Hei!
I høst startet jeg på skolebibliotekkunnskap ved UiA og som første obligatoriske oppgave skal vi skrive et blogginnlegg med utgangspunkt i en ungdomsroman. Valget mitt har falt på «Natt på Frognerbadet» av Sverre Henmo. Her er oppgaveteksten til oppgave C, som jeg valgte som vinkling:
«C. Del dine personlige refleksjoner om boka med medstudentene. Hva la du særlig merke til i den, hva synes du særlig er interessant ved den, kjenner du andre bøker som den kan sammenliknes med? Osv.»
Bilde lånt fra Foreningen Les!
Natt på Frognerbadet av Sverre Henmo
Natt på Frognerbadet er en realistisk ungdomsroman hvor sentrum/utgangspunktet for handlingen er Simon og guttegjengen han er en del av, og hva som skjer når Simon blir forelsket i «feil» jente. Sentrale tema er, i likhet med mange andre ungdomsromaner, gruppepress; det å stå opp for seg selv og våge å være den man er, usikkerhet i forhold til kropp, og hvor viktig det er å bli akseptert som en av «de kule».
Simon går siste året på ungdomsskolen og bor sammen med sin mor. Faren døde i en brann da Simon var liten, noe som preger moren og har ført til hennes noe engstelige væremåte. Hun er redd for låste dører og våkner hver natt for å gå en brannrunde, Simon husker ikke noe fra brannen, men har fått et merke for livet i form av et brannsår på overkroppen. Dette brannsåret hemmer han i hverdagen siden han har mye skam knyttet til dette. Han føler seg annerledes,, og merker at jentene er mer interessert i de andre guttene i gjengen. Det er kun de fire kameratene Bengtjhonsen, Amigo, Jesper og Frank som får se Simon med bar overkropp. Dette fører til at Simon fungerer som dommer, og ikke deltar selv, når ungdommene gjennom sommeren har stupekonkurranser i Frognerbadet.
Vi blir først introdusert for kameratene gjennom hvor gode de er til å stupe. Dette gir meg som leser en indikasjon på hvem de er og speiler også personligheten til de ulike guttene. Dette synes jeg er et godt grep fra forfatterens side og gjør meg interessert i å lese videre for å bli bedre kjent med karakterene. Jeg opplever at Simon setter stor pris på å være en del av denne guttegjengen, og at de alle har sin egen plass i gjengen. Alt går sin vante gang fram til Simon treffer Petra, ei jente fra en annen ungdomsgjeng. Petra har barbert hode, posete militærbukser og tøff T-skjorte. Men hun blir ikke sett på som kul/pen av de andre guttene, noe som fører til at Simon fornekter henne når de andre snakker om hvor teit/stygg hun er, selv om han er forelsket i henne og har innledet et slags forhold til henne.
Han gir dermed etter overfor gruppepresset og svikter både seg selv og Petra, og gjennom indre monolog blir vi med i hans tanker og følelser omkring dette. Petra forstår etterhvert at Simon er flau over henne og hun gjør det slutt. Da begynner Simon en indre kamp for å frigjøre seg fra gruppepresset han føler fra de andre guttene, og han går igjennom en prosess som som fører til at han endelig har mot nok til å stå for den han er.
Jeg synes karakterbeskrivelsene i denne boka er svært gode, personene blir levende framstilt og de virker i stor grad troverdige som karakterer, kanskje med et unntak av Petra som innimellom virker litt for selvsikker. Hun er en ung jente som er med i Natur og Ungdom og spiller fiolin. Hun skriver meldinger som «Liker du regnet?» Hun virker kanskje litt pompøs og hun er muligens en litt urealistisk karakter, hun kunne med fordel hatt en mer sammensatt personlighet for å gjøre henne mer troverdig.
Simon og moren
For meg ble forholdet mellom Simon og moren noe av det mest interessante, her var det spekket med nydelige beskrivelser av forholdet dem imellom og det er helt tydelig at forfatteren har en skarp observasjonsevne. Simon og moren har et forhold preget av gjensidig omsorg og det er tydelig at de vil hverandre vel. Likevel har de vanskelig for å kommunisere på en god måte, det er en tydelig avstand mellom dem og de strever litt med å finne utav det. Simon føler seg litt innvadert av morens angst, men han synes samtidig synd på henne. Jeg synes forholdet mellom Simon og moren er flott skildret. Det viser avstanden som gjerne inntrer når ungdommer skal finne sin egen identitet og løsrive seg fra foreldre. Simon virker tidvis litt irritert og lei seg når han er vitne til morens litt passive/selvutslettende væremåte, noe som kommer til uttrykk fra dette utdraget på side 104 når moren spør om Simon vil være med til Liseberg og kjøre karuseller: « Hun ler på samme måte som hun gjør hver gang vi snakker om noe som har med henne å gjøre. Som om hun ikke egentlig mener det. At det bare tilfeldigvis er sånn, men godt kan være på en annen måte hvis jeg vil det.» .
