Bøkene- mine følgesvenner. Eller: Min motivasjon for studiet

Litteraturen har vært min følgesvenn siden barndommen. Den gangen var det høytlesing av Pippis spillopper som fenget, og siden Frøken Detektivs mysterieknekking som jeg slukte gjennom lange sommerferier, for siden å forsiktig og nølende finne fram til voksenbøkenes mer intrikate verden. Siden ble bøkene faste reisevenner på lange utenlandsopphold og de norske ordene en bot på hjemlengselen. Ordene, setningene som smakte så godt noen av dem! Bøkene var med i tykt og tynt, en støtte og et fristed på triste som glade dager. Jeg hadde oppdaget lesegleden!

Men når jeg siden begynte å studere valgte jeg andre retninger enn litteraturen og siden jobber der bøkene i stedet fikk hedersplassen på nattbordet. Når min datter kom til verden gjenoppdaget jeg skattene fra barndommen og gleden av å dele de fantastiske verdener i litteraturen. Nå, med snart to tiår i arbeidslivet, ønsker jeg at bøkene skal få en ny rolle i livet mitt.  Og det er da med lesegleden som utgangspunkt. Det å kunne formidle den energien, fantasien og klokskapen som bøker ofte rommer. Det å bidra til at barn og unge knekker lesekoden som senere i livet kan gi dem så mange gode opplevelser og minner som de kan støtte seg på ved nye korsveier. Studiet har også åpnet øynene mine for andre sjangre som sakprosa og grafiske romaner, som ikke var like utviklet i min barndom, og som jeg tenker har stort potensiale i å formidle leseglede også til de som ikke finner like lett inn i bøkenes verden.

Og det er barn og unges livsverden det skrives om. Samtidslitteraturen for barn og unge gjenspeiler den virkeligheten de lever i. Den rommer gjenkjennelsen og tidens nerve på en helt annen måte enn de bøkene vi leste, som gjerne var arvet fra foreldregenerasjonen. Frøken Detektiv var spennende ja, men likevel så fjern fra min norske ungdomshverdag. Det er en helt annen nærhet og aktualitet som formidles i dagens litteratur. Les her: http://nrk.no/kultur/bok/samtidsboker-tar-over-for-fantasy

Skolebiblioteket kan være et fristed for elevene. Et rom å bare være i, uten krav, uten at det foregår noe spesielt. Trenger man en pause fra klassekamerater, karakterer og prestasjoner; er dette et sted man har lov til å bare forsvinne inn i. Og man er aldri alene, for bøkene er jo der som følgesvenner. Til å reise inn i eller følge deg på nye reiser.

Luridiumstyven

Image

Luridiumstyven av Bobbie Peers: Spennende og humoristisk om roboter. 

Luridiumstyven av Bobby Peers
Luridiumstyven er en barnebok med ulike fantastiske trekk, og kan med sine spesielle ingredienser fra posthuman forskning, betraktes som en blanding mellom fantasy og science fiction, en science fantasy (Guanio-Uluru 2018). Luridiumstyven handler om William som lever et tilsynelatende vanlig liv sammen med foreldrene sine et sted i Norge. Leseren forstår tidlig at det er noe spesielt med William. Ikke bare lever familien i skjul, men han har også helt unike evner som gjør ham i stand til å løse verdens vanskeligste kode, Umuligheten. Senere i boka får vi kjennskap til at William delvis består av et fiktivt metall, luridium, og at han er truet på livet av en annen kyborg som trenger dette metallet for å leve evig.

