«Luridiumstyven» av Bobbie Peers

(Leksjon 5 – blogginnlegg om fantastisk litteratur)

«Luridiumstyven» er skrevet av den norske forfatteren og filmregissøren Bobbie Peers. Boka kom ut i 2015, og er den første i en serie på foreløpig 5 bøker om den 12 år gamle kodeknekkeren William Wenton:

 

Kort om handlingen

Dette skriver forlaget om boka:

William Wenton oppdager at han ikke er som alle andre. Riktignok har han alltid lurt på hvorfor familien hans har dekknavn. Og hvorfor han er ualminnelig god til å knekke koder. Og hvorfor bestefaren forsvant sporløst i Londons undergrunn for åtte år siden. Men det er først når han løser Umuligheten, verdens vanskeligste kode, og blir sendt til Institutt for Posthuman Forskning, at livet hans tar en ny og uventet retning. Sakte men sikkert begynner han å avdekke familiens hemmeligheter. Og plutselig haster det med å finne bestefaren som forsvant på mystisk vis i Londons undergrunn for åtte år siden.

Det fantastiskes funksjon for tematikken

Som vi ser av forlagsomtalen, er det nok av ubesvarte spørsmål som tidlig dukker opp i fortellingen, og som vekker interessen for å lese videre. Hvorfor må familien bruke dekknavn? Hvor har det blitt av bestefaren? Hva skjedde egentlig for åtte år siden? Hvorfor er William så god til å løse vanskelige koder?

Vi skjønner også tidlig at foreldrene til William vet mer om dette enn de vil fortelle:

Det var lenge siden han hadde sluttet å spørre om hva som egentlig skjedde i London for åtte år siden. Hvorfor de nå het Olsen og hadde lært seg norsk. Hvorfor de bodde her, av alle steder, og hvor det var blitt av bestefar. Mamma og pappa hadde bestemt seg for at de ikke skulle snakke om det. Som om alle hemmelighetene var bedre enn sannheten. Det lille han visste om det som hadde skjedd, var at det hadde noe med en bilulykke å gjøre. En bilulykke der pappa var blitt lam. (s. 8)

William er dermed overlatt til seg selv i forhold til å avdekke familiens hemmeligheter.

Det første tegnet på at dette er en fantastisk fortelling får vi da William løser Umulighetskoden på skoletur til Vitenskapshistorisk museum, og noe inne i kroppen hans tar styring over bevegelsene:

Det begynte i magen, som en varm murring. Så spredde det seg opp i brystkassen og ut i hendene og hodet. Det var som om ting begynte å gå av seg selv. William prøvde å slippe taket. Men det var for sent. Nå var det som om de små dele på sylinderen ble levende i hendene hans. Noen av delene ble mindre og andre forandret farge. Noen begynte å lyse mens andre ble så mørke at de nesten forsvant. Tegnene løsnet fra sylinderen. De svevde rundt i hodet hans som en sommerfuglsverm. Han fulgte dem med blikket. Så begynte hendene hans å jobbe. De snudde, vendte og vred på de små knappene. Fingrene hans gikk fortere og fortere og fortere. Klikk … klikk … klikk .., sa det. Så forsvant tid og sted. (s. 30-31)

Løsningen av koden retter fokus mot William, og familiens skjulested blir avdekket.

Vi får nå to nye tegn på at dette er en fantastisk fortelling, og noe magisk fra en sekundærverden griper inn i den realistiske primærverdenen (Teigland 2014: s. 102).

William oppdager først en mekanisk, «levende» bille på rommet sitt, og billen rekker akkurat å advare William før et stort monster bryter seg inn i familiens hus.

William kommer seg unna med et nødskrik, og han blir nå fraktet til «Instituttet for posthuman forskning» i London, som blir en sekundærverden i fortellingen. Vi får dermed et eksempel på det Nikolajeva beskriver som en åpen konstruksjon, med en realistisk primærverden og en magisk sekundærverden (Teigland 2014: s. 102). Det kan også passe til det Mendlesohn kaller portal- og oppdragsfantasy, der William blir fraktet til en ny og ukjent verden og må bruke tid på å forstå og beherske alt det nye (Guanio-Uluru 2018: s. 119).

