«Jeg vet bare om en som fortjente nevene mine. Og ham klarte jeg ikke å slå.»

Bilde: Gyldendal

Jeg har lest en del av Arne Svingen tidligere, og bestemte meg derfor for å skrive om denne boken  og mine personlige refleksjoner. Jeg trodde jeg hadde  en viss peiling på hva det var jeg gikk til, men jeg fikk meg et slag i trynet, på en positiv måte. Det er ikke en ny ting at Svingen skriver om frustrert ungdom som opplever konflikter og som plutselig blir stilt ovenfor voksenlivet, men jeg kan med hånda på hjertet si at dette er en av hans beste bøker om temaet. Boka jeg snakker om er «Alt jeg skylder deg er juling», og ble gitt ut i januar 2019. Akkurat nå kan elever lese og skrive anmeldelser av boka på uprisen,  og den får gode tilbakemeldinger.

I boka møter vi Herman, en gutt på 17 år som bor i Oslo med sin mor og lillesøster Linn. Herman jobber godt på skolen for han ønsker å gjøre noe mer med livet sitt. Men alt er ikke som det skal være med Herman, han mangler impulskontroll og ting ender ofte med vold.

«Skal jeg være helt ærlig, så finnes det ikke noe mer rensende enn å kjenne knyttnevene treffe haka til en idiot. Ikke fordi jeg liker å skade andre. Heller ikke fordi jeg elsker å slåss. Men noen må ta igjen. Og jeg tar igjen med to knallharde never. Noen ganger ett balltre. Jeg har fottøy med harde skotupper. Pannebrasken min er som en kanonkule» (s.5)

Herman driver ofte langs Oslos gater med en kompis, og leter etter noen han kan slåss med. Han sier selv at han har grenser, og at han bare angriper folk som fortjener det, og at han aldri slår noen som ligger nede. Det er enklere å slå en person man mener fortjener det. Dette sitatet viser at Herman ønsker en slags kontroll over det, en slags unnskyldning for det han gjør. Han kan ikke gå løs på uskyldige mennesker, han må ha en grunn til å gjøre det han gjør, og det er først senere i boka vi finner ut hvorfor det er så viktig for han å ha kontroll og den grunnen.

En helg går det galt. Han er ute med en kompis, og ender med å slå ned en person som han kjenner – noe som går i mot hans prinsipp. Herman er vanligvis veldig påpasselig på at det ikke er en person som han kjenner og at det ikke er noen som filmer, men nå skjedde begge deler. Hans mor finner ut hva han driver med, og han blir anmeldt til politiet. Dette skaper en klar kontrast mellom den rolige og hjelpsomme Herman som er hjemme, og den skumle gutten som tar loven i egne hender ute på gatene. Han får muligheten til å be om unnskyldning, og om han gjør dette så blir han ikke anmeldt. Men hvor enkelt er det å be om unnskyldning for å slå en person som man mener fortjente det?

«Jeg forstår at de ønsker er et unnskyld som virker oppriktig, men skal jeg virkelig bare senke hodet og påta meg all skyld? Innrømme at jeg er en bølle som banker opp tilfeldige forbipasserende, knuser en nese her, brekker en finger der, helt ute av kontroll? Hva som de faktisk har en sønn som må ta noe av skylden selv? Men det er kanskje helt utenkelig at lille, uskyldige Markus kunne drikke for mye og oppfører seg som en idiot?» (s.35)

Ærlighet og skyld er viktig i hodet til Herman, og dette er noe han holder hardt fast på gjennom hele historien. Han mener selv at han ikke har gjort noe galt, og bryr seg ikke særlig om konsekvensene.

Den samme helgen som han havner i trøbbel, møter han Silje som han har klina med på fest før. Det viser seg at hun har planlagt dette møte, da hun trenger hjelp. Hun har ei liste med navn på personer som er skyldige, personer hun mener fortjener bank. Herman blir klarer ikke helt å forstå seg på Silje og hva hun vil, og utvikler en slags forelskelse han er usikker på hva han skal gjøre noe med.  Han og Silje begynner dermed på en slags vendetta, og selv om Silje nekter å si hva den handler om og hva disse personene har gjort, kommer det fram mellom linjene. Jo lengre ned de kommer på listen, jo mer begynner Herman å tvile på det de gjør – er dette riktig? Å se utviklingen Herman har fra å bare slå, til å begynne å tenke over konsekvensene er fint, og på slutten kommer han fram til  «jeg vet bare om en som fortjente nevene mine. Og ham klarte jeg ikke å slå» (s.183)

Jeg skal ikke røpe resten av boka, for den er bare noe som må oppleves, uansett hvilken litteratur du liker. Å se Hermans reise skaper en større forståelse for barn som sliter, og at det ofte ligger noe mer bak når barn er voldelige. Det starter som en gåte om hvorfor han oppfører seg på den måten han gjør, men etter som mer blir avduket får man en slags forståelse og sympati på hvorfor Herman er som han er.

Jeg vil bare si at det er få bøker som har overrasket meg på denne måten, og at jeg gråt mye på slutten. Dette er enda et mesterverk av Arne Svingen.

 

 

2 kommentarer til ««Jeg vet bare om en som fortjente nevene mine. Og ham klarte jeg ikke å slå.»»

  1. Et flott blogginnlegg – og en substansiell kommentar fra Lill Katrin. Det er lite å tilføye her. Du har plukket ut noen sentrale sitater som er svært velvalgte i forhold til den leseropplevelsen du ønsker å formidle.

  2. Bloggen din ser veldig bra ut. Fint at du har funne den knappen som framhevar sitata i teksten. 🙂

    Eg tykkjer det fungerer veldig godt å bruke eit sitat som overskrift. Sitatet du har valt er gripande. Det set meg inn i ei litt ubehageleg stemning, samtidig som eg vert interessert, og får lyst til å lese meir.

    Fine sitat som støtter opp under refleksjonane dine. No har eg ikkje rekt å lese boka sjølv, men kan det stemme at det er nokre skrivefeil i sitata? Elles er det eit par setningar som er litt vanskelege å følge, men det kan vere at det berre gjekk litt fort i svingane då du skreiv? Eit døme: » Han kan ikke gå løs på uskyldige mennesker, han må ha en grunn til å gjøre det han gjør, og det er først senere i boka vi finner ut hvorfor det er så viktig for han å ha kontroll og den grunnen.» Kanskje denne setninga kunne ha vore delt opp i fleire? Eg får ofte kritikk for å skrive for lange setningar, så dette er noko eg jobbar med sjølv 😉

    Du trekk fram mange interessante tema i refleksjonane dine: ærlighet, skyld, kontroll, frustrasjon, konflikt, konsekvensar og ulike roller ein ungdom har. Eg tenker at mykje av dette kanskje kan brukast i diskusjonar eller filosofiske samtalar med elevane.

    Dei to siste avsnitta i blogginnlegget ditt er skrivne så inderleg, og med så stort engasjement for boka, at eg får lyst til å lese ho med ein gong.

Legg igjen en kommentar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.