Målet om brukervennlige bibliotek (Mappeoppgave 2)

Publisert av
Svar

I går tikket det inn en tekstmelding fra min gode venn Kåre, som jobber i skolebiblioteket på den videregående skolen i bygda. Kåre skriver at han vurderer å omorganisere bibliotekets dokumenter, som for øyeblikket står på hyllene etter innkjøpsdato. Han lurer på om jeg har noen tips til hvordan han eventuelt kan forandre oppstillingen og jeg fikk derfor lyst til å bruke dette blogginnlegget til å komme med noen forslag!

Å ha dokumentene oppstilt etter innkjøpsdato gir både Kåre og brukerne en grei oversikt over hva som er nytt og hva som er gammelt i bibliotekets hyller. Brukerne av biblioteket kan finne frem til det de leter etter ved å gjøre søk på eventuelle søkemaskiner i biblioteket, eller spørre personalet direkte. Dette forutsetter at brukerne vet tittelnavn eller forfattere. Jeg vil si at denne hylleoppstillingen er sårbar, med tanke på brukervennlighet. Brukerne er avhengige av fungerende søkemaskiner eller et personale som har tid til å yte service. Særlig estetisk vil denne oppstillingen heller ikke være, da eksemplarer av bøker, filmer, vinyler, lydbøker og kanskje til og med tidsskrifter står om hverandre i hyllene. Jeg stemmer dermed klart for at Kåre bestemmer seg for å gjøre om på hylleoppstillingen ved skolebiblioteket sitt.

Brukere av et bibliotek skal lett kunne finne fram til den litteraturen de søker, enten det er et spesielt emne, en spesiell bok eller en opplevelse (Sætre, 2008, s.108). Tradisjonelt er bøkene i et skolebibliotek stilt opp etter to systemer: skjønnlitteraturen i alfabetisk rekkefølge etter forfatternavn og faglitteraturen etter Dewey-nummer (ibid.). I tillegg til å stille opp skjønnlitteratur alfabetisk vil bøkene ofte bli delt i sjangrer, slik at fantasy får et eget område, mens humoristiske og klassikere får stå på egne hyller. Faglitteraturen deles inn etter emner, slik at det skal være enkelt å finne flere bøker som omhandler samme tema. Elise Conradi (2015, s.23) påpeker at ulempen ved å stille opp etter fagområder er at generelle emner blir spredt rundt, slik at biblioteksamlinger etter deweysystemet aldri vil kunne formidle overfor brukeren alt biblioteket har om et bestemt emne. Denne ulempen har jeg selv erfart i mine forsøk på å gi bøker dewey-nummer, hvor bøkene later til å passe inn under flere forskjellige nummer og i utgangspunktet dermed kan stilles opp på flere forskjellige hyller under flere emner.

Kåre jobber som nevnt på en videregående skole, hvor brukergruppen hovedsakelig er ungdom. Jeg mener hylleoppstillingen derfor er nødt til å være tilpasset denne brukergruppen. Noen kommer kanskje innom biblioteket på leting etter bøker som omhandler særemnet de skal skrive om i norsk, skjønnlitteratur i favorittsjangeren sin eller fagbøker om språket de tar som valgfag. Dokumenttypene bør sorteres, som et første steg i inndelingen. På leting etter musikk? Ta en kikk i CD og vinyl-hyllene. Film? De finner du samlet på hyllene der borte. Oppstilling av faglitteratur etter deweynummer kan være hensiktsmessig, slik at elevene enklere finner flere bøker om det samme emnet. Når det gjelder skjønnlitteratur stilt opp etter forfatternavn i alfabetisk rekkefølge er jeg litt kritisk. Denne typen oppstilling forutsetter at brukeren vet hvilken forfatter han eller hun søker. Sjangerinndeling kan fungere bedre på denne typen bibliotek. Om bøker innenfor sjangrer som fantasy, humor, skrekk og spenning blir adskilt er det lettere for brukeren å finne bøker som passer behovet. Populære serier, som Game of Thrones eller Harry Potter, kan i tillegg være markert med egne hylleplasser. Lignende serier vil da være naturlig å plassere i nærheten, slik at brukerne får nye boktips.

