Martin Engebretsens hjemmeside
Dette utkastet er blitt til i forbindelse med doktorgradsprosjektet "Journalistikk på nettet. Journalistisk form og funksjon i overgangen fra papir til skjerm". En redigert versjon publiseres i Norsk Lingvistisk Tidsskrift nr. 1/2000.
Lagt ut august 1998
Hypertekst - En kritisk introduksjon
Av Martin Engebretsen, Høgskolen i Agder
Innhold:
Linearitet på hvilket tekstnivå?
“Leserens fødsel må betales med Forfatterens død” (R. Barthes)(1)
Denne framstillingen søker å gi et innsyn i noen tekstteoretiske problemstillinger knyttet til konseptet hypertekst. Målet er ikke å gi en bredest mulig beskrivelse av konseptet, ei heller å redegjøre for alle områder av feltet som er eller har vært gjenstand for tekst- eller kommunikasjonsrelaterte diskusjoner. I tillegg til å gi en kort historisk oversikt over konseptets utvikling, har jeg valgt ut tre beslektede diskusjoner som angrepspunkter for introduksjonen. Den første er knyttet til selve definisjonen av begrepet: hva er hypertekst? Den neste omhandler forholdet mellom hypertekst og poststrukturalistisk litteraturteori: er det snakk om en teknologi som praktiserer slik teori? Den siste diskusjonen fokuserer på begrepet “linearitet”: representerer hypertekst en frigjøring fra lineariteten?
Bakgrunnen for artikkelen er et pågående doktorgradsarbeid om journalistikk på Internett. Det har medført at jeg har valgt å bruke tekstsjangeren “nyheter” som en konkret referanse for teoretiseringen, og at jeg særlig fokuserer på momenter som har relevans for prosessene knyttet til produksjon og formidling av nyheter. Artikkelen behandler imidlertid ikke konkrete modeller for hvordan hypertekst praktisk kan appliseres på nyhetssjangeren.
Hva er hypertekst? En morfologisk analyse av begrepet forteller oss at hypertekst er en slags tekst. Begrepet forutsetter med andre ord tilsynelatende at hypertekst er et fenomen som lar seg omfatte av de krav og kjennetegn vi normalt knytter til en tekst. Om vi ser nærmere på de krav tekstlingvistikken stiller til en tekst (f.eks Beugrande & Dressler 1981), oppdager vi imidlertid raskt at tekstlingvistikkens tekstbegrep er uløselig knyttet til linearitet, i betydningen “styrt sekvensialisering av tekstens fysiske bestanddeler”. (Begrepet “linearitet” diskuteres grundigere senere i artikkelen.) Særlig er det vanskelig å kombinere kravene til kohesjon (sammenheng mellom naboelementer) og intensjonalitet med ikkelineære tekststrukturer.
Hypertekstualitetens tekstbegrep må derfor knyttes til et mindre spesifisert innhold, og det mest meningsfulle er trolig å gå tilbake til den opphavelige betydningen av ordet, nemlig “tekst” (av latin “textus”) som “vev, sammenføyning, sammenheng” (Falk og Torp 1992) -- en betydning vi i dag finner bevart i et ord som “tekstil”. Om man mener at hypertekst representer sammenheng og relasjon snarere enn diskontinuitet og brudd (se diskusjon senere i artikkelen) , vil man kunne hevde at begrepet “hypertekst” bærer en immanent kritikk av den konvensjonaliserte forbindelsen mellom “sammenheng” og “linearitet”, og reetablerer forbindelsen mellom begrepene “sammenheng” og “vev” (eller “nettverk”).
Prefikset “hyper” kjenner vi fra ord som “hyperventilere”, “hyperaktiv”, “hyperaktuell” etc, og det betyr i følge ordbøkene “over”, vanligvis i betydningen “mer”, “øket grad av” e.l.. Forbundet med “tekst” kan prefikset slik sett gis to meningsfulle betydninger. Forstått som “over-tekst” indikerer morfemet at vi befinner oss på et enda høyere språklig nivå enn det tidligere antatte toppnivået, nemlig tekstnivået. Vi har lært at språket realiseres på ulike nivåer: lyder/bokstaver danner ord, ord danner setninger og setninger danner tekster. Navnet hypertekst inviterer til å supplere strukturen med å si at tekster kan danne hypertekster.
Parallelt kan man kanskje anta at prefikset er knyttet til hypertekst-pionerenes ide om at hypertekst er en teknolologi som øker eller utvider menneskets mulighet til å arbeide og kommunisere vha tekst (jmf navnet på Douglas Engelbarts store prosjekt: “Augment”). Slik kan man forstå “hypertekst” som et kulturoptimistisk begrep, som i seg selv peker mot et evolusjonistisk, grenseoverskridende potensial.
I dagligtalen fungerer nok imidlertid begrepet mer som et konvensjonalisert egennavn. På et historisk punkt (Ted Nelson i 1962 [2]) ble termen knyttet til et visst fenomen, og den har siden fungert såpass godt at ingen har klart å erstatte den med en annen term. Om termen er fleksibel nok til å fungere dekkende også i en fremtid med stadig flere former for databaserte kommunikasjonssystemer, er uvisst. McKnight et al. spådde i 1991 at begrepet snart ville ha utspilt sin rolle (1991, 140):
It (hypertext) is “a way of thinking about” structuring information and as such will probably cease to be called hypertext in the near future, as the ideas get absorbed into many informational contexts and designed into the interfaces to a variety of computer-based working environments.
Foreløpig har denne spådommen ikke slått til, og sannsynligheten for en radikal begrepsendring blir rimeligvis mindre og mindre jo lengre tid hypertekst-begrepet får til å feste seg blant brukerne.
Espen Aarseth (1994, 67) mener at begrepet slik det brukes i dag, kan ha tre ulike referanser; til et generelt teknologisk konsept, til bestemte datasystemer som implementerer dette konseptet, og endelig til konkrete tekster konstruert vha slike datasystemer.
Til dette må det anføres at litteraturen om hypertekst gir lite belegg for å påstå at ett bestemt hypertekstsystem (NoteCard, Plus, HyperBook e.l.) kan fungere som en rimelig fortolkning av det generelle begrepet hypertekst. Dermed står man i realiteten igjen med to forståelser av begrepet, nemlig nøyaktig de samme som gjelder for begrept “tekst” -- på den ene siden et generelt konsept og på den andre siden et objekt som svarer til definisjonen av det generelle konseptet. Faktisk har det lenge vært en motvilje mot å bruke begrepet på enkeltobjekter -- “en hypertekst” -- trolig fordi man har ansett hypertekstuelle presentasjoner som et mer eller mindre åpent nettverk sammensatt av flere tekster. Men ettersom mengden av “verk” presentert vha hypertekststrukturer har vokst, er også en slik bruk av ordet blitt mer vanlig (bl.a. Jay D. Bolter og Jakob Nielsen bruker ordet også ikke-generisk). Om man legger den opprinnelige betydningen “vev” til grunn for begrepsbruken, kan man vanskelig finne noen vektige filologiske grunner for å motsette seg en slik bruk av ordet.
Om man ser nærmere på de definisjoner som søker å dekke det generelle konseptet “hypertekst”, oppdager man snart at definisjoner som går ut over det helt grunnleggende teknologi-baserte konseptet, gjerne vektlegger visse egenskaper ved hypertekst mer enn andre. De blir med andre ord innsnevrende definisjoner, gjerne basert på erfaring med bestemte hypertekstsystemer.
