Svartedalen av Atle Hansen er en grøsser hvor fortelleren og leseren beveger seg raskt i takt med både handling og tema. Bruk av ord er påfallende økonomisk uten at det påvirker verken innhold eller forståelse. Tvert imot, skaper forfatterens evne til å fortelle mye med korte og lettfattelige ord en energi som vekker leserens nysgjerrighet, og driver leseren raskt videre først ved en kort beskrivelse av sted og plassering av hovedpersonen, deretter en typisk konflikt mellom hovedpersonen som kjeder seg og foreldrene som forgjeves prøver å aktivere jeg personen. Utrag fra s.8:
<<Gå ut ein tur, då! seier mamma. Slå av pc-en. Gløym mobilen. Gå i skogen. Beveg deg! seier pappa. Til slutt gir eg etter. Eg orkar ikkje maset deira lenger. Eg gjer som dei seier.>>
Setningene og kapitlene er også korte og lettleste, og romanen har intense og nervepirrende høydepunkter, en drivkraft som tvinger leseren til å fortsette å lese boka. Bruk av jeg-synsvinkel får leseren til å føle at fortelleren og hovedpersonen er en og samme person, og gir leseren utelukkende og straks innblikk i hva jeg-personen tenker, føler, synes og gjør. Romanen tar utgangspunkt i en gjenkjennelig situasjon hvor hovedpersonen er på ferietur og kjeder seg på et tilsynelatende rolig og øde sted hvor ingenting skjer…Her oppnår forfatteren flere ting, han forsterker drama effekten ved å bruke kontrasten, rolig lys tilværelse hvor fortelleren gjør hva foreldrene sier og ukjent mørk skog hvor fortelleren trasser foreldrene og går til et sted forbeholdt voksne. Dette er også et frampek på at noe forferdelig kommer til og skje, en god page turner. Jeg-personens tanker og gjenkjennelig ordveksling mellom jeg-personen og foreldrene etablerer et troverdig forhold mellom fortelleren og leseren som identifiserer seg med hovedpersonen og lever seg inn i handlingen. I tillegg til kontraster og grep som lys/mørke, skygge /sol, bruker forfatteren også repetisjon av fargen svart og grønn for å skape kontinuitet, stemning og drama. Svartedalen, Svarten, svart katt og svart bil med svartkledd svarthåret mann er metaforer for det dystre og skremmende, og kattens og Julias grønne øyne og den grønne smykkestenen er metaforer for det som glitrer og er lokkende, det som fører hovedpersonen på ville veier. Romanen er fremtidsrettet og lineær som en detektivhistorie med innslag av det underjordiske og ubegripelige, samtidig som forfatteren bruker formelen hjemme borte hjemme som er vanlig i en utviklingsroman, eller som Atle Hansen selv beskriver denne oppbyggingen i sin egen youtubevideo:
<<fint, dumt, fint eller harmoni, disharmoni, harmoni>>
http://www.youtube.com/watch?v=9EpWe8ap1RY&feature=youtu.be
Et tema i boka er personlig utvikling og forundring over de voksnes verden. Alle karakterene, levende eller i drømme, forteller bare biter av hele sannheten og hovedpersonen søker etter svar på livets mysterium. Til og med hovedpersonen selv går i denne fellen ved å oppgi feil navn i møtet med Julie s. 40
<<Romeo, dett det ut av meg og eg angrar med det same på den dumme vitsen.>>
Han forteller også småløgner til foreldrene for å skjule hva han virkelig tenker og gjør etter å ha møtt Julie som røyker s.43
<<Det lukter røyk av deg,seier pappa då eg kjem ut. Eg stod ved sida av nokre mannfolk nede på kaien, dei røykte, seier eg.>>
Personene i boka er også uforutsigbare og alle prøver å overtale Romeo til å tro på deres egen versjon av Kaptein historien, noe som forvirrer Romeo og forsterker en følelse av utrygghet og uvisse. Hovedpersonen vil bli tatt på alvor av de voksne, og oppnår først ro i sinnet da han tar en avgjørelse, følger en indre personlig kraft og gjør det rette i forhold til andre mennesker, ikke seg selv.
Sterke følelser som frykt for det ukjente og fysisk tiltrekning er også elementer i romanen. Hovedpersonen opplever at frykten for det ukjente kan være konsekvensen av å begå egoistiske handlinger og overvinner denne ved å ta den riktige avgjørelsen og gi smykket tilbake til Julie. Historien om Kapteinen og smykket han stjal er et bilde på mennesker som ender opp ulykkelige på grunn av sine urealistiske forventninger til både kjærlighet og rikdom som kan verken kjøpes eller tvinges fram.
