ASKELADDEN - UNDERDOG?

Var Askeladden psykisk utviklingshemmet? Hadde noen spurt for fem år siden hadde jeg sannsynligvis syntes spørsmålet var morsomt, men søkt. Og i dag? Vel, enhver som har folkeeventyrene under huden bærer et bilde av Askeladden i seg. Og det bildet er selvfølgelig det rette for hver enkelt. Mitt eget Askeladden-bilde er i dag at om han ikke var psykisk utviklingshemmet, så kunne han godt ha vært det!

Det finnes ingen autorisert tolkingen av Askeladden. Folkeeventyrene er åpne og universelle. Til ulike tider og fra utallige fortellere er eventyrene brakt ned til et slags minst felles multiplum, hvor kun essensen av deres dype appell gjenstår. Derfor har også Askeladden maktet å bli en identifikasjonsfigur for vidt forskjellige grupper og generasjoner. Og det bør han fortsette og være. Stivner Askeladden til og blir en forutsigbar klisjé oppleves folkeeventyrene slik også. Å tenke seg Askeladden som psykisk utviklingshemmet er altså ikke først og fremst ment å egge til nytenking om psykisk utviklingshemmede. Poenget er snarere å undersøke om en slik Askeladd kan provosere fram aspekter ved folkeeventyrene som lenge har vært ute av fokus.

Her til lands er det er særlig etterkrigsgenerasjonen som har maktet å skape en sterk og klart profilert Askeladdenskikkelse. Enten han nå kalles Veslefrikk eller Askeladden. I gjenreisningens Norge rådde en vidunderlig optimisme. Vi hadde vunnet krigen, og vi bygde et krigsherjet land opp til materiell velstand. Askeladden så frisk ut, var rapp på foten, kjapp i kjeften og hadde snert i stemmen. Ivo Caprino gjenskapte eventyrene slik Egil Monn Iversen skapte musikk og Harald Tusberg skapte TV-underholdning. Amerika inspirerte. Det var den pulserende magi, selve eventyret.

Til tross for de betydelige bidrag til eventyrforståelsen som er kommet de siste tretti årene; egentlig tror jeg vi aldri har kommet oss skikkelig videre. Ivo Caprinos Askeladd er blitt værende selve Askeladden. Per Haddal beskriver ham slik i Ivo Caprino-biografien "Et portrett av Askeladden i norsk film": "Helten i de fleste eventyrene, Askeladden, er en folkelig figur som beveger seg fra det uanselige til prinsestatus. Prinsessen og halve kongeriket vinner han fordi han er kvikk og snarrådig, og ikke redd for å ta i et tak."

Dette bildet bekreftes når vi ved juletider vil kjøpe inn høytidens "Norske kvalitetstegneserier". I det av dem som inneholder eventyr, "Tuss og Troll" får vi årlig fremstilt Per, Pål og Askeladden. Per er litt for tynn, Pål alt for tjukk og med ei stor vorte (eller er det kvise?) på bollekjakan. Askeladden er akkurat passe. Dessuten er han smartest og raskest og får det til så det suser etter. Det er fryktelig langt fra denne Askeladden til en psykisk utviklingshemmede Askeladd, men det er langt fra Ivo Caprinos kjekke Askeladd til en slik også. Så langt at det kan være på sin plass å gå til kilden, til eventyrene, for å sjekke hvordan Askeladden faktisk er beskrevet. La oss gjøre det!


Karakteristikker av Askeladden

"Da de nå hadde gjort ønskene sine, ville de to ut i verden, og Askeladden ba da om ikke han kunne få være med; men det ville de på ingen måte. " Hvor vi kommer hen, så blir vi mottatt som grever og prinser," sa de; "men du din sultne stakkar, som ikke har noe, og ikke får noe, tror du noen bryr seg om deg?"