En vanlig tilnærming til å beskrive hypertekstualitetens “vesen” er å fokusere på struktur. I mylderet av mulige strukturelle representajoner som kan gis en tekstmasse når man anvender hypertekst-teknologi, er det særlig to kategorier som bidrar til å polarisere spekteret av muligheter: aksial struktur vs nettverkstruktur. I en aksial -- eller hierarkisk -- struktur finnes det en node eller en lesemodell som kan karakteriseres som primær (fig. 1) , mens nettverksstrukturer i ytterste konsekvens er kjennetegnet ved fraværet av en slik “sentrering” (fig. 2). Man snakker dermed om ulike grader av “åpenhet” i strukturen.
Figur 1: aksial (hierarkisk) Figur 2: Nettverksstruktur struktur
George Landow og Jay David Bolter, to veteraner innen hypertekstteorien, er begge representanter for en retning som anser nettverksstrukturer for å være mer “ekte” hypertekststrukturer enn aksiale strukturer. Landow mener at forholdet mellom en aksial struktur og en nettverkstruktur reflekterer forholdet mellom bok-teknologi og digital teknologi. Under rubrikktittelen “Axial versus Network-structured Hypertext” skriver han (1994, 23):
Hypertext webs, whether read on stand-alone systems or on networks, can have two fundamentally different kinds of structures, the first closely reliant upon that of the linear book and the second realizing the dispersed, multiply centered network organization inherent in electronic linking.
Enda tydeligere kommer Landows holdninger til den aksiale hypertekststrukturen fram når han skriver (1992, 11):
One of the fundamental characteristics of hypertext is that it is composed of bodies of linked texts that have no primary axis of organization.
Foruten tendensen til å ekskludere aksiale strukturer som naturlig hjemmehørende i hypertekster, kan Landow her kritiseres for å framstille de to strukturprinsippene som gjensidig diskriminerende. Det er neppe hensiktsmessig å påstå at en hypertekststruktur må være enten aksial eller nettverksbasert. En hypertekst med en åpenbar hierarkisk struktur kan godt ha et lenkesystem som samtidig gjør den til en nettverkstruktur. Riktigst er det trolig å se på hierarki og nettverk som to “konkurrerende” strukturvariabler som i varierende grad preger -- og eventuelt dominerer -- en gitt hypertekststruktur.
Bolter ( 1991) har et syn på strukturens betydning for dokumentets status som “true electronic text” som likner Landows. For Bolters del kan denne synsmåten sees i sammenheng med hans forkjærlighet for landskapsmetaforen i beskrivelsen av denne typen tekstualitet.
..a true electronic text is not a fixed sequence of letters, but instead from the writers’ point of view a network of verbal elements and from the readers’ point of view a texture of possible readings.(s5)
In place of hierarchy, we have writing that is not only topical: we may also call it ‘topographic’. (s25)
Bolter og Landow er ikke alene om denne tendensen til å fremheve nettverkstrukturen som den “sanne” hypertekststruktur. Det som mange av representantene for en slik tenkning har felles, er en faglig forankring i litteraturvitenskapen. Til nå har det i stor grad vært litteraturviterne som har lagt premissene for dannelsen av en humanistisk hypertekstteori, med den følge at mye av teoriutviklingen har vært basert på en tenkning rundt litterære strukturer. Til særlig inspirasjon har poststrukturalistisk tankegods vært, noe jeg skal komme nærmere tilbake til.
Til denne kategorien bidragsytere hører også Stuart Moulthrop, som i tillegg til sine teoretiske arbeider har publisert flere hypertekstfiksjoner. Moulthrop retter fokus mot selve den elektroniske lenken, som inviterer både forfatteren og leseren til å søke mulige koplinger mellom elementene i et tekstmateriale. Han skriver (1991, avsn 19):
Hypertext is all about connection, linkage, and affiliation. og senere (avsn 27): Hypertext is about connection -- promiscous, pervasive, and polymorphously perverse connection.
En slik ensidig fokus på det relasjonssøkende elementet (Moulthrop definerer i denne sammenhengen promiskuitet som “tendens til å søke relasjoner”) forutsetter en leser som er sterkt motivert for å utføre et krevende kognitivt arbeid i leseprosessen og som er på konstant jakt etter skiftende kontekstuelle rammer i meningsbyggingen. Dette kan nok være tilfelle for en del lesere av skjønnlitterære tekster, i alle fall for dem som gir seg i kast med mer eksperimentelle tekstformer. Men det er sjelden tilfelle for lesere av sakprosa. Der er regelen tvert om at leserne ønsker mest mulig informasjon i bytte med minst mulig kognitivt arbeid. I forhold til slike lesere og slike tekster bør det med andre ord fokuseres på andre egenskaper ved hypertekstualiteten om en vil belyse dens “innerste vesen” på en relevant måte.
Det finnes for øvrig også dem som er grunnleggende uenig med Moulthrop og andre som mener at hypertekst primært handler om kontakt og tilknytning. Espen Aarseth (1994, 69) mener hypertekstualitet tvert i mot kjennetegnes av diskontinuitet:
Hypertext theorists frequently employ spatial imagery to describe the relations made possible by links and textons: maps, three-dimensionality, textual landscapes, navigation, topography, and the like. This rhetoric fails to hide the fact that the main feature of hypertext is discontinuity - the jump - the sudden displacement of the user’s position in the text.
Problemet med begge disse synpunktene, både det som har “connection” og det som har “disconnection” som nøkkelbegrep, er at de unnlater å legge til grunn det store spennet av mulige hypertekstuelle representasjoner og det enda større spennet av behov og ønsker som både forfattere og lesere møter disse mulighetene med. Enten man, som Moulthrop, fokuserer på potensialet for å gjøre flest mulig implisitte relasjoner eksplisitte, eller man, som Aarseth, peker ensidig på det faktum at man er nødt til å forlate en tekst om man vil følge en lenke til en annen tekst, så blir resultatet uansett en innsnevring av perspektivet. Hypertekst kan handle om utforsking av mulige teksuelle relasjoner, men ikke nødvendigvis. Det kan også handle om å begrense utforskingen av slike relasjoner, der dette er hensiktsmessig (3). Hypertekst kan handle om diskontinuitet, men det er vel ingen som vil hevde at et elektronisk skifte av tekst trenger å innebære et semantisk brudd? Ofte vil et slikt skifte nettopp innebære at man ønsker å forfølge en semantisk linje, og da blir selve tekstskiftet nokså uvesentlig mht leserens opplevelse av kontinuitet.
Den mest åpne og fruktbare tilnærmingen til hypertekst finner man trolig ved å anlegge et tekstpragmatisk perspektiv, og peke på at enhver tekst er en sosial handling som har visse funksjoner i en konkret situasjon.
Eller som McKnight et. al. (1991, 2) uttrykker det:
When we talk about hypertext, we are talking about people using information to perform a task.
Det er selvsagt et svært “operasjonelt” språksyn som ligger til grunn for en slik tilnærming til hypertekst. Samtidig er det vanskelig å argumentere mot formuleringens nærmest universelle gyldighet, forutsatt en vid forståelse av begrepet “task”. Både tekstens, forfatterens og leserens “oppgaver” vil variere tildels sterkt når de relateres til ulike tekstsjangre. Et slikt grunnsyn passer likevel bra i en kontekst der man søker å belyse hypertekstualietetens relevans i forhold til en bestemt produksjonssituasjon, for eksempel den journalistiske.
