Skolebibliotekar?

 

Ja, skolebibliotekar! Endelig kom jeg inn. I fjor stod jeg på ventelista, og rykket stadig frem i køen, men foran kom jeg aldri. Så nå er jeg glad, og jeg skal fortelle hvorfor. Så lenge jeg kan huske har jeg vært opptatt av disse to tingene; barn og historier. Det har ført til blant annet jobb i barnehage, og studier innen pedagogikk, tv og film. Lenge var det bare historiene som hadde fokus, og jeg fikk jobb som journalist. Da jeg senere trengte å spe på inntekten, havnet jeg i en bokhandel – og da var det gjort! Jeg fant faget der jeg endelig kunne kombinere formidling av historier med omsorgen for ungene. I dag jobber jeg både i bokhandel og i folkebibliotek, og kombinasjonen er gull.

Ungdomsbøker blir ofte undervurdert av voksent publikum, det prøver jeg alltid å gjøre noe med når jeg er på jobb. (foto: Anja H. Løkling)

Jeg får jobbe med de to B-ene – bøker og barn! Det er så mye med disse som inspirerer meg, med tre viktige fokus:

  1. Betydningen en historie kan ha på et ungt menneske – rett bok til rett tid!
  2. Biblioteket som rom – fristedet som er gratis for alle.
  3. Verdien av informasjonskompetanse – for jeg tror ungene trenger det for å forstå og bidra i verden vår.

Nummer 1 vil nok for alltid være nettopp det for meg, den viktigste og mest nære. Jeg vil alltid huske de historiene jeg leste eller så som barn og ung, de som gjorde mest inntrykk på meg. De jeg drømte meg bort i når den virkelige verden stilte for høye krav. De som fortalte meg det viktigste budskapet; «du er ikke alene». Kan jeg få være så pompøs at jeg sier at den rette historien kan redde liv? Håper det. Barn som føler seg trygge, åpner sinnet og hjertene sine litt bredere opp, tror dere ikke? Og vil dermed gjøre en bedre jobb på skolen, i fremtidig arbeid og i livet generelt? Hvis historiene jeg formidler og deler ut kan bidra til dette, skal jeg sove så utrolig godt. Denne kompetansen tørster jeg etter – og det er mest derfor jeg vil bli skolebibliotekar.

Bøkene trenger et sted å bo, og her kommer rommet deres inn. Jeg har vært bibliotekfan hele livet. Faktisk husker jeg lite av hvordan skolene jeg gikk på så ut i detalj – men jeg husker alle bibliotekene. Jeg husker at vi jublet når læreren sa at det var dit vi skulle den timen. Å være på biblioteket var som å ha litt fri, på skolen, og det var deilig. Uten tvang var det lettere å lære.

Jeg har likt både gamle og stygge, og fine og nye bibliotek – men har samtidig nok erfaring til å vite at de bibliotekene som blir prioritert utseende- og boksamlingsmessig, er de mest populære. Jeg vil gjerne lære mer om hvilke løsninger som brukes, hvilke som fungerer. Og hvordan vi bør tenke når vi utvikler disse rommene, særlig i trange økonomiske tider. Det håper jeg å bli enda klokere på i løpet av de kommende studieårene.

Så var det informasjonen, og verdien av at den. Jeg har to gutter på 8 og 10 år, som nok vil bekrefte at jeg er over gjennomsnittet opptatt av relevant informasjon. De er ganske lei av at jeg konstant stiller spørsmål når de kommer med en påstand. «Hvem sier at det er sånn?», «hvordan vet de det?», «hvorfor tror du det er sant?» «hvordan kan du vite om det er riktig eller ikke?». Sånn holder jeg på, og jeg ser jo nå når jeg skriver det her at jeg kan være litt intens. Det betyr ikke at jeg kommer til å slutte med det.

Evnen til å tenke kritisk, å kunne vurdere kilder og stille spørsmål er nok viktigere enn noen gang. Samtidig nedprioriteres skolebibliotekene på veldig mange skoler, og barna er prisgitt at lærerne har tid og kompetanse nok til å gi dem det uten eksperthjelp. Som ferdig student håper jeg å ha fått mer tyngde her – jeg trenger flere argumenter og kunnskap som gjør det vanskelig, kanskje umulig, å si nei til innspill fra biblioteket.

Konklusjonen er enkel: Ja, skolebibliotekar!

Legg igjen en kommentar