Svartedalen er ei nynorsk ungdomsbok skrevet av Atle Hansen og utgitt av Samlaget i 2015. Allerede på baksiden av boka presiseres det at dette er en lettlest grøsser, hvor spenningen vil holde deg klistret til sidene. Jeg valgte å lese denne boka dels på grunn av et interessant omslag, hvor vi ser en katt med lysende øyne i mørke omgivelser, og dels fordi jeg pleide å elske spenningsbøker, eller helst grøssere, som barn.
(Er vel muligens litt crazy cat-lady as well?)
I boka følger vi hovedpersonen som er på sommerferie med sine foreldre. De bor i Kapteinshuset, som pappaen har arvet. Allerede på første side i boka får vi vite at hovedpersonen syns å høre føtter liste seg rundt på natten og at «huset lever», slik at vi raskt settes inn i den ønskelige stemningen. Videre skjer det flere underlige ting og svartkledde personer dukker opp. Kapteinen som bygget huset har kanskje ikke forlatt stedet allikevel? Det er høyt spenningsnivå og nok av mystikk til å nesten få gåsehud av denne fortellingen.
Synsvinkelen er plassert hos hovedpersonen, som vi verken får vite navn, alder eller kjønn på, selv om det blir insinuert at det er en gutt på grunn av kallenavnet Julie gir ham, nemlig Romeo. Dette tror jeg er et lurt virkemiddel gjort av forfatteren, som kan åpne lettere opp for at unge lesere skal kunne klare å leve seg inn i historien, uansett deres alder eller kjønn. Det er også en realistisk synsvinkel, at leseren er hovedpersonen uten å vite mer enn det som blir skrevet. Tekstens form ligner på dikt, med linjehopp og korte, estetiske setninger. Her er et utdrag fra side 49:
«Då eg var på din alder,
likte eg godt å gå i skogen aleine.
Eller langs berga med fiskestonga.
Eg kunne vera vekke heile dagen.
Vera heilt for meg sjølv.»
Som vi ser, er det linjehopp med korte setninger, som skaper en hurtig lesing. Også kapitteloverskriftene er gjort på en måte som «drar» leseren fremover i handlingen, i motsetning til om det hadde vært mer typiske kapitteloverskrifter. Her er et av kapitteloverskriftene uthevet med påfølgende start på kapittelet:
«Ein stor, svart bil kjem sakte oppover skogsvegen.
Han har breie hjul og mørke glas.»
Jeg likte veldig godt måten kapitlene starter allerede i overskriftene. Som nevnt, følte jeg at jeg ble dratt med videre til å lese neste kapittel, i motsetning til bøker med kapitteloverskrifter som for eksempel «Kapittel 12«, som tydelig markerer en pause i lesingen.
Et annet grep jeg vil trekke frem er måten historien legges frem på, hvor det veksles mellom store deler samtale til en mer beskrivende form. Denne variasjonen gjør fortellingen interessant, hvor kontrastene i seg selv skaper spenning. Det er lite beskrevet refleksjon fra hovedpersonens side, som setter noen krav til leseren. Det kreves (eller skaper frihet til?) at leseren skaper egne følelser for hvordan hovedpersonen tenker. På et vis tror jeg at der hvor teksten er knapp, dikter leseren mer inni hodet sitt.
Klikk her, for å se og høre Atle Hansen selv lese et utdrag fra Svartedalen!
(Ganske stilig at også dette videoklippet også inneholder tydelige kontraster, sant?)
