Når jeg leser ei novelle, går tankene fort til skole, og analysering. Så første gang jeg leste novella Fotografiet av Tormod Haugen, må jeg innrømme at jeg leste med lærerbriller. Hvordan hadde denne vært å bruke i undervisning, og da på ungdomsskolen? Men helt ærlig, og litt flaut, så var min første tanke at jeg ikke ville turt å lese den for en klasse. Hvorfor? Det skal jeg komme tilbake til når jeg ser på novellas form og tematikk. I forhold til form, velger jeg å fokusere på kun ett sjangertrekk ved novellesjangeren. Jeg tar ellers som utgangspunkt at du som leser, også har lest novella.

Fotografiet er en del av novellesamlinga: «Hva skjedde med Miriam”

Fotografiet er ei novelle som passer til mange av de typiske sjangertrekkene til ei novelle. Se sjangertrekk til novelle her . Ett av de typiske sjangertrekkene ved novelle, er at leseren må lese mellom linjene, eller at det er åpne rom.  At leseren kan være med på å fylle inn sin historie, og drive meddiktning. Det synes jeg at denne novelle åpner for. For jeg satt igjen med ganske mange spørsmål, og undring da jeg leste novella første gang. Selv også etter å ha lest den flere ganger. Jeg begynte også å lage min egen historie. For hvem er for eksempel denne Petter fra bildet på veggen?

Min første tanke var at faren til Miriam vet hvem han er, selv om han sier til henne at personen på bildet er ukjent: “Jeg skjønner ikke hvorfor dette bildet henger her. Det er ingen i vår familie. For meg er de fullstendig ukjente. Vi må se å få det fjernet”. For det høres rart ut at det skal henge et bilde på veggen uten at faren/foreldrene til Miriam vet hvem som er på bildet. Jeg tenkte til og med at det kanskje var en avdød bror av faren, men som han ikke vil la seg være bekjent av. Kanskje hadde han en bror som brøt ut av familiens rammer, og dermed ikke blir snakket om. ”Det er kjærligheten som setter meg fri. Da kan jeg gå ut av bildet, og bli den jeg var og egentlig er, utenfor alle de kravene som ble stilt til meg”, sier Petter i novella. Samtidig er det flere ting i novella som ikke passer til denne tanken. Så egentlig hadde jeg slått fra meg den tanken og tenkt at det var litt for fantasifullt. Men jeg synes likevel den var verdt å nevne.

For det er nettopp slike tanker som gjør meg usikker på om jeg hadde turt å ta den med inn i et klasserom. Hva om jeg har tolket den helt feil? Hva om jeg ikke har forstått den? Samtidig, er ikke det noe av det som egentlig kan være spennende med novellesjangeren? At det kan være mer rom for undring i ei novelle? Jeg tenkte også at denne novella hadde det vært gøy å diskutere med noen andre. Ser for meg at det kunne vært interessant å ha en litterær samtale med elevene om denne teksten. Høre hvordan de tolker den. Da er det kanskje en grei erfaring å ha en fantasifull tanke om historien bak historien. Kanskje er jeg mer åpen for for at elevene skal få rom til å tenke fritt. Når det er så pass mye vi uansett ikke får vite, og fasiten ikke like klar. At de kan tør å komme med sine tolkninger, uten å føle at de må komme med et forhåndsbestemt fasitsvar. For jeg tenker at det for eksempel er ulike måter å tolke og se for Petter.

En annen måte jeg tenker Petter på, er knytta til det jeg også tenker kan være tematikken i novella, nemlig forventninger, og det å føle seg låst. Eller det å bli sett for den man er. At Petter er et bilde på Miriams indre stemmer. På den ene siden har ho det trygt hjemme, samtidig er det en stemme i henne som ønsker å bryte ut. Bryte ut av hjemmet, og rammene hun har i livet sitt. Det å føle seg låst av noen plikter og forventninger. Miriam opplever forventninger fra foreldrene. Forventninger om at hun må bli med i selskapene, og farens holdninger om hvordan en kvinne skal være. I tillegg har ho usikkerheten om foreldrene faktisk er glad i henne. ”Miriam var usikker. Hun elsket foreldrene, men hun trodde ikke de elsket henne like høyt tilbake”.

Selv om novella er lagt 100 år tilbake i tid, tror jeg likevel det er gjenkjennbart for ungdommer. At de kan kjenne seg igjen i at det forventes noe av dem. Kanskje noen også føler de må passe inn på en spesiell måte, låst i ei ramme. Så på den måten kan novelle fint appellere til ungdomsleseren. Men ikke sikkert de klarer å se det helt på egen hånd. Kan være noen vil henge seg opp i at en del ting er gammeldags. Som farens mening om at piker skulle forberede seg på mann, hjem og barn. Så det kan være enda en grunn til at den kan passe å lese sammen i en klasse. En annen grunn til at den kan appellere til en ungdomsleser, er at den hører til fantastisk litteratur, som gjerne fenger en del lesere. I Fotografiet blir du utfordret i hva som er virkelig eller ikke, som er et kjennetegn med fantastisk litteratur. Tror ikke jeg ville lest den for noen yngre enn ungdomsskolen. Til det tror jeg at det er for mange åpne rom for leseren å fylle.

Jeg kunne egentlig lagd ei lang lista om de åpne rommene. Ikke bare om Petter, men også om avslutninga. Eller balansen mellom det realistiske og fantastiske.  Så dermed ender jeg med å tenke at denne novella hadde det vært gøy å lese og samtale med andre om, og kanskje ikke minst elever. Denne novella har motivert meg til å tørre å bruke noveller i undervisning, selv de jeg nødvendigvis ikke skjønner fullt ut. Eller hva tenker du?