På Instituttet får William innsikt i en verden bestående av roboter, mekaniske planter og andre tekniske oppfinnelser som fungerer i strid med vanlige normer for sannsynlighet. Han får høre om det «intelligente metallet» Luridium, han finner ut at det er bestefaren hans som er Luridiumstyven, og at luridiumet ble brukt til å redde livet til William da han var liten og at han dermed selv består av 49 % luridium.

Vi skal videre se at boka tar opp flere aktuelle tema som er typiske for fantasysjangeren (det gode mot det onde, vennskap og svik, den unge helten, flukt og forfølgelse, «cliffhanger»-situasjoner).

Harry Potter og William Wenton

Likehetstrekkene med Harry Potter-universet er påfallende i boka. Der Harry er merket og forbundet med sin hovedfienden gjennom arret han fikk av Voldemort, blir William jaktet på av monsteret Abraham Talley, som også har luridium i kroppen. Begge skurkene søker udødelighet, og det krever at heltene blir drept. Både Harry og William lever i en realistisk verden der de mistrives, men blir så fraktet over til en magisk, sekundær kostskoleverden gjennom en portal, og finner seg mer til rette der. Der Galtvort beskrives som en gammel borg, finner vi det middelalderaktige i «Lurididiumstyven» blant annet gjennom at vi får vite at Instituttet er bygd på gamle borgruiner. Harry får sine beste venner og støttespillere på Galtvort i Ronny og Hermine, mens William blir kjent med Iscia på Instituttet. Der Galtvort er befolket av spøkelser og magi, er det roboter og tekniske nyvinninger som regjerer på Instituttet.

Science fantasy

I artikkelen «Science fantasy og det posthumane : Luridiumstyven av Bobbie Peers» (2018) ser Lykke Guanio-Uluru på trekk fra det tekno-vitenskapelige posthumane feltet og fra science fiction, som også kan passe på denne boka og som det er greit at vi er klar over.

Science fiction omhandler ting som kan tenkes å bli mulig i fremtiden, og det er ikke umulig at robotene i «Luridiumstyven» kan bli virkelig hvis vitenskapen får utvikle seg. Kjennetegn innenfor posthumanismen er hybriden eller kyborgen, og det er jo nettopp dette William er, halvt metall og halvt menneske. Nyere barnelitteratur benytter seg nettopp av kyborgen som hovedpersoner, og de fremstilles i et positivt lys. Dette er også roller barn kjenner fra dataspillenes avatar-figurer.

Det at boka inneholder både trekk fra det fantastiske, men også trekk fra science fiction, gjør at Guanio-Uluru vurderer boka som en hybrid i seg selv, og hun kaller den for en science fantasy. Peers trekker også veksler på mange ulike fortellerstrukturer samtidig og blander mystikk, moderne teknologi og mørke katakomber.

Språk og komposisjon

Boken vant ARKs barnebokpris i 2015 og Bokslukerprisen i 2016, begge priser der barn kårer vinnerne, og boka er foreløpig solgt til 36 land. Det tyder på at boka treffer målgruppen godt. Barna som anmelder boka på Bokslukerprisen legger spesielt vekt på spenningsoppbyggingen og det kreative og unike i fortellingen. Selv om historien starter litt tregt, er det er mye som skjer og den skiller seg ut fra andre ting de har lest:

https://bokslukerprisen.no/tekst/luridiumstyven/

Disse vurderingene er jeg helt enig i. Boka har noen unødvendige avsnitt i starten, men når William kommer til Instituttet blir fortellingen handlingsmettet og kreativ. De ulike robotene er også med på å skape humor til fortellingen.

Boka har, til tross for en tydelig suksess blant målgruppen, også måttet tåle kritikk fra voksne anmeldere og litteraturkritikere. De har spesielt fokusert på et dårlig språk og lite spennende karakterskildringer.

