Svartedalen
av Atle Hansen
Oppgavetekst: Velg ut én av de skjønnlitterære tekstene (roman eller novelle) som er pensum i Leksjon 5, og pek på noen trekk som du synes er interessant både når det gjelder tematikk og form. Vær konkret, og gi eksempler fra boka/novella. Drøft til slutt tekstens appell til barne- eller ungdomslesere.
Forfatteren av boka Svartedalen er Atle Hansen (f.1954). Han er bosatt på Stord hvor han jobber som journalist i tillegg til sitt virke som forfatter og musiker. Han har skrevet en lang rekke bøker, både for barn/ungdom og voksne og sin litterære debut hadde han i 1997 med barneboka Sjørøvar-Jenny og Einauge-Bill. Svartedalen var nominert til Bokslukerprisen og er utgitt med støtte fra foreningen «Leser søker bok»: https://lesersokerbok.no som jobber for at alle, uansett leseferdighet, skal ha tilgang til gode bøker.
Sjangermessig er Svartedalen plassert innenfor samlebegrepet Fantasy/Fantastisk litteratur, og mer spesifikt innenfor fortellinger med overnaturlige innslag (horror). «Svartedalen» har en såkalt «underforstått konstruksjon» ved at handlingen forgår i vår realistiske verden, men hvor det overnaturlige innimellom griper inn i og påvirker handlingen.
Kort sammendrag:
Boka handler om en gutt* i tenåringsalder som skal tilbringe sommerferien sammen med foreldrene sine i det gamle huset som faren har arvet. Huset kalles Kapteinshuset og det går rykter om at det er hjemsøkt og at det er gjemt en skatt i huset. Like ved huset ligger «Svartedalen» som sies å være farlig for barn og på tross av advarsler mot å gå dit gjør han nettopp det; og skremmende og mystiske ting begynner å skje. Vi får følge denne guttens leting etter hva som er virkelig og ikke, og vi er med på hans søken etter å oppklare de uforklarlige hendelsene han har havnet midt oppi.
* Det sies aldri eksplisitt, men jeg velger for enkelhets skyld å omtale hovedpersonen som «han», siden han presenterer seg som «Romeo» når han møter jenta Julie. Om det er gutt eller jente er forøvrig ikke viktig for historien. Et interessant grep fra forfatterens side!
Bokas form:
Det jeg la spesielt godt merke til ved denne boka var språket og det visuelle oppsettet. Det er noe uvanlig at grøsser-romaner har en så kunstferdig språklig stil. Dette er helt klart kvalitetslitteratur for ungdom som ikke er skrevet kun for å tjene penger! Det er linjeoverhopp mellom avsnitt, i tråd med lettlest-formatet og Atle Hansen har et vakkert poetisk språk. Det brukes korte, enkle setninger slik at hvert eneste avsnitt nærmest kan leses som et dikt.
Eks:
Mamma kjem rundt hushjørnet.
Ho har hagehanskar på
og ein liten spade i hendene.
«Kva er det de pratar om?» spør ho.
«Laust og fast», seier pappa.
Vakkert, ikke sant? Et annet formmessig grep Atle Hansen bruker er elementer hentet fra norsk folketro og myter. «Romeo» treffer en svart katt som viser vei og nærmest lokker han lenger og lenger inn i Svartdalen. Vi aner med dette en viss uro/fare på ferde siden svarte katter ofte knyttes til hekser, ulykker, død og evne til å skape seg om til andre skikkelser. Vi treffer også jenta Julie som framstår som mystisk , spennende og opptrer kanskje litt innsmigrende/lokkende som i dette eksempelene fra side 70 og 71:
«Ho har knytt det svarte håret i ein hestehale.
I øyro skin det i gull.
Det lyser grønt i augo hennar.
Kva gjer du på? spør ho mjukt»
«Så slepp ho brått taket i meg
og smilar innsmigrende.»
«Eg kjenner at eg både blir trekt mot henne
og blir redd henne. Ho er så underleg»
Kan det tenkes at Julie og katten er den samme men i to ulike skikkelser? De har tydelige fellestrekk i at begge har grønne øyne, katten er svart/ Julie er svarthåret og sortkledt, de er begge «smygende» og dukker opp plutselig. Svartedalen fikk meg raskt til å tenke på «Troll» av Jonas Lie, hvor flere av novellene handler om innsmigrende kvinneskikkelser med gnistrende grønne øyne, pyntet med gullringer i forsøk på å lokke mannen til evig fortapelse i underverdenen.
Bilde lånt fra Bokelskere.no
Bokas tema:
I det meste av ungdomslitteratur er løsrivelse og det å stå på egne bein et gjennomgangstema, og det vil jeg si er framtredende som tema også i Svartedalen. Hovedpersonen må trosse sin egen frykt, og dermed bli mer selvstendig for å prøve å finne ut av de uforklarlige hendelsene.
Vi aner at faren hans vet mer om Svartedalen enn han forteller «Romeo» om, og «Romeo» virker å ville oppklare mysteriene på egen hånd, uten særlig mye hjelp av faren. Faren blir til og med sett på som en mulig «mistenkt»/en som kanskje har mer med mysteriene å gjøre enn han vil tilkjennegi? Et konkret eksempel er fra side 81 hvor «Romeo» har gjemt seg i et lite kott på loftet etter å ha hørt lyder fra loftstrappa:
«Han liknar på pappa.
Men han er jo på badetur?
Han kan ikkje vera her.
Eg set meg ned. Kryp saman.»
Heretter forstår vi at «Romeo» må klare seg selv, og at han ikke an ta sjansen på å stole på faren. Dette må han finne ut av på egen hånd!
Bokas appell til barne/ungdomslesere
Svartedalen har høye kunstneriske kvaliteter, og siden den er lettlest vil den være tilgjengelig for lesere som fra før kanskje ikke har overflod av god litteratur å velge i. Den er skrevet på nynorsk, men i sin lettleste form vil den være fin å lese også for de som har nynorsk som sidemål. «Svartedalen» er en super bok å lese for å få unge til å legge merke til og sette pris på det nynorske språket, den er i form lett tilgjengelig og vil derfor nå ut til mange lesere. Det bygges opp en uhyggelig stemning som opprettholdes gjennom hele boka, og jeg som voksen leser hadde stor glede av å lese den! Selv om «Svartedalen» er ei lettlest bok, framstår den ikke som det på omslaget, den er ikke merket med noe «lettlest-symbol» av noe slag, og den virker derfor ikke stigmatiserende. Den lettleste formen ser man først når teksten åpenbarer seg. «Svartedalen» er i min øyne en utmerket ungdomsroman innenfor den fantastiske litteraturen!
Bilde lånt fra nynorsk.no
3 Responses to Svartedalen av Atle Hansen