Kategoriarkiv: NO-910

Opplevelseslesing eller bearbeidingslesing – det er spørsmålet

Publisert av

Lesing er bra. For alt og for alle. Og som norsklærer har jeg en tilnærmet ukuelig tro på at det finnes bøker for alle elevene mine. Hvis noen tror at de ikke liker å lese, har de nok bare ikke funnet boka ennå. For som sagt: det finnes bøker for alle.

Jeg har også en fast og sikker tro på at min egen lesing og min egen interesse for litteratur smitter. Jeg har ennå ikke oversikt over hvor lang inkubasjonstiden for leselyst er, og jeg tror kanskje den varierer litt fra individ til individ (les: fra elev til elev), men jeg tror nesten helt fullt og fast at sånt har smittegaranti.

Derfor er jeg sikker på at det har betydning for elevene at jeg sitter og leser romaner mens de har prøve i samfunnsfag. At jeg smiler og humrer for meg selv, eller har tårer i øynene – alt etter hvilke opplevelser bøkene gir meg. Og derfor er jeg overbevist om at jeg (og skolebibliotekaren) har lykkes i hvert fall litt når 25 åttendeklassinger sitter fordypet i hver si bok og det er så stille at ventilasjonsanlegget er det eneste man hører. Ventilasjonsanlegget og lyden av bøker etter hvert som elevene fylles av opplevelser mens de legger boksidene bak seg.

Som sagt: Jeg har tro på lesing.

Men jeg har et dilemma. Et dilemma som har blitt tydeligere for meg etter at jeg har lest kapittel 7 i Astrid Roes ”Lesedidaktikk – etter den første leseopplæringen” (2011). Overskriften lyder slik: ”Hvordan skape engasjement for lesing?”, et spørsmål selve kapitlet gir interessante, men også tvetydige svar på. Roe skriver:

Den franske pedagogen og forfatteren Daniel Pennac (…) advarer mot å bruke litteraturen som utgangspunkt for forskjellige skoleoppgaver, og går så langt som til å si at dette faktisk kan oppdra elevene til å bli litteraturhatere og lesevegrere i stedet for begeistrede bokelskere.

Roe, 2001:139

Hmmm. Det var sterke ord.

Pennac har engasjert seg sterkt for å få barn og unge til å bli glad i å lese skjønnlitteratur, han har skrevet en bok om hvordan lærere kan spre leseglede blant disse, og han burde virkelig vite hva han snakker om… Så la meg utfordre mine tidligere oppfatninger enda mer ved å gjengi det Pennac velger å avslutte sin bok med, nemlig leserens ti ukrenkelige rettigheter:

  • Retten til å ikke lese
  • Retten til å hoppe over sider
  • Retten til å ikke lese ut en bok
  • Retten til å lese om igjen
  • Retten til å lese hva som helst
  • Retten til å la seg påvirke
  • Retten til å lese hvor som helst
  • Retten til å skumlese
  • Retten til å lese høyt
  • Retten til å tie

Pennac, 1999. I Roe, 2011:140

Hmmm. Hva skal jeg si? Jeg som ennå ikke har lest, men som virkelig ser frem til å lese ”Inn i teksten – ut i livet” av Lillesvangstu, Tønnessen og Dahll-Larssøn (2010), en hel bok om arbeid med litterære tekster i skolen. Den foreslår både loggskriving, samtaler, meddiktning, drama og biodikt, noe jeg absolutt tror kommer inn under det Pennac definerer som «skoleoppgaver». Jeg tar for gitt at forfatterne av boken har tro på at slikt arbeid ikke dreper leselysten… Og jeg regner med at de har belegg for å skrive det de skriver.

Så hva skal jeg si?

Jeg tror jeg lander på den gylne middelvei, og jeg velger å tro at verken Pennac eller andre vil være uenige med meg når jeg sier at variasjon og Ole Brumm-politikk er å foretrekke: Ja, takk, begge deler! Og jeg mener virkelig begge deler. Jeg tror at man i norske ungdomsskoler oftere forsømmer opplevelseslesingen enn bearbeidingslesingen, og jeg er enig med Pennac i at det kan være uheldig.

Pennac høres ut som en klok mann, så jeg lar ham avslutte med en oppfordring til alle norsklærere:

Vær fortellere – magikere – og bøkene vil springe direkte fra hyllene og opp i lesernes hender.

Pennac, 1999. I Roe, 2011:140

PS: Pennac har også, ifølge Roe, ”en genuin tro på at alle kan lære å bli glad i å lese bøker. Det handler bare om å vise elevene veien inn til de skattene som skjønnlitterære tekster representerer” (ibid). Fantastisk. Den kloke mannen er enig med meg! Og jeg tror jeg ønsker meg boka hans til julJ

 

Kilder:

Lillesvangstu, Marianne; Tønnessen, Elise Seip og Dahll-Larssøn, Hanne (red.) (2010): Inn i teksten – ut i livet. Nøkler til leseglede og litterær kompetanse. Bergen. Fagbokforlaget.