Slik beskrives Askeladden av Per og Pål i "Det har ingen nød med den som alle kvinnfolk er gla i". Og kanskje er dette den beskrivelsen av Askeladden vi er blitt mest fortrolig med; fattiggutten fra en ussel hytte. Om eventyrene ellers kan legge vekt på ulike sider ved ham, går fattigdommen igjen som en rød tråd. Som karakteristikk av en type, er dette likevel lite å gripe tak i. Fattigdommen deler han med de fleste andre i eventyrenes bondesamfunn, men bare Askeladden er spesiell. Litt mer kjøtt på beinet får vi ved en annen gjenganger i karakteristikkene, som for eks. her:

"Året etter skulle Askeladden i veien; men da han laget seg til å gå, lo de andre to og gjorde narr av ham. "Ja du skulle bli den rette til å passe høyet, du som ikke har lært annet enn å sitte i asken å steike deg!, sa de."(Jomfruen på glassberget.)

Altså at Askeladden ikke kan noen ting. Vi ser for oss at han, i motsetning til brødrene, ikke har fått skolegang. Det er nå så. Men at han heller ikke har gått i noen form for lære eller vært i arbeid? Kun sittet hjemme ved ovnen hos mor og far. Og vi undres hvorfor? Kan svaret være det samme her som det Askeladden får når han spør far sin om å få dra ut i verden for å søke lykken: "Nei, det kan ikke nytte!" Askeladden blir regnet for evneveik. For dum til at det kan nytte å gi skolegang eller læretid. Og så blir han hjemme for å bli tatt hånd om av mor og far.

Et kostelig bilde som viser hvorledes vår helt ikke når helt opp når det kommer til skoleflinkhet får vi i "Veslefrikk med fela". Lensmannen i bygda er så urimelig og gretten at han ikke får folk i tjeneste hos seg, og må ta til takke med Veslefrikk. Etter tre år får Veslefrikk lønna; tre skillinger, en for hvert år. Endelig kan han dra til byen for å kjøpe nytt tøy. De tre skillingene brenner i lomma. Og så heter det:

"Men han måtte opp, og så la han i vei; han orket lite og måtte hvile stundomtil, og da regnet han etter hvor mange penger han hadde."

Hadde Veslefrikk hatt lommene fulle av penger hadde vi neppe langt merke til dette avsnittet, men nå blir vi nysgjerrige. Veslefrikk setter seg altså "stundomtil" ned for å hvile, griper ned i lomma etter de tre skillingene og teller: 1-2-3. Går et stykke, må hvile igjen og setter seg godt til rette for å telle: 1-2-3. Enten Veslefrikk teller de tre skillingene om og om igjen fordi tallforståelsen og minnespennet er dårlig, eller fordi han i frydefull naivitet gleder seg over dem, eller kanskje begge deler, begynner det å ane oss at dette er en type som er noe for seg selv.

Et markant trekk i mange moderne fremstillinger av Askeladden er hans kroppslige vitalitet. Vi møter en gutt som er kjapp og sikker, av og til i kontrast til brødrenes små skavanker. Det er ikke lett å se for seg en psykisk utviklingshemmet gestalte en slik type, men neimen om det er nødvendig heller. Hør for eks. på denne beskrivelsen fra "Den rettferdige fireskillingen":

"Gutten måtte da ut i den vide verden, og han gikk både langt og lenge og spurte etter tjeneste. Men hvor han kom, synes folkene han var for liten og for vek, og sa de kunne ikke bruke ham til noe."

Riktig ille blir det når vi møter Veslefrikk:

"Det var en gang en husmann som hadde en eneste sønn, og denne gutten var så skrøpelig og hadde måtelig helse, så han ikke orket å gå på arbeid. Han het Frikk, og litenvoren var han også, så kalte de ham Veslefrikk."

Senere hører vi:

"Men det gikk ikke fort; for Veslefrikk var skrøpelig til å gå, og skrøpeligere gjorde han seg; fela og børsa dro han med seg også, det var ingen god for å få fra ham dem; og da han kom til galgen og skulle klyve opp stigen, hvilte han for hvert trinn."

Det er altså vanskelig å se for seg Askeladden som håndverkersvenn, for ikke å snakke om embetsmann, der han sitter hjemme og raker i aska. Ikke fordi han er spesielt hjemmekjær, han vil gjerne søke både arbeid og lykken ute i verden han, men ingen har tro på at det kan nytte ham. Men Askeladden tigger og ber, maser og kjaser til han omsider får lov.

