Jeg har lest Svartedalen av Atle Hansen.
Dere kjenner jo også boka, så jeg går rett på med å dele  noen trekk om form og tematikk i romanen. Til slutt drøfter jeg romanens appell til barne- og ungdomslesere.

Det mest iøynefallende

når du åpner boka er formen. Visuelt er romanen stilisert som modernistisk lyrikk der rim, rytme og strofeinndeling har en fri og eksperimenterende form der mye blir sagt med få ord. Det poetiske inntrykket forsterkes gjennom det stemningsskapende og enkle språket, den utstrakte bruken av litterære virkemidler og tekstens linjeinndeling. Dialogene bryter med det tradisjonelle lyriske uttrykket, men følger samme enkle oppbygging. Her kan du selv bla i boka.

Romanens lyriske form

understrekes gjennom rytmikken, linjeinndelingen og de konkrete og direkte ordvalgene. Her finner vi sammenligninger, gjentakelser, kontraster, fargesymbol, metaforer og personifikasjon. I tillegg ser vi konflikter, motsetninger, intertekstualitet og assosiasjoner.
Språket er enkelt med konkrete og direkte ordvalg. Luftige sider, avsnitt med linjeoverhopp, korte setninger og høyretaggete marger, korte kapitler med overskrift som en integrert del av teksten; ”Det er henne. Julie. Det er ho som snakkar. Eg ser henne ikkje.” (105)

Setningene er oftest svært korte med linjeskift for hver ny setning. Dette gjør ikke lesingen eller handlingen oppstykket, som en kanskje skulle tro, men framhever en nærmest sangbar og melodisk framdrift i språk og handling. Hør Atle Hansen lese fra boka her.

De mest åpenbare virkemidlene

er de spenningsskapende kontrastene mellom det lyse og det mørke, som den”Lyse og sommarkledde Romeo og den svarte Julie.”(41) Det ukjente og skumle er gjennomgående representert gjennom det svarte og mørke, mens det ufarlige, ”vanlige” og virkelige er representert med lys.

Motsetningene skaper økt spenning: ”Me er som dag og natt.”(41) ”Eg kjenner at eg både blir trekt mot henne og blir redd henne.”(72)
Atle Hansen bruker mange sammenligninger, som ”Vinden uler som håse ugler”(5) ”Kviskringa er først som vind i lauv.”(18)” Hjarta bankar som ein hammar.” (69) Sammenligningene gir oss et tydelig bilde av hovedpersonens følelser og stemningen i handlingen.

”Skogbotnen er mjuk mose og harde steinar.”(21) Denne metaforen forsterker den ambivalente følelsen hovedpersonen kjenner da han kommer seg vekk fra løa. Han er trygg(ere), men likevel ikke utenfor fare.
Et eksempel på personifikasjon finner vi på s.77: ”Ho (døra) protesterer med høge kvin.”

Hovedpersonen Romeo

opplever også en indre konflikt: ”Ei røyst inni meg sa at eg skulle snu og gå tilbake. Men ei anna og sterkare røyst sa at eg skulle følgja katten og sjå kva han ville visa meg.”(50) ”Noko i meg har lyst til å følgja etter henne inn i mørket. Noko anna og sterkare seier at eg må gå der ifrå og aldri meir gå tilbake.”(111)

Den mest tydelige gjentakelsen i boka er det mantra-lignende ”Gå herifrå. Ikkje kom att!” ”Gi meg att det som er mitt!” Dette er ikke bare en gjentakelse av ord for å forsterke et inntrykk eller en følelse, men representerer selve kjernen ved mysteriet og er det som driver handlingen framover.

Tilbakeblikket på sidene 66-67 fungerer som et foreløpig sammendrag, en oppsummering så langt, og virker mer oppklarende og samlende enn som et forvirrende hopp i tid. Virkemidlene underbygger og forsterker romanens effektfulle uttrykksform og spenningsnivå.

Tematikken i romanen

er mangesidig, og dere har kanskje funnet andre tema enn de jeg har valgt å trekke fram.”Eg trur ikkje på spøkjelse, og dette er ikkje noko spøkjelsesbok. Det er heller ein fabel om underjordiske, om tussar,” sier Atle Hansen selv om Svartedalen i et intervju i framtida.no Sett i lys av forfatterens egen karakteristikk av romanen kan en si at tema er at ”det finnes mer mellom himmel og jord enn vi kan forklare.” Vi finner hentydninger til eventyr og gammel overtro gjennom ord som gjengangarar, underjordiske, tussar og huldrefolk og ”Det er berre kvinner av hennar folk som kan bera slike steinar.”(96) Hva er virkelighet, hva er overnaturlig, og hvor går i så fall skillet?

Tema kan også være en ung gutts modning, utviklingen og kampen som kjennetegner det å være ungdom: teste grenser, gå egne veier, gjøre opprør, bevise at en ikke er barn lenger: ”Eg er ikkje ein unge lenger. Eg går der eg vil.”(10)
Eller det kan være å gi etter for farlige fristelser og å vite hva som er rett og galt. ”Men viss det er det minste grann av sanning i det mannen sa, har han ingen rett til medaljongen.”(107)
Romeo må gjennom prøvelser, akkurat som i eventyr, for å modnes og komme fram til det han mener er riktig. Vi opplever den velkjente hjemme-borte-hjemme-oppskriften og lar oss engasjere.

Svartedalen appellerer til barneleseren

fordi han kan identifisere seg med Romeo og følge hans utviklings- og mestringsprosess gjennom boka. En kjenner seg lett igjen i å være eneste ungdom og kjede seg. Bokas lettleste og lesbare uttrykksform, sammen med det lesverdige spenningselementet vil appellere til flere lesere. At det er lite som understreker fortellerens kjønn, øker identifikasjonsverdien til både gutter og jenter. Førstepersonfortelleren gir et subjektivt perspektiv som forsterker og øker spenningen i fortellingen og identifikasjonen til karakteren. Dette er gode grep for den mindre vante leseren.

Vante lesere vil kanskje sette pris på intertekstualitetene i romanen. Først den helt konkrete referansen til hovedpersonene i Shakespeares tragedie om Romeo og Julie (40)
Deretter koblingen til Harry Potter. Jeg har en følelse av at Julie og katten er den samme. ”Ei svartkledd jente smyg seg som ein katt…”(62) Julie blir beskrevet med ”…augo er grøne som graset,”(40) og katten med «…lysande, grøne augo.”(51) Her kan man sammenligne med professor McSnurp i Harry Potter. Professor McSnurp er en animagus, en heks som kan forvandle seg til et dyr uten å bruke tryllestaven. Hun bærer en smaragdgrønn kappe og forvandler seg til en katt, kanskje på samme måte som Julie?

For de eldste og mest vante leserne gir Svartedalen også assosiasjoner til den navnlike Svartskogen i Bernhard Borges (André Bjerke) kriminal-grøsser De dødes tjern. Der svever også handlingen, hendelsene og de personlige opplevelsene mellom virkelighet og det overnaturlige.

Svartedalen er kort sagt en grøsserpreget spenningsroman som appellerer til de fleste!