Mediateket, som det ble kalt da jeg vokste opp på 80-tallet, var mitt soleklare favorittrom på skolen. Jeg husker det som et enormt, åttekantet rom i sterke farger, med fulle bokhyller fra gulv til tak. Som navnet antyder kunne man nok finne litt av hvert her, men det er bøkene jeg husker best. Og da tida kom for å bli ungdomsskoleelev, var jeg så heldig at folkebiblioteket på Langhus hadde lokalene sine i skolebygget! (Snakk om en trygg og god havn å søke tilflukt i når man ikke var helt klar for å være med på det sosiale spillet som foregår i disse åra…)

Her var det hylle på hylle med alt hva hjertet kunne begjære av spenning, mystikk, følelser, historie, politikk: Alt fra gode, gamle skatter som Historien om-serien, til ny litteratur for ungdom som Hadley Irwin-bøkene (noen som husker Den røde jords folk, eller Abby, min elskede?). For ikke å snakke om Maria Gripes Skygge-serie, eller spennende, egentlig litt for ”voksne” bøker som Charlotte Brontës Jane Eyre.

Jeg var nok mer enn normalt glad i å lese – men likevel: det å ha masse variert litteratur, og blide, hjelpsomme bibliotekarer, så tilgjengelig alle disse åra, hadde nok mye å si for at jeg aldri slutta. For hjemme hos meg, som i flertallet av norske hjem, formodentlig, var det lite bøker.

Nå er jeg voksen og mor til tre barn mellom fire og tolv, og ser godt at lesing er en verdifull aktivitet, som vi må jobbe for å stimulere. Aller mest fordi barn og ungdom trenger fortellinger (og spesielt fortellinger som de skaper bildene til selv – selv om tegneserier også er supert), og tilgang til et rikt språk, for å kunne sette ord på erfaringer og følelser. Men en fin bonus er det jo at skolearbeidet blir mye lettere å mestre for den som har lest en del bøker! (Og går det unna med leksene får man jo mer tid til å lese det man egentlig vil…)

For politikerne, som må tenke samfunnsøkonomi, må det jo være klart som dagen at det lønner seg å bruke litt oljepenger på å få barn til å lese. Da er det uforståelig at tilbudet på skolene i landet vårt varierer fra å lønne en lærer en time eller to i uka for å administrere noen få bokhyller i et kott – til en fulltidsansatt bibliotekar: https://morgenbladet.no/aktuelt/2018/03/dette-er-ikke-et-bibliotek-det-er-et-rom-med-boker-i. I denne Morgenbladet-artikkelen fra mars i år fastslås det at biblioteket altfor ofte blir en salderingspost for skolene. Mye av problemet er at ansvaret for skolebiblioteket ligger hos kommunene, og at det ikke finnes sentrale krav/minstemål til hva tilbudet skal være.

Alle barn bør ha samme mulighet til gratis å låne bøker som passer for akkurat dem. Skolebibliotekaryrket burde være i kraftig vekst! I dag ser det ut til at det motsatte er tilfelle. For å skape skikkelige skolebibliotek landet rundt trengs fagpersoner som kan utvikle og fornye samlingene på en god måte, og ikke minst formidle hva biblioteket har å by på. Barn og unge i dag får stadig mer tettpakkede timeplaner, og vi må sørge for at lesing ikke taper konkurransen mot organiserte aktiviteter, dataspill og skolearbeid (det er viktig å lese fritt og ut fra interesser, også; ikke bare lese det man må – det skaper jo ikke leselyst som varer!). Det som interesserer meg aller mest ved skolebibliotekarstudiet, som jeg begynte på i høst, er å lære mest mulig om hvordan man stimulerer til leseglede hos barn og ungdom. Jeg tror det handler mye om å følge godt med på hva som kommer av ny litteratur. Og å ha tid til å bli godt nok kjent med lånerne til at man kan plukke ut de rette bøkene til hver enkelt. Da kan det bli lesemagi for stadig nye generasjoner lesere!

P.S. Sjekk ut traileren til den fantastiske nye Netflix-serien basert på Anne fra Bjørkely-bøkene til Lucy Maud Montgomery (men dropp undertekstene)! Anne er et eksempel på et barn som virkelig trenger fortellinger – noe hun også uttrykker på sitt umiskjennelig storslagne vis her. Men skal du anbefale Anne til et barn du kjenner, så husk at boka må komme først, da!

https://www.youtube.com/watch?v=S5qJXYNNINo