Hvordan vekke samfunnsengasjementet

Hvordan vekke samfunnsengasjementet

med Barsakh av Simon Stranger
Barsakh er en viktig ungdomsroman med et etisk budskap om å engasjere seg i fattigdom og nød. Simon Stranger er også en forfatter med en tydelig politisk stemme, han bringer fram et ønske om å forandre, gjøre en forskjell i verden. Arnulf Øverland skrev i 1937 de berømte strofer ”Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv”, og ”Onkel Toms hytte” av Harriet Beecher Stowe regnes i sin tid som forløperen til opphevelse av slaveriet. Stranger følger dette samtidspolitiske sporet, han vil vekke og engasjere unge mennesker til handling.
Men hvordan greier romanen å vekke og skape en forståelse for båtflyktningers dype nød hos norske ungdommer som lever et helt annet liv så fjernt fra en slik virkelighet?

Ungdomsperspektivet

Simon Stranger benytter ungdomsperspektivet i denne teksten for å skape nærhet til et ellers komplekst og fremmed tema; internasjonal flyktningpolitikk. Stranger fanger leserens oppmerksomhet ved å skape gjenkjenning og identifikasjon med hovedpersonene Emilie og Samuel, og deres jeg-fortellinger (Slettan 2018). Det er ikke flyktningen Samuel vi blir kjente med, men personen Samuel, en gutt fra Ghana med mot, drømmer og hjemlengsel, ikke ulik Emilie eller andre norske ungdommer. Vi blir også kjent med personen Emilie, ikke den syke ungjenta, men hennes etiske refleksjoner, opprør mot foreldre og gryende forelskelse. I følge Solbjørg Tormodsdotter Nes er identitetsrelaterte spørsmål typisk for den samtidsrealistiske ungdomsromanen, og da gjerne i form av at hovedpersonen opplever motgang, konflikter og kriser (Nes 2018:31). Dette gjelder begge hovedpersonene. Samuels livskamp som båtflyktning. Emilie som endrer seg fra å være en selvopptatt jente til å påta seg et samfunnsoppdrag. Ungdomsperspektivet handler også om å gjøre stoffet tilgjengelig for leseren. Forfatteren nærmer seg den unge leseren ved å introdusere kjente elementer fra ungdomskulturen, som musikk, tv-program og klesmerker i beskrivelsene av de to hovedpersonene. Gjenkjennelsen skapes også ved å benytte visuelle elementer fra spill og dokumentariske programmer, som i den noe ironiske referansen til Asylspillet og ”tilbake til start”, men også ved å omhandle temaer som norske ungdommer har et forhold til; Sydenferie, kroppspress og kjærlighet.

Sydenferie

”Sydenferie” er noe majoriteten av norske ungdommer har vært med på sammen med foreldrene sine. I forbindelse med Emilies joggeturer ramser hun opp noen få detaljer typisk for badeferiesteder som Gran Canaria, som ”postkortstativer og oppblåsbare krokodiller og delfiner” (Stranger 2009:18). Selv om det er knapt med miljøskildringer i romanen, er det nok til å hensette oss i ”Syden”. Resten er opp til ungdomsleseren å fylle ut. Forfatteren anerkjenner dermed denne forforståelsen hos leseren og trekker i stedet leseren inn i teksten som medforfatter. Palmene på forsidepermen hentet fra et typisk postkortmotiv og varebeholdningen på strandkioskene som Emilie jogger forbi, blir en slik henvisning til en felles førforståelse som er et typisk retorisk virkemiddel for å få kontakt med leseren blant annet i sakprosalitteratur (Birkeland/ Mjør/ Teigland 2018).

Spiseforstyrrelser kontra sult

I Barsakh settes spiseforstyrrelsene til Emilie opp mot sulten til båtflyktningene ved at disse to temaene utspiller seg vekselvis gjennom store deler av romanen. Dette grepet skaper en makaber kontrast mellom vestens overflodssamfunn og de fattige flyktningenes desperate nød. Samuels fortelling fra fluktruten og det skjebnesvangre seilaset over havet der de fleste båtflyktningene dør, er hjerteskjærende lesning som vekker et emosjonelt engasjement. Historien virkeliggjøres ved at forfatteren bruker elementer fra sakprosalitteraturen, som dokumentariske filmer og passasjerlister.
Tema knyttet til kroppspress, matinntak og utseendefokus er noe de fleste norske ungdommer vil kjenne seg igjen i. De knyttes ofte til en form for usikkerhet som er naturlig for alderen, men som har økt i omfang med de mediestyrte kroppsidealer som ungdom bombarderes av. Spiseforstyrrelsen til Emilie er den ekstreme varianten av slike komplekser, og de ulike varianter og grader av sykdommen er både blitt mer vanlig og mindre tabubelagt. Ved å kontrastere de to ekstreme virkelighetene, synliggjør forfatteren hva som ikke fungerer, både i den rike verden og den fattige verden. Begge ungdommene befinner seg på terskelen. Det grenseoverskridende som ligger i å sulte seg i verden av overflod og det umenneskelige i å trosse hungersdøden for et bedre liv. Når Emilie løper er hun bare løping. Når Samuel passerer ørkenen, er han ”bare varme. Bare ørken” (2009: 32). Det er spiseforstyrrelsen som fører Emilie ut av komfortsonen, på joggeturen utenfor allfarvei, som igjen fører henne bort til båtflyktningene. Kanskje er våre vestlige vaner så inngrodde at det er nødvendig å ofre noe for å kunne ta dette steget?