Og nok en gang føler vi sympati med foreldrenes vegring for å sende denne spesielle gutten ut i en tøff verden. De har hørt Per og Påls hjerteløse raljering med Askeladden, og venter seg knapt bedre av fremmede folk. Gjennom den lyriske fortellertonen i "Dukken i gresset" får vi bekreftet foreldrenes bange anelser om at denne sønnen kan bli plaget og gjort til narr.

"Hver av dem ga han en hest og en ny rustning, og så dro de da ut i verden og skulle lete etter koner; men da de var kommet et stykke på veien, sa de at de ville ikke ha med Askeladden, for han dudde ikke til noen ting. - Ja, Askeladden måtte bli igjen han, det var ikke noen råd for det, og han visste ikke hva han skulle gjøre eller hvor han skulle vende seg; han ble så sørgmodig at han steg av hesten og satte seg i gresset til å gråte."

Til tross for utgangspunktet; Askeladden klarer brasene og vil ha prinsessa og halve kongeriket i lønn. Men dét er en sur pille og svelge for kongen. En slik svigersønn kan han ikke helt se for seg, og han prøver å unngå dette ekteskapet for datteren sin ved å gi Askeladden stadige nye prøver. Men her har kongen møtt overmannen sin han, og omsider må han gi etter:

"Får jeg kongsdatteren nå?" sa Askeladden.

"Ja, ta henne og ha henne og ta riket attpå" sa kongen. Da torde han ikke si nei lenger." (Askeladden og de gode hjelperne)

Kanskje er den mest kostelige beskrivelsen av Askeladden den vi får i "Askeladden som stjal sølvendene til trollet". Per og Pål lyver stadig Askeladden opp i stry. Flere ganger er han nær ved å måtte bøte med livet for løgnene deres. Men så hører vi til slutt:

" Da han kom til kongsgården med gullharpen, fikk han kongsdatteren og halve riket, slik som kongen hadde lovet ham. Men brødrene sine gjorde han vel imot, for han trodde de bare hadde villet hans beste med det de hadde sagt".

Hvem kan være så utrolig blåøyd?

Med fokus på hjelperne

Om en velger å legge vekt på disse beskrivelsene trer det fram en Askeladd som er dårlig til beins og bortsett fra å bære ved og vann; uinteressant for arbeidslivet. Noen slags opplæring får han ikke, og tallforståelsen er knapt over tre. Mobbet og ledd av, naiv, lettlurt og blåøyd, en fattig stakkar som ingen noen sinne forventer skal kunne lære noe, og som derfor ble liggende og rake i aska hjemme hos mor og far. Med en slik Askeladden vil det ikke være unaturlig å innvende: Selv om en med en viss rett kan forstå ham slik, er det troverdig at en slik Askeladd greier seg gjennom de meget krevende kvalifiserende prøvene før han vinner prinsessa og halve kongeriket? Han skal tross alt lykkes der hans dyktige brødre kommer til kort. Han skal lure både folk og troll. De lange reisene over og under jorden er ikke ufarlige. Kort sagt; han står overfor oppgaver som godt rustede næringslivsaskeladder ville betakke seg for. Men vi står ved denne Askeladden vi, så er det vår oppgave å gjøre hans suksess troverdig. La oss gå til eventyrteksten, og se om vi kan få hjelp derfra igjen!

Og vi leter ikke lenge før vi finner at Askeladden nok må finne seg i å dele laurbær med en annen eventyrskikkelse, nemlig hjelperen. Når stemora i "Manndatteren og kjerringdatteren" sutrer til manndattera "dette har du ikke suget av eget bryst", har hun jo evig rett! Våre helter i undereventyrene er så lettlurte at uten hjelperne til å gå veien opp for seg, ville det være ute med dem. Hør disse eksemplene, der hjelperne viser seg i sine utallige skikkelser. Bekrefter de ikke at uten hjelperne var Askeladden ganske fortapt? Så lenge Askeladden tolkes som en gløgg og vennlig småkårsgutt med høye mål i livet blir hjelperens betydning mindre sentral. Han behøves ikke for å gjøre Askeladdens bedrifter sansynlige. Den kjekke askeladd ordner opp selv. I vår tolking er hjelperen uunværlig.