Moren inviterer Simon på tur til Liseberg for å kjøre karuseller, noe Simon først føler seg litt for gammel til, og som han lenge holder skjult for kameratene. Det viser seg imidlertid at Simon koser seg på turen sammen med moren og det virker som at de begge ser hverandre i et nytt lys. Når de kommer hjem fra turen går ikke moren lenger rett inn på rommet hans etter å ha banket på, men står i døråpningen isteden. Denne turen har på et vis avklart forholdet mellom dem. Det at Simon og moren tar en tur sammen til Liseberg virker forløsende for dem begge; Simon blir på en måte voksen på den turen. Forholdet mellom Simon og mora er noe av det sterkeste ved denne boka synes jeg. Det er et velbrukt grep, det at ungdommen har en litt dysfunksjonell forelder, men jeg synes dette er gjort på en så fin måte i boka her; og det at det ender så godt, med at både Simon og moren får det bedre med seg selv og i forholdet til hverandre gjør meg glad som leser.
Bokas jentesyn
Nå kommer jeg til noe som forstyrret lesegleden min når det gjelder denne boka. Hovedpersonen i denne ungdomsromanen er en ung gutt, og det er hans øyne vi ser verden gjennom, og hans tanker vi får innsyn i. Jeg reagerer likevel på at jentene i boka, med unntak av Petra, blir framstilt litt dumme/udugelige. Mulig de skal være en kontrast til Petras fortreffelighet, men jeg synes likevel det er stereotypt og jeg stusser på en litt nedlatende holdning/nedvurdering av jenter ved flere anledninger i boka.
Et eksempel finner vi på side 181: «Jeg kommer aldri til å stupe fra femmeteren. Hoppe er ikke noe problem, men det er bare jenter som hopper fra femmeteren. Jeg skulle vært jente. Kunne tillatt meg hva som helst. Så lenge man har pupper og minimum ett bein, er det noen som er interessert i deg. (…) Å hoppe er som å gå ut fra stranden. Det er for tapere.»
Mulig dette er realistisk; at det er slik unge gutter tenker om jenter i dag? Hva mener dere, er dette «innafor»? Jeg mener at man har et ansvar som forfatter, og kanskje et spesielt stort ansvar som forfatter av ungdomslitteratur, siden dette er litteratur rettet mot unge mennesker som er på søken etter sin identitet og sin plass her i verden.
Et annet eksempel er fra side 88: « Jeg spiller elendig. Hopper som en melsekk og har en treffprosent som minner faretruende om jentenes». Dette utsagnet blir som å bruke begrepet « å løpe som ei jente», noe som er et begrep som ofte er med på å trykke jenter ned og rakke ned på jenters selvfølelse.
Noen vil sikkert si at dette ikke er så viktig, men det er alle disse små dryppene som til sammen legger en demper på jenter. Det at jenter blir nedvurdert i litteratur, film og andre medier gjør noe med den kollektive selvfølelsen til jenter. Jeg er sikker på at det ikke er forfatterens mening å være nedlatende mot jenter, men dette virkemiddelet/ vinklingen er i mine øyne utdatert, og kan i ytterste konsekvens oppfattes som sexistisk. Jeg husker slike virkemiddel som vanlige da jeg selv var ungdom (90-tallet) og leste denne typen bøker, men siden denne boka er fra 2008 ble jeg litt overrasket over at forfatteren har valgt et slikt grep/virkemiddel.
Siden jeg er helt fersk student i skolebiblitekkunnskap er dette den første ungdomsboka jeg leser av nyere dato.. Derfor er jeg veldig interessert i å høre med andre som har lest flere nyere bøker innenfor ungdomslitteratur; hva mener dere om dette? Er dette noe å henge seg opp i?
Med unntak av jentesynet opplevde jeg «Natt på Frognerbadet» som en veldig god ungdomsroman. Den er spennende, humoristisk og har et imponerende lett og godt språk.
På Gyldendal sine sider kan du lese mer om forfatteren Sverre Henmo:
http://www.gyldendal.no/Forfattere/Henmo-Sverre
