Oppgave C.

Tonje Glimmerdal er det eneste barnet som bor i den vesle bygden Glimmerdalen. Den nesten 10 år gamle jenten er sterk og modig, og mottoet hennes er fart og sjølvtillit. Hun er nok et underholdende og friskt pust for de andre i Glimmerdalen, med alle sine morsomme påfunn. Likevel er det hvor betydningsfull hun er for menneske rundt seg, jeg merker meg mest. Nysgjerrigheten og godheten hun viser, og motet hun har til å stå opp for sine verdier og meninger i møte med andre mennesker, synes jeg er interessant å følge gjennom boken. Jeg føler at mottoet fart og sjølvtillit også gjenspeiler henne i møtet med andre mennesker. Hun er en sosial og nysgjerrig jente, og som tanten hennes Idunn sier: «Det burde stå velkommen i panna på deg, Tonje». (Parr 2009, s 15) Maria Parr har skapt en spennende karakter, der barnet i historien står for mye av verdiformidlingen.

Jeg vil se litt nærmere på dette ved å se på hennes relasjon til noen av de andre karakterene i boken. Jeg starter med vennskapet hennes med bestevennen og fadderen Gunnvald på 74 år. Selv om det er stor aldersforskjell mellom Tonje og Gunnvald, synes jeg det er et vennskap preget av trygghet, respekt og likeverd. Begge er de slagferdige i kommentaren, og de har en god replikk seg imellom. Sammen bedriver de ulike aktiviteter både inne og ute. Her er det både utvikling av den perfekte kjelke, sang og felespilling, laging av hjortegryte og gode samtaler. Etterhvert finner Tonje ut at Gunnvald har en datter som heter Heidi. Gunnvald har ikke holdt kontakten med datteren, etter at moren reiste med henne. Tonje syns det er vanskelig at Gunnvald ikke har kontaktet Heidi, og har mye sinne knyttet til dette. Hun er tydelig og ærlig med Gunnvald og sier: «….er ein pappa, så er ein alltid pappa..». Vennskapet blir satt på prøve, men selv om Tonje syns det er vanskelig velger hun å forsone seg med Gunnvald og kommer han i møte. «Han er både stor og han er ein tosk. Men han er no bestevennen hennar likevel, og ho har sakna han så det er rart ho ikkje har døydd av det.» (s 222). Tonje viser at det er mulig å tilgi, og gi en sjanse til å ordne opp.

Vi får også se handlekraften til Tonje når Heidi vil selge gården til Gunnvald. Noe Tonje motsetter seg bokstaveligtalt ved å sitte seg på trappen til Heidi en hel natt. Hun er både sta og utholden, og jeg føler at det er noe Heidi merker seg. Kanskje ser hun endel av seg selv og sin egen barndom i Tonje? Ikke bare gjennom personlighet, men også gjennom deres felles glede for natur og musikk. I løpet av boken klarer Tonje å nærme seg Heidi, og hun blir nok etter hvert glad i den vesle jenten med løvekrøllene.

Jeg er selv vokst opp i en liten vestlandsbygd, og jeg kan kjenne meg igjen i nærheten til naturen og det å ha naturen som lekeplass. Jeg synes det er spennende at Maria Parr vier så mye plass til naturen på ulike plan i boken. Både gjennom Tonjes frie barndom der vi får være med på kjelkekjøring, møter med Måse-Geir, og oppdagelsesferder og utforsking. Og som faren beskriver hverdagen til Tonje: «Eg slepper henne ut om morgonen og håper ho kjem att til kvelden…» (s15) Det blir også brukt språkligebilder knytta til naturen for å beskrive hennes forhold til faren. «Pappa er nesten som fjella i grunnen, tenkjer Tonje. Alltid her. Derfor er ho glad i han.» (s 179). Tonje bor mye av tida sammen med bare pappa, mens moren jobber på Grønland som forsker. Tonje vet at moren har en viktig jobb på Grønland, og istedenfor å fokusere på det negative føler jeg boken fokuserer mer på gjensynsgleden og gleden de kjenner på når alle er samlet. «.. då kan pappa endeleg vere ein trøytt pappa, og Tonje kan endeleg vere ei lei seg Tonje, for no er mamma heime. Gode, snille, trygge mamma.» (s220).

