Etter 10 år ved nåværende arbeidsplass åpnet endelig muligheten for å jobbe mer med biblioteket seg. Min gode kollega tredde inn i en etterlengtet pensjonisttilværelse og jeg stod på terskelen, klar til å få bruke mer tid på skolebiblioteket. Bruke tid på det rommet på skolen som alltid har gitt meg ro, som jeg alltid har gledet meg til å ta elevene med på og som er grunnlaget for så mye læring. Skolebiblioteket!

Selv lærte jeg tidlig å lese, men min leseglede våknet for alvor da jeg fant min hylle på biblioteket. Sortert under S for Sommer-Bodenburg stod serien om den Vesle vampyren. Vennskapet mellom gutten Anton Bohnsack og vampyrbarnet Rydiger von Schlotterstein slo meg som så spennende at de 12 bøkene som er utgitt på norsk ble slukt, en etter en. Denne følelsen av å bli fullstendig handlingslammet av en bok, så oppslukt at du ikke kan gjøre noe annet og at livet selv blir satt på vent til siste side er fortært og tomrommet melder seg. Denne følelsen ønsker jeg å bidra til hos mine elever. Jeg ønsker å formidle min egen leseglede og inspirere deres, men er samtidig så realistisk at jeg ser at jeg fremdeles ikke har nok kunnskap om hverken boksamlingen på mitt bibliotek eller barne- og ungdomslitteratur generelt. Et studie som skolebibliotekkunnskap måtte vel være helt perfekt, tenkte jeg.

Biblioteket jeg tok over bar preg av å ikke være prioritert. Her var mye å ta tak i og jeg møtte allerede da på min første utfordring. Hva kunne jeg kaste? For alle som er glad i bøker er det vanskelig å kaste noen, og min forgjenger på biblioteket var VELDIG glad i bøker. Jeg innså straks at jeg var på tynn is og ba pent om hjelp fra høyere hold. Det rykket inn folk fra folkebiblioteket og hjalp. Her var så mye eldre litteratur at jeg umiddelbart pådro meg en solid prolaps, men tilbakemeldingene fra elevene og deres glede over å være på biblioteket var absolutt verdt det. Nå var det både luftigere og mer ryddig. Den nyeste litteraturen ble mer synlig og det gledet meg at elevene ønsker å bruke tid der. Nå måtte jeg bare få de til å lese. Jeg forstod at jeg hadde behov for mer kunnskaper om hvordan jeg kan legge til rette for leselyst hos elevene, inspirere til å lete etter den riktige boka og bygge opp et bibliotek som inspirerer til undring og opplevelser i den litterære verden. Jeg trengte mer kunnskap om skolebiblioteket som arena i skolen. Hvordan jeg kunne bidra til både leseglede og læring.

Som lærer med rundt 20 år på baken, jobber jeg nå etter ny fagplan. Dette er et tveegget sverd da det krever mye arbeid å sette seg inn i og forstå hvilken sti utdanningsdirektoratet ønsker at vi skal gå i skolen, men også veldig spennende fordi det stiller krav til refleksjon rundt egen praksis og hvor man vil med sin undervisning. En ting som er sikkert er at fagplanen gir muligheter for en skolebibliotekar til å påvirke og delta i undervisningen dersom samarbeidet ligger i bunn. Allerede ved innføringen av K06 ble det lagt til rette for at en sterk skriftliggjøring av vårt samfunn ble møtt i skolen, og begrepet literacy ble aktuelt. Literacy griper ikke bare inn i elevenes lese og skriveutvikling, men griper om det hele menneske gjennom tolkning og refleksjon over det skrevne. Evnen til å selv uttrykke seg og delta i det demokratiske samfunnet. Eller som Marte Blikstad-Balas (2016, s. 9) ville sagt det: Å forholde seg til tekster har blitt en av de aller viktigste ferdighetene et menneske trenger for å ta del i tekstsamfunnet. For å kunne delta i et demokratisk samfunn stilles det ikke bare krav til lese og skriveferdigheter, men til at elevene skal utvikle egen identitet og sosiale relasjoner. Om de grunnleggende ferdighetene sier Kunnskapsløftet 2020 (Grunnleggende ferdigheter): Disse ferdighetene er en del av den faglige kompetansen og nødvendige redskaper for læring og faglig forståelse. De er også viktige for utvikling av elevenes identitet og sosiale relasjoner, og for å kunne delta i utdanning, arbeid og samfunnsliv. Som en del av verdigrunnlaget til skolen er det også lagt vekt på å utvikle en kritisk tenkning. Elevene skal altså settes i stand til å vurdere kildene de benytter (Kritisk tenkning og etisk bevissthet). Det er altså ikke bare forventet at elevene skal kunne lese og skrive, men lesing og skriving knyttes opp mot samfunnsdeltakelse. Noe som vi igjen finner i skolens formålsparagraf (Formålet med opplæringen).

Det er dermed med skrekkblandet fryd jeg tar tak i mitt arbeid på biblioteket. Slike muligheter, men også et stort ansvar for å forme og klargjøre elevene for selve livet. Dette året har jeg derfor satt av til nettopp bibliotek. Mitt bibliotek skal utvikles parallelt med mine studier og jeg gleder meg til å få nye kunnskap om hvordan jeg kan tilrettelegge for både leseglede og utvikling. Vår forrige bibliotekar hadde dessverre ikke det esset jeg har i ermet. En rektor som tør å satse på biblioteket og de faglige fordelene et godt skolebibliotek kan gi våre elever.

Kilder:

Blikstad-Balas, M. (2016). Literacy i skolen. Oslo: Universitetsforlaget

Utdanningsdirektoratet, Kunnskapsløftet 2020: Overordnet del: Hentet fra https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/