"Følgesvennen" er, ved siden av å være et av de mest vidunderlige og symboltunge undereventyrene, kanhende det eventyret der hjelperens rolle er mest opplagt. Det ligger jo også i tittelen. Vår fattige bondegutt har gått langt og lenger enn langt og kommet til et land der "alle allfarveiene lå ende bent ut og ikke gjorde noen bøyning. Da han hadde vandret rett frem et fjerdings-års tid, kom han til en by, og utenfor kirkedøren der lå det en stor isklump som det sto et lik inni, og den spyttet hele kirkealmuen på da de gikk forbi den." Da gutten går ut av byen igjen heter det:

"Han ga seg på veien igjen; men han var ikke kommet langt, før det kom en mann etter ham, som spurte om han ikke synes det var ødslig å gå slik alene.

Nei, det synes gutten ikke, for han hadde alltids noe å tenke på, sa han.

"Jeg skal frakte meg selv, og kost og klær skal det ikke ha noen nød med."

Ja, på den måten ville han gjerne ha ham til følgesvenn.

Siden reiste de sammen, og mannen gikk for det meste føre og viste veien."

Og følgesvennen loser gutten gjennom tøffe prøvelser frem til slottet med prinsessa han har sett i drømme. Men dette er et merkelig slott, og prinsessa er merkelig også. Visst påstår hun at hun gjerne vil ha gutten, men den viljen får vi oss ikke til å tro på. Han må utstå tre prøver først sier hun:

"Den første prøven er at du skal gjemme denne saksen, og gi meg den i morgen middag; det er ikke noen vanskelig prøve, det jeg kan tro," sa hun og dro på geipen; "men kan du ikke, så mister du livet, det er loven og så blir du rettet og lagt på steile og hodet satt på stake, slik som de frierne du ser hodeskålene av utenfor vinduene;" det hang mannehoder rundt omkring kongsgården, som det sitter kråker på gardstaurene om høsten.

Det er vel ingen kunst det, tenkte gutten. Men kongsdatteren var så lystig og vill, og flokset slik med ham at han glemte både saksen og seg selv; og mens de styret og baset, lurte hun fra ham saksen så han ikke merket det.

Da han kom opp på kammerset om kvelden og fortalte hvordan det hadde gått, og det hun hadde sakt om saksen hun ga ham å gjemme, sa følgesvennen: "Du har vel saksen hun ga deg?" Han kjente etter i lommene sine, men der var ingen saks, og gutten ble mer enn ille ved da han skjønte den var borte.

"Ja, ja, gi deg til tåls, jeg får friste å skaffe deg den igjen," sa følgesvennen, og gikk ned i stallen; der sto det en stor, diger stallbukk som hørte kongsdatteren til."

I "Askeladden og de gode hjelperne" har vi ennå et eventyr der hjelperne er nevnt i tittelen. I mine egne guttedager hadde jeg det for meg at det var Askeladden som bygget et skip som gikk like godt til vanns som til lands. Men neimen om det var. Askeladdens fulle fortjeneste var at han delte nista si med en gammel krok, men det magiske skipet ble nok bygget av andre:

"Da de kom opp til gamle-eika i skogen, så sa mannen: "Nå skal du skåre ut ei flis, og den skal du sette inn igjen som den har sittet, og når du har gjort det, kan du legge deg til å sove." Ja, Askeladden gjorde som han sa, han la seg til å sove, og i søvne synes han han hørte det hugg og hamret og tømret og saget og snekret, men våken kunne han ikke bli før mannen vekket ham; da sto skipet fullt ferdig jevnsides eika."

Av alle eventyrenes hjelpere er det kanskje den gamle kjerringa vi husker best. Enten hun får hjelp med å løsne nesa si fra huggestabben, eller som i "Gullslottet som han i løse lufta"; hun får en matbit etter hundre år. "Det kan være på tide du får litt å leve av da, gamlemor," sa gutten, og gav henne av de brødsmulene han hadde. Kjerringa sa det var ikke noen som hadde kalt henne mor på hundre år, og hun skulle nok gjøre ham et morstykke igjen, sa hun."

