å få til.

Eg har trua på at disse problema kan løysast dersom ein går inn for å bruke rettleidd lesing som metode. Det krever ein tydelig ledelse av klassen, fungerande rutiner og god førebunad av økta.

Eg har gjort meg nokre tankar om kva for utfordringar ein kan få når ein produserar film basert på biletboka ”Himmelen bak huset” av Gaute Heivoll. Boka blei filmatisert av Stefan Strandberg i 2011 og vant i 2011 voksenjuryens hovudpris: First Prize Live Action Short Film, ved verdas største barnefilmfestival, Chicago International Childrens’ Film Festival.

Teksten i boka inneheld ein del opne rom for tolking, tankar som blir beskrevet, draumar og kjensler som blir sette ord på. Korleis skal dette kome til uttrykk i filmen? Dette har blitt løyst ved at filmen har fått en forteljarstemme og ikkje minst ved å bruke dyktige skodespelarar som er gode på å formidle kjensler. Å fylle rolla til eit barn i sorg er ingen lett oppgåve, men guten som spela Jon i filmen var høgst truverdig. Filmen viser glimt av at Jon ligg i senga si og søv, samstundes med at han går mot hytta i skogen. Dette er ein svært vanleg måte å framstille draumar på i film.

I boka er det dystre illustrasjonar i svart/kvitt som set an stemninga i boka. Det kan være ein utfordring å skape det same uttrykket på film, men Strandberg har klart å få fram den dystre og mørke stemninga frå boka ved å bruke skuggar og lite lys gjennom heile filmen.
Filmen har i tillegg lukkast med å skape den rette stemninga ved å nytte seg av dramatisk musikk.

Regissøren må som oftast gjere nokre endringar for å tilpasse boka til film, noko som også har blitt gjort her. Den raude tråden, skogen, trehytta og kleda utan menneske inni er dei viktigste elementa som er blitt med i filmatiseringa av boka.

Til tider kan faktisk filmen vere litt angstskapande, og etter mi meining for skummel til å vise til barn på barneskulen. Spesielt sena med Jons mareritt kan synas skremmande. Boka derimot kan eg godt tenke meg å bruke i undervisninga av elever på mellomtrinnet dersom temaet er sorg.

Eg meiner at Strandberg alt i alt har laga ein vellukka adaptasjon av boka ”Himmelen bak huset»

Det er mange grunnar til at vi les skjønlitteratur i skulen, men den aller viktigaste grunnen er etter mi meining å skape leselyst hos elevane. Den litterære kompetansen styrkast samtidig som barnet får ei oppleving som gjer næring til fantasien.

Tema som blir tatt opp i bøker kan være svært lærerike for elevane å snakke om felles i klassen. Det kan vere om venskap, kjærleik og mykje anna. Men det er også viktig å hugse at mykje av skjønlitteraturen også berre kan vere til underhaldning.
Når elevane blir lest for eller les ei skjønlitterær bok sjølv, kjem dei inn i ei fantastisk verd. I desse forteljingane kan alt skje og dei skapar eigne bilete inne i hovudet.

Innan skjønlitteratur er det eit hav av ulike bøker elevane kan lese og det er viktig at læraren hjelper med å finne bøker som kan treffe eleven på deira nivå og interesser. Som lærar må ein sjå til at elevane les bøker som også samsvarar med deira ferdigheitsnivå, hvis ikkje kan leselysten dempes betraktelig.

Elevane ser ein stor skilnad i å lese ei bok dei bli pålagd å lese, i forhold til å lese ei bok dei sjølv har vald. Dei kan lese for å underhaldes, for å lære og for å drøyme. Gjennom litteraturen får barn ei oppleving, næring til fantasien og hjelp til å danne eigne bilete.

Barn som leser får eit større ordforråd, meir lesetrening og blir betre til å uttrykkje seg skriftleg og munnleg. Mykje lesing gjer at ein blir betre i rettskriving fordi ein er vant til å sjå orda skriven på rett måte.
PISA-undersøkinga frå 2000 støtter dette og viser at gode leseprestasjonar heng saman med lesing i fritida, særlig lesing av skjønlitteratur.