Helten, oppdraget og kampen mot det onde
Den fantastiske litteraturen kjennetegnes av at det skapes et univers som overskrider det realistiske. En måte å kategorisere de ulike tradisjonene innenfor fantastisk barnelitteratur, er ved å skille mellom fantastiske fortellinger der det fantastiske inntreffer som et overraskende moment i et ellers normalt univers, også kalt low fantasy, og fantasy der det fantastiske er en naturlig del av en sekundær verden, også kalt high fantasy. Innenfor fantasy er det vanlig at bevegelsen mellom en normal verden og en sekundær verden skjer gjennom en slags portal, og at helten ofte har et oppdrag å utføre, det som går under benevnelsen portal- og oppdragsfantasy, og som luridiumstyven er et eksempel på (Guanio-Uluru 2018). Dette begrepet sammenfaller med heroisk fantasy, kjennetegnet ved en helt som skal løse et oppdrag og blir utsatt for prøvelser, ofte situert i middelalderaktige omgivelser (Slettan 2018).
Institutt for posthuman forskning representerer en slags portal til en sekundær verden der maskiner, dyr, planter og mennesker er sammenblandede kategorier eller hybrider. Her foregår det meste av handlingen i boka. Williams hjem i Norge beskrives i første omgang som en normal verden, og det fantastiske er noe som inntreffer den kvelden William må flykte fra et robotmonster. Likevel utgjør foreldrenes kjennskap både til instituttet som bestefaren har grunnlagt og luridiumet som gjør William til et teknisk geni, til at det fantastiske også har en plass i den normale verdenen. William er tydelig mistilpass på skolen, og trives best blant bestefarens bøker og egne oppfinnelser på gutterommet. I møte med den tekniske verdenen på instituttet finner han seg til rette og gleder seg over å få utvikle interessene sine; koder og avansert matematikk. Williams oppdrag blir etter hvert å finne bestefaren, for slik å redde både instituttet, seg selv og hele menneskeheten. Hvis luridiumet kommer i feil hender, kan det nemlig få katastrofale følger.

Trekk fra det gotiske
Det fantastiske er til stede i romanen som trekk fra gotisk litteratur, kjennetegnet blant annet ved mystiske, mørke steder, hovedpersoner som trues av krefter som overgår vanlige menneskers evner og en sammenblanding av nåtid, fortid og fremtid (Guanio-Uluru 2018). Omgivelsene inne på instituttet er sterile og moderne som inne på biblioteket med vegger og tak av blankt stål, og uten en eneste bok. Disse omgivelsene står i kontrast til den herregodslignede hallen og parken til instituttet, at det er bygget på grunnmuren til en gammel borg, og at det er i disse underjordiske gangene William oppholder seg under flukten fra Abraham Talleys roboter.

Menneskeliggjøring
Guanio- Uluru analyserer Luridiumstyven i lys av den kritiske posthumane debatten, og mener at boka bidrar til en etisk refleksjon rundt dagens posthumane forskning (Guanio-Uluru 2018). Slettan nevner flere teoretikere innenfor en rasjonalistisk retning, som er opptatt av den fantastiske litteraturens unike evner til å skape avstand og dermed refleksjon hos barneleseren (Slettan 2018).
Jeg mener at luridiumstyven benytter det fantastiske som virkemiddel til å problematisere forholdet mellom mennesket og de stadig ”smartere” tekniske hjelpemidlene vi omgås, men også å underliggjøre forholdet vi har til hverdagslige ting. Dette gjøres ved utstrakt brukt av besjeling som et virkemiddel; et trekk ved fantastisk litteratur som skaper både humor og distanse til temaet (Heivoll 2018). I denne romanen får både maskiner og gjenstander menneskelige og dyrelignende trekk. De fremstilles ofte som rampete barn, uforutsigbare og full av spillopper. For eksempel er døra til Williams rom på Institutt for posthuman forskning både snakkesalig, morsom og omsorgsfull. Den prøver blant annet å innbille William at den er en fantastisk kokk, og forteller stadig flere hemmeligheter enn den har lov til. I den kybernetiske hagen møter William nifse planter i bur som Ferrum Ictus, kaktusen med jerntenner og slyngplanter som hveser, knurrer og spiser fugler. Skiltet ”ikke tråkk på gresset” får en bokstavelig betydning når William blir dratt ned i et hull av den samme mekaniske gressplenen (Peers 2015:98). Robotene fremstilles slik både som morsomme og spennende, men også skremmende og farlige, et grep som bidrar til barneleserens refleksjon om disse maskinenes doble funksjon (Guanio-Uluru 2018).

Mekanisk ordforråd
Språket er med på å skape det sekundære universet i boka. Språket i luridiumstyven er preget av mekaniske nye ord, og der det konsekvent mangler en bokstav, som navn på de mange ulike roboter eller ”oboter”. En serveringstralle på flyet til London serverer syntetisk appelsinsaft og marsjuice, og fungerer både som ”Avfalls-obot” og ”informasjons-obot” (Peers 2015: 58-59). Når William starter som kandidat, eller læreperioden for framtidige kodeknekkere, får han en personlig ”orb”, eller en mekanisk nøkkel som er tilpasset hans genetiske kode (Peers 2015: 91).

