Tony Valberg. HiA:

Askeladden teatergruppe satte våren -88 opp sin første forestilling: Prinsessa som ingen kunne målbinde. Gruppen besto hovedsaklig av mennesker med psykisk utviklingshemming, og de presenterte i årene som fulgte en serie av iscenesatte folkeeventyr.

Erfaringene fra dette prosjektet ledet oss til å spørre hva det var ved folkeeventyrene som straks brakte oss inn i fruktbare musikkdramatiske prosesser. Et undereeventyr er en ganske omfattende tekst, og en hvilken som helst annen tekst av et slikt omfang ville sansynligvis være et dårlig utgangspunkt for denne type arbeid. Denne artikkelen vil forsøke å belyse hvordan under-eventyrenes sjangertrekk kan tilby selve grunnfjellet i en god læringssituasjon; struktur, oversikt og gjenkjennelse.

I eventyrene møter vi mennesker med magiske evner, dyr som snakker, fugler som frakter folk på ryggen. Her er skip som går like godt til lands som til vanns, her er feiginger og helter. Det uventede, grensesprengende og, ja, det eventyrlige, er så til stede av vi nærmest griper etter noe å holde oss fast i. Og da ligger formelementene der fjellstøtt. De er så og si skinnene vi ruller fram gjennom eventyret på. De gir oss en trygg følelse av orden og gjenkjennelse, slik at vi kan ta inn over oss eventyrets fantastiske elementer uten å havne i kaos.

Struktur gjennom sjangertrekk.

Den språklige eventyrstilen.

Straks vi hører "Det var en gang" innstiller vi oss på å høre noe fra en verden vi er trygge på at vi kjenner fra før; eventyrverden. Helt fra "Det var en gang" til "Og så levde de lykkelig alle sine dager" holder eventyrstilen oss fast i denne verdenen og minner oss ustoppelig på at nå er vi i eventyret. Fortellertonen er kjekk, liketil og rett på sak. Men noen grå fortellertone er det ikke. Tvert om, her er det en blomstrende hang til treffende og særpregede ord og vendinger.

I "Rødrev og Askeladden" finner vi mange gode eksempler på dette. Selv er jeg svak for denne lille observasjonen av trollet som blindebukk: "Men der skulle du sett blindebukk; hei! de fór omkring i skogkanten; trollet røk og rente mot stubbene, så føsken føk og det knaket etter". Askeladdens motstykke i eventyret, den sleipe Rødrev tar æren for heltedådene til Askeladden, og "gikk så krepp og kry at rumpen sto høyere enn nakken." Og så ender det som alltid i eventyrene: "de tok på å dundre og drikke og danse i bryllupet til Askeladden, for nå var han basen. Han fikk den yngste kongsdatteren og halve kongeriket."

Maken til frodig og sikker stiltone skal en lete lenge etter, og vi gjenkjenner den språklige eventyrstilen hele fortellingen igjennom.

Person -og miljøgalleri.

Et annet formelement som gir oversikt og gjenkjennelse er det faste person og miljø-galleriet. Når de språklige sjangertrekk har signalisert; eventyr, blir snart våre forventninger om hvem vi skal møte, og hvor vi møter dem, innfridd. Ved den fattige stuen møter vi mor, far og de tre brødrene Per, Pål og Espen Askeladd. I det nære samfunnet rundt finner vi øvrighetspersoner som prest og lensmann. Ennå lenger unna finner vi kongsgården med selve kongen i svalen, dronning, prinsesser og tjenestefolk. Og rundt og mellom alt dette ligger et mystisk norsk innlandslandskap med fjell og uendelig dype skoger.


Handlingsforløp og handlingselementer.

Går vi til "Rødrev og Askeladden" igjen, finner vi en slik "skinnegang" som vi var inne på innledningsvis. Et handlingsforløp som vi kjenner fra svært mange under-eventyr:

Først en rolig innledning som beskriver miljø og personer, så en problemstilling (kongens datter er bortført), så blir brødrene satt på prøver som kun Askeladden består. Askeladden løser oppgaven, gjerne takket være en hjelper. Og så lever han lykkelig alle sine dager.

