Jeg har valgt å dele mine personlige refleksjoner om boka «Natt på Frognerbadet» av Sverre Henmo, som ble utgitt i 2008.

Bilde fra osloby.no. FOTO: Fartein Rudjord

I boka blir vi kjent med 16 år gamle Simon, og vi får innblikk i hans hverdag i ukene frem mot sommerferien. Han har sin plass som «flanke» i vennegjengen, som består av fem gutter som har kjent hverandre siden de var små. Han føler trygghet i å være en del av denne gjengen, men vet ikke helt hva hans rolle er.

Simon er ikke den som er kjappest ute når det kommer til dating og jenter, men på en kveld ute, treffer han Petra. Hun er skallet, og kler seg annerledes enn jentene han har sett tidligere, og han blir hodestups forelsket. Han forstår fort at de andre guttene i vennegjengen syns hun er rar, og Simon holder vennskapet til Petra og han hemmelig. Han ønsker ikke å bryte ut av gruppa. Petra forstår etter hvert at Simon er flau over henne, og ønsker ikke å se han mer, noe som fører Simon inn i en tung kjærlighetssorg.

Petra er kanskje det motsatte av Simon til tider. Når Simon viser rastløshet, viser hun stødighet og besluttsomhet. Når Simon ikke vet hva han vil, sier Petra klart ifra hva hun mener. Hun er kanskje ankerpunktet i en ellers flyktig rollebesetning i boka. Til tider er hun kanskje for karakteristisk og perfekt. Det forbauser meg ikke at hun er med i Natur og ungdom, spiller fiolin, passer på lillebroren sin når det trengs, og alltid vet de riktige tingene å si. Marius Emanuelsen skriver noe av det samme i sin anmeldelse av boka på barnebokkritikk.no.

Jeg liker spesielt godt skildringen av forholdet mellom Simon og moren. Jeg klarer lett å sette meg inn i at det kan oppleves kvelende, men samtidig trygt mellom flere tenåringsgutter og mødrene deres. Denne «sidehistorien» i boka, er en viktig del av historien, og vi får et så viktig innblikk i hjemmeforholdene til Simon, uten at moren tar på seg en belærende rolle om hvordan det er å være ungdom.

Det jeg derimot skulle ønske, var at Sverre Henmo hadde turt å bruke et mer ungdommelig språk, for å gjøre personene i boka mer autentisk. Forfatteren holdt seg mest til de trygge ordene «drit» og «kul», og klarte så vidt å trekke frem et «skjer?». En kan jo argumentere for at dette kanskje er nok, for at teksten ikke skal virke krampeaktig, som i denne setningen jeg bet meg merke i:

«Jeg har det i hvert fall helt pang.» (Henmo, 2008, s. 40-41)

Jeg har aldri hørt at dette er et uttrykk noen bruker, og jeg følte her at flyten i teksten forsvant. Det hele virket påtatt, og dette gjorde at teksten glapp litt for meg.

Jeg syns det er vanskelig å komme på noen lignende bøker jeg kan sammenligne boken med, i hvert fall med tanke på historien. Grunnen er at jeg er litt rusten på ungdomsbøker, og spesielt innenfor realismesjangeren, da jeg holdt meg mest til fantastisk litteratur da jeg var ungdom. Komposisjonen minner meg derimot om den samme vi finner i ungdomsromanen «Yatzy» av Harald Rosenløw-Eeg, som også er en psykologisk realisme. I begge bøkene drar historien oss med, hovedsakelig i kronologisk rekkefølge, men med noen få tilbakeblikk til en alvorlig hendelse.

Tematikken i boka er identitetsutvikling, ungdomstid, føle at man passer inn og rotløshet. Jeg syns det er veldig ålreit at vi følger en gutt på 16 år, og at vi får innblikk i hans hverdag som omhandler vennskap, forelskelse, familieforhold, festing, skole og fotball. Jeg kan se for meg at ungdom, og spesielt gutter mellom 14-18 år kan kjenne seg igjen i problemstillingene og følelsene som blir tatt opp i boka.

Til slutt vil jeg skrive at jeg er glad for at boka har en åpen slutt, for da lever den ikke like opp til de klisjéfylte forventingene man kanskje ofte har til bøker som omhandler romantikk.