Formuleringen over understreker for øvrig det hensiktsmessige i å legge til grunn en svært åpen og enkel definisjon av hypertekst. Samtidig som den peker på det teknologiske aspektet som noe basalt, bør en slik definisjon understreke at hypertekst ikke bare handler om struktur, men også om å gjøre informasjon tilgjengelig. McKnight et al. (1991, 140) peker på et viktig, men lite påaktet moment når de skriver:
Hypertext is, above all, an access mechanism and as such has a potential role to play in all situations where information is accessed and used,..
Som en konklusjon på denne begrepsdiskusjonen, vil jeg foreslå følgende åpne, brukerorienterte definisjon som grunnlag for den videre behandlingen av fenomenet hypertekst:
Hypertekst er et konsept for organisering og tilgjengeliggjøring av informasjon, basert på en teknologi som muliggjør elektronisk kopling (lenker) mellom tekstelementer. Disse elementene kan være selvstendige tekstfiler (noder) eller ulike sekvenser av en og samme tekstfil. Begrepet kan også brukes ikke-generisk (en hypertekst), om en spesifikk gruppe tekstelementer som er sammenkoplet i henhold til beskrivelsen over.
Det bør påpekes at hypertekst (i generisk forstand) er et teknologisk basert konsept, som kan anvendes på ulike måter og i varierende omfang i presentasjonen av datalagret informasjon. Hvilke krav man skal kunne stille til en tekstrepresentasjon for at den med rimelighet skal kunne kalles “en hypertekst”, vil måtte bestemmes over tid gjennom en kontinuerlig forhandling mellom brukerne av disse begrepene. Det er eksempelvis et diskutabelt spørsmål om én enkelt tekstfil inneholdende et lineært dokument utstyrt med en elektronisk organisert innholdsfortegnelse skal kalles en hypertekst. Men det vil uansett være et dokument som - i svært moderat grad - anvender hypertekst i presentasjonen.
Jeg vil i det følgende kun forholde meg til verbalspråklige tekstelementer i behandlingen av hypertekstkonseptet. Om man legger til grunn et utvidet tekstbegrep, som omfatter også andre tegnsystemer enn det verbalspråklige, vil definisjonen også kunne fungere i forhold til multimediale hypertekster.
De historiske trekk i utviklingen av hypertekst-konseptet er utførlig beskrevet i en rekke arbeider (f.eks Nielsen 1995, McKnight et al. 1991, Bolter 1991), og jeg skal kun foreta en helt kort oppsummering her.
Tre personer blir gjerne regnet som pionerene innen utviklingen av konseptet. Vannevar Bush publiserte i 1945 sin artikkel “As You May Think”, som blir allment ansett som en grunnsten i denne tenkningen. Her redegjør Bush for prinsippene rundt et system for mekanisk organisering og tilgjengeligjøring av store mengder informasjon, Memex (Memory Extender). Bush’ mål var et system som kunne gjøre fagfolk bedre i stand til å nyttiggjøre seg den voksende mengden av faglitteratur på en mest mulig rask og effektiv måte. Middelet var en sinnrikt system for arkivering og tilgjengeliggjøring av mikrofilmobjekter. Bush (Bush 1945, sitert i Nielsen 1995, 33) beskriver Memex som:
..a device in which an individual stores his books, records, and communications, and which is mechanized so that it may be consulted with exceeding speed and flexibility.
Memex forble et tegnebrettsprosjekt, men har som sådann gitt betydelig inspirasjon til senere utvikling på feltet. Neste betydningfulle skritt på veien mot dagens hypertekst-konsept, ble tatt nesten 20 år seinere, da Ted Nelson startet utviklingen av sitt Xanadu-prosjekt. Xanadu er et svært ambisiøst prosjekt, som i sin opprinnelige visjonære form innebærer at alle verdens bøker og dokumenter skal kunne knyttes sammen i et altomfattende “docuverse”. Her organiseres alt skriftlig materiale i logiske nettverk, enkelt tilgjengelig for alle potensielle brukere.
Selv om Memex og Xanadu har mange likhetstrekk, var utgangspunktet for Nelsons arbeid et annet enn det som lå til grunn for Bush’ engasjement. Nelson var primært opptatt av å lage et verktøy for litterær aktivitet (jf. tittelen på hans mest kjente bok, “Literary Machines” fra 1981). Med litteratur mener han ikke bare skjønnlitteratur, men også sakprosa. Hans grunntanke er at alle tekster dypest sett er innvevd i hverandre (Nelson 1984, 2, sitert i Bolter 1991, 23): “Literature is an ongoing system of interconnecting documents”. Derfor bør de også kunne kalles fram simultant på en dataskjerm for sammenlikning og kombinering.
Xanadu er aldri blitt realisert i henhold til det opprinnelige konseptet, men begrensede versjoner har vært i funksjon siden 1990. Nelson selv har siden 60-tallet vært en visjonær deltaker i utviklingen av hypertekst-konseptet.
Samtidig som Ted Nelson startet utviklingen av Xanadu, påbegynte Douglas Engelbart et prosjekt kalt Augment (Augmentation of Human Intellect), et prosjekt som i perioden 1962 til 1976 la grunnlaget for svært mange av de løsninger og tenkemåter vi i dag finner i moderne dataindustri (Nielsen 1995, 37). Engelbarts mål var å utvikle et system som kunne effektivisere samarbeidet i en organisasjon der mange personer har behov for å bruke et felles informasjonsbibliotek for arkivering, søking, lesing, kommentering etc. Selv om Engelbart ikke bruker begrepet hypertekst, er det et hypertekst-liknende konsept som danner mange av de viktigste elementene i Augment-prosjektet.
Det er viktig å se at den grunnleggende tenkningen rundt hypertekst sprang ut av ulike behov. Det er et forhold som understreker denne teknologiens varierte anvendelsesmuligheter. Bardini (1997, 3) oppsummerer de to 60-tallspionerens bidrag til utviklingen av hypertekst-konseptet slik:
For Nelson, hypertext is a fundamental tool for individual creativity, and for Engelbart, hypertext is a necessary capability of a system designed to improve communication.
McKnight et al. har et litt annet fokus når de oppsummerer pionerenes innsats, men også de peker på at de tre representerer ulike grunnsyn, basale tilnærmingspunkter som fremdeles samler tilhengere (1991, 9):
The Bush view sees hypertext as somehow ‘natural’, reflecting the mind or (in the strongest form of this position) modeling the mind; from this perspective, hypertext should feel easy to use. The Engelbart view of hypertext is as an augmentation environment; the user of hypertext should be able to achieve more than would be possible without it. Although Nelson’s vision is perhaps the most ambitious, his view of hypertext is as a storage and access mechanism; the user of hypertext should be able to access any document, and such ease of access should work to break down subject boundaries.
Mens Bush, Nelson og Engelbart la grunnlaget for det generelle og prinsipielle innholdet i hypertekst-konseptet, har de senere trinn i utviklingen primært handlet om tekniske løsninger, praktiske applikasjoner og teoretisk diskusjon rundt bestemte egenskaper ved hypertekst-teknologien. Først på slutten av 80-tallet var dataindustrien kommet så langt at den kunne frambringe teknologiske løsninger som kunne realisere de sentrale visjonene knyttet til hypertekst på en både rimelig og rask måte. I 1987 introduserte Apple hypertekstsystemet HyperCard, som ble distribuert gratis sammen med alle Apple Macintosh-maskiner som ble solgt mellom 1987 og 1992. Senere er det utviklet flere andre hypertekstsystemer som representerer ulike variasjoner over samme grunnprinsipp: elektronisk kopling mellom ulike sekvenser av datalagret informasjon.