Innenfor dette forløpet finner vi et dryss av handlingselementer . Situasjoner som går igjen i utallige eventyr, og som vi derfor alltid drar kjensel på. I"Rødrev og Askeladden" møter vi et typisk slikt handlingselement; "en gammel kjerring som lå ved veien. "Å, kjære glunten min, gi meg en liten matsmule i dag," sier kjerringa.

"Men Per han så knapt til siden, han slengte bare på naken og gikk sin vei."

Som ventet er Per ikke god for å tukte trollet, og da møter vi nok et kjent handlingselement; "rett som det var, kom kongen og lot dem skjære tre røde remmer av ryggen på ham; så strødde de salt i såret og lot ham gå hjem igjen samme veien han var kommet."

Hjelp til gode sceniske løsninger.

Flere av disse sjangertrekkene som gir struktur, oversikt og gjenkjennelse, viste seg i tillegg også å komme til nytte når vi lette etter gode sceniske løsninger.

Det en-dimensjonale person -og miljøgalleriet.

Eventyrenes miljø er føydalsamfunnet. Den fattige husmann er bunnløs fattig, skomakeren blir ved sin lest, på kongsgården er det gull i hauger og dynger. Når vi skulle fremstille disse miljøene på scenen var det altså ingen grunn til å ta til nyanser. Den fattige hytte er trekkfull og ussel. Kongsgården kan godt bugne barokt og overdådig. Miljø-skildringene er én-dimensjonale.

Det samme ser vi i persongalleriet. Vi erfarer at Ridder Rød er en løgnaktig, sleip ål som prøver å gjøre Askeladdens bedrifter til sine. Som dreven taskenspiller utnytter han at kongen mer enn gjerne vil tro det er Ridder Rød som har gjort seg fortjent til prinsessa og halve kongeriket. Så får han en ridder til svigersønn, og ikke en slik en som Askeladden. Når Ridder Rød omsider avsløres ser vi ham likevel ikke i omvendelse og anger. Nei, hans sleiphet går tvers igjennom, det skal han ha!

Og ville vi, kunne vi fortsette på samme måte gjennom hele persongalleriet. Det er en klart endimensjonaliteten i personskildringene, og det hjelper våre aktører når vi skal skape sjanger-riktige typer. Skulle vi skildret sammensatte personligheter ville det kreve et langt større utrykksrepertoar av hver enkelt skuespiller. Eventyrenes endimensjonale personskildring åpner for at én skuespiller gestalter én type. Har vi en skuespiller som lett kan fremstille å være sint å sur, kan han være sint og sur lensmann hele stykket. Har vi en skuespiller som lett fremstiller å være snill og god, kan hun på samme vis være snill og god budeie hele stykket igjennom. Og så videre. Ikke bare gjør dette rollene enklere å spille, det er sjanger-riktig tolking også. I tillegg vil kostyme og maske understreke og støtte opp under den endimensjonale typen. Ofte vil kostyme og maske langt på vei være nok til å formidle en klar og tydelig type.


To i dialog.

Med "to i dialog" menes at det i regelen kun er to handlende personer på scenen av gangen. Vi har ikke passasjer hvor tre eller flere personer er i dialog med hverandre. Skulle innholdet i eventyret kreve et slikt møte, vil aktørene skiftevis passiviseres eller bokstavelig talt usynliggjøres, slik at det likevel oppleves som et møte mellom to.

For våre dramatiske oppsetninger er "to i dialog" kjærkommen hjelp, også i arbeidet med replikkene. Replikkarbeidet består av to deler. Hva som skal sies, og når det skal sies. Det er ikke gitt at dersom du kan hva du skal si, vet du også når du skal si det. "To i dialog" sørger for at replikkskiftet begrenser seg til deg selv og den andre. Når den andre har sakt sitt, er det din tur igjen.

