tar du lykken fra det med det samme..
Dette er kanskje det mest kjente sitatet fra Vildanden av Henrik Ibsen, og det er kanskje det som også sitter mest igjen etter jeg har sett teaterstykket av Vilanden.
Da jeg var i Fredrikstad for noen uker siden så jeg oppsettningen av Vildanden som Riksteateret har satt opp. Det var mange kjente fjes med; som Mari Maurstad som Gina Ekdal, Hjalmar Ekdal ble spilt av Jan Gunnar Røise og i rollen som Hedvig finner vi den relativt ukjente Hilde Stensland. I andre roller kan man se Mia Gundersen og Per Egil Aske.
Vildanden er kanskje en av Ibsens mest kjente verk, ikke at de andre stykkene hans er mindre kjent, fordi alle er egentlig veldig kjent, både selvfølgelig i Norge, men også resten av verden. Det blir jo sagt at Ibsen er av de fire store forfatterne vi har i Norge, og er det ikke noe jeg skal kritisere. Man får lære om Ibsen en eller annen gang før man dør fordi verkene hans er så viktige både den gang de ble skrevet, men også nå. De er like aktuelle nå som i 1884 da de ble skrevet. Man har som sagt en eller annen gang eller i vertfall kommer til å høre om Ibsen før man dør, men hvis du ikke har vet til nå hva Vildanden handler om skal jeg nå gi et lite resume:
Vildanden handler om fotografen Hjalmar Ekdal som er gift med Gina, og sammen har de datteren Hedvig. De er ikke veldig rike, men klarer å leve livet fordi de er alle en lykkelig, fin familie. En dag blir Hjalmar invitert til en stor middags-fest av hans gamle studiekamerat Gregers Werle. Det har seg slik at mange år siden så hadde faren til Greger, Grosserer Werle og faren til Hjalmar, Gamle Ekdal et jobbsamarbeid som sluttet da de gikk konkurs og etter det har de blitt bitre fiender. Uansett på festen føler ikke Hjalmar noe velkommen og han drar så fort han får muligheten, hjemme venter Gina og Hedvig. Hedvig vil også bli fotograf som faren sin, men en øyesykdom som begynner å bli verre med åra har begynt å intreffe kraftig og hun kan komme til å bli blind. Hun er uansett en veldig lykkelig jente fordi hun har en vildand som hun passer på, det er det kjæreste hun har. Desverre har Greger en stor krangel med sin far og klarer å leie seg inn hos Hjalmar. Han har mange hemmeligheter og en av dem forteller han til Hjalmar. Det er at Hedvig ikke er Hjalmar sin datter, og at det er faren til Grgers som er den virkelige faren til Hedvig. Deretter blir hele historien forandret fordi Hjalmar blir dypt deprimert og klarer ikke se Hedvig. Hedvig blir også dypt deprimert fordi hun elsker faren sin høyt mer enn noe annet. Men så kommer Greger med et forslag til Hedvig at hun kan ofre vildanden som hun nesten elsker like mye som hun elsker faren, fordi ved å ofre vildanden beviser hun at hun elsker faren enda mer enn hun elsker vildanden. Deretter tar Hedvig selvmord.
Jeg vet dette ikke er en analyse av Vildanden, men i hele fjor så holdt jeg på med Vildanden på vgs. Jeg så filmen fra hundre år siden, jeg så til og med teateterstykket som gikk på Nationalteateren på høsten 2011. Den var en veldig anerledes versjon av denne av Riksteateret. Mye fordi alt var så mye mer komplisert på den andre, denne forestillingen var ikke komplisert i det hele tatt. Alt var etter originalstykket utenatt at den var satt i nåtiden og at Hedvig hadde en MacBook som hun brukte til å redigere fotografiene hennes. Ellers likte jeg utrolig godt Hilde Stensland som spilte Hedvig. Siden hun er en relativt ukjent skuespiller fra min side så tenkte jeg ikke på henne som noen andre enn Hedvig da hun spilte og hun gjorde det med glans. For meg var det ikke Hjalmar sin historie som gjorde at historien gikk fremover, men Hedvig sin. Det var Hedvig som var min hovedperson og det er hennes historie jeg ville fulgt ut døren hvis hun dro sin vei.
Selvølgelig gjorde de andre skuespillerene supre jobber de også, Mari Maurstad var knall som alltid og Jan Gunnar Riøse var også fabelaktig som Hjalmar. Dessuten likte jeg godt «skurken» Gregers veldig godt. Ikke at han var skurk i seg selv, men han ble spilt så utrolig bra, som en ekkel slask av en mann som bare kom for å ødelegge hele livet til Hjalmar fordi han hadde et veldig fint liv med kone og barn. Så Per Egil Aske fikk meg veldig til å hate Gregers, jeg fikk nesten lyst til å bue han ut av scenen etter forestillingen, men det hadde ikke tatt seg ut blandt alle de eldre, pelskledde eldrende menneskene.
Man forsto hva som skjedde selv hvis man ikke visste hva teateret gikk ut på. Det var en liten 7/8 åring som satt siden av meg og jeg tror ikke hun forsto veldig mye, men det var fordi alderen hennes, men da hun måtte på do kom hun fort tilbake for å få med seg resten. Så kanskje hun forsto mye likevel. Barn forstår mye mer enn det man tror egentlig.
Jeg vil desverre ikke andbefale den til mennesker under alderen 12/13, mye fordi det blir for tørt og vanskelig, men også fordi Ibsen og Vildanden er så mye større enn som så. Man bør både være glad i litteratur og teater, men også ha litt kjentskap til Ibsen. Jeg vet jeg sa man kan se teateret utenat man vet hva det handler om, men det lønner seg ikke. Man bør ha en hjerne som man kan tenke med for å se denne forelesningen.
Det er et teaterstykke som jeg tror at Ibsen ville vært stolt av. Det gjør ikke til latter av Ibsen eller det orginale stykket, det var veldig originalt og bra. Så hvis du liker litteratur, og er liker Ibsen eller vil begynne med en av hans «lettere» stykker er Vildanden et godt eksempel. Det får i vertfall tankegangen til å slå fort. Du sitter ikke å skjeder deg i to timer, det skal være visst. En veldig god tolkning av regissøren til Stein Winge og resten av teamet.