«Løp» er en Cross-over dans- og teater preformenst basert på Ives Thuwis koreografi Rennens», som det står i programmet. Hadde selv null aning om hvem eller hva det var.

Jeg satt så å si midt i salen. Det begynte med at det var helt mørkt, og i tillegg mørket så var det musikk. Plutselig skrur lyset seg på, og en gjeng med gutter i alle størrelser og aldere kommer skrikende mot oss. Det første jeg tenkte da var «hva er dette her for noe?». De fortsatte med å gå frem og til bake i salen i samme tempo og musikk, til at ting forandret seg mens de gikk frem og tilbake. Jeg skjønte fortsatt veldig lite, men prøvde å se om jeg kunne forstå litt. «Er de på vei mot noe? På vei til noe, med hindringer på veien? Også videre». Men ga til slutt opp å satt meg heller i å nyte det.

Det skjedde mye rart under hele forestillingen. Det ble kastet epler i bakken, de sang nasjonalsangen mens de tok seg på selv brystet, i tillegg mens de tok en annen på skritet. Det kom ei jente inn som begynte å gå frem og tilbake, og stjal all oppmerksomheten til guttene, utenom to. Alle ble grise svette og slitene etter mye gåing, løping, slossing og mye mer.

Veldig mange delte meninger om denne preformancen. Selv om jeg ikke skjønte hele greia, så likte jeg det jeg så. Alt av musikk, scenografi og koreografi var bra satt sammen. Det skjedde noe hele tiden og man ville egentlig bare se mer. Det eneste jeg vi si noe på var begynnelsen. Syntes den var litt lang, de gikk frem og tilbake så lenge før det skjedde noe. Noen sier at det ikke hadde funket hvis de ikke hadde gått frem og til bake så lenge, men likevel kunne jeg sett for meg den litt kortere.

Men alt i alt så var det en underholdene, anderledes og spennende forestilling.

Meg og 2 andre så 1 i stede for 2 forestillinger fra assitejfestivalen. Vi så heller et annet stykke som var utenom festiavlen som het «Ekte kjærlighet». Et teaterstykke basert på Camilla Colletts «Amtmandens Døttre» som regnes som Norges første samtidsroman. Romanen tok opp kontroversielle temaer fra Colletts tid på 1800-tallet. Ting som kvinnerettigheter, at kvinner ikke hadde kontroll på sitt eget liv, og at kvinner heller ikke kunne velge sin egen ektefelle. Alt dette kommer utmerket godt fram i teaterstykket.

Syntes selv stykket var ganske bra. De spilte på en måte som inkluderte publikum, samtidig som de spilte ut selve historien de skulle fortelle. I starten reiste det seg en dame kledd i et tidsriktig selskapskjole og gikk direkte bort til publikum og spurte oss et spørsmål. De kom inn med flere sånne innslag hvor de inkluderte oss i publikum.

Under hele stykket byttet alle skuespillerne på roller, utenom Kathrine Thorborg Johansen som spilte Sophie Ramm hele veien. Det var ingen problem i at de byttet karakterer, for man så tydelig skifte mellom rollene, spesielt når Nils Johnson og Jørn-Bjørn Fuller-Gee byttet på å spille Marianne Ramm, det ble bare morsomt og undeholdene. Å ja, var ikke bare seriøst hele veien, det var også litt humor. Spesielt når Fuller-Gee spiller ut galskapen til Lorenz Brandt.

Hele stykket ender jo med Sofie Ramm’s forrnektelse av Georg Cold’s (Halde Lavold Reisæter) kjærlighet, at det heller endte med et fornuftekteskap mellom Sofie og Prost rein (Nils Johnson). Teaterstykket får altså tydelig fram hvilken rolle en kvinne hadde på den tiden og hvor lite valg de hadde til å styre sine egne liv.

Det er utrolige delte meninger om dette stykket. Enten så hatet man det, eller så elsket man det. Jeg for min del likte det ganske godt.

Velkommen til home.uia.no.