Tonje har nok med seg verdier både fra oppveksten i Glimmerdalen, og moren sitt arbeid med å skulle ta vare på kloden. Dette viser seg i møte med den pengegriske campingeieren Klaus Hagen. Han liker ikke barn, og særlig ikke Tonje som har mot til å stå opp for sine verdier og meninger. «Det er heimar og venner og pappaer og mammaer og felespeling og fjella og elva og havet som stig som er viktig». (s 184). Jeg opplever en stor kontrast mellom Klaus Hagen, som har penger som drivkraft og den naturelskende Tonje Glimmerdal, som velger å fokusere på verdier som ikke kan måles i kroner og ører.

Jeg har skrevet mye om relasjoner og Tonjes forhold til voksne. I den sammenheng syns jeg det er viktig å nevne, at Maria Parr er opptatt av at barn ikke skal bli ansvarliggjort for voksne sine handlinger. Den viktigste setninga i boka er ifølge Maria Parr; «Det er aldri barna sin feil». Hennes tanker omkring dette kan du høre mer om her.

Det at vi møter så mye intertekstualitet synes jeg beriker boken, og gjør den enda mer interessant. Karaktertrekkene til Tonje kan minne om flere fra Astrid Lindgrens forfatterskap. Jeg føler det bor både litt av Pippi Langstrømpe og Emil i Lønneberget i Tonje. Både gjennom viltre og modige stunts, men også gjennom å fremstå selvstendig og trygg på seg selv. I boken får vi også høre at hun har løvekrøller, og det får meg til å tenke på modige Jonathan Løvehjerte som har så mye godhet i seg, akkurat slik som vennen vår i Glimmerdalen. Den jeg kanskje tenker aller mest på når jeg leser boken er Ronja Røverdatter. En sterk og vilter jente, som lever tett på naturen. Ronja har også et sterkt temperament, men samtidig en sterk rettferdighetssans ikke ulikt Tonje. Vi får også høyre Tonje diktet sin versjon av Bukkene Bruse, og to av våre tradisjonelle sanger Per Spelemann og Blåmann blir nevnt gjennom boken. Ved å bruke sanger og eventyr som mange kjenner, føler jeg at det gjør boken realistisk og virkelighetsnær. Jeg syns det er spennende at boken Heidi (1880) av Johanne Spyri blir innbakt i teksten. I boken leser Tonje boken om Heidi, og vi kan ellers i historien oppleve at både livet til Tonje og Heidi har mange likhetstrekk til Heidi i Johanna Spyris bok. Både gleden av naturen, og det at de begge bor i fjellet. Heidi har et nært forhold til bestefaren, mens Tonje har et lignende forhold til Gunnvald. Begge de to Heidi-jentene har bodd i Frankfurt, og har måtte reist fra noe de har kjært. Livene deres speiler seg på mange måter i hverandre.

Det har vært en spennende reise å følge Tonje gjennom denne boken, og jeg synes Maria Parr har klart å skape en karakter, som spiller på heile følelsesregisteret. Kjærlighet, sorg, raseri, fart og spenning, omsorg og godhet i skjønn harmoni.
Jeg velger å avslutte med Tonje Glimmerdal sine egne ord, og en link til melodien Blåmann. Lukk øynene og drøm deg til Glimmerdalen…

«Kva skulle dei gjort utan meg?
mumlar ho og let att auga.
Og så sovner Glimmerdalens vesle dunder……»

Litteratur:
Parr, Maria. (2009). Tonje Glimmerdal. Oslo: Det norske samlaget.