Et provoserende spørsmål for en som elsker å lese og som bruker mye av tiden sin som norsklærer til å overbevise de håpefulle om at lesing både er gøy og nyttig. Det verste er at spørsmålet ikke kommer fra de unge selv, men fra kolleger og foreldre. Spørsmålet stilles ikke direkte, men høres ut som: ”Har vi tid til dette?” , eller: ”Kan vi bruke så mye tid på høytlesing med tanke på alt det andre som skal inn i norskfaget?

Overskriften har jeg stjålet fra et foredrag professor Per Thomas Andersen holdt på LNU`s landskonferanse i Trondheim i mars 2011. Jeg skal ikke inngi meg på å referere hele foredraget, men vil trekke frem noe jeg mener er viktige i forhold til norskfaget og det samfunnet vi lever i.

 Professoren forteller at han, etter å ha hørt teoretikere si at litteraturen sakte holdt på å forsvinne fra skoleverk og universitet i USA, gikk til egne studenter og spurte hva de mente man kunne lære av å lese litteratur. Listen de kom fram til var imponerende. Jeg vil trekke frem noen punkter som jeg applauderer entusiastisk.  

Studentene hans peker på at litteraturen gir kunnskapsutbytte, dvs. noe de kalte ”levende kunnskap”, som bestod av faktisk kunnskap, innsikt og historisk forståelse. De mener at slik levende kunnskap har mer verdi enn summen av informasjon man kan skaffe seg på annen måte. Litteraturen gir en også emosjonell trening, øvelse i kritisk tenkning og det kan gjøre en glad i å lese, noe som er avgjørende for læring også i andre sammenhenger.Alle disse punktene er viktige å ta med seg i et samfunn som har forandret seg fra å handle om oss i vår lille verden(Nasjonen), til å handle om oss som borgere av både den lille og den store verden.

I det senmoderne samfunnet er det et faktum at ingen av samfunnenes store utfordringer kan løses innenfor nasjonale rammer eller av enkeltnasjoner. Slike utfordringer må løses i det professoren kaller et kosmopolitisk fellesskap. For å kunne fungere i et slikt fellesskap, mener han at det er en grunnleggende ferdighet som er viktigere enn alle andre, nemlig empati.

Jeg kan ikke være mer enig med professoren enn når han hevder at uten evnen til å føle andres følelser, vil man ikke kunne ha et velfungerende demokratisk samfunn.

Litteraturen duger. Den kan brukes til å skape grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving. Den kan brukes til å utvikle grunnleggende ferdigheter i kosmopolitisk empati og demokratisk samfunnsansvar. Og ja, litteratur tar vi oss tid til!

Kilder: Norsklæraren 2/11: Andersen, Per Thomas, Hva skal vi med litteraturen i skolen. Foredrag under LNU`s landskonferanse i Trondheim, 26. mars 2011