Jeg startet med hylelatter og avsluttet med tårer i øynene. Det er sjeldent at en ungdomsbok treffer så bredt som Gulraiz Sharifs debut gjør. Som bokhandler over flere år kan jeg ikke huske at en bok kategorisert til ungdom har solgt til voksne som denne har. Fra jobben min i biblioteket vet jeg at at ungdommen også digger den. Full pott til Sharif!
Boka har noen åpenbare kvaliteter som suger selv motvillige lesere inn. I tillegg er den en inngangsport til flere dagsaktuelle tema. Dette er en sånn bok du ler høyt av. Særlig i begynnelsen av boka kommer pinlige, komiske og absurde problemstillinger på rekke og rad. Sharif beskriver for eksempel uheldige tarmutfall etter sterk mat. Dette gjør han på fornøyelig og lettlest kebab-norsk. Uimotståelig, selv for trassige tenåringer. Under det lette og morsomme ligger alvorlige undertoner jeg virkelig følte på kroppen da jeg leste. Kulturforskjeller, familieforhold, seksuell legning og integrering blir satt ord på uten blygsel. Siden alt blir fortalt gjennom hovedpersonens øyne, kommer det i klartekst fra ungdomsperspektiv:
«Sommerferie, as. Veldig deilig for norske nordmenn, men jeg lover deg ikke noe deilig for oss utlendinger uten penger! Hva skal vi gjøre da? De har sånn sjøhytte, fjellhytte, havhytte, fastlandshytte, kysthytte, sånn der læreren lærte oss, ja, sånn derre skjærgårdshytte, mann! Pluss Sverigehytte, du vet, Nesoddenhytte. Tenk deg, de har hytte rett ved Oslo!»
Mahmood virker fascinert, men det er noe sårt over det også. Og det treffer meg – for han har jo rett. Det gjelder ikke bare nordmenn på hytta, men mange andre områder av livet også. Jeg syns det er ganske unikt av en forfatter, og til og med en debutant, mestrer å stappe så mye inn på så få sider, uten at det spriker i alle retninger. Språket hjelper mye når en skal akseptere springende emner – Mahmood er ung og impulsiv i tankene sine, og da slipper både han og Sharif unna med det.
Det er naturlig å sammenligne Hør her’a med Tante Ulrikkes vei, som også handler om unge menn med innvandrerbakgrunn. Tante Ulrikkes vei er noe mer voksen, men har også sjargongen på plass. Utover det har jeg faktisk aldri lest noe som ligner – men jeg vil gjerne ha mer!
Her kan du kjøpe boka:
Hei!
Fine refleksjoner! Du fanger inn en personlig leseopplevelse på en engasjerende måte. Interessant dette med at ungdomsbøker kan treffe voksne lesere så godt. Vi hadde fenomenet på 90-tallet med Jostein Gaarders bøker, over hele verden, faktisk. Innenfor annen fantastisk litteratur finnes det samme i stor skala med Rowlings Harry Potter og Pullmans His Dark Materials – sjøl om vi der kanskje i større grad beveger oss i et mer allment barnelitterært landskap. Jeg vil mene at det er en rekke ungdomsbøker som har stor appell til voksne, kanskje fordi ungdomslitteraturen i større grad enn voksenlitteraturen ikke skjemmes for å gå ned i de store følelsene, ned i melodramaet.
Ellers: Gode poeng i dette at boka kombinerer komikk og alvor på en overbevisende måte, og at språket kan fungere som en sammenbindende faktor i et mylder av innfall.
Hilsen Svein S.
Godt skrevet, kjekt å lese! Å jobbe som bokhandler gir vel en del erfaringer på hvilke bøker som faktisk selger og hvilke bøker som blir stående igjen i hylla. Det var gøy å lese at boka også slår an hos voksne. Det forundrer meg ikke, som du sier inneholder boka dagsaktuelle temaer og er særdeles morsom i språk og formuleringer. Enig med deg at vi kan akseptere springende emner siden dette tross alt er tanker fra en ung pakistansk gutt. Fint at du også påpeker sårheten som ligger bak, for eksempel der han forteller om norsk sommerferie i forskjellige hytter. Morsomt og sårt på samme tid.
For min egen del, som bor på trauste sørlandet og ikke har hørt så mye kebabnorsk, hadde jeg ikke klart å lese boka høyt. Men å høre “Hør her’a” på lydbok hadde nok vært en fornøyelse.
For det fyrste: veldig kuul overskrift! Eg skjønna straks kva for ei bok det kom til å handle om, for å seie det slik:) Du skriv veldig godt, både om innhaldet i boka og eigne refleksjonar rundt den. Kan ikkje anna enn å seie meg einig med deg – særleg når det gjeld forfattaren/Mahmood sine betraktningar rundt norske vaner..
Eg tenker at me har godt av å lese det!