(Bilde tatt fra Drammensbibliotekets twitter, klikk på bildet for å komme direkte dit)

Kåre, uansett hvordan du velger å stille opp dokumentene i skolebiblioteket ditt, så vil jeg anbefale et tett samarbeid med lærerne på skolen. Dere vil sammen kunne finne hensiktsmessige løsninger for hvordan fremstille bibliotekets mangfold, og dere kan lage en plan for hvilke emner du skal stille frem som kan utfylle lærernes fagplaner. Jeg foreslår også en slags «innspills-postkasse», hvor elevene som bruker biblioteket kan legge anonyme lapper med konstruktive tilbakemeldinger, forespørsler eller innspill oppi. Forhåpentligvis vil du kunne motta gode tips fra selve skolebibliotekets brukergruppe! 🙂 Lykke til med den eventuelle omorganiseringen!

 

Kildeliste:

Conradi, E. (2015). Formidling, kunnskapsorganisering og Dewey. I G. H. Aalstad (Red.),Kunnskapsorganisering. Oslo: Nasjonalbiblioteket (s. 17-28.)   Fra http://www.nb.no/content/download/9709/91724/file/NB-BibliothecaNova%200414nett.pdf

Sætre, T. P. (2008): Kap 3: ”Hvordan velge ut og organisere innholdet i skolebiblioteket?” I: Opplevelse, oppdagelse, opplysning. Hoel, T., Rafste, E. T., Sætre, T. P. Oslo: Biblioteksentralen

Hvorfor skolebibliotekkunnskap?

Publisert av
3

Hei igjen!
Det har skjedd mye nytt siden sist denne skolebloggen viste livstegn. Et nytt studieår har startet og jeg har akkurat fått jobb som lærer! For en ferskis som meg, må jeg bare bøye meg i støvet for alle som har jobbet i læreryrket i flere år… *pust og pes* 

Liten digresjon der.

Jeg har valgt å beholde gamle bloggoppgaver når jeg nå starter på Skolebibliotekkunnskap 1. I dette innlegget vil jeg forsøke å fortelle grunnene til at jeg studerer dette emnet.

Den første skolen jeg selv gikk på hadde et fantastisk skolebibliotek. Skolebibliotekkaren var i tillegg svært engasjert og viste meg nye bøker og bøker hun trodde kunne falle i smak. Jeg husker at jeg kunne sluke opp til to bøker daglig. Foreldrene mine var redde for at skuldrene mine ikke ville klare å bære den tunge sekken jeg alltid kom hjem med etter et bibliotekbesøk. Jeg husker spesielt godt den dagen bibliotekkaren lot meg få låne Jack Londons «Ulvehunden» og «Villdyret våkner» som begge sto i voksenavdelinga. Jeg gikk selv bare i 5.trinn og hadde i utgangspunktet ikke lov til å låne bøker fra voksenavdelinga. Det var utrolig stas å få lov til, og samtidig få tilfredsstilt lesebehovet jeg hadde. Etter 5.trinn flyttet vi og jeg mistet den gode relasjonen til skolebiblioteket. På den nye skolen hadde de et magert utvalg (gamle) bøker og jeg hadde lest de aller fleste fra før. Bibliotekbesøkene på denne skolen var som regel selvgående, noe som førte til at skolebibliotekkaren sjeldent var tilstede. Alt dette hadde jo selvsagt med skolens økonomi og gjøre.

I ettertid har jeg reflektert litt over sammenhengen mellom leselysten jeg hadde og hvor godt jeg gjorde det i fagene på skolen. Jeg gjorde det veldig bra på min første skole, hvor jeg blant annet fikk lov til å ha samme mattebøkene som de i klassen over. På den nye skolen fikk jeg derfor samme pensum som jeg allerede hadde hatt skoleåret før. Jeg tror det la en demper på motivasjonen, samtidig som skolebiblioteket begrenset virkelighetsfluktene.

Jeg håper at dette studiet kan gi meg kunnskaper om hvordan klare å engasjere elever til å finne glede i å lese. Jeg ser også svært frem til å få kunnskaper om hvordan et skolebibliotek drives og hvordan organisering av bøker kan gjøres. Hva gjør en skolebibliotekkar, annet enn å vise elever nye bøker? Hvordan er skolebibliotekkarens hverdag? Dette er jeg spent på å få vite mer om! 🙂

I mellomtiden: Her er link til Goodreads-brukeren min (nylig startet den, så det er ikke all verden der enda!).

Legger ved noen inspirerende bilder av biblioteker i Europa. Enjoy!

Nasjonalbiblioteket i Østerrike.

Klementinum i Praha.

Svartedalen.