Det neste høydepunktet i hypertekstualitetens historie kom i 1991, da nettverksstrukturen World Wide Web, utviklet av Tim Berners-Lee ved CERN i Sveits, ble en global hypertekst distribuert over datanettverket Internett. Dokumentene som legges ut på WWW er lenket sammen i en gigantisk hypertekstuell struktur, og har i seg selv mange likhetstrekk med Nelsons visjon om et universelt “Docuverse”. Parallelt med utviklingen av WWW, skjer det at CD-ROM-platene etablerer seg som et populært og effektivt medium for distribusjon av store datamengder (4). Informasjonen på CD-ROM-plater er vanligvis organisert ved hjelp av hypertekstuelle lenker, og med dagens teknologi går informasjonssøket mye raskere på CD-ROM enn på Internett. Til gjengjeld er informasjonsmengden rimeligvis langt mer begrenset. Mens WWW representerer en “åpen” hypertekststruktur, tilbyr CD-ROM-platen en avgrenset mengde informasjon. Noen CD-ROM-plater er imidlertid konstruert slik at informasjonen kan oppdateres og suppleres vha Internett.
Mye av den eksisterende hypertekstteorien, særlig den litterært orienterte delen, er som nevnt inspirert av poststrukturalistisk litteraturteori (5). Sammen med Jay David Bolter, Stuart Moulthrop, Jonson-Eilola m.fl. er George Landow blant dem som sterkest har bidratt til å spinne forståelsen av hypertekst rundt en kjerne av poststrukturalitisk tankegods. Hans etterhvert klassiske verk Hypertext: The convergence of Contemporary Critical Theory and Technology er bygget på oppfatningen om en tett relasjonen mellom hypertekstualitetens egenskaper og tenkningen til sentrale posttsrukturalister som Foucault, Barthes, Bakhtin og Derrida. Noen av poststrukturalismens kjernebegrepet, som “intertextuality”, “multivocality” og “de-centeredness”, blir trukket fram som nøkkelbegreper for forståelsen av hyperetekst. Landow går så langt som til å hevde at en rekke av poststrukturalistenes termer nærmest bærer i seg et “krav” om hypertekstualitet (1992;8):
Like Barthes, Foucault, and Mikhail Bakhtin, ]acques Derrida continually uses the terms link (liaison), web (toile), network (réseau), and interwoven (s’y tissent), which cry out for hypertextuality;..
Dette begrepsbåndet til poststrukturalismen har utvilsomt bidratt til å gi hypertekstteorien en begrepsmessig basis, et utgangspunkt for modellering, diskusjon og kritikk. At tilnærmingen samtidig kan kritiseres, skulle være hevet over tvil. Når termer fra en faglig diskurs pga en ytre likhet søkes overørt til en annen faglig diskurs, vil en nærmere undersøkelse av begrepene ofte avsløre innholdsmessige ulikheter. Det er nok også tilfelle når hypertekstteoretikere henter begreper fra poststrukturalismen. Som Bengt Engan påpeker i sin hovedoppgave om hypertekstualitet (Engan 1998, 38):
Det kan ...virke litt lettvint å lansere hypertekst som et redskap for å understreke det intertekstuelle ved tekster, slik både Landow og andre teoretikere gjør. Julia Kristeva som har utviklet en teori om intertekstualitet, bl.a. som en videreføring av elementer i Bakhtins arbeider (Nöth 1995:323) har tross alt brukt begrepet om mer subtile og implisitte forbindelser mellom tekster enn de som framkommer ved direkte hypertekstuell lenking mellom tekster/noder.
Jeg vil ikke i denne sammenhengen bedømme analogiens generelle berettigelse, ei heller kommentere alle dens aspekter. Jeg vil avgrense meg til å peke på enkelte elementer i posttsrukturalistisk teori som kan gi hensiktmessige forståelsesnøkler for hypertekstteorien generelt og til det formidlingsteoretiske grunnlaget for hyperstrukturerte nyheter spesielt.
Roland Barthes fremstår som den kanskje fremste leverandøren av poststrukturalistisk tankegods med overføringsverdi til hypertekstteorien. Blant annet egner flere av hans karakteristiske dikotomier seg godt som bidrag til en dypere forståelse av visse egenskaper ved hypertekstualiteten -- selv om den digitale teknologien neppe var i Barthes tanker da begrepene ble formulert.
Begrepsparene “verk” vs. “tekst” ( bl.a. utlagt i leksikonartikkelen “Théorie de Texte” fra 1973, no.overs: “Tekstteori”), og “lesbar” vs. “skrivbar” (“lisible” vs.”scriptible”, bl.a fra S/Z), omhandler begge forkjellen mellom det lukkede, institusjonelle og det åpne, produktive, mellom den avsluttede totalitet og den uendelige semiosen. Denne begrepspolariseringen kan virke treffende også for visse aspekter ved forholdet mellom trykte og digitale tekstsjangre. Det er likevel ikke disse begrepene jeg her vil fokusere sterkest på.
I essayet “The Critical Difference: BartheS/BalZac” (1980) diskuterer Barbara Johnson begrepet “difference” med utgangspunkt i Barthes verk S/Z. “Difference” er i denne sammenhengen ikke knyttet til tekstens unike kvaliteter, dens forskjellighet fra andre tekster. Begrepet omhandler derimot tekstens forskjellighet fra seg selv. Og denne forskjelligheten oppdages først når teksten leses på nytt. For, som Johnson utlegger Barthes (1980, 3):
When we read a text once,.., we can see in it only what we have already learned to see before..
Gjenlesing (“rereading”) fremstilles dermed som en forutsetning for å oppdage teksten i stedet for kun å gjenoppdage, bekrefte, seg selv. Andre gang vi leser en tekst, møter vi en annen tekst, forskjellig fra den vi møtte ved første lesning. En slik forståelse av tekstens “forskjellighet” påvirker også synet på sentrale begreper som tekstens “identitet” og “totalitet”. I stedet for å konstituere tekstens unike identitet, bidrar ideen om tekstens forskjellighet tvert om til å undergrave enhver ide om en stabil, eksklusiv tekstidentitet. Likeledes kan tekstens meningselementer aldri la seg oppsummere i en enhetlig, integrert totalitet.
Johnson påpeker at det er forståelsen av tekstens forskjellighet fra seg selv, dens mangel på enhetlig identitet og betydningsmessig totalitet, som danner grunnlaget for dekonstruksjonistisk kritikk. Hun understreker at dekonstruksjon handler om å analysere, ikke om å destruere (1980, 5):
If anything is destroyed in a deconstrucive reading, it is not the text, but the claim to unequivokal domination of one mode of signifying over another. A deconstructive reading is a reading that analyzes the specificity of a text’s critical difference from itself.
Både Barthes og Johnson har litterære tekster som objekt for sin teoretisering. I prinsippet er det imidlertid et langt større spekter tekster som lar seg analysere ut fra et dekonstruksjonistisk perspektiv -- nemlig alle tekster med potensial for en indre “forskjellighet”.
Nyhetstekster utgjør i så måte et typisk eksempel. Disse tekstene formidler sammenføyde fragmenter av virkelighetsfremstillinger, med journalisten i en blandingsrolle som referent, dramaturg og fortolker. En slik sammenføyning av elementer som er klippet ut av ulike diskurser til dannelse av en nyhetsfortelling, kan vanskelig bli en betydningsmessig entydig tekst, som en matoppskrift eller en arbeidsinstruks. Den vil til enhver tid være avhengig av individuell fortolkning og utfylling.