Pennac, Daniel (1999): Som en roman. Om gleden ved å lese. Oslo. Tano Aschehoug.

Roe, Astrid (2011): Lesedidaktikk – etter den første leseopplæringen. Oslo. Universitetsforlaget.

Skolebiblioteket – et vindu mot verden

Publisert av

”Kysset var mykt og dypt; det flagret som en sommerfugl mot den stengte døren til hjertet mitt og stoppet så opp”

Jean Kwok, Midt imellom

Det er Kims ord, og hjertet det er snakk om, tilhører henne. Kim, ei skolelyset fra Hongkong som har emigrert til USA sammen med moren sin, og som opplever en kulturkollisjon av dimensjoner. Hun lever et dobbeltliv som består av skole om formiddagen og hardt fabrikkarbeid på morens arbeidsplass om ettermiddagen og kvelden. Det er stort sett bare nettene de tilbringer i leiligheten sin; et rottehull med plastikk over de knuste vinduene, kakerlakker som husdyr og en sliten komfyr som eneste varmekilde.

Kim dras mellom to verdener, og man kan ikke unngå å bli berørt av historien hennes.

 

”Hvorfor reiste du fra Sierra Leone?”
 ”Fordi det er krig der.”
 ”Så du noe til kampene?”
 ”Det gjorde alle i landet.”
 ”Mener du at du så folk løpe omkring med våpen og skyte hverandre?”
 ”Ja, hele tiden.”
 ”Kult.”
 Jeg smiler litt.
 ”Du må fortelle oss om det en gang.”
 ”Ja. En gang.”

Ishmael Bea, En bedre dag i morgen

I den selvbiografiske boken En bedre dag i morgen forteller den tidligere barnesoldaten Ishmael historien sin. Det er en gripende historie som blir enda sterkere av at den fremstilles så nøkternt – Ishmael legger ikke til, men trekker heller ikke fra. Han bare forteller om sitt liv som helt vanlig barnesoldat. Og man kan ikke unngå å bli berørt.

 

”Du kan lukte Behala lenge før du ser stedet. Det er vel omtrent like stort som to hundre fotballbaner til sammen, eller kanskje tusen basketballbaner – jeg vet ikke, det virker som uendelig digert.”

Andy Mulligan, Trash

Behala. En søppelplass som er så mye mer enn en søppelplass. Den er en hel landsby. Med egen skole. Den er stedet som de tre guttene Raphael, Gardo og Rat kaller sitt hjem, sin arbeidsplass og sitt levebrød. Selve historien og karakterene er oppdiktet, men miljøet og menneskene som lever i det ikke bare kunne eksistert i virkeligheten. De eksisterer.

Humor, spenning og hard virkelighet er vevd sammen på en måte som gjør at man får et brutalt, men nyansert bilde av hverdagen til tusener av mennesker som lever et liv i dyp fattigdom. Nå er de ikke bare ansikter på nyhetene, tall i en statistikk eller mottakere av familiens månedlige pengestøtte til Redd Barna. De er mennesker som deg og meg. De er gutter med gleder og sorger på alle plan. De er venner. Man blir kjent med dem, og man blir berørt.


Hvem er jeg sammenliknet med Kim, Ishmael og Raphael?

Jeg tror det gjør noe med norsk ungdom å lese slike historier. Jeg tror det gjør noe med norsk ungdoms oppfattelse av verden. Jeg tror det gjør noe med norsk ungdoms oppfattelse av andre mennesker. Og jeg tror det gjør noe med ungdoms oppfattelse av seg selv.

Elever i ungdomsskolen befinner seg midt i en travel prosess; det er krevende å danne sin identitet. For hvem er man egentlig? Og hvem er man ikke? Det å forstå seg selv henger nøye sammen med å forstå andre. Og én måte å forstå andre på, kan være å åpne ei bok i ungdomsavdelingen på skolebiblioteket. På skolebiblioteket åpnes et vindu mot verden.

Ved å lese om Kim, Ishmael og Raphael ser man sitt eget liv litt utenfra. Man oppdager at vi mennesker har ganske ulike livsvilkår. Men man oppdager også at vi tross alt er mennesker alle sammen. Og mennesker er på mange måter like uansett… Mennesker er mennesker.

 

Kilder:

Beah Ishmael: En bedre dag i morgen. En barnesoldat forteller. Spartacus, 2007

Kwok Jean: Midt imellom. Bazar, 2011

Mulligan Andy: Trash. Aschehoug, 2011

Bilder (og nærmere omtale av bøkene):
http://www.bazarforlag.no/tittel/midt-imellom/6139
http://www.spartacus.no/index.php?ID=Bok&counter=519
http://www.aschehoug.no/barnogungdom/barn/katalog?productId=49535685

 

Meningene våre – hvem sine er de egentlig?