Appell til barneleseren
Boka kan passe for barn i alderen 9-11 år. Boka har fått kritikk for et flatt og klisjépreget språk, og jeg er enig i at språket ikke er bokas styrke, jmf vedlagte lenke. https://www.vg.no/rampelys/bok/i/XyGG7/bokanmeldelse-bobbie-peers-luridiumstyven. Likevel har boka et barneperspektiv som gir den verdi. De menneskelige, uberegnelige robotene fremstilles på en humoristisk måte som appellerer til barneleseren. Boka er handlingsmettet, jakten på bestefaren er spennende og følger en kronologisk rekkefølge som er lett å bli grepet av. I følge Gunvor Risa (1990) kan bøker for barn på dette alderstrinnet, med fordel ha både endimensjonale karakterer, enkel handlingstråd, samt tydelige kontraster mellom det onde og gode. I tillegg til at den er lett tilgjengelig for barneleseren, diskuterer boka menneskets forhold til teknologien på en distansert måte som er typisk for den fantastiske litteraturen.

Litteraturliste
Guanio-Uluru, Lykke (2018) Science fantasy og det posthumane: Luridiumstyven av Bobbie Peers, I: Svein Slettan (red): Fantastisk litteratur for barn og unge. Bergen: Fagbokforlaget.
Heivoll, Anita Berge (2018) Pingvinen bak sofaen. Om elementer av fantastikk i Håpe, sa gåsa og Jeg kunne spise en ku av Gro Dahle og Kaia Linnea Dahle Nyhus, I: Fantastisk litteratur for barn og unge. Bergen: Fagbokforlaget.
Slettan, Svein (2018) Å utvide det moglege. Om fantastisk litteratur for barn og unge. I: Svein Slettan. (red): Fantastisk litteratur for barn og unge. Bergen: Fagbokforlaget.
Peers, Bobbie (2015) Luridiumstyven. Oslo: Aschehoug
Risa, Gunvor (1990) Analyse og vurdering av barnelitteratur. I: Litteratur for barn. Artiklar om barns bøker og lesing. Oslo: LNU/ Cappelen.

Hvordan vekke samfunnsengasjementet

Hvordan vekke samfunnsengasjementet

med Barsakh av Simon Stranger
Barsakh er en viktig ungdomsroman med et etisk budskap om å engasjere seg i fattigdom og nød. Simon Stranger er også en forfatter med en tydelig politisk stemme, han bringer fram et ønske om å forandre, gjøre en forskjell i verden. Arnulf Øverland skrev i 1937 de berømte strofer ”Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv”, og ”Onkel Toms hytte” av Harriet Beecher Stowe regnes i sin tid som forløperen til opphevelse av slaveriet. Stranger følger dette samtidspolitiske sporet, han vil vekke og engasjere unge mennesker til handling.
Men hvordan greier romanen å vekke og skape en forståelse for båtflyktningers dype nød hos norske ungdommer som lever et helt annet liv så fjernt fra en slik virkelighet?

Ungdomsperspektivet

Simon Stranger benytter ungdomsperspektivet i denne teksten for å skape nærhet til et ellers komplekst og fremmed tema; internasjonal flyktningpolitikk. Stranger fanger leserens oppmerksomhet ved å skape gjenkjenning og identifikasjon med hovedpersonene Emilie og Samuel, og deres jeg-fortellinger (Slettan 2018). Det er ikke flyktningen Samuel vi blir kjente med, men personen Samuel, en gutt fra Ghana med mot, drømmer og hjemlengsel, ikke ulik Emilie eller andre norske ungdommer. Vi blir også kjent med personen Emilie, ikke den syke ungjenta, men hennes etiske refleksjoner, opprør mot foreldre og gryende forelskelse. I følge Solbjørg Tormodsdotter Nes er identitetsrelaterte spørsmål typisk for den samtidsrealistiske ungdomsromanen, og da gjerne i form av at hovedpersonen opplever motgang, konflikter og kriser (Nes 2018:31). Dette gjelder begge hovedpersonene. Samuels livskamp som båtflyktning. Emilie som endrer seg fra å være en selvopptatt jente til å påta seg et samfunnsoppdrag. Ungdomsperspektivet handler også om å gjøre stoffet tilgjengelig for leseren. Forfatteren nærmer seg den unge leseren ved å introdusere kjente elementer fra ungdomskulturen, som musikk, tv-program og klesmerker i beskrivelsene av de to hovedpersonene. Gjenkjennelsen skapes også ved å benytte visuelle elementer fra spill og dokumentariske programmer, som i den noe ironiske referansen til Asylspillet og ”tilbake til start”, men også ved å omhandle temaer som norske ungdommer har et forhold til; Sydenferie, kroppspress og kjærlighet.