Nyhetsteksten er med andre ord en type tekst som burde gjenleses for å “oppdages”. Samtidig vet vi at gjenlesing er noe nyhetstekster -- i likhet med mange skjønnlitterære tekster -- sjelden blir gjenstand for. En avis oppfattes normalt som en samling brukstekster av den typen som konsumeres raskt og siden kastes. Påstanden om førstelesningens selvbekreftende funksjon er kanskje noe sterk overført til nyhetslesing; intensjonen med lesingen er tross alt ganske annerledes enn hva tilfellet er ved eksempelvis novellelesing. Men poenget om at teksten ikke fullt ut oppdages uten en form for gjenlesing, tåler trolig en slik overføring. Nyhetstekster av det mer omfattende slaget inneholder ofte et komplisert nettverk av relasjoner og sammenhenger, som vanskelig lar seg oppdage ved én enkelt, sekvensiell gjennomlesing.
Et moment ved gjenlesingen som blir betydelig forsterket i hypertekstsammenheng, er for øvrig den “rekontekstualiseringen” som finner sted når innholdet i nodene blir aktivert i skiftende sekvens. Dette skal vi returnere til i behandlingen av begrepet “linearitet”.
At dekonstruksjonens “difference” har relevans for forståelsen av hypertekstkonseptet og for ideen om hypernyheter, bekreftes ytteligere når man ser hvordan Barthes i S/Z behandler Balzacs verk Sarrasine, fortellingen om skulptøren og hans fatale kjærlighet til kastratsangeren La Zambinella. Barthes deler fortellingen diakront opp i 561 fragmenter som han kaller lexias og synkront i fem såkalte “stemmer” eller “koder”. På denne måten blir den opprinnelig lineære teksten forvandlet til et komplekst nettverk av relaterte meningsenheter, med mange mulige innganger og utganger.
Hensikten med denne oppdelingen, er å rette oppmerksomheten mot tekstens pluralisme, i det man nekter én endelig struktur å dominere meningsspillet (Barthes 1993 (1974), 11-12):
If we want to remain attentive to the plural of a text (however limited it may be), we must renounce structuring this text in large masses, as was done by classical rhetoric and by secondary-school explication: no construction of the text: everything signifies ceaslessly and several times, but without being delegated to a great final ensemble, to an ultimate structure.
Sitatet indikerer at Barthes’ tekstsyn kan fungere som et bidrag i en argumentasjon for økt hypertekstuell eksperimentering. Om man prioriterer polyfonien framfor helheten, flertydigheten framfor “tekstens budskap”, er det opplagt at hypertekstteknologien tilbyr redskaper for å få tekstteori og tekstpraksis til å møtes. Samtidig skal man være forsiktig med å trekke analogien til Barthes alt for langt. Om man eksempelvis sammenholder tenkningen som ligger bak tekstprosjektet i S/Z med den som må legges til grunn for hypertekstuell nyhetspresentasjon, ser vi raskt forskjeller. Blant annet ligger det et betydelig forskjellsmoment i metodene for etablering av tekstsystemets grunnenhet; noden, eller -- som hos Barthes -- lexien.
Barthes metode for oppdeling er basert på ideen om “manhandling the text” (s15) - dvs forstyrre, avbryte tekstens løp. Hans 561 lexias er skilt fra hverandre ved tilfeldige inngrep (“arbitrary in the extreme”), og omfanget av hver enhet varierer fra noen få ord til en kjede med setninger. Kravet til en lexi er at den skal inneholde 3-4 meningselementer, og oppdelingen skjer helt intuitivt.
Skal man til sammenlikning presentere en sammensatt nyhet vha noder og hyperlenker, vil nettopp kriteriene for nodeinndelingen være avgjørende for fremstillingens plausibilitet. Intensjonen med nodeinndelingen vil ikke være kun å skape et semantisk laboratorium der man kan observere meningselementenes dynamiske spill i og mellom teksbitene. Snarere handler det om å gjenskape et bilde av dynamikken mellom elementene i en nyhetshendelse, med utgangspunkt i journalistens egen fortolkning av kildeinformasjonen. Man må med andre ord ta vare på et sterkt element av formidling, et element som synes å være uvesentlig i Barthes’ kontekst.
I diskusjonen omkring forholdet mellom hypertekst og den tradisjonelle, lineære tekststrukturen, kan man med en viss rett hevde at teoretikerne deler seg i to leire. På den ene siden fins “radikalistene”, som mener at hypertekst representerer et grunnleggende -- og ofte frigjørende -- brudd med lineariteten. På den andre siden står “tradisjonalistene”, som ser på hypertekst som et ledd i en kontinuerlig tekstteknologisk utvikling. Man kan si at de to gruppene er definert ved synet på hvorvidt hypertekst representerer reell innovasjon eller ei.
Som representanter for ytterpunktene i disse gruppene kan vi trekke fram Jay David Bolter og Espen Aarseth. Sammen med bl.a. George P. Landow representerer Bolter “klassikerne” innenfor den unge tradisjonen som nyere hypertekstteori utgjør, primært i kraft av boka “Writing space” fra 1991. Aarseth representerer den yngre generasjonen av hypertekstteoretikere, en generasjon som har vokst opp parallellt med at datamaskiner har utviklet seg fra å være monstrøse regnemaskiner til å bli hendige multimediemaskiner.
Bolter mener at hypertekst gjennom bruddet med lineariteten innevarsler en ny epoke i skriftens historie. Denne epoken er definert gjennom hypertekstualitetens potensial for å presentere et tekstinnhold gjennom nettverksstrukturer, et potensial som innebærer en frigjøring fra linearitetens stramme rammer. Som en introduksjon til kapitlet om hypertekst i “Writing Space” skriver Bolter (1991, 21):
.. if all writing were only hierarchical, then the outline processor itself would be revolutionary in its freeing of writing from the frozen structure of the printed page. But there is one further step to be taken in liberating the text.
Det neste ordet i teksten fungerer både som tittel for det kommende kapitlet og som svar på det spørsmålet som ligger immanent i setningen over: HYPERTEXT.
Kathleen Burnett står på samme side i denne debatten, og mener at hypertekst pga sin “annerledeshet” er spesielt egnet for kulturkritikk. Inspirert av nettverksteorier fra Bush (1945) til Deleuze & Guattari (1987) skriver Burnett ( 1993, par. 21) at hypertekst har en unik mulighet til å støtte ikke-hierarkisk tenkning:
Hypertextual design is able to support non-hierarchical thinking and cognitive jumping because it recognizes the diversity of multifarious modes of information.
Kritikerne vil utvilsomt hevde at papirbaserte, lineære tekster også kan støtte dannelsen av kognitive nettverk på en rekke måter, men Burnett har et poeng når hun i samme avsnitt påpeker at de to tekstteknologiene likevel er bærere av ulike “grunnholdninger” til linearitet:
..hypertext design presupposes not only that multiple points of access are preferable to a single point, but by extension, that multiple structures are preferable to a single structure.
Aarseth mener på sin side at hypertekstens ikkelinearitet ikke representerer noe dramatisk brudd i teksualitetes historie, og han avviser at hypertekst i så måte representerer noen form for emansipasjon i forhold til trykte tekster (1995, 16;18):
The ideological forces surrounding new technology produce a rhetoric of novelty, differentiation and freedom that works to obscure the more profound structural kinships between superficially heterogeneous media. (s16) ... beyond the obvious differences of appearance, the real difference between paper texts and computer texts is not very clear. Does it even exist? (s18)
Linearitet på hvilket tekstnivå?