Kronologisk handlingsforløp.

"Jag hatar tid" svarte den svenske lyrikeren Martina på spørsmålet om det var noe hun som mongoloid synes var særlig vanskelig å forholde seg til. Jeg tror hun snakket på vegne av mange i vår målgruppe med sitt "jag hatar tid". Fortellinger som stadig skifter mellom retrospektiv og kronologisk fortellermåte vet vi er egnet til å skape forvirring. Askeladden legger ikke detaljerte planer som strekker seg inn i fremtiden. Han tar tingene her og nå, og løser konkrete problemer etter som de oppstår på hans livsvandring. Handlingen hopper ikke frem og tilbake i tid, men forløper i kronologisk rekkefølge fra eventyrets begynnelse til slutt. Fortellerstilen gir støtte til å få grep på hvorledes handlingen utvikler seg i tiden.

Gjentagelser

En av de mest markante sjangertrekk ved eventyrene er gjentakelsene. Eventyrfortelleren står overfor følgende oppgave; han skal skape en spennende historie uten å gjøre hopp i tid, uten å være reflekterende, kommenterende eller forklarende, uten å ha flere enn to i dialog på samme tid. Alltid enkelt og rett på sak. Altså med høyst begrensede virkemidler for å skape en historie med nerve og spenning. Hans håndverksknep er den tre-leddede gjentakelsen.

Vi har vært inne på hvorledes "to i dialog" hjelper skuespillerne til å hvite når de skal si replikkene sine. Gjentakelsesloven er til tilsvarende hjelp når det gjelder hva som skal sies. Satt på spissen kan vi si det slik: Pål sier det samme som Per. Askeladden sier det samme tre ganger. Når Veslefrikk har lært hva han skal si til fattigmannen på fjellet første gang de møtes, har han replikkene for andre og tredje møte automatisk inne. De er nemlig de samme. Arbeidet med å få replikkene til å sitte utgjør også en del av forarbeidet til forestillingene. Eventyrenes utstrakte bruk av gjentakelser reduserer mengden av replikker som skal innøves betydelig.

En skal ikke ha vært pedagog lenge før en vet at struktur, oversikt og gjenkjennelse er fundamentet for en god læringsituasjon. Eventyrenes språklige sjangertrekk, det faste person og miljøgalleriet og de velkjente handlingsforløp og handlingselementer, endimensjonaliteten, det kronologiske handlingsforløpet, gjentakelsene, alt sammen byr på nettopp struktur, oversikt og gjenkjennelse.


Og det eventyrlige?

Og likevel er dette bare halve forklaringen på hvorfor eventyrene fascinerer. Samtidig som vi erfarer at struktur gir gode læringsbetingelser, vet vi etter hvert å sette pris på et annet viktig aspekt ved folkeeventyrene; nemlig det magiske, trolldommen, det eventyrlige. Struktur og gjenkjennelse er begreper vi etter hvert er blitt flinke til å legge inn i samvær med psykisk utviklingshemmede. Vi har vært inne på hvordan eventyrene ivaretar disse behovene i mange av sine sjangertrekk. Spørsmålet er om vi er flinke nok til å ta vare på de kreative mulighetene som ligger i samværet. Folkeeventyrene byr ihvertfall på en enestående sjanse til å utforske disse mulighetene, fordi de som sjanger balanserer det strukturerte med det eventyrlige. Eller om vi vil: Det rituelle med det magiske.

Magisk tenking.

Vil en til verdens ende og tilbake før sola går ned, må en ha syvmilsstøvler. Og må en ha syvmilsstøvler må en benytte magisk tenking. Eventyrene er fulle av det, ikke minst animisme, altså at dyr snakker og resonnerer som mennesker. Men ikke bare dyr får slike egenskaper, også vinden eller månen eller trærne taler, eller tier der de finner det for best. Skulle en velge et eksempel er min favoritt kanhende denne lille snutten fra "Den rettferdige fireskillingen": "Da han hadde fått vedbøra full og skulle hjem igjen, kom han over en stubbebråte. Der så han en kvit, krokete stein. "Å, din stakkars gamle stein, så kvit og bleik du er - du fryser nok fælt!" sa gutten, han tok av seg trøya og hadde på steinen. Da han nå kom bærende med vedbøra, spurte moren hva det skulle være til at han gikk i skjorteermene i høstkulda. Han fortalte da at han hadde sett en gammel krokete stein som var reint kvit og bleik av frost, den hadde han gitt trøya si.