Svartedalen er en bok som egner seg godt til høytlesing i klasserommet. Romanen har både humor og spenning, kriterier som er aktuelle for både gutter og jenter. Korte rytmiske avsnitt skrevet i presens, gjør den fengende og interessant. Boka har god mulighet for lesestopp og refleksjon. Den har få personer å forholde seg til, men derimot fasinerende karakterer å beskrive i et persongalleri og ved skygging. Boka er skrevet og utgitt på nynorsk, lettfattelig som sidemål og et godt eksempel på kvalitetsbok på hovedmål. Atle Hansen er selv opptatt av at ei lettlest bok skal være like god som ei bok med mange ord. I et utdrag fra et podcast intervju med Arne Svingen sier han blant annet:
<<Jeg vil at alle skal lese bøkene mine...>>
Atle Hansen er forøvrig også musikant og reiser rundt på skoler med sitt eget repertoar og deler sin entusiasme både for musikken og fortellinger. Photo: www.atlehansen.net
Andre bøker av Atle Hansen er listet her:
Hei Siw
Jeg synes du har skrevet et informativt og engasjerende blogginnlegg om «Svartedalen».
Du skriver: «Bruk av ord er påfallende økonomisk uten at det påvirker verken innhold eller forståelse.» Det er jeg veldig enig i. Den knappe og konsise fortellerstilen er et særpreg ved boka. Videre skriver du: «Tvert imot, skaper forfatterens evne til å fortelle mye med korte og lettfattelige ord en energi som vekker leserens nysgjerrighet, og driver leseren raskt videre….»
Da jeg leste boka, var det akkurat dette som skjedde. Jeg skulle egentlig bare lese noen sider, for så å legge den bort og lese resten dagen etter. Men det var så mye energi i fortellingen og jeg ble så nysgjerrig at jeg ikke klarte å legge fra meg boka før den var lest ut. Så jeg synes det er et veldig viktig poeng du har der.
Linken din til Svingens barnebokverden, der vi hører Atle Hansen fortelle om sin måte å skrive på, var svært interessant i forbindelse med det du sier om fortellerstilen hans. Her sier Atle Hansen at han jobber for å ta vekk ord, er bevisst på å skrive enkelt, konkret og kortfatta.
Dagen etter at jeg hadde lest boka kjapt fra perm til perm, presenterte jeg den for 7. klassinger i en bibliotektime. Jeg fortalte at jeg ikke hadde klart å legge den fra meg, og forklarte om den kortfatta måten forfatteren skrev på. Det gjorde tydeligvis inntrykk, for boka ble med elevene tilbake til 7. klasserommet.
Du skriver at boka egner seg godt som høytlesing i klasserommet. Jeg er ikke uenig i det, men jeg tror nok først og fremst jeg ville ha oppfordra elevene til individuell lesing av boka. Grunnen til det er nettopp det kortfatta, enkle, konkrete og lettleste språket. Du nevner at boka er lettfattelig som nynorsk sidemål. Jeg tror denne boka, med sin særprega enkle fortellerstil, kan være en god døråpner inn til nynorsk for mange bokmålselever.
Jeg liker godt at du har tatt med link til filmen der Atle Hansen forteller om hvordan han opptrer når han reiser med Den kulturelle skolesekken. Vi skulle gjerne tatt imot Atle Hansen på min skole, for det virker som han har en fengende og artig måte å møte elevene på.
Gjennom denne filmen og resten av blogginnlegget ditt har jeg blitt enda bedre kjent med Atle Hansen og fortellerstilen hans. Det var interessant og lærerikt!
Hilsen Ingjerd
Kommentar fra Ingvild Rullestad, UiA:
Hei Siw!
Du har skrevet et spennende og innholdsrikt innlegg, og det første utdraget du har valgt ut, syns jeg du på en fin måte underbygger hva du tenker om form og innhold. Det utdraget sier mye om boka, både i innhold og form. Jeg liker godt det du skriver om at boka er en utviklingsroman og at du også underbygger dette med et intervju med forfatteren.
Det du sier om at alle personene i boka er uforutsigbare, og at alle bærer på en hemmelighet er fint observert, og jeg liker din tolkning i forhold til at kjærlighet og rikdom ikke kan kjøpes. Dette er tanker jeg tror mange godt kan dele med elevene etter å ha lest boka høyt i en klasse, for å på den måten få en god diskusjon. Mange mener at boka har for mange ubesvarte spørsmål og at slutten kommer litt brått, så det hadde vært interessant å prøve ut boka som høytlesing i en klasse, og diskutert dette i etterkant.
Hilsen Ingvild
Hei!
Jeg må begynne med å si at jeg liker at du ikke starter blogginnlegget ditt med et handlingsreferat – det viser at du tar målgruppa di på alvor. Nå har jeg faktisk ikke lest boka ennå, og spesielt derfor er jeg glad for at du ikke konkret avslører hva som skjer i den.
Du har flettet inn relevante lenker, og jeg liker best den som tar oss til samlaget.no, der vi får en ryddig oversikt over bøkene Atle Hansen har skrevet, samt podcastintervjuet, som lar oss bli bedre kjent med forfatteren. YouTube-klippet opplever jeg ikke som like relevant, og sitatet du har brukt i innlegget kommer ikke fram før 13 minutter inn i videoen, noe som gjør i hvert fall meg litt utålmodig. Selv foretrekker jeg at lenkene i slike blogginnlegg åpnes i egne faner, men det er kanskje smak og behag..?
Du begrunner leserappellen på en god måte, og måten du generelt skriver om boka på, gjør meg nysgjerrig – jeg skulle ønske jeg hadde den foran meg her og nå, for jeg fikk veldig lyst til å lese den! 🙂