Jeg hadde ingen konkret episode eller grunn for hvorfor jeg valgte å søke meg inn på lærerstudiet. Det jeg visste var at jeg alltid har vært glad i å arbeide med barn. Jeg har selv hatt en trygg og god skolegang med (stort sett) dyktige lærere. Betydningen av deres engasjement og evne til å motivere har vært viktig for meg. Jeg har alltid hatt lett for å lære og de har klart å utfordre meg faglig. De har også klart å etablere gode relasjoner mellom lærer elev og oss elever imellom. Det jeg tenkte, for omtrent tre år siden, var at den betydningen mine lærere har hatt for meg, kunne og ønsket jeg å ha for andre elever.
Etter første praksisperiode skjønte jeg at jeg hadde valgt riktig. Det å bidra til at et barn opplever mestring – det å se lyset i øynene deres når de virkelig forstår – er en ubeskrivelig, god følelse; det å føle seg betydningsfull for et annet menneske. Samtidig som jeg forsto hvor viktig det er at barn har en bestemt, men samtidig varm, trygg og stabil voksenperson i livet sitt.
Jo lenger jeg kommer i min utdannelse, jo mer teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter jeg tilegner meg, desto mer forstår jeg alvoret og ansvaret jeg skal ta på meg. Jeg skal ta imot håpefulle barnehjerter og holde dem i hånden gjennom barndommen og inn i samfunnet. Det er nesten litt fryktinngytende, men samtidig utrolig spennende, lærerikt, givende og morsomt. Jeg kommer til å arbeide hardt for å virkelig se hver og én elev og gi dem den oppmerksomheten, motivasjonen og utfordringen de behøver for å oppleve mestring og en positiv skolehverdag.
Så gøy at praksisen kunne bekrefte at yrkesvalget ditt var riktig for deg. Du har flotte visjoner for ditt arbeid som lærer. Du kommer til å gjøre det godt. Stå på, Randi!