I skulesamanheng brukar ofte lærarar skjønlitteratur som ein inngång til å snakke om vanskelege tema, til dømes brukes skjønnlitterære bøker som handlar om mobbing. På den måten kan ein få elevane til å reflektere over temaet på eiga hand og det kan vere lettare å snakke om sine eigne kjensler og erfaringar. Det er viktig å gje elevane moglegheit til å utvikle dugleiken i å reflektere rundt til dømes tematikken i skjønlitteratur før ein serverer dei ein ”fasit”. Det er sjølsagt også viktig å gje elevane moglegheit til å berre kose seg med litteraturen.

Grunnskolelærerutdanningen er en profesjonsutdanning. I læreryrket er man derfor opptatt av å utvikle en profesjonell kompetanse. Som en del av lærerens profesjonsutdanning må en lærer derfor være klar over at det stilles en rekke forventninger til ham/henne. I det ligger det en kombinasjon av handlingsdyktighet og innsikt i læreryrket. Blant annet forventes det at læreren holder seg faglig oppdatert ved hjelp av kurs/etterutdanning og samarbeid i team.

For at jeg skal fremstå som en profesjonell lærer er det viktig for meg å stille godt  forberedt til timene, ha pedagogisk kompetanse, være rettferdig, vise omsorg og engasjement. Jeg må ha klare mål for undervisningsøktene, kunne skape et godt læringsmiljø og se den enkelte elev. Undervisningen må tilpasses ved bruk av varierte metoder og læringsstrategier. Det er viktig ha å ha fokus på læringsmålene når undervisningen planlegges og ha et godt samarbeid med hjemmene. Elevene må vurderes jevnlig og jeg må gi tydelige og profesjonelle tilbakemeldinger til elever og foreldre.Jeg må bidra aktivt i samarbeid i team og være en god kollega.

Som lærer har man stor påvirkning på oppveksten til elevene. Det er derfor viktig at man er seg dette bevisst og blir en tillittsperson som de føler seg trygg på. All læring bunner ut i trygghet og det er derfor viktig å etablere et tillitsforhold til elevene tidlig.

Som lærer er man et forbilde for elevene og derfor er det viktig at man tar hensyn til dette også i privatlivet.

Kilder:

«Lærere i skolen som organisasjon» Postholm m.fl: 2012

» Pedagogisk dannelse og etikk» Arneberg: 2008

http://www.udir.no/

Hva er god klasseledelse?

Det er mye som ligger i begrepet «god klasseledelse». Læreren skal lede elevenes læring og utvikling på skolen. Det er viktig å være en rolig, trygg og tydelig leder i klasserommet. Det første man som ny lærer i en klasse bør gjøre en å utvikle en positiv og støttende relasjon til hver enkelt elev. Alle elever har behov for å bli sett og verdsatt!

Samtidig er det viktig å etablere og opprettholde struktur, regler og rutiner. Rutiner og struktur gjør elevene trygge og regler må til for å holde ro og orden i klassen. Det er viktig å ha tydelige forventninger til hva elevene skal prestere og motivere dem til å nå dette målet. Med dette på plass etablerer man en kultur for læring og et fellesskap som støtter læring. Det er viktig å skape et godt sosialt miljø og fellesskap i klassen som igjen er med på å styrke elevenes forutsetninger for læring og videre utvikling.

Samarbeid i team

Det er en forutsetning at kollegaene føler seg trygge på hverandre for å kunne skape en kultur for læring i et lærerkollegium. Dette for å kunne dele erfaringer både på godt og vondt. Man vil kunne utveksle erfaringer ved å få kjennskap til andre kollegaers praksis og ved å dele sin egen. Fortrolighet, tillitt og dialog må til for å utvikle et fruktbart samarbeid.

Som nyutdannet lærer er det spesielt viktig å skape gode relasjoner til sine kollegaer og vise seg som en god teamarbeider.

Kilder:

«Lærere i skolen som organisasjon» Postholm m.fl.:2012

«Pedagogisk dannelse og etikk» Arneberg:2008

En god undervisningsøkt.