Publisert av
3

Svartedalen er ei nynorsk ungdomsbok skrevet av Atle Hansen og utgitt av Samlaget i 2015. Allerede på baksiden av boka presiseres det at dette er en lettlest grøsser, hvor spenningen vil holde deg klistret til sidene. Jeg valgte å lese denne boka dels på grunn av et interessant omslag, hvor vi ser en katt med lysende øyne i mørke omgivelser, og dels fordi jeg pleide å elske spenningsbøker, eller helst grøssere, som barn.

(Er vel muligens litt crazy cat-lady as well?)

I boka følger vi hovedpersonen som er på sommerferie med sine foreldre. De bor i Kapteinshuset, som pappaen har arvet. Allerede på første side i boka får vi vite at hovedpersonen syns å høre føtter liste seg rundt på natten og at «huset lever», slik at vi raskt settes inn i den ønskelige stemningen. Videre skjer det flere underlige ting og svartkledde personer dukker opp. Kapteinen som bygget huset har kanskje ikke forlatt stedet allikevel? Det er høyt spenningsnivå og nok av mystikk til å nesten få gåsehud av denne fortellingen.

Synsvinkelen er plassert hos hovedpersonen, som vi verken får vite navn, alder eller kjønn på, selv om det blir insinuert at det er en gutt på grunn av kallenavnet Julie gir ham, nemlig Romeo. Dette tror jeg er et lurt virkemiddel gjort av forfatteren, som kan åpne lettere opp for at unge lesere skal kunne klare å leve seg inn i historien, uansett deres alder eller kjønn. Det er også en realistisk synsvinkel, at leseren er hovedpersonen uten å vite mer enn det som blir skrevet. Tekstens form ligner på dikt, med linjehopp og korte, estetiske setninger. Her er et utdrag fra side 49:

«Då eg var på din alder, 
likte eg godt å gå i skogen aleine.
Eller langs berga med fiskestonga.
Eg kunne vera vekke heile dagen.
Vera heilt for meg sjølv.» 

Som vi ser, er det linjehopp med korte setninger, som skaper en hurtig lesing. Også kapitteloverskriftene er gjort på en måte som «drar» leseren fremover i handlingen, i motsetning til om det hadde vært mer typiske kapitteloverskrifter. Her er et av kapitteloverskriftene uthevet med påfølgende start på kapittelet:

«Ein stor, svart bil kjem sakte oppover skogsvegen.
Han har breie hjul og mørke glas.» 

Jeg likte veldig godt måten kapitlene starter allerede i overskriftene. Som nevnt, følte jeg at jeg ble dratt med videre til å lese neste kapittel, i motsetning til bøker med kapitteloverskrifter som for eksempel «Kapittel 12«, som tydelig markerer en pause i lesingen.

Et annet grep jeg vil trekke frem er måten historien legges frem på, hvor det veksles mellom store deler samtale til en mer beskrivende form. Denne variasjonen gjør fortellingen interessant, hvor kontrastene i seg selv skaper spenning. Det er lite beskrevet refleksjon fra hovedpersonens side, som setter noen krav til leseren. Det kreves (eller skaper frihet til?) at leseren skaper egne følelser for hvordan hovedpersonen tenker. På et vis tror jeg at der hvor teksten er knapp, dikter leseren mer inni hodet sitt.

Klikk her, for å se og høre Atle Hansen selv lese et utdrag fra Svartedalen!
(Ganske stilig at også dette videoklippet også inneholder tydelige kontraster, sant?)

Hvordan kan denne boka så brukes i skolesammenheng? Jeg tror all mystikken med fordel kan legges vekt på hos unge skrivere. Vi får aldri helt vite om pappaen til hovedpersonen egentlig leter etter skatten han også, eller hvor mye han faktisk vet. Her kan elevene la fantasien komme til uttrykk og dikte videre, for eksempel skrive om da faren var ung i form av dagbøker eller gå inn i synsvinkelen til Julie. Noe av det flotteste med slik skriving er at ingenting kan klassifiseres som «feil», og det blir derfor mindre utrygt å dikte videre. I nynorskfaget er nok Svartedalen fin å ta i bruk, da språket ikke inneholder de vanskeligste nynorskordene. Jeg synes det er litt vanskelig å si noe om hvilken aldersgruppe boka passer for, for jeg tror den kan tilpasses flere klassetrinn. I tillegg hjelper det at hovedpersonen ikke har en alder selv, slik at leseren aldri kan føle at hovedpersonen er for ung eller for gammel. Bruken av kontraster i boka kan også fremheves som en måte å skape spenning på. I undervisning kan det trekkes frem en del eksempler, for eksempel hvor den varme solskinnsdagen går over til å bli en uhyggelig opplevelse hvor hovedpersonen hører knirkende dører bare i løpet av et par setninger. Etter at elevene har sett på slike eksempler, kan de selv skrive korte tekster hvor målet er å fremheve kontraster, snu på stemninger og se hva disse grepene gjør med en tekst. Denne arbeidsmåten krever nok at elevene er vant til å produsere tekster. En annen arbeidsmåte som kanskje passer for yngre elever er å samtale omkring temaene som Svartedalen berører. Underjordiske vesener er et spennende tema og noe som de fleste barn har en formening om. Dette var kun noen forslag til hvordan en kan ta boka Svartedalen inn i undervisningssituasjoner. 🙂

