En lærerblogg. Liksom.

For å fremstå som en profesjonell lærer er det mange ting jeg kunne trukket frem. Det er viktig for meg med et godt samarbeid kolleger imellom. Jeg vil streve etter en god relasjon med alle mine elever, uavhengig av hvor godt jeg liker dem eller ikke. Å være en tydelig og god leder i klasserommet er en stor del av det som skaper et godt læringsmiljø for elevene (Jensen&Aas). Alt dette, og mer til, er viktig for meg personlig så vel som å fremstå som profesjonell.

Til syvende og sist handler likevel min profesjonalitet om hva jeg gjør i praksis. Det er ikke vanskelig å framstå som profesjonell, presse ut mange fine ord og faguttrykk på et jobbintervju eller en annen samtale med en rektor eller en inspektør, uten å faktisk være det. Men det handler ikke om hvor mye fint jeg klarer å si i løpet av et par minutter.

Som det står så fint i bl.a. «Lærere i skolen som organisasjon» (Postholm) så handler det om hvordan jeg behandler mine kolleger i hverdagen, hvordan jeg snakker til dem og hvor mye jeg samarbeider med dem. Det handler om hvordan jeg kommuniserer med elevene mine, om jeg hilser på de og anerkjenner de hver dag, om jeg vet hva de interesserer seg for og hvordan de har det hjemme. Det handler om hvordan jeg veileder elevene mine gjennom utfordrende oppgaver, ikke bare faglig men også sosialt. Hvordan jeg hjelper de til å finne sine meninger i samfunnet og drømmer for fremtiden. 

God klasseledelse kan være litt av en utfordring. Det er påstått at lærernes autoritet har blitt sterkt svekket de siste årene og at konsekvensen av dette er økt uro i klassene og redusert læring (Postholm). Barns atferdsmøstre har endret seg de siste årene. De er vant til å bli hørt og sett, blitt gode til å forhandle når det kommer til regler, sanksjoner og belønninger. Som lærer kan det oppleves vanskeig å møte slike utfordringer på en konstruktiv måte. Jeg tror at ved å være obs på nettopp disse endringene i atferdsmønstre så kan en som lærer bruke det konstruktivt. En kan ansvarliggjøre elevene for oppførselen sin og hjelpe dem til å forstå konsekvenser av handlinger og regler. En god leder og lærer vil klare å utnytte elevenes engasjement bl.a. i form av at de selv kan være med på å utforme reglene og dermed også «eie» sanksjonene. Det er viktig å være tydelig på hvem som er leder, hvem som har kontroll, men likevel imøtekomme elevene på en varm måte. Være autoritativ.

Samarbeid i team er viktig. Før i tida var det vanlig at de fleste lærere kjørte et sololøp bak lukkede dører. Det er ikke lenger tilfellet. Heldigvis. Jeg tror det er viktig med en god forståelse for at lærersamarbeid og kollegialitet er veien å gå for å utvikle lærerarbeidet og iverksette endringer. Skolen har et kollektivt ansvar og fungerer i stor grad som en lærende organisasjon (Postholm). Kunnskapsløftet sier bl.a. at skolen skal «legge til rette for at lærerne kan lære av hverandre gjennom samarbeid om planlegging, gjennomføring og vurdering av opplæringen». Amen.

• gje døme på korleis eit lovbrot er behandla, diskutere årsaker til og følgjer av kriminalitet og forklare korleis rettsstaten fungerer

I en 9. klasse skal de ha om emnene «kriminalitet og det norske retssystemet». Klassen min er forholdsvs muntlig aktive og klager fort dersom det blir for mye skriftlig arbeid. De er ofte engasjerte i samfunnsfag og liker å diskutere. Som lærer vil jeg gjerne utnytte meg av dette på en mest mulig positiv måte.

Jeg bestemmer meg derfor for å lage en fiktiv rettssak. Etter litt undervisning på emnet der elevene bl.a. får oversikt over de ulike rettsinstansene og hvordan kriminelle blir behandlet i Norge, deler jeg dem inn i grupper. Noen skal ta seg av jobben som forsvarsadvokat, noen er aktor, andre dommere og meddommere osv. Etter at gruppene har fått bruke litt tid på å sette seg inn i saken, lese seg opp på hva oppgaven deres innebærer og gruppa har valgt ut hvem som skal representere gruppas rolle i rettssaken setter jeg av tid til å avholde denne rettssaken.

Klasserommet ommøbleres for her skal det bli tilskuerbenker, vitneboks og plasser til dommere og advokater. De elevene som har blitt utvalgt til å spille ut sine roller tar sine plasser og «dommeren» setter retten. Etter en del dramatisering avsluttes rettssaken og jeg tar resten muntlig der elevene må svare på hvilke mulige utfall saken kan få og evt. hvilke rettsinstanser saken kan ankes videre til og hvordan det evt. vil fungere.

Dette opplegget vil gjerne gå over ei uke eller to og er avhengig av at elevene er motiverte og fokuserte for oppgaven. Det er også litt tidkrevende, men jeg vil si elevene vil nå mer enn bare dette kompetansemålet.

Hvem vil vel ikke ha verdens viktigste jobb? Jeg skjønner ikke at det er noe å lure på. Personlig ser jeg det som et stort privilegium såvel som et enormt ansvar å få jobbe med noe av det mest spennende i verden. Nemlig mennesker. Og hva er vel mer spennende enn nettopp ungdom?

Det er mange “riktige” ord jeg kan bruke når jeg legger ut om nettopp dette. Ord som viser til pensum og ord som en rektor med respekt for seg selv og skolen han/hun jobber på sikkert hadde blitt glad for å høre. Jeg kan snakke om at jeg ønsker å være et stillas rundt den kommende generasjonen og hvordan et barnesinn kan sammenlignes med et rent lerret. Men jeg vil si litt om relasjoner.

Det er nemlig relasjonene som gjør at jeg vil bli lærer. Det handler om mer enn at jeg syns engelsk grammatikk og litteratur er facinerende og spennende. Jeg vil lære mine fremtidige elever MER enn bare fakta om 2. VK, hvilke politiske retninger vi har i Norge og hva hovedstaden i Litauen heter. Jeg vil bli kjent med de. Vite hva de tenker om ting. Høre på hva de føler. Jeg vil hjelpe dem til å ytre sine meninger, tenke selv og våge å stå for det.

Hvilke visjoner har jeg for mitt arbeid i skolen? Jeg har en visjon om å gjøre en forskjell. Jeg drømmer om å ha tid nok til hver elev, se dem utvikle seg og modnes til å bli reflekterte unge voksne. Mange vil nok le av meg og fnyse over mine “urealistiske” drømmer. Men jeg håper aldri jeg lar meg påvirke så mye at jeg mister gløden, håpet og troen på fremtidens voksne.