Bestillingsverk som verktøy i musikkformidling til barn

Et eksempel på musikkformidling til barn der et bestillingsverk er konsertens utgangspunkt.

Utfordringen

I sin opprinnelige form er den klassiske konserten skapt for et voksent publikum i en ganske annen tid enn vår egen. Instrumentalkonseren slik vi kjenner den begynnte å finne sin form på midten av 1700-tallet. Den var ment å nå en spesiell målgruppe, og bekrefte deres identitet og musikksmak, nemlig det dengang fremadstormende borgerskap. Etter hvert som borgerne styrket sin makt og selvtillit, falt også deres musikalske preferanser en stadig mer etablert form i konserten. Den var aldri ment å være et konsept for barn, hverken i form eller musikalsk innhold.

I bestrebelsene på å utvikle gode konserter der barn er målgruppen vil det være avgjørende å ikke bare å fokusere på konsertens form. Også det musikalske innholdet i konserten bør være gjenstand for våken drøfting, og ta utgangspunkt i barnekulturen ogbarns lyttepreferanser. Knapt noe verk i musikkhistorien frem til våre dager er skrevet på disse premissene. Barn har nemlig ikke vært konsertenes målgruppe. I løpet av de siste tyve årene er de blitt det, og vi begynner å se dette gjenspeile seg i musikklitteraturen.

Å knytte et bestillingsverk til en konsert der barn er målgruppen vil kunne være et godt utgangspunkt for vellykket musikkformidling, fordi konsertens produsent har mulighet legge premisser knyttet til barnekultur og barns lyttepreferanser inn i bestillingen til komponisten.

Kristiansand Kammerorkester ønsker å nå et bredt publikum, og satser på å kunne tilby også barn og unge gode og aktuelle konserter. 1999-programmet inneholdt bl.a. denne familiekonserten, og oppgaven var å tilby en konsert som både i form og innhold hadde egen profil, med særlig tanke på aktualitet for barn.

Samarbeidspartnerne Kristiansand Kammerorkester, komponisten Helge Havsgård Sunde, fire barnehager/skoler og meg selv gikk inn i prosjektet fordi alle fra sitt ståsted ønsket å høste erfaringer med hvorledes barn og orkesteret gjensidig ville kunne berike hverandre når konsertens utgangspunkt var et nytt bestillingsverk der premissene kunne legges utifra egne forutsetninger. Samtidig så jeg muligheten til å høste erfaringer med musikkformidling til barn når arenaen er den klassiske konserten. Utfordringen var: hvordan bringe det beste fra den klassiske konserten sammen med det beste fra barnekulturen frem til et produkt som publikum og musikere opplever som en kvalitetskonsert.

Metoden

Bestillingsverket "Sonarium"

- Vi ønsket oss et orkesterverk for 18 strykere og instrumentgruppene (1) rasleklanger og (2) klang fra metallrør. Hver av disse klanggruppene skulle bestå av ca. 10 barn. Deltagelse og samhandling er et fremtredende element i barnkulturen, og vi ønsket å bringe barn nærmere orkester i en samhandling med dets musikere.

  • Barna skulle fysisk og musikalsk integreres i orkesteret. Ca. 10 barn forran fiolinene, og en like stor gruppe forran celloene.
  • Verket skulle knyttes til musikalske elementer som er viktig i førskolebarnets lytteopplevelse, som klang, dynamikk og tempo.
  • Verket skulle knyttes til en musikalsk dialog mellom barnas instrumentene og orkesteret.
  • Verket skulle kunne fremføres uten flere fellesøvelser mellom orkesteret og barna enn under pausen på selve konserten.
  • Verket skulle kombinere klassisk lytteopplevelse og barnekulturens lek.
  • Verket skulle knyttes til en prosess der selve konserten er prosesens høydepunkt.

Samarbeidspartnere og arbeidsoppgaver.

Samarbeidspartnerne var Kristiansand Kammerorkester, komonisten Helge Sunde, tre barnehager og en skole samt meg selv.

Mine arbeidsoppgaver var følgende.