Brynjulf Jung Tjønn gir boka terningkast 3 i sin anmeldelse i VG, og avslutter anmeldelsen med:

Men det er bekymringsverdig at det ikke finnes ett eneste originalt språklig bilde i løpet av de 238 sidene:

https://www.vg.no/rampelys/bok/i/XyGG7/bokanmeldelse-bobbie-peers-luridiumstyven

I Marius Emanuelsens anmeldelse av de to første bøkene i Barnebokkritikk, gir han til dels et motsvar til Tjønn, og poengterer at det finnes flere språklige bilder i bøkene. Allerede i tittelen etableres et spennende språklig bilde i det nyskapte ordet Luridiumstyven, og det finnes mange lignende nyord i bøkene:

Ideene i Peers’ vilt populære og ganske så lettleste spenningsbøker ligger nedfelt i slike nyord, som spraker i sammenføyningene: luridiumstyv, kryptalportal, partikkeldefragmenteringsregulator, kvanteseparasjon, stråleresistent panserbly, dør-obot. Hva ordene betyr er ikke alltid så viktig. Poenget ligger i gleden ved sammenføyningene, eller i at det kantete ved dem gjør dem store og mystiske, og liksom hinter om en virkelighet større enn det dagligspråket tilbyr.

Emanuelsen poengterer også at det språklige kan ligge tett opptil hvordan en 12-åring opplever verden rundt seg, og at dette virker troverdig på målgruppen, men han savner også et bedre skildret persongalleri der karakterer skiller seg mer fra hverandre og utvikler seg:

https://www.barnebokkritikk.no/kodeknekkeren-peers/#.Xl02bahKhPY

Tekstens appell til barneleseren

Jeg valgte å skrive om «Luridiumstyven» fordi den ser ut til å appellere godt til elevene på skolen der jeg jobber, spesielt til gutter på 4. og 5. trinn. Fokus på gutter og lesing er stort i skolen, og det er derfor viktig at vi kjenner til disse bøkene. Det er samtidig viktig å kjenne til de forskjellige innvendingene for og imot boka. Den vil f.eks. egne bedre til et opplegg med lesestimulering enn til bruk der man skal jobbe med skildringer.

Selv om bøkene er forholdsvis omfattende og uten illustrasjoner, har de likevel en del elementer vi kjenner igjen fra lettlest litteratur. Det er brukt mye luft på sidene, og en stor font på skriften. I tillegg er det både mye dialog og tydelige avsnitt, og det er en del blanke sider før og etter nye kapitler. Leseren vil derfor oppleve at det går forholdsvis raskt å lese boka, og dette kan gi en god mestringsfølelse for barneleseren. Jeg tenker at for lesere som synes Harry Potter-bøkene er litt for krevende, så kan dette være en serie som inneholder flere av de samme elementene og som er litt enklere å lese rent teknisk.

Bruk av boka i skolen

Jeg vil avslutte med å foreslå et opplegg med denne boka jeg tror kunne fungert godt i skolen. Gjennom høytlesing for klassen ville jeg bedt elevene tegne hvordan de tror de ulike robotene ser ut, hvordan plantene i hagen ser ut og hvordan de ulike personene kan se ut. Kanskje de også kan prøve å lage et slags kart over Instituttet. Klassen må lete etter spor i teksten som sier noe om dette, samtidig som de må bruke fantasien for å fylle ut det teksten ikke sier noe om.

Helt til slutt vil jeg dele et innlegget med forfatterens egne tanker om bøkene, og som er gode ord å ta med seg inn i lesestimuleringsarbeidet i skolen:

– Jeg har fått utrolig mange glade tilbakemeldinger fra foreldre de siste tre årene. «Jeg trodde aldri at mitt barn skulle orke å fullføre en bok, men nå har han eller hun slukt din bok på tre dager!» forteller de. Det er kjempegøy. Så går heller barna videre til andre, mye mer avanserte ting senere. En anmelder i BT prøvde nettopp å bruke det mot meg at jeg skriver bøker unger vil lese. Men det kommer jeg aldri til å unnskylde meg for. At barn knekker lesekoden med William Wenton-bøkene, at de tenner lesegleden, er akkurat slik jeg ønsker at det skal være, sier Peers.

