Forfatter: Atle Hansen 
Utgitt: 2015 av Samlaget Forlag
Sidetall: 110
Språk: Nynorsk
Målgruppe: Ungdom
Kva gjer du når du høyrer mystiske stemmer frå kjellaren i ei forlaten løe, djupt inne i Svartedalen, der du absolutt ikkje skulle gå? Når mystiske ting byrjar hende, og du ikkje klarer å finne ei naturleg forklaring? Nokre gonger blir det opp til dei i notida å rydde opp i hendingane i fortida sjølv om det kan bli farleg. Svartedalen er ein lettlesen grøssar der spenninga held deg klistra til sidene.
Slik beskriver forlaget boken Svartedalen. Her møter vi en ung anonym hovedpersonen som er på sommerferie med foreldrene sine. Faren har arvet Kapteinshuset i hjembygda og det er svært lite å ta seg til. Herfra blir hovedpersonen dratt inn i et gammelt mysterie og må håndtere skumle situasjoner i søket etter svar.
At boken er mørk og preges av skumle opplevelser aner man allerede fra et blikk på forsiden. Kattens selvlysende øyner og den mørke skogen setter stemningen og du trenger ikke lese mange sider før det skumle tar tak i historien. Men det finnes også rolige platåer og tid til oppdagelse i en fortelling som bærer deg raskt av sted. Kontrastene er nettopp det som for meg gjorde Svartedalen interessant. Her opplever du lys og mørke, liv og død, hverdag og det overnaturlige om hverandre. Disse kontrastene blir generelt spenningskapende og forsterker skillet mellom godt og ondt, rett og galt, trygt og farlig. Jeg opplevde at disse skillene var med på å skape en uhyggelig stemning hvor man balanserer på grensen og jeg antar at unge lesere i målgruppen vil oppleve at historien er nifs og spennende, uten å kunne sette fingeren på nøyaktig hvorfor.
“Sjølv var eg aldri redd Kapteinshuset då eg var liten,
Men Svartedalen heldt eg meg langt vekke frå.
Når du har våga å gå dit aleine,
Treng du i alle fall ikkje ver redd Kapteinen.”
Tematisk er det mye mørke å finne i Svartedalen. Vi ser svarte katter, svartekledde mennesker, mørke skoger, bekmørke kjeller, loft og kott, skygger og mørke skyer.
Brått hoppar han inn i mørket.
Eg følgjer etter han.
Det eg trudde var ein bås
er ei smal, bratt trapp.
Ho går ned i eit bekmørkt kjellarhol.
Eg skulle ha teke mobilen med meg.
Då hadde eg hatt lommelykt.
No ser eg berre eit svart hòl der nede.
Ved bruk av kontraster og mørke “bilder”, får forfatteren frem en nifs historie og skaper en mørk og uhyggelig stemning og mange mørke fremstillinger i leserfantasien. Dette klarer forfatteren til tross for et kortfattet og kontant språk. Boken har nemlig en enkel setningsoppbyggingen som bærer et rytmisk, nesten poetisk preg, og sammen med et sparsomt detaljert språk med lite skildring er dette med på gjøre handlingen raskt og enkelt tilgjengelig for leseren. For elever som liker historier med mye handling er dette en bok som vil falle i smak.
Jeg sitter litt på gjerde hva gjelder bokens appell til ungdom. Dette er uten tvil en bok som er lettlest og med grøsserstempelet vil den være attraktiv for en del gutter og jenter som fenges av bøker i denne sjangeren, men som ikke ønsker eller makter å lese mer kompliserte bøker. Likevel er det ikke vanskelig å se at boken lett blir for tam for “ungdom” og for enkel for en rutinert leser. Sett i lys av det vi vet om ungdommens lesevaner og hva de utsettes for i film- og spillverdenen blir Svartedalen rett og slett for “snill” for ungdommer. Leser man anmeldelser på nettet skrevet av ungdommer selv, ser man raskt at boken mottar en del lunken kritikk og anbefales heller for 9-12 åringer fremfor ungdommer. Således kan det se ut som at enten forlaget eller forfatteren har siktet på feil målgruppe.
Sikter man heller på en yngre målgruppe vil boken kanskje ha større appell hva gjelder innhold og kompleksitet, men fortsatt er det litt som skurrer med denne boken som gjør at jeg er usikker hvor godt den vil fenge sitt yngre publikum. For urutinerte lesere vil tilbakeblikkene lett kunne bli forvirrende. For de med øye for detaljer vil uavklarte elementer og en brå slutt lett skape frustrasjon og forvirring for om de har gått glipp av noe. Slutten blir trukket frem i mange av ungdommens anmeldelser på www.uprisen.no som altfor rask og enkel. Å sitte igjen med spørsmål kan har vært målet til forfatteren, men hvis leseren opplever at forfatteren tok den enkle utveien og blir oppgitt over slutten kan det fort lede til at boken oppleves som skuffende. Målet vårt bør være å gi våre unge lesere gode leseopplevelser og jeg er redd enkelte ikke vil få det av denne boken.
Det er mulig jeg sliter med å legge fra meg min egen leseerfaring og holdninger i møte med denne boken og heller bør se den kun fra barneleserens ståsted, men jeg føler at bokens lettlesbarhet og det faktum at det er skrevet på nynorsk når slike alternativ er svært ettertraktet, ikke veier opp for at den rett og slett ikke leverer en tilfredsstillende leseopplevelse. Det er godt mulig 9-12 åringene ikke bryr seg om en brå slutt eller de uavklarte elementene i historien. Det kan hende det er bare jeg som voksen kvinne som opplever kvinnesynet i boken som usmakelig og undertrykkende, men jeg personlig hadde ikke valgt å lese denne for døtrene mine eller en klasse med unge jenter uten også å bruke tid til å diskutere hvorfor det å gifte bort sine døtre til eldgamle menn er forlengst historie og at kvinnesynet idag er – heldigvis – helt annerledes. I tillegg kan jeg skjønne at forfatteren har hatt en hensikt med å la være å definere “jeg” som gutt eller jente for å appellere til begge kjønn, men når jeg hadde lest over halve boken godtroende om at hovedpersonen var en jente, opplevde jeg åpenbaringen at “jeg” er en gutt (“Romeo”) som frustrerende. Jeg følte meg lurt og irritert og kan ikke se at et slikt kunstnerisk grep er nødvendig i bøker til barn, spesielt når jenter fint kan ha glede av å lese bøker med gutter som hovedperson.
Kanskje er det nettopp disse elementene jeg som voksen reagerer på, som gjør boken et godt alternativ til høytlesnings bok i klassen. Med påfølgende analytisk litterær samtale lik det som beskrives i Inn i teksten prosjektet vil elevene kunne dykke dypere i boken og veiledes av en lærer som styrer samtalen med gode autentiske spørsmål. Jeg ser for meg at boken kan inspirere elevene til lage egne kreative verk med mørke undertoner og kanskje også inspirere dem til å undersøke mer om norske folkeeventyr eller lese andre bøker med lignende tema. Dersom bokens innhold og eventuelle opplevde frustrasjoner kan diskuteres og bokens tema og innhold kan knyttes til andre fag og læringsmuligheter åpner likevel boken for at elevene kan få en god leseopplevelse og lære å lese teksten med nye blikk.
Link som kan være interessant for elever som ønsker å vite mer om norske folkeeventyr:
Linker for elever som er interessert i å lese andre bøker med lignende tema (grøssere eller bøker med mytologisk innhold):