I diskusjonen om hvorvidt hypertekstens ikkelinearitet representerer en reell innovasjon eller ikke, er det essensielt å få avklart hvilke sider ved teksten som omtales når begrepet brukes. Er det dens overflatestruktur, eller er det representasjonen av eksplisitt og implisitt tematikk? Med tekstens overflatestruktur mener jeg organiseringen av tekstens fysiske bestanddeler (ord, setninger, avsnitt, seksjoner, artikler, kapitler etc). Det er denne organiseringen som gir leseren signaler om hva slags leseprosess som vil gi den mest hensiktsmessige lesningen. Overflatestrukturen fungerer som en invitasjon til en viss type lesning.
Når det gjelder overflatestrukturen er en trykt tekst bundet av de rammer som defineres av selve trykketeknologien og av sjangerbestemte konvensjoner knyttet til skriving, presentasjon og lesing. Det innebærer at en tradisjonell roman normalt vil være tilnærmet 100 prosent lineær i sin overflatestruktur, mens tekstsekvensene i en diktsamling godt kan være plassert i henhold til andre prinsipper enn linearitetens. Papiraviser representerer et godt eksempel på tekstsjangre der en delvis ikkelineær lesekonvensjon (man skifter stadig fokuspunkt når man leser en avis) har ført til en stadig mer markert ikkelineær presentasjonskonvensjon; man inviterer leseren til å hoppe ved å stykke opp teksten med mellomtitler, sitater etc. Men skrivekonvensjonen er fremdeles lineær. Journalisten skriver sin tekst som en mer eller mindre sammenhengende helhet fra begynnelse til slutt -- normalt i form av en slags fortelling (det er ikke tilfeldig at en nyhetssak i engelskspråklig sammenheng kalles “news story”). Det er desken som sørger for en delvis oppløsningen av lineariteten gjennom ulike layoutløsninger. Linearitetsoppløsningen er selvsagt mest tydelig om man ser på en avisside som helhet (særlig fullformataviser) - men også innen den enkelte sak er prosessen tydelig.
Sammenliknet med trykketeknologien gir den digitale teknologien åpenbart helt andre muligheter for å oppløse lineariteten i tekstmassens overflatestruktur -- både fordi teknologien i sterk grad inviterer til en til slik oppløsning og fordi sjangerkonvensjonene tillater det. Når man leser en hypertekst er valget, representert ved museklikket, en del av tekstforventningene.
Dersom vi derimot anvender linearitetsbegrepet på den tematiske representasjonen, blir problemstillingen straks mer komplisert. For innholdsstrukturen i en tekst er bare i begrenset grad knyttet til den fysiske overflatestrukturen og til selve lesesekvensen. Det henger ikke minst sammen med at bare deler av tematikken har en eksplisitt representasjon i tekstoverflaten, resten er knyttet til tekstens kontekstuelle rammer eller til antydende “spor” i tekstoverflaten. Selv den eksplisitt uttrykte tematikken kan ha en struktur som er helt løsrevet fra overflatestrukturens eventuelle linearitet , og en kompetent leser trenger ikke av den grunn ha noe problem med å oppdage denne strukturen.
Forskjellen mellom hypertekst og trykt tekst på dette planet er rimeligvis langt mindre enn på overflateplanet. Hypertekstteknologien gir imidlertid andre muligheter enn trykketeknologien til å gjøre implisitte eller vage relasjoner eksplisitte og tydelige. Dette er ikke noen prinsipiell, men en operasjonell forskjell. Det gjør den imidlertid ikke til noen ubetydelig forskjell, og det er grunn til hevde at Aarseth og andre som avviser hypertekst som tekstuell innovasjon, undervurderer betydningen av denne forskjellen. Det er denne nivådifferensieringen i linearitetsbegrepet også Gunnar Liestøl peker på når han skriver (1994, 91)
We must distinguish the nonlinearity in the structuring of his (Wittgenstein’s, min anm.) thoughts from the linearity of its literal representations by means of ink and paper as information markers (nonlinear at the level of signifieds but linear at the level of signifiers).
Et annet interessant forhold knyttet til linearitetsproblematikken, har å gjøre med det faktum at lesing alltid vil være en tidsmessig lineær prosess, uavhengig av tekstelementenes organisering. Liestøl er ikke alene om å poengtere følgende (1994, 106):
..once a word or a sentence is read, it is chosen and taken out of its nonlinear context and positioned as a sequence in the linear chain in conditioned time. However discontinuous or jumpy the writing or reading of a hypertext might be, at one level it always turns out to be linear.
Dette er rimeligvis en korrekt påpekning, som i tillegg til sitt hovedpoeng viser at hypertekst tematiserer relasjonen mellom språkets paradigmatiske og dets syntagmatiske akse på en ny måte. Hypertekst synliggjør paradigmet, dvs forrådet av muligheter man må velge fra. Men resonnementet bør ikke stoppe der. En av de mest interessante egenskapene ved hypertekster er som tidligere nevnt nettop deres invitasjon til “gjenlesing”. Siden man vet at man har foretatt visse valg underveis i leseprosessen, vet man også at andre valg ville ført til en annen lesning, og denne kunnskapen vil kunne pirre leserens nysgjerrighet (6). En hypertekst bærer derfor en immanent oppfordring til “rereading”, noe som innebærer dannelsen av flere lineære lesninger, der samme tekstsekvens gjenleses -- eller i alle fall gjen-aktiveres -- i flere ulike kontekster. Dermed trenger ikke leseprosessens temporale linearitet være et vesentlig poeng, sammenliknet med potensialet for “multilinearitet”. (Dette begrepet er blant annet brukt av Landow (1992,4)). (7)
McKnight et al. antar i sin bok Hypertext in Context et psykologisk-pragmatisk pespektiv på hypertekst, som viser seg fruktbart på mange områder. Grunnlaget er imidlertid noe tvilsomt når forfatterne blankt avviser synspunktet om at hypertekst representerer en teknologi som er innovativ og frigjørende i forhold til papirteksters linearitet (1991, 140):
Printed texts are generally not linear, either in their semantic structure or in the way in which skilled readers use them. Hence, to claim that hypertext frees us from the confines of paper is to tilt at windmills.
Denne argumentasjonen er interessant fordi den formulerer et utbredt syn. Jeg vil derfor bruke litt plass på å kommentere den, dels på et generelt grunnlag, dels i spesifikk relasjon til journalistikk.
Den første påstanden i resonnementet vil neppe påkalle innsigelser fra noen. Selv en strengt kronologisk fortelling vil vanligvis ha elementer av parallelle handlingssrekker, tilbakeblikk eller liknende semantiske linearitetsbrudd. I de Beaugrandes (1980) oppstilling av ulike linearitetsprinsipper finner vi sju varianter, alle relatert til tradisjonelle, trykte tekster. Prinsippene er illustrert med mer eller mindre komplekse figurer, og utstyrt med navn som “core-and-adjunct”, “look-back-and-look-ahead”, “disambiguation”, etc.