Her finner du hele innlegget: https://www.dagsavisen.no/kultur/bobbie-peers-er-lesekode-knekkeren-1.1220685

Litteratur:

Bokslukerprisen: Luridiumstyven (2015). Hentet 07.03.2020, fra: https://bokslukerprisen.no/tekst/luridiumstyven/

Emanuelsen, Marius: Kodeknekkeren Peers (09.12.2016). Hentet 07.03.2020, fra: https://www.barnebokkritikk.no/kodeknekkeren-peers/#.Xl02bahKhPY

Guanio-Uluru, Lykke: «Fantasylitteratur for barn». I: Ruth Seierstad Stokke og Elise Seip Tønnessen (red.): Møter med barnelitteratur. Oslo: Universitetsforlaget, 2018.

Guanio-Uluru, Lykke: «Science fantasy og det posthumane: Luridiumstyven av Bobbie Peers». I: Svein Slettan (red.): Fantastisk litteratur for barn og unge. Bergen: Fagbokforlaget, 2018.

Peers, Bobbie: Luridiumstyven. Oslo: Aschehoug, 2015.

Sandve, G.E. Stava: Bobbie Peers er lesekode-knekkeren (21.10.2018). Hentet 07.03.2020, fra : https://www.dagsavisen.no/kultur/bobbie-peers-er-lesekode-knekkeren-1.1220685

Teigland, Anne-Stefi: «Fantasy». I: Svein Slettan (red.): Ungdomslitteratur – ei innføring. Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2014.

Tjønn, B.J.: Bokanmeldelse: Bobbie Peers: «Luridiumstyven» (11.09.2015). Hentet 07.03.2020, fra: https://www.vg.no/rampelys/bok/i/XyGG7/bokanmeldelse-bobbie-peers-luridiumstyven

Bokanmeldelse: «Barsakh» av Simon Stranger

Tenk deg at du er på en sydenferie på Gran Canaria med familien din. Dere nyter god mat, fint vær og tid med hverandre. Dagene kan likevel bli like og ensformige, så for å få litt adspredelse, liker du å ta deg en joggetur for å utforske øya på egenhånd. En dag du løper forbi en øde strand, ser du en båt som driver like utenfor land. En ung mann vinker til deg fra båten. Du vasser ut for å finne ut hva han vil, og det viser seg at i båten er det flere svært medtatte barn, ungdommer og voksne. De har flyktet fra Afrika, og drevet rundt på Middelhavet i nesten en måned, omtrent uten mat eller vann. Nå trenger de din hjelp!

 

Boka «Barsakh : Emilie, Samuel og Gran Canaria» av Simon Stranger handler om nettopp dette. Norske Emilie er 15 år, og hun er på ferie på Gran Canaria med familien sin. Hun kommer tilfeldigvis over en båt med flyktninger og hjelper dem i land. Flyktningene vet at de har kommet ulovlig til landet, og at de vil bli sendt tilbake hvis politiet finner dem, så Emilie hjelper dem til et forlatt hus og skaffer dem mat og vann. Hun blir spesielt godt kjent med 18 år gamle Samuel fra Ghana. Vi får vite en del om Samuels historie, om hvorfor han har valgt å forlate familien sin og landet sitt, og om hvordan han har endt opp halvdød i en båt utenfor Gran Canaria.

Simon Stranger har skrevet en bok som berører og sjokkerer oss. Vi får vite mer om hvorfor så mange afrikanere velger å utsette seg for den risikable reisen over til Europa. Hva reiser de i fra? Og hva drømmer de om? Emilies historie er gjenkjennbar for norske ungdommer, og gjennom Samuels historie får vi en bedre forståelse for de valgene som blir tatt av mennesker som har en helt annen kultur og oppvekst enn oss i Norge, og som velger å flykte fra alt.

Simon Stranger har skrevet 3 bøker om Emilie. «Verdensredderne» handler om tekstilindustrien i den tredje verden, og «De som ikke finnes» om papirløse flyktninger. I denne boka møter vi også Samuel fra Barsakh igjen.

Du kan lese mer om forfatteren og bøkene på hjemmesiden til Simon Stranger: http://www.simonstranger.com/