Sydenferie

”Sydenferie” er noe majoriteten av norske ungdommer har vært med på sammen med foreldrene sine. I forbindelse med Emilies joggeturer ramser hun opp noen få detaljer typisk for badeferiesteder som Gran Canaria, som ”postkortstativer og oppblåsbare krokodiller og delfiner” (Stranger 2009:18). Selv om det er knapt med miljøskildringer i romanen, er det nok til å hensette oss i ”Syden”. Resten er opp til ungdomsleseren å fylle ut. Forfatteren anerkjenner dermed denne forforståelsen hos leseren og trekker i stedet leseren inn i teksten som medforfatter. Palmene på forsidepermen hentet fra et typisk postkortmotiv og varebeholdningen på strandkioskene som Emilie jogger forbi, blir en slik henvisning til en felles førforståelse som er et typisk retorisk virkemiddel for å få kontakt med leseren blant annet i sakprosalitteratur (Birkeland/ Mjør/ Teigland 2018).

Spiseforstyrrelser kontra sult

I Barsakh settes spiseforstyrrelsene til Emilie opp mot sulten til båtflyktningene ved at disse to temaene utspiller seg vekselvis gjennom store deler av romanen. Dette grepet skaper en makaber kontrast mellom vestens overflodssamfunn og de fattige flyktningenes desperate nød. Samuels fortelling fra fluktruten og det skjebnesvangre seilaset over havet der de fleste båtflyktningene dør, er hjerteskjærende lesning som vekker et emosjonelt engasjement. Historien virkeliggjøres ved at forfatteren bruker elementer fra sakprosalitteraturen, som dokumentariske filmer og passasjerlister.
Tema knyttet til kroppspress, matinntak og utseendefokus er noe de fleste norske ungdommer vil kjenne seg igjen i. De knyttes ofte til en form for usikkerhet som er naturlig for alderen, men som har økt i omfang med de mediestyrte kroppsidealer som ungdom bombarderes av. Spiseforstyrrelsen til Emilie er den ekstreme varianten av slike komplekser, og de ulike varianter og grader av sykdommen er både blitt mer vanlig og mindre tabubelagt. Ved å kontrastere de to ekstreme virkelighetene, synliggjør forfatteren hva som ikke fungerer, både i den rike verden og den fattige verden. Begge ungdommene befinner seg på terskelen. Det grenseoverskridende som ligger i å sulte seg i verden av overflod og det umenneskelige i å trosse hungersdøden for et bedre liv. Når Emilie løper er hun bare løping. Når Samuel passerer ørkenen, er han ”bare varme. Bare ørken” (2009: 32). Det er spiseforstyrrelsen som fører Emilie ut av komfortsonen, på joggeturen utenfor allfarvei, som igjen fører henne bort til båtflyktningene. Kanskje er våre vestlige vaner så inngrodde at det er nødvendig å ofre noe for å kunne ta dette steget?