  • I samarbeid med orkesteret finne en konsertform og et repertoar som passet et familiepublikum.
  • Være bindeledd mellom samarbeidspartnere.
  • Ta kontakt med barnehager/skoler og se til deres prosess fram mot konsert.
  • Legge til rette for instrumetbygging.
  • Dirigere barna under bestillingsverket.
  • Ved siden av bestillingsverket fremføre et musikalsk eventyr og lede konsertene.

Kristiansand Kammerorkester består av de 17 heltidsansatte strykene i Kristiansand Symfoniorkester. Dette orkesteret ble dannet i 1919. Orkesteret er en "landsdelsinstitusjon" og holder sine konserter hovedsakelig i Kristiansand, men spiller også jevnlig i andre sørlandsbyer. Orkesteret har mange og allsidige oppgaver utover de vanlige symfoni- og kammerorkesterkonsertene. Orkesterleder under dette prosjektet var Jan Bjøranger.

Fra 1998 har orkesteret bevisst satset på å gi et tilbud til barn og unge. I programmet "Kristiansand Symfoniorkester år 2000" heter det: ÒI 1994 lanserte det store plateselskapet Sony en CD med tittelen: "Mozart makes you smarter". CDen presenterte et lite utvalg av Mozarts verker, og lot vi barna lytte til den med jevne mellomrom skulle de etter sigende bli litt smartere.

Vi som er glad i musikk vil nok følge en slik tanke med en viss interesse. Likevel: det er vel de færreste av oss som tar barna med på konsert for at de skal bli smartere. Vi tar de med for å dele det vi opplever er kvalitet. Et orkester vil alltid ønske å gi publikum en slik fornemmelse av kvalitet. Derfor går vi på konsert.

Likevel tar vi sjelden barna med, og kanskje er ikke det så rart. Den klassiske konserten er både i form og innhold skapt for voksne. Noen og hver av oss har opplevd problemer med at våre håpefulle bør sitte rolig, og ikke forstyrre de andre voksne. Av og til lykkes vi, men av og til er konserten rett og slett for lang for barna, eller repertoaret ikke rikt nok på elementer som er viktige i barns lytteopplevelse. Så tenker vi at det får vente noen år. Til tross for at våre lyttepreferanser legges i barneårene.

Det er gledelig at Kristiansand Kammerorkester nå ønsker å legge til rette for at barn og voksne i sammen skal få gode konsertopplevelser. Det vises til omtalen vedrørende abonnementserie D. Det vil jo heller ikke skade om vi i tillegg skulle Òbli litt smartereÓ

Arbeidsoppgaver:

  • Øvelser : 4 dager
  • Konserter : 4 konserter over tre dager
  • Barnehager og skoler.

Fire barnehager med 3-6åringer (Trollhaugen, Veslebo, Alvejordet og Blåmann, alle Kr.sand ) og en skoleklasse med 6 åringer (Nyplass skole, Søgne) deltok i prosjektet. Ca 20 barn spilte på hver konsert. Til sammen i overkant av 100 barn deltok i fremførelsene sammen med orkesteret.

Arbeidsoppgaver. Lage instrumenter og spille på konserten sammen med kammerorkesteret. Se for øvrig "forarbeid".

Komponisten Helge Havskård Sunde

Helge Havsgård Sunde er en av våre fremste unge komponister med diplomeksamen i komposisjon fra Norges Musikkhøgskole. Han har skrevet en rekke verk for barn og unge i et musikalsk tonespråk som kjennetegnes av såvel solid håndtverk og gode melodier som fantasiskapende kreativitet.

Arbeidsoppgave: Skrive et bestillingsverk på 6 - 10 minutter. I tillegg arrangere en folketone som publikum kunne synge med på under eventyrfortellingen, samt skrive en ouverture til eventyret med tema fra denne melodien.

Konsertene

Programmet var:

  • Tony Valberg: "Eventyret om pannekaka"
  • Woicheck Kilar: "Orawa"
  • Helge Sunde: "Sonarium"

 

Forarbeid

Det ble skrevet brev til barnas foreldre som beskrev prosjektet, og som inneholdt svarslipp med bindene påmelding. Denne kommunikasjonen gikk mellom barnehage/skole og hjemmene.