Hvordan kan denne boka så brukes i skolesammenheng? Jeg tror all mystikken med fordel kan legges vekt på hos unge skrivere. Vi får aldri helt vite om pappaen til hovedpersonen egentlig leter etter skatten han også, eller hvor mye han faktisk vet. Her kan elevene la fantasien komme til uttrykk og dikte videre, for eksempel skrive om da faren var ung i form av dagbøker eller gå inn i synsvinkelen til Julie. Noe av det flotteste med slik skriving er at ingenting kan klassifiseres som «feil», og det blir derfor mindre utrygt å dikte videre. I nynorskfaget er nok Svartedalen fin å ta i bruk, da språket ikke inneholder de vanskeligste nynorskordene. Jeg synes det er litt vanskelig å si noe om hvilken aldersgruppe boka passer for, for jeg tror den kan tilpasses flere klassetrinn. I tillegg hjelper det at hovedpersonen ikke har en alder selv, slik at leseren aldri kan føle at hovedpersonen er for ung eller for gammel. Bruken av kontraster i boka kan også fremheves som en måte å skape spenning på. I undervisning kan det trekkes frem en del eksempler, for eksempel hvor den varme solskinnsdagen går over til å bli en uhyggelig opplevelse hvor hovedpersonen hører knirkende dører bare i løpet av et par setninger. Etter at elevene har sett på slike eksempler, kan de selv skrive korte tekster hvor målet er å fremheve kontraster, snu på stemninger og se hva disse grepene gjør med en tekst. Denne arbeidsmåten krever nok at elevene er vant til å produsere tekster. En annen arbeidsmåte som kanskje passer for yngre elever er å samtale omkring temaene som Svartedalen berører. Underjordiske vesener er et spennende tema og noe som de fleste barn har en formening om. Dette var kun noen forslag til hvordan en kan ta boka Svartedalen inn i undervisningssituasjoner. 
Så kult, at du velger å fotografere boka med en katt i bakgrunnen. Det gjorde innlegget veldig fristende å lese. Jeg likte selv denne boka veldig godt da jeg leste den, og synes som deg at omslaget på en måte drar oss inn i boka.
Med korte setninger og kapitteloverskrifter som leder oss rett inn i handlinga, er dette ei bok som nok passer for de svakere lesere også. Du trekker frem at en også kan bruke boka som del av nynorskopplæringa. Jeg er helt enig med deg. Har prøvd den selv, og boka funka supert i hele 30-gruppa.
Jeg liker godt ideen din med å skrive seg inn i boka. Da kan vi dikte helt fritt om hvordan vi tror faren er, og kanskje også hans rolle i Svartedalen.
Å lenke til Atle Hansens opplesing likte jeg også godt. Jeg tror at du gjennom denne loggen påvirker noen til å starte å lese «Svartedalen».
Hilsen Wenche Liabø
Hei Siri!
Du har skrevet et flott innlegg om Svartedalen. Jeg likte godt det du skriver om grunnen til at du valgte å lese denne boka. Det er nok ofte bildet på framsidene av bøker som får barn også til å velge, og at du likte grøssere som barn kan jo også være en god grunn for mange barn som vokser opp i dag. Med andre ord minner den kanskje om en god, gammeldags spøkelseshistorie?
Det er også interessant, det du skriver om at hovedpersonens kjønn ikke blir sagt direkte. Nå er det litt lenge siden jeg leste boka, men det kunne jeg faktisk ikke huske. Jeg synes bare å huske at det var en gutt, tok det sikkert som en selvfølge da, kanskje på grunn av det du skriver om Romeo og Julie. Er ellers enig med deg i at måten hovedpersonen blir fremstilt på, gjør at leseren lett vil identifisere seg meg denne.
Er ellers enig med Slettan om at det du skriver om overskriftenes sammenheng med teksten som følger, er et veldig godt poeng. Tror absolutt at overskriftene her er med på å drive leseren videre.
Du har også et godt forslag til hvordan bruke boka i skolesammenheng, det vil jeg gjerne ta med meg til min skole.
Hilsen Kari
Hei Siri!
Interessant å lese! Innlegget er fint bygd opp, synes jeg, og både fotografiet og lenka til opptaket med forfatteren har en fin funksjon i tilknytning til teksten. Det var merkverdig og litt artig med fargeskiftet i opptaket. At det skaper en kontrast, er iallfall klart.
Videre synes jeg det var gode poenger du hadde om form, for eksempel dette med at overskriftene er knytta sammen med teksten nedenfor og skaper et driv i lesinga. Dette og mye anna viser Hansens svært bevisste forhold til litterær form. Det du sier om at knapphet mht. beskrivelser åpner for leserens egen bildeskapende evne, tror jeg også det er mye i. Det med åpenheten fører du ellers fint videre
over i de didaktiske refleksjonene, der du får fram hvordan romanen inviterer til elevenes egen fabulering og skriving.
Hilsen Svein S.