Foreldre som ikke ser

Mariann Fiksdal betegner spiseforstyrrelser som mestringsstrategier for vanskelige følelser, i sin masteroppgave (Fiksdal 2016). Er det også slik ungdomsleseren vil oppfatte Emilies forhold til mat? Emilies manglende appetitt er et gjennomgående tema mellom Emilie og faren, og som de kommuniserer kun gjennom blikk. Samtidig er det også hans tidligere franske kjælenavn ”cherie boulle” (2009:13) som har starter kroppsfokuset. Når Emilie oppdager effekten i løpingen, beskriver hun det som at hun ”løper bort bolla” (2009: 19). Emilie antyder selv forbindelse mellom spiseforstyrrelsen og behovet for kontroll over følelsene sine. Som leser får vi et innblikk i hva dette egentlig handler om. Emilies mor beskrives som kald og fjern; ” Før syntes hun det var trist at moren jobbet så mye på ettermiddagene og kveldene, og at hun alltid virket så fjern. Nå syntes hun det var greit. Så får hun være mer i fred” (2009:12). Dette bildet av moren forsterkes ved at hun forsker på oldtiden, kontra faren som er fransklærer og fremstilles som mer tilstedeværende i Emilies liv. Under måltidene er også fraværet av kommunikasjon mellom familiemedlemmene tydelig; foreldrene diskuterer jobb og kolleger seg i mellom, mens både Emilie og broren pirker i maten. Emilie: ”skjøv hun en av avokadobitene oppi servietten” (2009: 12), men også lillebroren, Sebastian beskrives på samme måte; ”dyppet pommes frites i ketchup og tegnet mønstre på tallerkenen” (2009:12). Ingen av foreldrene reagerer heller spesielt på avisoverskriftene om båtflyktningene.
Når Emilie opplever omsorg og varme fra båtflyktningene, som Samuel og Djeneba, bryter forsvarsverkene sammen og hun erkjenner hva hun har savnet; ”Emilie kjente hvor uvant det var å bli tatt på på den måten. Med så mye kjærlighet”. Emilie begynner å gråte; Hun gråter for Samuel og de andre båtflyktningene og deres uvisse skjebne, men hun gråter også over den kjærligheten hun mangler i sitt eget liv; ”Hun gråt for alt det hun alltid holdt tilbake, alt det hun alltid kontrollerte” (2009:112). Etter hvert som hun når lenger inn i denne erkjennelsen, og samtidig har fått et viktig oppdrag, å redde båtflyktningene, blir ikke matkontrollen så viktig lenger; ”Vanligvis ville hun vært litt stolt av den sulten. Stolt av at det var hun som hadde kontrollen…Nå var stoltheten borte. Det var mer en vane, og for første gang følte hun seg lei av alt sammen” (2009:100). Emilie har fått nye perspektiver på tilværelsen, og det samme tilbys leseren som greier å identifisere seg med hovedpersonene.

Møtet mellom to verdener: Ung kjærlighet

Et annet tema er den gryende kjærligheten mellom Emilie og Samuel. To unge mennesker som finner tonen, som blir nysgjerrige på hverandre, og som derfor vil vite mer om hverandres historier. I begynnelsen har de referansene fra ulike medier: Samuel:” En ung, europeisk jente med moderne, tettsittende treningstøy. Akkurat som på Tv” (2009: 22). Emilie når hun oppdager båten; ”Afrikanere. Akkurat som på bildet i avisen” (2009: 20). To unge mennesker som har så mange likheter; De gjør begge et opprør mot foreldrene sine og det som de står for. Samuel velger å forlate familien for et usikkert, men annerledes liv. Emilie unnlater å fortelle familien om møtet med båtflyktningene; det blir hennes oppdrag. Det er Samuel som når gjennom dette skallet som Emilie omgir seg med, og som spør; har du blitt lykkeligere av det da?” (2009:127).

Konklusjon

Gjennom hovedpersonene Emilie og Samuel tilbys leseren nye perspektiver på tilværelsen. De er begge to ungdommer som ønsker å skape seg en meningsfull tilværelse på egenhånd, og dette ungdomsperspektivet som forfatteren benytter skaper berørte lesere. Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste for ungdomstrinnet- også i samfunnsfag!

Litteraturliste

Fiksdal, Mariann (2016) Kroppen, selvet og maten. Master i sosialantropologi, NTNU.
Birkeland, Tone & Ingeborg Mjør & Anne- Stefi Teigland (2018) Barnelitteratur- sjangrar og teksttypar. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Slettan, Svein (2018) (red) Ungdomslitteratur- ei innføring. Oslo: Cappelen Damm AS.
Stranger, Simon (2009) Barsakh. Oslo: Cappelen Damm