På hver barnehage/skole lagde ca 10 barn instrumenter med rasleklang, ca 10 lagde klingende rør. En barnehage lagde instrumentene fra grunnen, de øvrige satte sammen deler de fikk av meg.

To uker før konserten begynte barna å øve på å spille på instrumentene sine til direksjon. Spesielle klanger og spilleteknikker var knyttet til spesielle tegn fra dirigenten. Jeg besøkte hver barnehage/skole tre ganger på de to ukene. I tillegg øvde førskolelærerne med barna i denne perioden.

På konserten spilte førskolelærerne/lærerne sammen med barna (minimum en i hver instrumentgruppe), og fungerte som modeller. Førskolelærerne hadde ansvar for barna i spillsituasjonen, ellers lå ansvaret på foreldrene.


Instrumentene

Vi fokuserte på kontraster i instrumentklang. Kontrast mellom orkesterklangen og klanginstrumentene uten definert pitch. Og kontrasten mellom de lange klangene i rørene, og de korte, krispe raslene.

Raleinstrumentene var rør og glass med små gjenstander inni som raslet. Disse gjenstandene kunne være i ulik mengde og størrelse, slik at hvert instrument ble unikt, og den samlede klangen fra raslene rik.

Rørene var i rustfritt stål og i ulik tykkelse og lengde. De ble avfettet og vasket. For å få en god overflate ble de filt og stålbørstet. Det var to grupper av rør: Håndholdte rør (se ill.) Hull for feste av håndtak ble borret i et "dødt klangpunkt" i røret, oftest 3/4 opp mot toppen. Stående rør (ca 15 stk.) var høyere og med større diameter. De var stilt opp foran orkesteret, og så ut som en stor samling orgelpiper.


Etterarbeid

Ca. en uke etter konserten fikk alle barna som hadde vært med i prosjektet tilsendt en hilsen; konsertens plakat nå utformet som en hilsen underskrevet av alle orkesterets musikere.

Det var fra vår side ikke lagt opp til etterarbeid for barna. Likevel fikk jeg tilsendt en rekke tegninger og hilsner fra barn, og hyggelige henvendelser fra fornøyde foreldre.

 

Resultater

Kammerorkesterets musikere var under hele prosessen positive. Jeg kunne ha møtt musikere som så med uvilje på prosjektet fordi de fryktet at de måtte senke det kunstneriske nivået under en slik konsert. Slike holdninger lå ikke i lufta, kanskje også fordi Sundes bestillingsverk både håndverksmessig og kunstnerisk var solid. Det bidro kanskje også til den gode atmosfæren at musikernes rolle som musikere ikke ble utfordret. Det var ikke lagt opp til morsomme, barnevennlige, klovnete musikere. Under min første samtale med kunstnerisk leder fortalte jeg at jeg ikke hadde slike forventninger. Musikerne var musikere, gagsene fikk eventuelt jeg som konferansier stå for. En annen ting er at jeg fikk tilbakemelding fra publikumere om at musikerne under denne konserten virket levende og smilende. Kanskje mer enn på en "ordinær" konsert. Det var også min opplevelse, og på den måten kan en kanskje si at musikerrollen ble noe annerledes. I den grad det var tilfelle skyldes det nok at hele settingen under slike konserter fremmer en mer uformell musikerrolle, og det nedtoner skillet mellom scene og sal. Vi diskuterte antrekk, og det var ulik mening om orkesteret skulle stille i vanlig kjole og hvitt, eller mer uformelt tøy. I henhold til filosofien om at orkesterets rolle er uforandret, og barnas forventninger og glede over det rituelle, bestemte orkesteret seg for å spille i kjole og hvitt.

Bestillingsverket var skrevet i et modernistisk tonespråk. Det inneholdt de elementene som lå i bestillingen som er beskrevet ovenfor, og fungerte godt. At et verk med fokus på klang og dynamikk appellerer til barn er ikke overraskende. Gjennom sine bestillingsverk til førskolekonserter har Rikskonsertene gjort samme erfaring. Jeg tror rett og slett at barna aldri tenkte på at de spilte "ny musikk" som skulle være vanskelig tilgjengelig. Sjangerforventningene er (heldigvis?) ikke etablert på samme måte som hos et voksent konsertpublikum.