Tonje Glimmerdal.

Publisert av
3

For noen år siden leste jeg «Vaffelhjarte» av Maria Parr, og brukte den flere ganger i undervisningsopplegg på 4.trinn. Det var ei helt kanon bok som fenget de aller fleste. Jeg startet derfor lesingen av «Tonje Glimmerdal» med store forventninger.

Tonje Glimmerdal.

Ei varmere bok tror jeg du skal lete lenge etter. Her inviteres du inn i Glimmerdalen, en liten dal med karakteristiske mennesker (og dyr!). Tonje er 9 år og har en bestevenn på 74, og til tross for aldersforskjellen finner de på mye sprell sammen. En humoristisk vinkling kjennetegner boka, men den streifer også borti alvorlige temaer, som fraværende pappaer og alkoholisme. Jeg satt igjen med en varm og god følelse etter å ha lest Tonje Glimmerdal. Den er så ekte, med barns impulsive sprell og hvordan barns syn på voksne er. Jeg håper -og tror- at flere unge vil lese nynorske bøker på grunn av Maria Parr.

Side 25. Illustreringene er laget av Åshild Irgens og gjør bokas karakterer enda mer visuelle. Likte spesielt godt denne, hvor vi ser Klaus Hagen.

Jeg tenkte nå å skrive litt om hvordan vi kan bruke denne boka i elevgrupper og dens potensiale. Markerte ord er lenket!

Jeg tror denne boka godt kan brukes på alle trinn fra 1-7 med varierte lesestrategier. Kanskje appellerer den aller best i trinnene opp til 5.trinn, med tanke på at Tonje er 9 og 10 år i løpet av boka. For de yngste elevgruppene kan fokus på illustrasjonene være et interessant grep med høytlesning. Hvilke forventninger får de av å se framsiden av boka? Hva tror de den handler om? Spørsmål som dette setter i gang tankeprosessene og skaper nysgjerrighet og forventning til innholdet. Stiller du slike spørsmål får du en aktiv prosess igang, i stedet for at elevene mottar informasjonen passivt. Jeg synes lesestopp er en god strategi i flere elevgrupper. Lesepausene legger til rette for å samtale om innhold, diskutere problemstillinger som eventuelt har oppstått i handlingen, vanskelige begreper og høre hva elevene mener kommer til å skje videre. Hvis elevene vet at du kommer til å stoppe underveis i lesingen for å stille dem spørsmål, tror jeg de vil fokusere enda mer på lyttingen for å kunne svare.

Boka er som nevnt skrevet på nynorsk. Å lese Tonje Glimmerdal gir derfor god trening i det nynorske skriftspråket. Et kompetansemål fra LK06 er at elevene etter 7.årstrinn skal kunne lese nynorske tekster og kunne reflektere over innhold og form i teksten. På mellomtrinnet kan elevene for eksempel utforme persongalleri av karakterene i boka. Her kan de velge seg en person og skrive ned informasjonen de har fått om personen. Når de har lest ferdig boka kan de dikte en videre handling. Hva skjer etter Tonjes 10-årsdag? Da får fantasien løpe løpsk -og kanskje det aller beste: ingen svar er feil, siden elevene ikke har mulighet til å «sjekke» svaret i en oppfølger til Tonje Glimmerdal. Til slutt kan elevene presentere det de har diktet opp for hverandre og gi konstruktiv feedback til hverandre. Det er utrolig hyggelig å se elever som roser hverandre for fantasifulle fortellinger!

Dette var bare noen få idéer til hvordan vi kan jobbe med boka Tonje Glimmerdal. Det finnes selvsagt utallige andre måter å gjøre det på 🙂 Jeg legger ved en lenke til Det Norske Teaterets nettside, som nå selger billetter til deres oppsetning av Tonje Glimmerdal: http://www.detnorsketeatret.no/framsyningar/tonje-glimmerdal/