Jeg underviser elever med spesifikke lese- og skrivevansker. De har dysleksi og oppmerksomhetsvansker som uttrykkes gjennom overaktivitet eller underaktivitet.
I løpet av årene har jeg sett at mange elever med disse vanskene undervurderer
sine generelle læreevner. Dysleksien blir et hinder for læring i mange fag, og
den blir en del av deres identitet. Hvis du ikke kan lese eller skrive
skikkelig når du kommer på ungdomsskolen, da er du jo dum!

For en tid tilbake overhørte jeg en elev spør en annen om han også skulle bli med i
”mongogruppa”. Han stigmatiserer seg selv, og identifiserer seg med psykisk
utviklingshemmede. Ved å bruke det kallenavnet på støttegruppa, hører ikke jeg
en ”vi kan, vi vil”-stemning, men et uttrykk for at vi ikke kan noe.

Identiteten formes sterkt i ungdomsårene, de kan være selvkritiske og søker bekreftelser. Når de som femtenåringer ikke får til å lese eller skrive, kan det bli en
bekreftelse på at de ikke kan noe. Deres intelligens måles ut fra det de ikke
får til. Tom J Myrhe har sett på dette i sin Masteroppgave (2008), ”En
inkluderende grunnskole for lesesvake og dyslektiske elever?”:

«Det som er særegent for dyslektiske elever er at de, når det gjelder leseferdigheter og behandling av skriftspråket, presterer langt under det man anser som normalt i forhold til deres intellektuelle forutsetninger. I andre fag slik som f.eks.matematikk utvikler disse elevene ferdigheter på linje med sine jevnaldrende og i tråd med sine forutsetninger.»

Min utfordring med elevene er mange, men jeg aksepterer ikke at vi kalles
”mongogruppa”. Supergruppa kaller jeg dem, og nå ler de takknemlig av meg. De
vet hva begrepet mongo kan bety, og hvordan de rakket ned på seg selv ved å
bruke uttrykket. Vi har kartlagt hva hver og en av dem er gode til: spille
gitar, skate eller kunne europakartet. Kunnskap som de finner nyttig, enten for
å sjekke damer eller for å bli lastebilsjåfør.

Som norsklærer til denne gjengen har jeg jobbet spesielt med det de får til. Etter
innlevering av skriftlige oppgaver, presenterer jeg en god setning eller
avsnitt fra hver av dem. De har mange års erfaring med lærere som plukker på
feil, og det har ikke økt mestringsfølelsen. Ved å vise at alle i gruppa klarer
noe bra, har fokuset blitt mer positivt og de ser frem til den faste seansen.
Det har også blitt gode refleksjoner og tilbakemeldinger til hverandre i elevgruppa.

LK06, formålet med norskfaget, utdrag:

Norskfaget åpner en arena der de får anledning til å finne sine egne stemmer, ytre seg,
bli hørt og få svar. Slik representerer faget en demokratisk offentlighet som
ruster til deltakelse i samfunnsliv og arbeidsliv. (…) Norskfaget skal legge
til rette for utvikling av den enkelte elevs språk- og tekstkompetanse ut fra
elevens evner og forutsetninger. Lese- og skrivekompetanse er både et mål i seg
selv og et nødvendig grunnlag for læring og forståelse i alle fag på alle trinn. Et
hovedmål for opplæringen i norsk gjennom hele grunnopplæringen er språklig
selvtillit og trygghet i egen kultur som grunnlag for utvikling av identitet,
respekt for andre kulturer, aktiv samfunnsdeltakelse og livslang læring.

Jeg vet ikke om alle mine elever vil finne sin indre stemme når de skriver. Men de kommuniserer noe, selv om skriftspråket deres er fullt av formelle feil.  Alltid er det noe de kan formidle, noe som kan øke mestringstroen i norsk. Hvis det skjer, mener jeg at det er en døråpner til de andre fagene.

Kilder:

LK06: www.udir.no/lareplaner

Tom J Myrhe, Masteroppgave (2008), ”En
inkluderende grunnskole for lesesvake og dyslektiske elever?” www.smartlaering.no

Alfred Bandura, self-efficacy
(mestringstro).