Justeringer foretok vi etter første konsert. På sett og vis ble premieren en prøveforestilling, og med et konsertkonsept som var nytt for alle involverte burde vi hatt egen prøvekonsert med innbudt publikum. En del av barnepublikummet begynte å løpe rundt og leke egne leker i konsertsalen , og det forstyrret. Nå tror jeg at toleransen for slikt er ulik, noen synes det er helt ok, og det er i og for seg et standpunkt som lar seg forsvare. Jeg tror imidlertid at det er viktig at den som leder konserten finner et nivå for slik uro som ikke stresser en. Personlig ønsket jeg en større grad av fokus på musikken, og vi gjorde følgende justeringer til neste konsert:

Ved første konsert åpnet vi dørene en halv time før konsert. Mens foreldrene sto i foajeen, løp barna inn i konsertlokalet. I løpet av den halve timen ble mange av barna ganske oppøste, de var under og over stolene, på og av scenen. Konsertlokalet ble definert som "play-ground". Når jeg stakk hodet inn fem minutter før konsert, fikk jeg samme fornemmelse en kan få på en litt vilter juletrefest. Vi besluttet oss for å åpne dørene like i forkant av konserten, og barna gikk inn å satte seg sammen med foreldrene.

Ved første konsert hadde vi fullt lys i salen. For å øke fokus bestemte oss for å dempe lyset i salen, og bruke spots på scenen.

På konserten kom barna sammen med foreldrene, men barnas førskolelærere/lærere var også på konserten. Det var uklart hvem som hadde ansvaret for barna. Vi tok kontakt med barnehagene/skolen og klargjorde at foreldrene hadde ansvaret.

Konserten hadde tre deler, med pause før tredje del. På første konsert gikk ikke orkesterleder og jeg ut mellom del en og to, slik kutyme er i den klassiske konserten. Det begynte vi med fra andre konsert. At vi gikk ut, og kom inn igjen til applaus synes å styrke forventning og konsentrasjon.

Etter pause fulgte bestillingsverket hvor barna skulle spille i orkesteret. På første konsert kom barna opp fra salen. Dette forandret vi. På andre konsert kom barna marsjerende inn sammen med musikerne. Å komme inn slik til applaus skapte også ekstra forventning og konsentrasjon. Og for publikum var det et spesielt øyeblikk og se barna komme høytidelig inn og stille seg opp sammen med musikere i kjole og hvitt.

Disse tiltakene førte til at vi fikk konserter med avslappet, god stemning og fullt fokus.

Fellesøvelsene var tatt ned til et minimum, kun en helt kort øvelse i pausen på selve konserten. Dette var en av premissene for bestillingsverket, og under brevvekslingen mellom Sunde og meg ble vi stadig mer klar over hvor viktig det var med enkle løsninger som gjorde det mulig for dirigenten å gi entydige signaler til barna om hvordan de skulle spille. Likevel var vi spente på hvorledes dette skulle fungere uten fellesøvelser på forhånd. Det fungerte godt. Barna kunne sine ting, og tok (sammen med førskolelærere/lærere) direksjonen godt. Kanskje nettopp fordi de for første gang var sammen med et orkester var motiverte og oppmerksomme. Den korte fellesøvelsen i pausen hadde mest preg av å finne sin plass i orkesteret, og bli vant til å stå midt i en orksesterklang uten å miste fokus. De erfaringene tror jeg imidlertid det er essensielt at barna høster på forhånd.

Samarbeidspartnerne har fungert godt sammen. Alle barnehagene svarte straks ja på henvendelsen vår. Under hele prosessen var såvel førskolelærere som barn interesserte og fokuserte. Barna tok direksjonen uten store problemer. Det viste seg imidlertid at det kreves en god del trening på nettopp dette, og at en med fordel kan bruke en voksen modell i hver barnegruppe. Også hjemmene tente på ideen, og så godt som alle forespurte barn deltok i prosjektet.

Konserten gikk for fire fulle hus. Omtale i "Fædrelandsvennen" 14.4.99

Vedlegg:

Kristiansand Kammerorkester innbyr til samarbeidsprosjekt med Trollhaugen barnehage.