Det viktigste for meg som lærer er å tilpasse undervisningen til klassen slik at alle lærer mest mulig. Det er viktig at man har god kjennskap til den enkelte elev og klassen som helhet. Dette for å vite hvilket nivå man bør legge seg på og hva som lar seg gjennomføre rent praktisk. Jeg ønsker at alle elevene skal sitte igjen med en følelse av mestring og av å ha lært noe nytt. Det er viktig å formulere et læringsmål i forkant av timen i.h.h.t. kunnskapsløftet og stille godt forberedt til økten. Andre faktorer som er viktige er øktens innhold, arbeidsmetoder og vurdering i etterkant. Her brukte jeg den didaktiske relasjonsmodellen som utgangspunkt. Jeg tenker det er viktig å bygge opp en forventning i begynnelsen av økten slik at elevene blir interessert i det jeg har å fortelle. Å skape nysgjerrighet og variere undervisningen er en god kilde til læring!

Eksempel på en god undervisningsøkt i samfunnsfag jeg har gjennomført på tredje trinn:

De første menneskene som kom til Norge etter istiden.

Læreplanen sier: Eleven skal kunne samtale om hvordan steinalderfolk levde som jegere og samlere og fantasere om de første menneskene som kom til landet etter istiden.

Vi ser på bilder, film og snakker om hvordan folk levde og så ut på den tiden i en undervisningstime. I neste undervisningstime vil jeg at elevene skal prøve å huske mest mulig av det de har lært og tegne/fargelegge et bilde på et A5-ark som blir delt ut.

• Overskriften skal være: Et steinalderliv
• De skal tegne en boplass (hule/skinntelt) og menneskene der i daglige gjøremål (ikke jakt)
• Det skal først tegnes med blyant og så fargelegges
• De får beskjed om å bruke god tid og være nøye!! Bildet skal være detaljert og vi skal bruke hele timen på dette.
• Jeg  gir beskjed om at jeg kommer til å samle inn tegningene for å se hvor mye de husker om steinalderen.
• Bildene skal henges opp i klasserommet for å minne oss på hva vi har lært og selvfølgelig for å pynte opp.

Kilder: Kunnskapsløftet -LK06

Det er mange grunner til at jeg valgte å bli lærer, men hovedgrunnen er vel at jeg alltid har likt å omgås andre mennesker. Jeg trives med å jobbe med barn og ungdom og liker å hjelpe andre. Læreryrket er krevende, men et veldig givende yrke med mange varierte oppgaver og nye utfordringer hver dag. Dette er noe som tiltaler meg og man har alltid noe å strekke seg etter!

Læreryrket er et trygt yrke og jeg tror ikke det vil bli problem å få jobb når jeg er ferdig utdannet. Det at jeg er eldre enn den gjennomsnittlige nyutdannede lærer tror jeg kan være en fordel. Jeg har mye erfaring fra yrkeslivet, egne barn og fosterbarn.

Visjoner for mitt arbeid i skolen:
Jeg ønsker at alle elever skal kjenne seg trygge, bli sett og respektert. Jeg mener det er viktig at elevene opplever mestring og får føle at de er gode i noe. En av de viktigste oppgavene en lærer har er å ruste elevene til å møte livet med god faglig og sosial kompetanse. Derfor er det viktig å få til en god tilpasset opplæring for alle elevene. Dette ser jeg som den største utfordringen min som lærer, men er noe som må jobbes aktivt med hele tiden. Ved å kartlegge elevenes evner og interesser kan man lettere tilrettelegge og kanskje bruke disse i fag eleven sliter i. Alle kan lære det gjelder for oss lærere å finne den rette metoden!

Jeg ønsker å jobbe for å ha et godt faglig og sosialt fellesskap med mine kollegaer. Dette for å kunne samarbeide om gi barna den beste undervisningen og tryggheten de fortjener. Samtidig er det viktig å ha gode kollegaer man kan støtte seg til når det stormer.

Gleder meg:)

Kilder:

Kunnskapsløftet LK06

Briseid, Tilpasset opplæring og flerfaglig samarbeid, fra lov til praksis, Høyskoleforlaget, 2006