Publisert av

Statsminister Stoltenberg har snaut kommet fram til siste punktum før ”vi går over til studio”. Her sitter en kommentator klar for å fortelle oss hva Stoltenberg talte om, forklare hva han mente med det, og ikke minst forutse hvilken betydning det vil ha for velgernes oppslutning om ham.

Det er egentlig ganske greit at det kommer en kommentator etterpå. Så slipper vi å følge så godt med i nyhetsreportasjene. Så slipper vi å høre så godt etter på det politikerne sier. Så slipper vi å ta stilling på egenhånd.

Når offentlige personer er innblandet i skandaler, er det jo praktisk at jeg ikke trenger å mene noe om det før noen som vet bedre har gitt meg tips om hva jeg sannsynligvis vil komme til å mene. Trygt. Og når jeg skal lese ei ny bok eller se en ny film, er det jo heldig for meg at jeg har litteratur- eller filmkritikernes tanker og tolkninger å lene min oppfatning til. Godt.

Eller?

Morgenbladet publiserte for et par uker siden kommentaren ”Ingen kommentar”, skrevet av Jo Moen Bredeveien, redaktør i magasinet Plot. Bredeveien skriver om emnet først og fremst fra en journalistisk synsvinkel, og kommer til slutt med ”en oppfordring om å  gjenreise den journalistiske grunndisiplinen. Om å intervjue kilder og høre andres stemmer. En oppfordring om å skrive færre kommentarer.” (Bredeveien, 2012)

Jeg er verken journalist eller kommentator. Jeg er lærer (noe som forresten kanskje gjør meg til en slags kommentator overfor elevene mine?). Og jeg interesserer meg for hvilken betydning alle disse kommentarene og kommentatorene har for oss andre. Hvordan forholder vi oss til dem? Vi, både unge og eldre, som lærer og har lært om å lytte kritisk og være bevisst på hvordan man tolker det man hører og leser. Og hvordan forholder vi oss til det som blir kommentert, de egentlige nyhetene?

Bredeveien hevder at kommentariatet på mange måter utgjør en trussel, blant annet for demokratiske verdier (ibid). Jeg tror jeg skjønner hva han mener, og følger opp med et spørsmål som jeg har tenkt en del på den siste tiden: Meningene våre – hvem sine er de egentlig?

Selvfølgelig danner vi meningene våre i samspill med andre. Vi er sosiale vesener, og vår identitet og våre holdninger dannes i møte med våre medmennesker og den verden vi lever i, noe vi i varierende grad er klar over. Fra midten av 1900-tallet har norskundervisningen mer og mer prøvd å gjøre fremtidens voksengenerasjoner kritiske og bevisste i møte med samfunnet. Det begynte forsiktig på 60-tallet med ”praktisknorsken”. Norskundervisningen skulle i større grad være nyttig for livet, og elevene skulle blant annet lære å skrive sjangre som ble brukt i ”det vanlige livet”. I
kjølvannet av 68ernes opprør og motkulturer kommer 70-åras ”kritisknorsk”. Den generelle delen av M74 legger i stor grad opp til at elevene skal bli selvstendige og kritiske. Utover på 80-tallet var denne siden av faget ikke lenger like revolusjonerende, men helt frem til i dag har dette vært en viktig del av norskfaget; den kritiske, bevisste og reflekterte eleven er et tydelig mål i flere av kompetansemålene i K06 (Smidt, 2009). Og det er liten grunn til å tro at fokus på dette blir mindre i fremtiden.

Så hvordan klarer vi oss i møte med kommentarene? Hjelper de oss i arbeidet med å forme våre meninger? Hvor nyttige er de i et samfunn der kritisk tenking er idealet? De viser oss i hvert fall at drøfting og kritisk tenking er mulig idet de mener både det ene og andre om alt fra store begivenheter som kommende presidentvalg til mindre viktige forhold som skuespilleres valg av klesdesigner. Men klarer vi å forholde oss kritiske til
kommentatorene? Eller blir deres spådommer selvoppfyllende profetier?

Personlig har jeg et greit og avklart forhold til kommentarer. Om jeg stoler på en kommentator eller ei, henger nøye sammen med om jeg fra før er enig eller uenig i det hun sier. Jeg liker ganske enkelt kommentatorer som deler mitt syn og mine holdninger, noe som innebærer at jeg er en kritisk lytter som danner mine meninger selv. Ikke sant?

 

Kilder:

Bredeveien, Jo Moen: Ingen kommentar. I Morgenbladet. Publisert 6. september 2012. http://morgenbladet.no/samfunn/2012/ingen_kommentar

Smidt, Jon (2009): Norskdidaktikk – ei grunnbok. Universitetsforlaget, Oslo, s 26-35.

Læreplan i norsk. I Kunnskapsløftet, 2006