Den andre påstanden er mer uklar. Hva ligger det i utrykket “..the way in which skilled readers read them”? Den mest rimelige tolkning av denne formuleringen må være leserens bruk av tekstens overflatestruktur som rettesnor for leseprosessen. En annen, noe mindre rimelig tolking, er å forstå “read” som synoymt med “forstå”. I så fall er også denne påstanden mer eller mindre tautologisk, siden de kognitive prosessene som følger lesing rimeligvis er preget av langt mer innviklede strukturer enn linearitet og kronologi -- uansett hvordan overflateteksten er organisert. (8)
Med utgangspunkt i første tolkning, er det opplagt en rekke momenter som påvirker graden av linearitet i lesingen, helt uavhengig av leserens lesekompetanse. Det kan eksempelvis være teksttype, lesesituasjon, leserens interesse og bakgrunnskunnskaper, etc. Selv innenfor lesingen av en bestemt avis ved en bestemt anledning, vil leseprosessen stadig endre karakter. Leseren vil kanskje skumme fort gjennom tittel, ingress og bildetekst i en nyhet han bare er måtelig interessert i, lese tittel, ingress, bildetekst og deretter hele nyhetsteksten i en nyhet han fatter interesse for, la blikket raskt gli over siden med personaliastoff på søken etter kjente navn eller ansikter, lese hoppende og skummende gjennom et portrettintervju med en kulturkjendis, før en featurereartikkel om et yndlingstema blir slukt, linje for linje. På samme måte vil innholdsfortegnelse og stikkordregister i en fagbok invitere til selektiv lesning i langt sterkere grad enn kapitteloversikten i en roman. Påstanden i McKnight et al. om at “linear texts are generally not linear...in the way skilled readers read them”, kan derfor ikke sies være alllment gyldig.
Når det gjelder konklusjonen i McKnight et al.’s argumentasjonsrekke -- “å påstå at hypertekst frigjør oss fra papirets begrensninger er å kjempe mot vindmøller” -- kan det sies flere ting. For det første er argumentasjonen som fører til konklusjonen som nevnt svak. For det andre forutsetter McKnight et al. at det utelukkende er spørsmålet om linearitet vs ikkelinearitet som kan legges til grunn for en diskusjon om hvorvidt hypertekst kan “frigjøre” fra papirets begrensninger. Dermed utelates fra diskusjonen eksempelvis det viktige og differensierende momentet om teknologienes forhold til multilineær lesing. Og når det gjelder sannhetsgehalten i konklusjonen, uavhengig av innledende argumentasjon, vil jeg kommentere den vha en illustrasjon:
Selv om den semantiske strukturen i en papirbasert tekst ikke er lineær, så er den likevel påvirket og begrenset av de rammene den fysiske overflatestrukturen setter, rammer som igjen har lagt føringer for utviklingen av ulike sjangerkonvensjoner. La oss igjen bruke avisnyheter som et eksempel. Utgansgpunktet for en nyhet er ofte et mer eller mindre komplekst knippe av hendelser som man mener har en indre sammenheng. Når disse hendelsene skal referes i avisen, må hendelsene på grunn av tekstens linearitet hektes på hverandre i en kjede. Selvsagt kan man få frem ulike former for semantiske strukturer også i en lineær fremstilling, men man er tvunget til å velge en bestemt tekstuell kontekst til enhver hendelse -- enten hendelsen er en ytring eller en handling. Dermed dannes det kjeder av hendelser, bundet sammen i et dels eksplisitt, dels implisitt nettverk av relasjoner -- blant annet årsaksrelasjoner. Det er i stor grad dette nettverket av relasjoner som danner grunnlaget for leserens dypere forståelse av nyheten. I en papirbasert tekst vil utvilsomt overflatestrukturen legge føringer for dannelsen av et slikt kognitivt relasjonsnettverk hos leseren -- fordi tekstens sekvensiering samt de eksplisitt uttrykte relasjonene tilfredsstiller leserens søken etter relevans og dermed demper hans nysgjerrighet på alternative relasjoner.
Sett i et slikt lys kan det være meningsfullt å beskrive hypertekst som en form for “frigjøring” i forhold til papirbasert tekst. Den frigjør fra “kontekstualiseringstvangen”. Det betyr at innovasjonen på det semantiske nivået ikke er uttrykt primært gjennom hypertekstens eventuelle nettverkspregede organisasjon i seg selv, men gjennom dens invitasjon til å lese de enkelte tekstsekvenser flere ganger i vekslende kontekst, gjennom å utforske tekstmassen gjennom flere ulike stier.
Om et slikt nettverk av sammenføyde tekstnoder kan egne seg til å trekke den jevne nyhetskonsument til skjermen, er et spørsmål som vanskelig kan besvares grundig her. Men følgende momenter må tas i betraktning: Hypertekst er en svært fleksibel teknologi, som muliggjør et stort spekter av strukturer. For nyhetsprodusenter inviterer den for eksempel til å legge ut store mengder informasjon, slik at ulike typer lesere kan trekke ut de elementene som passer deres behov best. Det er for eksempel ingenting i veien for å bevare visse noder med “høy dramafaktor”, dersom stoffet egner seg for det. I tilfeller der man ønsker å erstatte den tradisjonelle fortellingsstrukturen med en sterkt leserstyrt nettverksstruktur, må man være viss på at fremstillingen har motivasjonselementer som kan erstatte det “grepet” en tradisjonell, dramatisert nyhestfortelling har om sine lesere. Stikkord her kan være tilfredstillelse av nysgjerrighet gjennom klikking, sansestimulering gjennom multimediaeffekter etc.
Det må for øvrig understrekes at hypertekst har egenskaper som innebærer nye tekstbehandlingsmuligheter på et operasjonelt nivå, selv om de neppe kan karakteriseres som innovasjoner på et prinsipielt nivå. Allerede nevnt er de verktøy som tilbys for synliggjøring av tekstuelle relasjoner -- både de som er eksplisitt utrykt i tekstoverflaten og de som ikke er det. Et annet moment er at hypertekst-teknologiens potensial for å organisere store mengder informasjon innebærer at tekstprodusenten slipper å beskjære og tilpasse de ulike sekvensene av en informasjonsmasse på samme måte som når alle delene skal passes inn i en sammenhengende sekvens.
Vi kan avslutningsvis fastslå to ting: For det første er spørsmålet om hvorvidt hypertekst har et frigjørende potensial i forhold til papirbasert tekst, for sammensatt til at det kan besvares med generell og ensidig tilslutning eller avvisning. Den diskusjonen blir meningsfull først når den senkes fra et generelt tekstnivå til et mer spesifisert sjanger- og temanivå. Relatert til nyhetssjangeren kan vi konkludere med at hypertekst kan ha et frigjørende potensial, ved at teknologien kan løsne på visse “tvangsmønstre” knyttet til kontekstualisering, beskjæring og tilpassing av tekstelementer. Samtidig reises nye problemer knyttet til både formidling og lesemotivasjon, problemer som må finne løsninger før det frigjørende potensialet kan gi den ønskede effekt.
For det andre er begrepet “linearitet” like problematisk som det er sentralt i diskusjonen om forholdet mellom hypertekst og trykt tekst. Begrepet er flertydig og flerdimensjonalt, og egner seg derfor dårlig til tegning av demarkasjonslinjer mellom de to teksttypene. Trolig ville diskusjonen blitt klarere om man fant fram til begreper som tydeligere skilte tekstens ytre strukturer fra dens indre.
(1) Sitatet er hentet fra essayet “Forfatterens død” 1968 oversatt av Knut Stene-Johansen i essaysamlingen I tegnets tid, Pax 1994. (s 54)
(2) Vanligvis tidfestes begrepets opprinnelse til 1965, men i følge Thierry Bardini (Bardini 1997) framholder opphavsmannen selv, Ted Nelson, i et personlig intervju at begrepet ble tatt i bruk allerede i 1962.
(3) Smith, Weiss and Ferguson (1987, 212) poengterer at hypertekst brukt i henholdsvis en litterær, en pedagogisk og en vitenskapelig kontekst vil måtte bruke teknologien på ulike måter. I noen tilfeller vil restriksjonene man legger på valgmuligheten være like viktige som selve valgmulighetene:
To be truly effective, hypertext applications must match additional power with additional control and structure. In the long term, constraints may turn out to be more important than raw power.