Foreldre som ikke ser

Mariann Fiksdal betegner spiseforstyrrelser som mestringsstrategier for vanskelige følelser, i sin masteroppgave (Fiksdal 2016). Er det også slik ungdomsleseren vil oppfatte Emilies forhold til mat? Emilies manglende appetitt er et gjennomgående tema mellom Emilie og faren, og som de kommuniserer kun gjennom blikk. Samtidig er det også hans tidligere franske kjælenavn ”cherie boulle” (2009:13) som har starter kroppsfokuset. Når Emilie oppdager effekten i løpingen, beskriver hun det som at hun ”løper bort bolla” (2009: 19). Emilie antyder selv forbindelse mellom spiseforstyrrelsen og behovet for kontroll over følelsene sine. Som leser får vi et innblikk i hva dette egentlig handler om. Emilies mor beskrives som kald og fjern; ” Før syntes hun det var trist at moren jobbet så mye på ettermiddagene og kveldene, og at hun alltid virket så fjern. Nå syntes hun det var greit. Så får hun være mer i fred” (2009:12). Dette bildet av moren forsterkes ved at hun forsker på oldtiden, kontra faren som er fransklærer og fremstilles som mer tilstedeværende i Emilies liv. Under måltidene er også fraværet av kommunikasjon mellom familiemedlemmene tydelig; foreldrene diskuterer jobb og kolleger seg i mellom, mens både Emilie og broren pirker i maten. Emilie: ”skjøv hun en av avokadobitene oppi servietten” (2009: 12), men også lillebroren, Sebastian beskrives på samme måte; ”dyppet pommes frites i ketchup og tegnet mønstre på tallerkenen” (2009:12). Ingen av foreldrene reagerer heller spesielt på avisoverskriftene om båtflyktningene.
Når Emilie opplever omsorg og varme fra båtflyktningene, som Samuel og Djeneba, bryter forsvarsverkene sammen og hun erkjenner hva hun har savnet; ”Emilie kjente hvor uvant det var å bli tatt på på den måten. Med så mye kjærlighet”. Emilie begynner å gråte; Hun gråter for Samuel og de andre båtflyktningene og deres uvisse skjebne, men hun gråter også over den kjærligheten hun mangler i sitt eget liv; ”Hun gråt for alt det hun alltid holdt tilbake, alt det hun alltid kontrollerte” (2009:112). Etter hvert som hun når lenger inn i denne erkjennelsen, og samtidig har fått et viktig oppdrag, å redde båtflyktningene, blir ikke matkontrollen så viktig lenger; ”Vanligvis ville hun vært litt stolt av den sulten. Stolt av at det var hun som hadde kontrollen…Nå var stoltheten borte. Det var mer en vane, og for første gang følte hun seg lei av alt sammen” (2009:100). Emilie har fått nye perspektiver på tilværelsen, og det samme tilbys leseren som greier å identifisere seg med hovedpersonene.

Møtet mellom to verdener: Ung kjærlighet

Et annet tema er den gryende kjærligheten mellom Emilie og Samuel. To unge mennesker som finner tonen, som blir nysgjerrige på hverandre, og som derfor vil vite mer om hverandres historier. I begynnelsen har de referansene fra ulike medier: Samuel:” En ung, europeisk jente med moderne, tettsittende treningstøy. Akkurat som på Tv” (2009: 22). Emilie når hun oppdager båten; ”Afrikanere. Akkurat som på bildet i avisen” (2009: 20). To unge mennesker som har så mange likheter; De gjør begge et opprør mot foreldrene sine og det som de står for. Samuel velger å forlate familien for et usikkert, men annerledes liv. Emilie unnlater å fortelle familien om møtet med båtflyktningene; det blir hennes oppdrag. Det er Samuel som når gjennom dette skallet som Emilie omgir seg med, og som spør; har du blitt lykkeligere av det da?” (2009:127).

Konklusjon

Gjennom hovedpersonene Emilie og Samuel tilbys leseren nye perspektiver på tilværelsen. De er begge to ungdommer som ønsker å skape seg en meningsfull tilværelse på egenhånd, og dette ungdomsperspektivet som forfatteren benytter skaper berørte lesere. Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste for ungdomstrinnet- også i samfunnsfag!

Litteraturliste

Fiksdal, Mariann (2016) Kroppen, selvet og maten. Master i sosialantropologi, NTNU.
Birkeland, Tone & Ingeborg Mjør & Anne- Stefi Teigland (2018) Barnelitteratur- sjangrar og teksttypar. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Slettan, Svein (2018) (red) Ungdomslitteratur- ei innføring. Oslo: Cappelen Damm AS.
Stranger, Simon (2009) Barsakh. Oslo: Cappelen Damm

1 thought on “Hvordan vekke samfunnsengasjementet

  1. Hei Camilla. Du tar opp utrolig mange viktige temaer og sjangertrekk i boka. jeg må helt ærlig innrømme at jeg hadde lite kunnskap om denne boka på forhånd så dette innlegget ga en veldig god oversikt over hva den handler om og hvordan det blir framstilt. jeg har lagt merke til at det er få bøker rettet mot ungdom som snakker om spiseforstyrrelse, så det at denne boka fokuserer på dette er en positiv overraskelse. kontrastene mellom de to hovedrollene setter også dette i et nytt lys. Jeg har selv ikke rukket å lese denne boka enda men etter dette innlegget har jeg mye mer interesse i historien enn før.

Legg igjen en kommentar