I "Manndattera og kjerringdattera" er det naturen selv som er hjelper:

"Litt lenger fram kom hun til et epletre, og det var så fullt med epler at alle grenene var bøyd mot jorden, og inne ved stammen sto det en liten stang. "Å, vær så snill og plukk eplene av meg du," sa det, "så grenene mine kan få rettet seg, for det leiter på å stå så kroket; men slå endelig smått og vart, så du ikke slår meg fordervet; spis så mye du vil, og legg resten innved roten min, så skal jeg hjelpe deg igjen, jeg."

Og etter som vi leser eventyrene med hjelpernes rolle i fokus, går det opp for oss at det er dem, og ikke Askeladden selv, som utfører magien.


På leting etter en ny Askeladd.

Men hva med Askeladden? Kanskje var han naiv, blåøyd og "lite til kar", kanskje fikk han lagt ting i hendene av hjelperen, men likefullt er det et faktum at det er Askeladden selv som er selve gjennomføringens mann. Per og Pål møter hjelperen de også, uten at de får annet enn møkk i nisteskreppene sine igjen for det! Og vårt siste spørsmål, selv kardinalspørsmålet blir selvfølgelig; Hva i all verden er det med Askeladden? Hvorfor når han fram der andre kommer til kort, og hvorfor slutter vi aldri og fascineres av ham? Kan det være mer enn at han "er kvikk og snarrådig, og ikke redd for å ta i et tak"? Spørsmålet er om fasinasjonselementet heller ligger i at han bryter med konvensjonene, og derigjennom frigjør kreativitet. Og at han møter såvel kongen som den gamle kjerringa med sjenerøsitet og vilje til å være til stede her og nå.

Hans brudd med konvensjonen og frigjorte kreativitet.

Gjennom hele rekken av folkeeventyr går det en mild latterliggjøring av det konvensjonelle. Per og Pål blir nok av sine sambygdinger sett på som veltilpassede, kjekke karer, men vi tilhørere kan knapt skjule vår skadefryd når de får møkk isteden for mat i nistene sine. Heller ikke veltilpassede øvrighetsfolk og kremmere unngår våre skjeve smil. Vi skulle gjerne sett prinsessa og dronninga som legger sin kongelige verdighet til side og gir Askeladden både to og trehundre kyss for ei tryllepipe, for ikke å snakke om kongen selv som motvillig kysser hesten Kvita, riktignok med et silkelommetørkle imellom. Hele Askeladden er et brudd med det konvensjonelle. Alle merker straks at denne gutten er "annerledes". Og denne annerledesheten er vel en forutsetning for de forbløffende løsningene Askeladden møter utfordringene med. Eventyrene er fulle av eksempler på slikt. Mest kjent er vel dialogen brødre imellom fra "Prinsessa som ingen kunne målbinde":

" Da de hadde kommet et stykke på veien, fant Askeladden en død skjærunge.

"Jeg fant, jeg fant!" ropte han.

"Hva fant du?" spurte brødrene.

"Jeg fant en død skjærunge," sa han.

"Fy kast´n! Hva skal du med den?" sa de to, som alltid trodde at de var de klokeste.

"Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den," sa Askeladden

Askeladden velger dristige og forbløffende løsninger fordi han ikke er bundet opp til sine egene eller bygdesamfunnets forventninger om at han skal følge konvensjonene. Per og Pål derimot er selv bærere av bygdekonvensjonene, og det hindrer dem i å velge slike kreative løsninger.

Hans evne til å være til stede her og nå.

"Rødrev og Askeladden" byr på en riktig fornøyelig stilstudie av vår mann;

...og dermed labbet han av gårde. Det hastet ikke med ham;"du kommer alltid tidsnok," tenkte han; "nå har du dagen for deg, og siden tør det hende månen kommer opp, om lykka er god." Så satte han den ene foten fremfor den andre, og pustet i bakkene og så seg vel om på veien."

Ingen hast der i gården, nei. Han tar seg tid, uten at det betyr at han er sløv. Tvert om, han ser "seg vel om på veien" og lytter. Ikke bare til folk forresten, også dyrene og naturen samtaler han med. Han tar seg ofte en hvil i bakken, og leiter det på unner han seg en høneblund midt på dagen. Og nettopp hans evne til å stanse opp, være tilstede og komme i kontakt, er grunnlaget for hans møte med hjelperne.