(4) Phillips demonstrerte sine første CD-ROM-spillere allerede i 1984. Fra 1988 ble det solgt spillere med enkel hastighet (single-speed) i et visst omfang. Dobbel-hastighetsspillere kom i 1993. (Nielsen 1995, 162). I dag blir de aller fleste personlige datamaskiner solgt med svært raske, innebygde CR-ROM-spillere (4X, 8X, 12X, 16X, 24X ...)
(5) Se blant annet Johnson-Eilola 1997, ss142:
Postmodern theorists of hypertext concentrate much of their attention on a particular class of concepts and terms that connect literacy theory and hypertext. This connection is frequently displayed as a textual or literaty evolution, with current uses of hypertext descending naturally out of the work of theorists such as Barthes and Derrida..
(6) Om den nysgjerrige hypertekst-leser, se Fredin 1996
(7) Begrepene ikkelinearitet vs multilinearitet er ofte brukt uten en nødvendig begrepsmessig avklaring. (f.eks Landow 1992, s 4, Liestøl 1994, 110). For klarhetens skyld bør de knyttes til ulike aspekter ved hypertekst, henholdsvis til dens vesen og til dens bruk. At en hypertekst er ikkelineær referer til presentasjonsformen, der man på et objektivt grunnlag kan fastslå at leseren er tvunget til å foreta visse valg av sekvens dersom hele tekstmassen skal leses. At den oppleves som multilineær er knyttet til de individuelle lesninger, og er en konsekvens av dens ikkelinearitet. Den enkelte leser vil bli konfrontert med hyperetekstens ikkelinearitet i det øyeblikk han må foreta et veivalg for å komme videre i tekstmassen. Tekstens multilinearitet vil han derimot bare erfare derom han velger å utforske teksten gjennom gjenlesing, slik at allerede leste noder aktiveres på nytt i nye kontekster. Det korrekte vil dermed være å si at en hypertekst er ikkelineær i sin presentasjonsstruktur, samtidig som den inviterer til multilineær lesing. Det må imidlertid understrekes at en hypetekst ikke må være ikkelineær for å kunne invitere til multilineær lesing. Det er ikke uvanlig at rent lineære tekster blir tilført intratekstuelle lenker som gjør at leseren kan forfølge enkelttemaer uavhengig av hovedtekstens linearitet.
(8). Det er vanlig å anta at forståelsesprosessen knyttet til lesing foregår parallelt på flere kognitive nivåer. På ett nivå gjenkjenner vi bokstaver og ord. På et annet nivå fortolker vi setningsinnhold, noe som ofte krever inferensdannelse. På begge disse nivåene har forståelsen et lineært preg, siden den er knyttet så sterkt til tekstens overflatestruktur. På et tredje nivå skal det nye innholdet relateres til våre kognitive skjemaer med lagret kunnskap. Her skjer det en kontinuerlig prosess av sammenlikning, slutningsdannelse, evaluering, etc - en prosess som i mye større grad er løsrevet fra overflatetekstens og lesesekvensens linearitet. (Se Luria 1973 og 1976, referert bl.a. i Höijer & Findahl 1984, 28).
Bardini, Thierry (1997) “Bridging the Gulfs: From Hypertext to Cyberspace” i Journal of Computer-Mediated Communication 3 (2), september 1997. http://www.ascusc.org/jcmc/vol3/issue2/bardini.html (nov 1997)
Barthes, Roland (1993) S/Z. New York: Hill and Wang. (Engelsk oversettelse av Richard Miller, første gang publisert 1974)
Barthes, Roland (1994) I tegnets tid: Utvalgte artikler og essays. Utvalg, oversettelse og innledning av Knut Stene-Johansen. Oslo: Pax.
Barthes, Roland (1991) “Tekstteori”, i Kittang et al. (red): Moderne litteraturteori, Oslo: Universitetsforlaget.
Bolter, J. D. (1991) Writing Space: The Computer, Hypertext, and the History of Writing. Hillsdale, NJ: Lawrence Erlbaum Associates.
Burnett, Kathleen (1993) “Toward a Theory of Hypertextual Design” i Postmodern Culture vol. 3 no. 2 (january 1993) ftp://ftp.lib.nscu.edu/pub/stacks/pmc/pmc-v3n02-burnett (feb1997)
de Beaugrande, R.A, & Dressler, W.U (1981) Introduction to Text Linguistics London, New York: Longman
de Beaugrande, R.A (1980) Text, Discourse and Process. Norwood, NJ: Ablex.
Deleuze, G. & Guatttari, F.(1987) A Thousand Plateaus. Minneapolis: University of Minnesota Press.
Engan, Bengt (1998) Helhetlige fragmenter: Ei tekstlingvistisk tilnærming til meningsskaping i hypertekst. Upublisert hovedoppgave, Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, NTNU.
Johnson, Barbara (1980) The Critical Difference: Essays in the Contemporary Rhetoric of Reading. Baltimore and London: The Johns Hopkins University Press.
Johnson-Eilola, Johndan (1997): Nostalgic Angels: Rearticulating Hypertext Writing. Norwood, NJ: Ablex Publishing Corporation.
Falk, H. og Torp, A. (1992) Etymologisk Ordbog over det norske og det danske sprog. Oslo: Bjørn Ringstrøms Antikvariat. Findahl, 0. & Höijer, B.(l984) Begriplighetsanalys.Lund: Studentlitteratur.
Fredin, Eric (1997) “Rethinking the News Story for the Internet: Hyperstory Prototypes and a Model of the User” i Journalism & Mass Communication Monographs, 163, september 1997.
Landow, George P. (1992) Hypertext: The Convergence of Contemporary Critical Theory and Technology. Baltimore: Johns Hopkins University Press.
Landow, George P. (1994) “What’s a Critic to Do? Critical Theory in the Age of Hypertext” i G. Landow (red) Hyper/Text/Theory. Baltimore, London: The Johns Hopkins University Press.
Liestøl, Gunnar (1994) “Wittgenstein, Genette, and the Reader’s Narrative in Hypertext” i G. P. Landow (red) Hyper/Text/Theory. s 87-120. Baltimore, London: The Johns Hopkins University Press.
Luria, A.R (1973) Working Brain: Introduction to Neuropsychology. London: Penguin.
Luria, A.R. (1976) Basic Problems of Neurolinguistics. The Hague: Mouton.
McKnight, C, Dillon, A. & Richardson, J. (1991) Hypertext in Context. Cambridge University Press.
Moulthrop, Stuart (1991) “You Say You Want a Revolution? Hypertext and the Laws of media” i Postmodern Culture vol.1, no.3 (mai 1991)
Nelson, Theodore H. (1981 og 1984) Literary Machines. California: Mindful Press.
Nielsen, Jakob (1995) Multimedia and Hypertext: The Internet and Beyond. Academic Press.
Nöth, Winfred (1995) Handbook of semiotics. Indiana University Press.
Smith, J.B., Weiss, S.F. & Ferguson, G.J.(1987) “ A Hypertext Writing Environment and its Cognitive Basis” i Proceedings from the ACM Conference on Hypertext, Chapel Hill, N.C. New York: ACM.
Aarseth, Espen (1994) “Nonlinearity and Literary Theory” i G. Landow (red) Hyper/Text/Theory. Baltimore, London: The Johns Hopkins University Press.
Aarseth, Espen (1995) Cybertext: Perpectives on Ergodic Literature. University of Bergen. (1997: Johns Hopkins University Press)