Statsminister Stoltenberg har snaut kommet fram til siste punktum før ”vi går over til studio”. Her sitter en kommentator klar for å fortelle oss hva Stoltenberg talte om, forklare hva han mente med det, og ikke minst forutse hvilken betydning det vil ha for velgernes oppslutning om ham.

Det er egentlig ganske greit at det kommer en kommentator etterpå. Så slipper vi å følge så godt med i nyhetsreportasjene. Så slipper vi å høre så godt etter på det politikerne sier. Så slipper vi å ta stilling på egenhånd.

Når offentlige personer er innblandet i skandaler, er det jo praktisk at jeg ikke trenger å mene noe om det før noen som vet bedre har gitt meg tips om hva jeg sannsynligvis vil komme til å mene. Trygt. Og når jeg skal lese ei ny bok eller se en ny film, er det jo heldig for meg at jeg har litteratur- eller filmkritikernes tanker og tolkninger å lene min oppfatning til. Godt.

Eller?

Morgenbladet publiserte for et par uker siden kommentaren ”Ingen kommentar”, skrevet av Jo Moen Bredeveien, redaktør i magasinet Plot. Bredeveien skriver om emnet først og fremst fra en journalistisk synsvinkel, og kommer til slutt med ”en oppfordring om å  gjenreise den journalistiske grunndisiplinen. Om å intervjue kilder og høre andres stemmer. En oppfordring om å skrive færre kommentarer.” (Bredeveien, 2012)

Jeg er verken journalist eller kommentator. Jeg er lærer (noe som forresten kanskje gjør meg til en slags kommentator overfor elevene mine?). Og jeg interesserer meg for hvilken betydning alle disse kommentarene og kommentatorene har for oss andre. Hvordan forholder vi oss til dem? Vi, både unge og eldre, som lærer og har lært om å lytte kritisk og være bevisst på hvordan man tolker det man hører og leser. Og hvordan forholder vi oss til det som blir kommentert, de egentlige nyhetene?

Bredeveien hevder at kommentariatet på mange måter utgjør en trussel, blant annet for demokratiske verdier (ibid). Jeg tror jeg skjønner hva han mener, og følger opp med et spørsmål som jeg har tenkt en del på den siste tiden: Meningene våre – hvem sine er de egentlig?

Selvfølgelig danner vi meningene våre i samspill med andre. Vi er sosiale vesener, og vår identitet og våre holdninger dannes i møte med våre medmennesker og den verden vi lever i, noe vi i varierende grad er klar over. Fra midten av 1900-tallet har norskundervisningen mer og mer prøvd å gjøre fremtidens voksengenerasjoner kritiske og bevisste i møte med samfunnet. Det begynte forsiktig på 60-tallet med ”praktisknorsken”. Norskundervisningen skulle i større grad være nyttig for livet, og elevene skulle blant annet lære å skrive sjangre som ble brukt i ”det vanlige livet”. I
kjølvannet av 68ernes opprør og motkulturer kommer 70-åras ”kritisknorsk”. Den generelle delen av M74 legger i stor grad opp til at elevene skal bli selvstendige og kritiske. Utover på 80-tallet var denne siden av faget ikke lenger like revolusjonerende, men helt frem til i dag har dette vært en viktig del av norskfaget; den kritiske, bevisste og reflekterte eleven er et tydelig mål i flere av kompetansemålene i K06 (Smidt, 2009). Og det er liten grunn til å tro at fokus på dette blir mindre i fremtiden.

Så hvordan klarer vi oss i møte med kommentarene? Hjelper de oss i arbeidet med å forme våre meninger? Hvor nyttige er de i et samfunn der kritisk tenking er idealet? De viser oss i hvert fall at drøfting og kritisk tenking er mulig idet de mener både det ene og andre om alt fra store begivenheter som kommende presidentvalg til mindre viktige forhold som skuespilleres valg av klesdesigner. Men klarer vi å forholde oss kritiske til
kommentatorene? Eller blir deres spådommer selvoppfyllende profetier?

Personlig har jeg et greit og avklart forhold til kommentarer. Om jeg stoler på en kommentator eller ei, henger nøye sammen med om jeg fra før er enig eller uenig i det hun sier. Jeg liker ganske enkelt kommentatorer som deler mitt syn og mine holdninger, noe som innebærer at jeg er en kritisk lytter som danner mine meninger selv. Ikke sant?

Kilder:

Bredeveien, Jo Moen: Ingen kommentar. I Morgenbladet. Publisert 6. september 2012. http://morgenbladet.no/samfunn/2012/ingen_kommentar

Smidt, Jon (2009): Norskdidaktikk – ei grunnbok. Universitetsforlaget, Oslo, s 26-35.

Læreplan i norsk. I Kunnskapsløftet, 2006