Hans sjenerøsitet.

Det er likevel hans sjenerøsitet som utløser hjelpernes magiske krefter. Askeladdens grenseløse, nærmest naive sjenerøsitet er nøkkelen til hans suksess. Askeladden ser at epletreet har for tunge grener, han ser at den gamle kjerringa er mager og utsulta og det treffer hans sterkt utviklede empatiske evner. Og så deler han sjenerøst av det lille han har, uten å skule til om han kan få noe igjen av et epletre eller ei fattig, gammel kjerring som ligger i veikanten.


Folkeeventyrene mot århundreskiftet.

Det er ikke vanskelig å trekke paralleller mellom Askeladdens sterke sider, og sterke sider hos psykisk utviklingshemmede; de er "annerledes" og kommer rett som det er med utsagn og løsninger som er brudd med det forventede. De har evne til å stanse opp, være til stede og komme i kontakt med folk, uten å skule til sosial anseelse. Og deres spontane vennlighet og mangel på forstillelse oppleves som sjenerøsitet. Både der Askeladden kommer til kort motorisk og kognitivt, og der han lykkes vil han kunne være en sterk identifikasjonsfigur for psykisk utviklingshemmede.

De gamle muntlige overleveringene var fulle av stikk mot hovmodighet, dumskap og maktmisbruk. Særlig var det øvrighetsfolk som lensmann og prest som fikk unngjelde. Men også jevne folk som Per og Pål ble gjort til latter, når deres hovmod ble stort nok. Dette var et ikke ubetydelig element i fortellertradisjonen. Kanskje er det en stund siden disse stikkene virkelig svidde, og eventyrene har virket "snillere" enn de brukte være. Vi har liksom ikke slike fattige stuer som i eventyrene lenger, og ikke den type kremmere eller lensmenn heller (for ikke å nevne konger og prinsesser). Men mennesker med psykisk utviklingshemming finnes, og det gjør så men dumskap og hovmod også. Med en psykisk utviklingshemmet Askeladd biter folkeeventyrene fra seg igjen. Vår egen dumskap og hovmod trer ubehagelig klart fram.

Skal eventyrene være en levende del av vår kulturarv er det avgjørende at eventyrskikkelsene representerer noe i vår egen tid. Helst skal de hjelpe oss til å gjøre gode valg inn i fremtiden. Etterkrigsgenerasjonens Askeladd pekte mot en fremtid med idealer fra vest, over Atlanteren. Og for statsråder, næringslivsaskeladder og annet storfolk er han blitt en kjær gjenganger i festtaler om den ene som fra små kår og mot alle odds jobber seg opp og frem. Mon tro om Askeladden føler seg fremmed i så fint selskap?

Det gjør han sannsynligvis. Mens etterkrigsgenerasjonen tok mål av seg til å bygge landet, og skapte en Askeladd som var kvikk og snarrådig, og ikke redd for å ta i et tak, er vi i dag stilt overfor nye utfordringer. Miljø og solidaritets -spørsmålene krever nye løsninger og nye holdninger som tvinger oss til å bryte med en rekke konvensjoner, bl.a. den om vekst. Vi trenger mennesker som evner å være til stede her og nå og som gir oss tro på at sjenerøsitet er et kraftig, nesten magisk verktøy for å nå våre mål. Det er ikke kokettering å påstå at i forhold til disse begrepene, og ta gjerne med evnen til å møte utfordringer med intuisjon, dialog og prosess -og sanseorientering også, så har mange av oss noe å lære av mennesker med psykisk utviklingshemming. Fremtrer Askeladden med denne type egenskaper vil folkeeventyrene være en relevant referanse når vi samtaler med hverandre og våre barn om fremtidens utfordringer. Derfor er det langt fra usannsynlig at Askeladden i dag er tjent ved å tre inn i psykisk utviklingshemmedes sko. For dette er folk som, i likhet med ham selv, tilsynelatende er en del av et problem, men som når det kommer til et stykke i virkeligheten representerer kompetanse som er en del av en løsning.