"Din tull!" sa kjerringa, "tror du stein fryser?" Men om den frøs så den skalv, så er enhver seg sjølv nærmest."

For oss er det slående at førskolebarnet er preget av magisk tenking. Det er altså overensstemmelse mellom barns virkelighetsoppfatning og eventyrets virkelighet.

Er psykisk utviklingshemmede preget av magisk tenking? Selv om de er over "eventyralderen", 4-8 år? Det vet vi lite om, men det er grunn til å anta dét dersom funksjonsprofilen ellers i stor grad ligger innenfor eventyralderen.

Den intuitive opplevelse.

Når begrepet "eventyralderen" er introdusert iler jeg til for å tilføye: Eventyrets historie som barnelitteratur er kort, nærmest en parentes, i dets lange vandring fra kontinent til kontinent, fra århundre til århundre. Også i Europa har eventyr stort sett blitt fortalt voksne imellom, selv om barn sikkert har vært medlyttere. Det er først i vårt eget århundre eventyrene har vært skattet først og fremst som barnelitteratur. Og god barnelitteratur er det! Det interessante spørsmålet er derfor heller: Er dette god voksenlitteratur? Og dessuten: Er det litteratur som er særlig aktuell for mennesker med psykisk utviklingshemming?

Det er naturlig å se på den muntlige overleveringstradisjonen for å finne svar. Eventyrfortelleren skulle fortelle en historie til en broket forsamling, men eventyret skulle de forstå alle, der og da. Denne oppgaven maktet eventyrfortelleren fordi det under tekstoverflaten ligger lag på lag med rike opplevelsesmuligheter der enhver lytter utfra et sjikt som passer ens egne forutsetninger. Slik sett er differensieringen så og si innebygget i eventyret.

Et annet håndverksgrep fra eventyrfortelleren var å vektlegge den umiddelbare opplevelsen. Isteden for å legge vekt på intellektuell logikk og analytisk sammenheng (vi ser knapt for oss at tilhørerne ble sittende igjen for å drøfte form og innhold), ble eventyrets egenart tvert imot knyttet til en opplevelse som var umiddelbar og intuitiv. Den spontane selvfølgelighet.

Intellektuelle har ettertrykkelig vist at eventyrene lar seg analysere, på samme måte som enkelte musikere finner glede i å analysere partiturene til for eks.. Grieg eller Groven. Men for Grieg og Groven lå ikke musikkens mysterium i analysen av partituret, men i vår opplevelse idet musikken klinger. Det samme gjelder for eventyrene.

For psykisk utviklingshemmede har dette betydning. Kompliserte fortellinger, eller samfunnsforhold for den saks skyld, som bygger på analyserende og sammenhengende tenking, stiller krav nettopp der psykisk utviklingshemmede er usikre. Det er derimot ikke noe som skulle tilsi at psykisk utviklingshemmede er funksjonshemmet i forhold til intuisjon. Har ikke tvert imot mennesker som er avhengig av å tolke bevegelser, lyder, stemninger, fornemmelser for å kompensere for sammenhengende logisk tenking, utviklet nettopp intuisjon?

Når eventyret først og fremst er ment å skulle oppleves spontant og intuitivt, er det en opplevelsesform knyttet til gamle, muntlige oveleveringstradisjoner som åpner for andre opplevelsesformer enn de tekster vi vanligvis leser. Undereventyrenes sterke appell til mennesker med psykisk utviklingshemming kan bunne i deres spesielle forutsetninger nettopp her.